VAGANT EUROPA. I den vesttyske forbundsrepublikken forsøkte høyreradikale forgjeves å få de konservative over på sin side. Denne gangen later de til å ha lyktes.

Man må si at den høyreradikale[i] bevegelsen i Tyskland er i feststemning. En gruppe skribenter og forfattere har offentliggjort en erklæring hvor de i lys av en «illegal masseinnvandring» uttrykker solidaritet med dem som «demonstrerer for at rettsstaten igjen skal ha orden på vårt lands grenser». På den forbausende omfangsrike underskriftslisten står konservative forfattere side om side med aktører fra det høyreekstreme miljøet, og det er dette samholdet som lar høyrebevegelsen triumfere: At deres ideer endelig blir allment akseptert i konservative kretser, slik de hadde håpet på. Det har vært prosjektet deres helt fra begynnelsen.

Det finnes et par forhistorier om hvordan det hele begynte, og en av dem starter med forfatteren Ernst Jüngers dagboknotat fra 11. april 1945. Amerikanske panservogner hadde revet ham ut av søvnen, og han undrer seg over de svaiende radioantennene på disse stålmonstrene. Scenen minner ham om en magisk fisketur som hadde som mål å fange den tyske «Leviatan». Han skriver: «Man kommer ikke på fote igjen etter et slikt nederlag, slik man gjorde etter slagene i Jena og Sedan. Det tyder på et vendepunkt i folkenes liv, og mye som har beveget oss i vårt innerste, må dø ved denne overgangen.»

I vårt innerste? Med det mente Ernst Jünger sin egen idéverden, sitt eget verdensbilde. Han mente sin egen forestilling om politikk, stat og orden. Jünger ble regnet som en av foregangsmennene for høyreoppstanden i Weimarrepublikken, og det var ham en ære å gå i bresjen og skyte demokratiet i senk med sine utallige – også antisemittiske – pamfletter. Nå, etter «det totale nederlaget» mente Jünger at høyrebevegelsen fra Weimarrepublikkens tid var moralsk diskreditert, selv om noen av dens representanter til slutt hadde advart mot Hitler eller blitt myrdet av hans lakeier. Jünger bruker et sjeldent ord. Han snakker om «skyld».

Det finnes utallige bøker om hvordan høyreintellektuelle fra Weimar-tiden tilpasset seg de nye forholdene i etterkrigstiden og etter kortvarig anger forsøkte å spre sin etniske nasjonalisme på nytt. Men de strategiske partnerne manglet. De borgerlig-konservative hadde «dessverre» samlet seg under CDUs fane og forrådt Tyskland til «seierherrenes kultur». Martin Heidegger felte en tilsvarende unådig dom over Konrad Adenauer. Opphavsmannen til Vest-Tysklands integrasjon i Europa og Vesten var åpenbart ingen ekte representant for høyresiden i hans øyne. Han var bare konservativ og dertil katolikk.

Men hvordan skulle de høyreradikale få fornyet innflytelse? Det var Ernst Jüngers privatsekretær, sveitseren Armin Mohler, som rett etter krigens slutt gikk inn for å gjøre høyrearven fra Weimar-tiden kampdyktig igjen. Salgstrikset hans var: De høyaggressive overleveringene skulle ikke lenger betegnes som høyreradikale, men som konservative. Som Volker Weiß viser i sin bok Die autoritäre Revolte («Den autoritære oppstanden»), ble det gamle tankegodset omhyggelig renset for fascistiske mistanker og smakfullt presentert for publikum som normal, konservativ husmannskost. Da Mohler døde i 2003, holdt hans siste elev gravtalen: Götz Kubitschek, i dag en edderkopp i det høyreradikale nettet.

Mohler hadde riktignok forberedt brobyggingen til de «ydmyke» konservative, men det felles forbundet forble et fata morgana i høyrebevegelsens teoriørken. Riktignok fantes det allianser med den nazikontaminerte Filbinger-Dregger-fløyen i unionspartiene.[ii] Og Weikersheim-kretsen[iii] og Helmut Kohl beundret Ernst Jünger uten at det fikk politiske konsekvenser. Men til tross for fristelsene holdt de borgerlige hodet kaldt. De bar, i alle fall for det meste, den tyske grunnloven under armen, de var konservative og lot de høyreradikale bli hvor de var: i slumstrøket.

Siden de ikke kunne nærme seg de konservative, gjenstod det bare for de høyreradikale å gjøre retrett, holde hverandre i hendene i «germanske tingkretser» eller – svært viktig – arbeide med metapolitikken. Det vil si: Når man partipolitisk står på en tapt post, må man bare vente mens man tålmodig pløyer det mentale kulturfeltet, slik at det høyreradikale såkornet faller i fruktbar jord når det liberale systemet begynner å vakle.

Målet er å ødelegge
«Die Neuen Rechten», det nye høyre, som de nå kalte seg, grunnla Thule-kretser[iv] og tidsskrifter som Criticón. Senere, på åttitallet, utgav de også en egen ukeavis. Med en viss forkjærlighet for gjentagelser beskrev de tyskerne som et «undertrykt» folk som innen kort tid ville forsvinne i Den europeiske unions sorte hull. Mohlers disipler studerte den franske filosofen Alain de Benoists bøker om «kulturrevolusjonen fra høyre» og rettet et målsikkert angrep mot liberalismens mest sårbare punkt: den sosiale atomiseringen og produksjonen av ensomhet.

Også «det tyske skinndemokratiets forsvarsløshet» var en tematisk klassiker, ved siden av det illeluktende «prolokratiet»[v] og den store egaliseringen i den gudløse natt. For dem stod herresalongens bortfall som det mest trykkende eksempelet, noe som tvang tyske menn til å overvære samtaler om krølltangens gjenkomst. Tilbudet omfattet også Ernst Jüngers leseverdige, om enn seigtflytende romanfantasier i 2. futurum. Som i TV-serien Game of Thrones utmalte disse romanene en fremtid hvor liberalismen lykkeligvis har gått dukken og den gamle, naturgitte ulikheten hersker mellom menneskene. Herren er tilbake, og det samme er knekten.

Kort sagt, metapolitikken berodde på antagelsen om at «den liberale moderniteten» er dømt til undergang og – som kodeordet lyder – er «fullendt» i seg selv. Ethvert tegn til sprekkdannelse i den liberale verdensbygningen ble omhyggelig registrert, og ble sprekken større, var det å forstå som et «historisk tegn». I metafysisk opphisselse lyttet man til det økende rabalderet fra den kommende katastrofen. Snart ville det skje.

Det største historiske tegnet var selvfølgelig murens fall, og den gangen lyktes det faktisk de høyreradikale å bygge en kortlivet bro til den borgerlige leiren. Sammen drømte de om en «selvbevisst nasjon» og slutten på maktpolitisk tilbakeholdenhet, for endelig hadde historien i egen høye person avsluttet forbundsrepublikkens interregnum. Nå som nasjonen atter ble «kalt tilbake til historien»[vi], var det ingenting som stod i veien for den tyske Odyssevs’ hjemreise til Ithaka. Men dessverre var det en konservativ politiker fra CDU som igjen begikk forræderi mot den hellige nasjonen. Helmut Kohl skjenket Tyskland euroen og satte dermed Leviatan i bånd.

I årene etter 1989 lanserte de høyreradikale en interessant påstand som riktignok ikke var sugd av eget bryst: At Vesten ikke kan eksistere i kraft av seg selv og frem til murens fall var stabilisert utenfra, av de kommunistiske motstanderne. Da østblokken gikk under, forsvant den eksterne støtten, og nå ville demokratiet spise seg selv opp fra innsiden – de høyreradikale trenger bare å ta imot den skuffede hærskaren med åpne armer. Og slik ble det. Mens konservative, sosialdemokrater og grønne allierte seg med nyliberalismen og belønnet taperne med trygdepenger, lokket de høyreradikale med folkefellesskapet, hvor det skulle være plass til alle. Alle tyskere.

Den neste sprekken, de neste historiske tegnene, var 9/11, terrorangrepet på «kapitalens hovedstad», og kollapsen i finansmarkedet i 2008. Da Donald Trump ble valgt til president og dro den vaskeekte reaksjonæren Steve Bannon inn i Det hvite hus, var det ingen ende på de høyreradikales forbløffelse. Et systemskifte, frembrakt av systemet selv? Nettverkene glødet, for nettopp i Amerika lyktes den etterlengtede brobyggingen mellom konservative og høyreradikale. Donald Trump er ikke bare et historisk tegn, han er historien selv! Han ødelegger Vesten. Applaus fra Russland også.

Det siste historiske tegnet er ifølge Tysklands høyrebevegelse de verdensomspennende flyktningstrømmene. De er i deres øyne, noe som delvis stemmer, en konsekvens av den vestlige globaliseringen og setter en gledelig dialektikk i gang: De gjør de høyreradikale sterkere enn noensinne, og hvis de borgerlig-konservative nå tok mot til seg og inngikk et kampforbund med dem, ville det ikke lenger stå noe i veien for Tysklands gjenfødsel. «Merkel må vekk!»

Naturligvis er dette bare eksempler på ytringer fra ytterste høyre fløy, men alle de modige åndsarbeiderne og bekymrede borgerne som har satt navnet sitt under en «erklæring» som avviser enhver solidaritet med flyktninger – de burde vite hvem de går til bords med. Høyreradikale er høyreradikale og ikke konservative; målet deres er ikke å bevare, men å ødelegge. De vil ikke utvide den liberale offentlighetens ytringsrom, de vil avskaffe det. De høyreradikale drømmer om et etnisk homogent folk, om en organisk stat og dennes maktpolitiske suverenitet – uten like rettigheter, uten uavhengige domstoler, uten migranter, uten «oppgjør med fortiden» og uten innlemmelse i Den europeiske union. Heltene deres heter Vladimir Putin, Viktor Orbán og Jarosław Kaczyński. Man kan klandre de høyreradikale for alt mulig, bare ikke manglende oppriktighet. De sier hva de vil gjøre. Og når de kommer til makten, gjør de det også.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Publisert første gang i Die Zeit 28.03.2018

[i] I tysk offentlighet brukes betegnelsen «konservativ» blant annet om regjeringspartiet CDU og tilsvarer det vi vanligvis forbinder med partiet Høyre i Norge, mens «rechts» (høyre) brukes om grupperinger som vi her hjemme ville kalle høyrepopulistiske eller høyreradikale. Det er spesifikt den siste betydningen Assheuer mener når han i denne artikkelen snakker om «die Rechten». Den nye høyrebevegelsen i Tyskland (Die Neuen Rechten) sogner til en politikk som betoner en sterk nasjonal identitet og skepsis til overnasjonale organer, globalisme og det liberale demokratiet. For å ivareta denne distinksjonen er «die Rechten» primært oversatt med «de høyreradikale». O.a.
[ii] Hans Filbinger og Alfred Dregger tilhørte høyrefløyen i CDU (som sammen med det bayerske søsterpartiet CSU betegnes som «unionspartiene» i tysk politikk). Både Filbinger og Dregger tjenestegjorde i andre verdenskrig og var medlemmer i Nazipartiet. O.a.
[iii] Studienzentrum Weikersheim ble grunnlagt i 1979 som en kristlig-konservativ tenketank med Hans Filbinger som første president. Senteret er blitt beskyldt for å pleie høyreekstreme forbindelser. O.a.
[iv] Det opprinnelige «Thule-Gesellschaft» (Thuleselskapet) ble grunnlagt på slutten av første verdenskrig. Det var et hemmelig høyreradikalt forbund som på mange måter ble en forløper for Nazipartiet. O.a.
[v] Prolokratie («Proletarvelde») er en bok av Christian Ortner med undertittelen «Demokratisch in die Pleite» («Den demokratiske vei til kollaps »). O.a.
[vi] Henspiller på tittelen til en bok av Karlheinz Weißmann (Rückruf in die Geschichte) fra 1992. O.a.

Thomas Assheuer

Thomas Assheuer

Tysk kritiker og forfatter. Redaktør i ukeavisen Die Zeit.

Facebook

Twitter