Det liberale
kommentariatets vekst og fall

Illustrasjon: Andreas Töpfer

KOMMENTAR. Kritikken av Julian Assange tyder på at noe er alvorlig galt med den norske meningsjournalistikken.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

1

Kommentarsjangeren har eksistert like lenge som avisene, side om side med nødtørftige kunngjøringer og fantasifullt nyhetsstoff. Røttene til engelsk essayistikk går tilbake til Addisons og Steeles journalistiske virke tidlig på 1700-tallet. Men i løpet av de siste tiårene har det skjedd en forskyvning i det moderne mediesjangerbildet: Kommentarer og såkalt «meningsjournalistikk» har overtatt nyhetsstoffets hegemoni. I dag er det meninger og ikke nyheter, «views» og ikke «news», som dominerer nyhetsbildet. Den – forsøksvis – opinionsdannende prosaen brer seg i alle retninger. Vi har fått meningsjournalistikk i alle kanaler. Ikke bare invaderes det tradisjonelle nyhetsstoffet av hybridformer som den en norsk rapport fra 2017 omtaler som «sitatstrek-journalistikk», det vil si «meningsjournalistikk i form av nyhetssaker med byline, utstyrt med sitatstrek i tittelen».[1] På nett og papir har et eget segment av «byline-essayister» avleiret seg: Avisenes egne journalister, frilansere eller inviterte rikssynsere prøver som best de kan å rydde opp i nyhetsbildet, mens de markedsfører seg selv og sin arbeidsgiver som viktige meningsbærere og premissleverandører for samfunnsdebatten.

«En kommentar gir uttrykk for journalistens eller en utenforstående eksperts oppfatninger av en sak, gjerne basert på utfyllende bakgrunnskunnskap», heter det i en tekst myntet på elever i videregående skole.[2] Jo da, kommentarjournalister skriver rett som det er om ting de har særlige forutsetninger for å mene noe om. Men like ofte utsettes vi for kommentarer, presentert som originale synspunkter på komplekse og kontroversielle saker, der forutinntatte meninger trumfer både kildekritikk og genuint kritiske resonnementer. Byline-portrettene står som kenotafer over denne – postmoderne? – tendensen: Journalisten poserer som myndig overvåker og kritiker av doxa, som le sujet-supposé-savoir (subjektet som formodes å vite), det vil si som den store Andre, eller en liten gud. Den økonomiske – kommersielle – siden skal heller ikke underslås: Mens genuine nyheter må betales for i dyre dommer, er meninger billige for mediekonsernenes eiere. Dermed blir meningsjournalistikken et bedriftsøkonomisk mottiltak mot den mediale profittratens fallende tendens. Legg til at dagens byline-regime har vokst frem i kjølvannet av avismedienes massive avpolitisering – det vil si etter at partipressen ble avviklet og journalistikken profesjonalisert – og vi ser konturene av et eget sosiokulturelt segment: «Sentralt i profesjonsideologien sto pressen som den kritiske fjerde statsmakt.»[3] Kommentariatet lanserer seg selv som «merkevare» og som talspersoner for eget laug: de myndige, kritiske og ubestikkelige dommerne i samfunnsdebatten.

Mot denne bakgrunnen vil det være lærerikt å se nærmere på de tilfellene der denne profesjonsideologien er blitt satt under press, det vil si der kommentariatet opplever reell motstand mot sitt eget selvbilde, eller ideal-ego. Det mest eklatante eksemplet på en slik trussel er WikiLeaks: en alternativ, radikal medieorganisasjon som har gjort den jobben virkelig kritiske journalister burde ha gjort, men ofte har unnlatt å gjøre, samtidig som den nådeløst har kritisert de etablerte – kommersielle – medienes unnfallenhet. Det er påfallende hvor skeptisk det etablerte kommentariatet har vært til WikiLeaks’ virksomhet, og hvor ofte de kritiske kommentarene fremstår som gjennomført affektive og «patetiske». Her hjemme har vi i løpet av det siste halvåret sett en rekke eksempler på dette i forbindelse med meningsjournalistikkens behandling av Julian Assange – først i etterkant av Holberg-debatten i november 2017, dernest i kjølvannet av det norske oppropet til støtte for Assange etter at han ble fratatt muligheten til å kommunisere med omverdenen i slutten av mars i år.[4] Særlig er det de aktørene som markedsføres som liberale i en eller annen forstand, som har deltatt i dette lite heroiske korstoget.

Tilfellet Assange dreier seg om et organisert og reelt angrep på ytringsfriheten og på kompromissløs journalistikk. Da er det særlig uskjønt å se det liberale kommentariatet marsjere i takt. At ingen norske kommentatorer har forsvart Assange og WikiLeaks’ journalistiske og aktivistiske metoder, er så sin sak. Men ikke en eneste av dem har vist evne eller vilje til å gå inn i saken med noe som kunne minne om kritisk sans og «utfyllende bakgrunnskunnskap». Dette er foruroligende ­– ­kanskje ikke først og fremst for avislesere som er interessert i seriøse og kritiske analyser, for de er jo aldri mer enn et tastetrykk unna, og stadig færre er prisgitt norske journalister for å skaffe seg innsikt og overblikk, men derimot for den liberale meningsjournalistikken. For min egen del tar jeg dette som et tegn på at det norske byline-regimet står for fall.

2

I 2016 var den liberale Oxford-professoren Timothy Garton Ash hovedtaler på Holberg-debatten, et årlig arrangement i regi av Holbergprisen. Den gang forløp det hele i ro og mak: Dagbladet kunne senke skuldrene og overse arrangementet, mens BT slo opp et intervju fullstendig blottet for kritiske motforestillinger under tittelen «Liberalismen er under angrep». «Eg vil meine den største utfordringa for ytringsfridomen i Vesten dei siste tiåra har vore trugsmålet frå radikal islam», sa BT-kommentator Hans K. Mjelva: «Er du samd?» (Kjør debatt!) Året etter var imidlertid systemkritikerne for én gangs skyld i flertall blant talerne – og da gikk det bare noen timer før det liberale kommentariatet var på krigsstien. Det var ingen grenser for hvor skandaløs debatten har vært: Julian Assange og John Pilger ble ikke møtt av et aktorat som kunne sette dem på plass, og den edruelige Jonathan Heawoods balanserte, kritiske, analytiske og pragmatiske innlegg – «om muligheter og utfordringer ved situasjonen medier og mediebrukere befinner seg i dag» – druknet i stormen og vreden fra rabiate opposisjonelle.

Sitatet i forrige setning er hentet fra Inger Merete Hobbelstad. Samme kveld som Holberg-debatten gikk av stabelen i Universitet i Bergens nye aula – med Julian Assange på storskjerm fra Ecuadors London-ambassade ­– dukket hennes sterkt negative kommentar opp på Dagbladets nettsider: «Julian Assange fikk snakke uimotsagt i Bergen. Det var uansvarlig.»[5] En av Hobbelstads viktigste innvendinger mot Pilger var at han hadde anbefalt Edward Hermans og David Petersons The Politics of Genocide (2010), der det angivelig ble hevdet at «serbiske styrker ikke drepte andre enn mannlige militære stridende under krigene i det tidligere Jugoslavia». Boken kan neppe kalles uproblematisk, men Hobbelstad hadde beviselig misforstått den aktuelle passasjen. Sitatet det er snakk om, stammer fra Det internasjonale krigsforbrytertribunalets dom mot Radislav Krstic, ikke fra bokens forfattere, og det viser til Srebrenica, ikke til «krigene i det tidligere Jugoslavia», slik Hobbelstad hevder. Hobbelstad har opplagt ikke lest boken. På sosiale medier viste hun i etterkant til en blog-omtale som belegg for påstanden.[6] Kommentariatet reproduserer seg selv. Denne feiltolkningen var Hobbelstads viktigste argument for at Pilger ikke burde deltatt på Holberg-debatten.

Hobbelstad var mildt sagt opprørt over «arrangørenes dårlige dømmekraft»: Assanges oppsiktsvekkende påstander om at «nyheter har alltid vært falske», og at fake news «er et begrep som ble funnet opp av de liberale mediene i USA», burde møtt kraftigere motbør. Spørsmålet hun ikke stiller, er hvor oppsiktsvekkende disse påstandene egentlig er. Svaret ville gitt seg selv: De er ikke oppsiktsvekkende i det hele tatt. Snarere tvert imot: Uttrykket «fake news» er gammelt, men i et samtidsperspektiv er det vel dokumentert at den liberale, etablerte pressen begynte å bruke det om Trumps utspill godt og vel en måned før Trump plukket det opp.[7]

Under Holberg-debatten viste Assange til Thomas Jefferson, som i 1807 skrev at det var umulig å tro på noe av det som stod i avisene. Hundre år senere hevdet Theodor Roosevelt at avisene praktiserte «every form of mendacity known to man, from the suppression of the truth and the suggestion of the false to the lie direct». Ifølge Holbergs eget bysbarn, Georg Johannesen, er journalistikken «vår tids største forurensingsproblem». Alle tre må enten settes på tiltalebenken eller stoppes i døren dersom de måtte prøve å hjemsøke en debatt der Hobbelstad styrer ordet.

I dagens Storbritannia har mangemilliardæren Rupert Murdoch bearbeidet den britiske opinionen først til fordel for Thatcher, dernest for Tony Blair. Hundre år tidligere var det Alfred Harmsworth som kjørte kampanjer for mektige politikere, og som selv ble tilbudt en ministerpost. Den avslo han, men han takket ja til jobben som regjeringens propagandaleder. Publikum måtte ikke feste lit til nyheter som «ikke hadde offisielt imprimatur» het det den gang, for disse truet den militære mobiliseringen. En ikke særlig omstridt engelsk akademiker hevder at «enlistment and commitment to the war cause was the result of sustained propaganda carried out by the government – aided at every turn by a compliant and enthusiastic British press».[8] Videre eksempler burde være overflødige. Det finnes vel knapt noe uavhengig pressehistorisk verk som ikke inneholder en god porsjon «fake news»-anekdoter.

Hobbelstads begrunnelse for at Assange og Pilger kun burde få slippe til dersom de møtte organisert motstand, var at deres synspunkter var kontroversielle, eller «drøye». Men her er det altså kommentatoren selv som enten ikke har gjort hjemmeleksen sin, eller som er blendet av sitt eget selvbilde: Nyheter har alltid vært falske. Historien er full av eksempler på dette. Utsagnet er verken drøyt eller kontroversielt. Og det liberale demokratiet er «fake news»: Opinionen manipuleres skruppelløst når de mektiges interesser står på spill; befolkninger overvåkes i det skjulte så snart det viser seg å være mulig; nominasjoner og valg viser seg å være avtalt spill­ – og alle midler tas i bruk for å bringe de onde budbringerne, som melder fra om dette, til taushet. «Can’t we just drone this guy», sa Hillary Clinton med henvisning til Assange etter de første WikiLeaks-lekkasjene i 2010.[9] Assange og WikiLeaks’ radikale journalistikk har dokumentert systematikken i denne lyssky aktiviteten hinsides enhver rimelig tvil.

En kritisk kommentator bør alltid være særlig oppmerksom på mulige blinde flekker forårsaket av egne interesser og av eget perspektiv, og veie med særlig omhu de ordene og argumentene som brukes mot den som representerer en trussel mot disse. Det Hobbelstad gjør i stedet, er å tviholde på den journalistiske profesjonsideologien: Mot slutten av kommentaren dropper hun et par referanser til udiskutable journalistbragder, for så å beskylde arrangørene av Holberg-debatten for å ha sviktet de heroiske kollegaene som sto for dem: «Ved å invitere to talere som uten å nøle beskyldte en hel yrkesgruppe for å være upålitelig, en yrkesgruppe som allerede lider under mistenkeliggjøringen fra despoter og populistiske politikere, tok Holberg-debatten også på seg ansvaret for å utfordre dem på disse ståstedene. Det ansvaret levde de ikke opp til.» Hobbelstad kunne ha lagt til at Pilger og Assange har stått bak noen av de største journalistiske bragdene i moderne tid. Men da ville jo grunnmuren i hennes forsvarstale pro domo sua kollapse.

3

Under andre verdenskrig var Bergens Tidende en særdeles velfungerende naziavis. Slik skaffet den seg et annonsemonopol som la grunnlaget for mediekonsernets solide økonomi i etterkrigstiden. I dag er BT ifølge egen plattform en «frittstående, liberal, borgerlig (ikke-sosialistisk) avis» med «et progressivt og menneskelig samfunnssyn». I likhet med de fleste andre papiraviser fikk BT et stykke ut på 2000-tallet for alvor merke konkurransen fra de nye medieplattformene. For noen år siden gikk den igjennom en kraftig nedbemanningsprosess; 100 stillinger ble kuttet. Men ifølge tidligere redaktør Trine Eilertsen, som ledet prosessen, gjorde ikke dette til BT en dårligere avis. Snarere tvert imot: Beinhard prioritering og ikke minst etableringen av en solid stall av liberale kommentatorer viste seg å bære frukter. «Bergens Tidende er avisen mange Minerva-folk drømmer om at Aftenposten vil bli», sier Kristian Meisingset, nyhetsleder og redaksjonssjef i Minerva: «Tydelige kommentatorer, relativt tydelig plassert på høyresiden.»[10]

En av symbolsakene til dette segmentet av det liberale kommentariatet har vært kritikken av Assange og WikiLeaks. Frode Bjerkestrand og Eirin Eikefjord har gjentatte ganger gått løs på Assange i avisens kommentarspalter. Mathias Fischer har ordlagt seg like sterkt på sosiale medier. Tidligere BT-kommentator Hilde Sandvik, nå redaktør for Broen.xyz, plukket opp Assange-tråden i Morgenbladet og på sosiale medier.

Eirin Eikefjord var den første til å ta over stafettpinnen etter Dagbladet-kollega Hobbelstad. I «Sannhetskrigeren» påstår hun friskt og freidig at «Holberg-debatten [ble] en fabrikk for falske nyheter».[11] Kommentaren var etter alle solemerker et karakterdrapsforsøk på Assange. Eikefjord tok i bruk alle tenkelige midler for å sverte Assange – inkludert karakteristikker som «klovn» og «narsissist», pluss insinuasjoner om at den isolerte tilværelsen i Ecuadors London-ambassade hadde gjort Assange paranoid og disponert for konspirativ tenkning. Det eneste som kunne minne om dokumentasjon, var «en fersk artikkel i The Guardian» som «påpeker påfallende interessefellesskap mellom Julian Assange og russiske myndigheter i en rekke saker».[12] Dette er det stoffet både falske nyheter og konspirasjonsteorier er laget av: antagelser og spekulasjoner. Til tross for iherdige forsøk har ingen kunnet knytte WikiLeaks’ lekkasjer til russiske myndigheter eller til deres fotsoldater i hackermiljøene. Det som derimot er hevet over tvil, er at The Guardian har trykket oppdiktede anklager mot Assange og WikiLeaks. Flere av dem dreier seg nettopp om hypotetiske forbindelser til Russland.

Eikefjord hadde også henvisning til de omstridte voldtektsanklagene: «En ekte sannhetskriger ville vel imøtegått slike påstander, i stedet for å krype i skjul?» Det retoriske spørsmålet er ikke bare hoverende; det er også misvisende. Assange har samarbeidet med påtalemyndighetene: Han har latt seg avhøre (i Sverige), han har meldt seg for domstolen i London, og etter at han søkte tilflukt i Ecuadors ambassade, har han også forhandlet med den svenske påtalemakten om å få til et avhør i ambassaden. Men da han risikerte å bli utlevert til amerikanske myndigheter, som har lang erfaring med å håndtere bråkmakere og spioner av hans kaliber, søkte han altså asyl. Det synes ikke Eikefjord han burde gjort. Jo, det er lett å være kontrær i kommentarspalten sin. Der har man jo full oversikt – på trygg avstand fra begivenhetene – og kan ha kraftige meninger om hva det skulle være, uten å risikere noen ting.

4

Vel en måned senere var det duket for en ny runde. Da trykket Morgenbladet, som til da ikke hadde brukt nevneverdig spalteplass på å dekke Holberg-debatten, en kommentar av Hilde Sandvik skåret over samme lest som Eikefjords og Hobbelstads, men uten en eneste henvisning verken til disse eller til kritikken av dem. Sandvik fnyser av et par av Assanges karakteristikker av det liberale demokratiet og dets ideologiske støttespillere, de kommersielle mediehusene, men hun argumenterer på ingen måte mot dem. Dernest serverer hun, paradoksalt nok, en bekymret diagnose av tilstanden på det globale digitale mediemarkedet som på alle vesentlige punkter er i overensstemmelse med Assanges analyse. Selvsagt figurerer ikke Assange som kilde for disse synspunktene. Det gjør derimot filosofen og modernitetskritikeren Zygmunt Bauman.

Baumans kritikk av de nye sosiale mediene går imidlertid ikke ut på at de globale medieaktørenes har fått skremmende stor makt, men derimot at brukerne lager seg en egen friksjonsfri, «stamme-lignende», pseudo-offentlighet. Det er en ganske annen problemstilling – temmelig konvensjonell, uten at det dermed skal være sagt at den er irrelevant – enn det demokratiunderskuddet og de digitale manipulasjonsmulighetene som Assange tar opp, og som Sandvik deler bekymringen for. Men hun vil altså ikke innrømme at dette er noe som knytter dem sammen. I stedet henviser hun til den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen (som hun har lånt Bauman-referansen fra) og hans diagnose av dagens medievirksomhet, der «kapitalstrømmene ser ut til å foretrekke diktaturer og teknokratier fremfor demokratier » på en måte som «truer den vestlige sivilisasjonen». På den måten kan hun lettere plassere Assange på den andre siden, det vil si som en apologet for det antidemokratiske hemmelighetskremmeriet og for den overvåkningsindustrien WikiLeaks på vegne av vanlige folk helt siden starten har forsøkt å bekjempe.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Hilde Sandvik har lagt en enkel, men likevel høyst problematisk rammefortelling rundt sin egen kommentar, der hun – ved hjelp av en anekdote om hennes oldefars dødsleie ­­– idealiserer det oversiktlige og vel forlikte livet i fortidens små lokalsamfunn. Fantes det virkelig ikke maktkamper, interessekonflikter, klassemotsetninger, desinformasjon, falske og/eller manipulerte nyheter på den tiden? Hennes oldefar må ha vært nærmere 50 år da krigen kom til Norge, og vi vet vel hva den førte til, blant annet for Vestlandets største avis, BT. I likhet med sitt oldebarn må den gamle med andre ord ha opplevd temmelig turbulente tilstander, politisk så vel som pressemessig. Også av mer grunnleggende historiske årsaker er det grunn til å tro at Sandvik overdriver hvor oversiktlig og «lokal» situasjonen var for hennes oldefar: Globaliseringen startet for 500 år siden, minst.

Koblingen mellom Sandviks kritikk av Holberg-debatten og hennes lengsel tilbake til et antatt oversiktlig og opplyst lokalt demokrati er langt fra selvforklarende. Sandvik skriver, ukontroversielt, at vi i dag ser «konturene av en annen verden, der demokratiet er truet av stadig sterkere monopolkrefter.» Men dette er selvsagt verken Holbergprisens, Pilgers eller Assanges skyld. Det høres ut som Sandvik tror at Assanges og Pilgers prosjekt er å svekke det lokale demokratiet; at de har som mål å gjøre mediene så lik den diagnosen de selv stiller, som overhodet mulig, og at både de selv og støttespillerne deres ikke mener at «det er viktig å hegne om en kritisk uavhengig presse». Dette er selvsagt ikke tilfelle. Snarere er det Sandvik som – intendert eller ikke – kan komme til å fremme en situasjon der reelle konflikter og globale problemer dekkes over i kampen for å bevare illusjonen om et nært og organisk «Gemeinschaft» uberørt av den planetariske kapitalismen.

2017 var et merkeår i mediegigantenes manipulering av nyhetsstrømmen, under påskudd av å demme opp for «fake news». Helt i tråd med Assanges påstander viser det seg at en rekke seriøse, men kontroversielle – det vil si radikale og systemkritiske – medier, som Democracy Now og The Intercept, rammes av tiltak rettet mot «hovedfienden», nemlig nyhetsorganisasjoner som angivelig har nære bånd til Kreml. De mest uttalt venstreradikale og/eller aktivistiske kanalene, som World Socialist View Site og Alternet, opplevde et fall i trafikken via Google på godt over 60 %. Det samme har ikke vært tilfelle for alt-right- og white supremacy-nettsteder: «The actions being taken by tech giants to battle fake news are currently having devastating effects on alternative media and freedom of speech, while leaving the worst hate speech and junk news spinning across the internet by right-wing trolls.»[13] Mens russiske syndebukker som RT og Sputnik ikke bare siles ut for kraftig nedjustering av Google, men også får annonseforbud hos Twitter, seiler flere høyreradikale nettsteder til himmels på de nye algoritme-bølgene.[14] Flere av disse har også direkte økonomiske forbindelser til de store teknologiselskapene. Eric Schmidt, direktør for Alphabet, som eier Google, er også rådgiver for det amerikanske forsvarsdepartementet.[15]

Sandvik sier det selvsagt ikke rett ut, men det er vanskelig å tolke det hun skriver som noe annet enn en oppfordring til å late som om de «nye» truslene mot demokratiet og den opplyste offentligheten ikke finnes, eller i det minste outsource årsaken deres til radikale dissidenter og arvefienden fra den kalde krigen. Bør vi på grunn av informasjons-kaoset som råder i dagens mediebilde, ganske enkelt godta at Russland er det ondes opphav? Bør vi hegne om våre egne, kapitalsterke mediehus – mens vi mistenkeliggjør alternative kritikere av den tradisjonelle/kommersielle pressen, uavhengig av hvor seriøse og velredigerte disse måtte være – slik at verden blir mer oversiktlig?

Morgenbladet illustrerte Sandviks kommentar med Marvin Hallerakers tegning av Julian Assange, utstyrt med en lang Pinocchio-nese som tjener som vaglepinne for fugler formet som Twitter- og Facebook-ikoner. Budskapet er utvetydig: Assange lyger på autopilot via sosiale medier. I kunstens og karikaturens verden skal det meste være tillatt, men Halleraker – som er BTs faste illustratør – har en egen evne til å gi kommentatoren rett ved å henge ut offeret på en insinuerende måte. Fasit er at WikiLeaks – selv etter å ha publisert over en million hemmelige dokumenter, og til tross for den enorme oppmerksomheten, og det presset, de har vært utsatt for – ikke én eneste gang er blitt grepet i å spre desinformasjon og falske nyheter. Derimot har kritikerne i den tradisjonelle (kommersielle) pressen holdt svertekampanjer gående i en årrekke og ved flere anledninger beviselig trykket fabrikkerte og forfalskede nyheter om Assange og WikiLeaks.

Det hersker ingen tvil om hvilken side Hilde Sandvik har valgt i denne konflikten, og det er påtagelig at hun – qua journalist, redaktør og kommentator – gjør det på bakgrunn av insinuasjoner, anekdoter og halvkvedede viser, uten et eneste etterprøvbart argument. Som Frode Helmich Pedersen skrev i sitt motinnlegg i Morgenbladet uken etter:

Hverken Hobbelstad, Eikefjord eller Sandvik har hatt noen interesse av å undersøke hvorvidt det kan være hold i Pilgers eksempler, men har i stedet forsøkt å sverte ham. Er ikke dette en symptomatisk reaksjon som nettopp demonstrerer Pilgers og Assanges mediekritikk? De etablerte medienes norske representanter anser seg selv som fornuftige og rimelige, men opptrer ikke fornuftig i møte med kritikken av sin egen profesjon.[16]

Slik er det profesjonsideologien fungerer: Kommentariatet hegner om sitt renommé som den kritiske, fjerde statsmakt, og reagerer spontant når det settes under press. Og da er det ikke argumenter som gjelder, men unison fordømmelse, insinuasjoner, mistenkeliggjøring – og resirkulering av falske nyheter.

5

6. april trykket Klassekampen et opprop til forsvar for Assange signert av cirka 50 norske akademikere, forfattere og intellektuelle. Oppropet ble gjentatt over en helside i Dagbladet 9. april, og dagen etter ble en spansk versjon sendt til Ecuadors regjering. Bakgrunnen for oppropet var at regjeringen den 27. februar fratok Assange muligheten til å kommunisere med omverden via nett og telefon, og nektet ham å motta besøk. Bakgrunnen for oppropet er formulert som følger:

Under Ecuadors forrige regjering utviste landet mot og moralsk integritet ved å gi Assange politisk asyl ved sin ambassade i London til tross for massivt press fra USA. Nå rettferdiggjør Ecuadors nye regjering kneblingen av Assange ved å henvise til at ‘Assanges oppførsel, gjennom ytringer på sosiale medier, skader vårt gode forhold til Storbritannia, resten av EU og andre nasjoner’.

Da siktes det hovedsakelig til Assanges kritikk av utvisningen av russiske diplomater fra flere europeiske land etter forgiftningen av den tidligere russiske spionen Sergej Skripal, og til hans kommentarer om situasjonen til den tidligere katalanske regionpresidenten Carles Puigdemont. Slike ytringer er beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Ecuadors forsøk på å bringe Assange til taushet er derfor et klart angrep på ytringsfriheten og dermed også på Assanges grunnleggende menneskerettigheter.[17]

Oppropets hovedbudskap var at Ecuadors myndigheter måtte la Julian Assange «beholde retten til å ytre seg fritt, i tråd med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10».

Det gikk ikke mange dagene før BT trykket kommentaren «Idolisering i forvirringens tid» av avisens kulturredaktør Frode Bjerkestrand, som ved flere tidligere anledninger har skrevet kritisk om Assange. Ingressen fastslår at Assange ikke akkurat fremstår «som sannhetens hvite ridder for tiden».[18] Allerede før han er kommet i gang, har Bjerkestrand med andre ord tatt stilling til den klossete dikotomien han spikrer opp i åpningsavsnittet: «Er Wikileaks-sjef Julian Assange ytringsfrihetens fyrtårn? Eller er han en selvopptatt manipulator?» Når man har det travelt og gjerne vil drive gjennom en allerede gitt konklusjon for enhver pris, er det fristende å ty til manikeiske motsetninger av dette slaget: Siden det er opplagt at Assange verken er en ridder eller et fyrtårn, gir svaret seg selv: Han må være en selvopptatt manipulator. (Q.E.D.) Problemet, som gjerne melder seg i ettertid, er at slike virkemidler er så iøynefallende at det nesten er umulig ikke å legge merke til dem.

Ifølge Bjerkestrand har de (vi) som står bak det norske oppropet til støtte for Assange, en vanskelig utfordring, nemlig informasjon: «Alt vi i dag vet om Julian Assanges liv og levnet de siste årene, gjør at han ikke akkurat fremstår som en konsekvent forkjemper for sannhet og ytringsfrihet.» Bjerkestands eget dilemma er at han er fanget av sine egne falske dikotomier, samtidig som han fremstår som usannsynlig lite kritisk til kildene som bekrefter hans egne fordommer. I påfallende stor grad kan opplysningene hans føres tilbake til CIA og andre avdelinger av USAs militær- og etterretningsvesen[19] – i tillegg til Hillary Clinton – altså til de som har vært hardest rammet av WikiLeaks’ avsløringer, og som blant annet av den grunn har et troverdighetsproblem, for å si det forsiktig. Det er de som utgjør den største trusselen mot Assanges sikkerhet.

Det Bjerkestrand bygger sin vurdering på, er ikke «informasjon», men insinuasjoner og indisier, i tillegg til en tanketorsk eller to. Dokumentarfilmen Risk (2016) av Julia Poitras, som både Bjerkestrand og Eikefjord tidligere har trukket (negative) veksler på, brukes også her for det den er verdt – og det vil blant annet si til å så tvil om oppriktigheten i Assanges engasjement for transparens og ytringsfrihet, siden han forsøkte å få regissøren til å fjerne to av scenene i filmen. (At Bjerkestrand ikke synes dette poenget trenger noen videre argumentasjon, sier vel sitt om hva slags implisitt leser han forestiller seg.) Påstanden om at det finnes «flere faktorer [som] peker på at Assange har knyttet seg tett til russerne», belegger han med hyperlink til Fakt.Check.Org.s «Timeline of Russia Investigation». Dokumentets undertittel spesifiserer at det er snakk om hovedpunktene i FBIs undersøkelse av Russlands forsøk på å påvirke det amerikanske presidentvalget i 2016. Det inneholder ingen bevis på at «Assange har knyttet seg til russerne»: Navnet hans er nevnt seks ganger i dokumentet, og i ingen av tilfellene vises det til Russland. WikiLeaks nevnes cirka 30 ganger, men det nærmeste vi kommer belegg for de påståtte forbindelsene, er formuleringer som dette: «[T]he U.S. intelligence community said Russian intelligence services used WikiLeaks as part of its influence campaign to help elect Trump — an assessment that both Russia and WikiLeaks deny.»[20]

Ifølge Bjerkestrand må Assange selv ta ansvaret for at han er isolert i Ecuadors ambassade. Hvorfor det? Jo, fordi han ikke lot seg utlevere til Sverige mens han var under etterforskning for beskyldninger om overgrep. Men Assange har som nevnt svart på anklagene ved flere anledninger og tilbudt seg å stille til avhør på nøytral grunn i Ecuadors ambassade. Svenskene var positive, men britiske påtalemyndigheter (CPS) advarte dem på det sterkeste mot å akseptere tilbudet. Ikke nok med dét: CPS godtok heller ikke den svenske påtalelederen Marianne Nys forsøk på å droppe anklagene mot Assange allerede i 2013: «Don’t you dare get cold feet!!!» var beskjeden hun fikk fra sine britiske kollegaer: «Please do not think this case is being dealt with as just another extradition.»[21] Britiske myndigheter holder Assange under konstant overvåkning, i frykt for at han skal rømme landet, og sier at han vil bli arrestert så snart han forlater ambassaden, uansett av hvilken grunn.

Den juridiske begrunnelsen for denne voldsomme reaksjonen er at Assange brøt meldeplikten i 2012. For dette lovbruddet har han altså sittet innesperret i seks år. FN sier han er offer for vilkårlig fengsling.[22] Uavhengige leger sier at han har sterkt behov for medisinsk behandling.[23] Bjerkestrand sier at Assange selv må ta ansvaret for sin situasjon – og dessuten har han hatt et eget program på RT.

Bjerkestrand skriver: «Assange mener at Sverige uten blygsel ville ha utlevert ham til USA, og dermed til en livstidsdom for spionasje.» Det er selvsagt ikke sant. Assange har derimot ment at det var en overhengende fare for at USA – umiddelbart eller etter en stund – ville klare å overtale svenske myndigheter til å utlevere ham. At han har meget gode grunner til å mene det, kan det ikke være mange andre enn BT-kommentatorer som tviler på. Bjerkestrand gjør det til gjengjeld med bravur: Påstanden om at Assange ville blitt utlevert til USA, er nemlig «aldri blitt bekreftet eller verifisert». Bjerkestrand kunne like gjerne oppfordret Assange til å la seg drepe for å dokumentere at han er i livsfare.

Den amerikanske kampen for å få «hykleren» utlevert slik at han kan «stå til rette for sine handlinger», har pågått i åtte år.[24] Nylig tok den Trump-oppnevnte CIA-direktøren Mike Pompeo bladet fra munnen da han på beste Listhaug-maner proklamerte at Assange heretter skal oppfattes som leder av en fiendtlig, ikke-statlig etterretningsorganisasjon.[25] Og vi vet hvordan «illegal enemy combatants» behandles der borte. Også Ecuadors regjering innrømmer at faren for utlevering er reell, og at Assanges liv er truet. Ellers ville den garantert overlevert ham til britiske myndigheter i stedet for å gjøre ham til ecuadoriansk statsborger.

Ifølge Bjerkestrand er det liten uenighet om Assanges rett til å ytre seg, men debatten «handler mer om hans ansvar og status som idol». Smak litt på den! Assange sitter i husarrest på åttende året, uten lov og dom; han har større og mektigere fiender enn noen andre på den vestlige halvkulen; han har helseproblemer som ikke blir behandlet ­– og nå er han ytterlige isolert og underlagt det som før het «brev- og besøksforbud», fremdeles uten lov og dom. Men ifølge Bjerkestrand skal altså debatten likevel handle om hans «ansvar og status som idol». Med andre ord: I stedet for å ta stilling og prøve å bidra i kampen mot overmakten – hvor ubetydelig dette bidraget enn måtte være – skal vi debattere en problemstilling Bjerkestrand selv har spikret sammen, på bakgrunn av vitnemål fra WikiLeaks’ mektigste fiender, for å slippe å ta stilling til det saken egentlig dreier seg om.

Mens andre kritikere av det norske oppropet reagerte på at det ikke inneholder et eneste avsnitt der den isolerte Assange kritiseres, har Bjerkestrand en enklere løsning: Finn dere en annen forfulgt dissident å støtte! «For eksempel de 262 journalistene som er fengslet i autoritære land.» Retorikken er velkjent fra det liberale etablissementet: Gi oss et offer som passer bedre med vår egen ideologi – og den tilsier at knebling og forfølgelse er noe som foregår i «land vi ikke liker å sammenligne oss med» (men som vi bidrar til å bombe en gang i ny og ne), og ikke hos våre nærmeste allierte, i en opplyst metropol midt i den frie vestlige verden.

Det spesielle med Assange-saken er ikke bare at WikiLeaks-redaktøren har flere regjeringer, etterretningsorganisasjoner, mediekonserner, finansinstitusjoner og så videre på nakken, men at dette skjer på høylys dag i den antatt demokratiske delen av verden, der flertallet av befolkningen anser seg selv som frie og relativt velinformerte. WikiLeaks har ettertrykkelig dokumentert at så ikke er tilfelle. Det liberale demokratiet viser en tekkelig maske utad, men avdekker et ganske annet, obskønt åsyn i det skjulte. Derfor er WikiLeaks’ grunnlegger, Assange, isolert, og i livsfare. Det er essensen i denne saken, som Bjerkestrand gjør så godt han kan for å maskere.

6

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Samme dag som det norske oppropet til støtte for Assange sto på trykk i Dagbladet, postet Hilde Sandvik en artikkel av The Guardian-kommentator James Ball på Facebook, ledsaget av følgende kommentar: «I 2013 var James Ball i Bergen for å snakke på Studentersamfunnet. Eg hadde han til bords under middagen etterpå. Han fortalte om dei første møta med Julian Assange, om å jobbe for WikiLeaks, og kvifor han slutta. Det er mange grunnar til å stole på det han skriv om mannen som nyleg fekk norsk forfattaropprop signert for seg.» Av de mange grunnene som angivelig finnes til å stole på Ball, nevner Sandvik ganske nøyaktig én, nemlig at han tidligere har jobbet med Assange. (At han har vært i Bergen og spist middag med Sandvik, har selvsagt ingen saklig relevans; heller ikke at han fortalte om de første møtene med Assange, eller om hvorfor han sluttet.) Med omtrent samme tyngde kunne man hevde at det er mange gode grunner til å stole på det Civitas Bård Larsen skriver om kommunismen, siden han tidligere har vært medlem av NKP. Som kjent blir avhoppere og renegater ofte bitre motstanderne av sine tidligere allierte.

Ifølge James Ball-artikkelen Sandvik lenker til, må Assange være verdens verste gjest å ha på besøk. Derfor fortjener han husarrest. Lik en trassig tenåring trenger han å få nettiden regulert og gis klar beskjed om å vaske seg og rydde opp. Artikkelen er fra januar i år. Da hadde svertekampanjen mot Assange falt definitivt fra et politisk og ned på et personlige nivå: Aviser og nettsteder publiserte ubekreftede rykter om at det ecuadorianske ambassadepersonalet klaget over Assanges ubehagelige kroppslukt og skitne klær. «It seems he doesn’t wash properly», kunne en velplassert anonym kilde i den ecuadorianske ambassaden fortelle. På RTs nettsider oppsummerte Slavoj Žižek utviklingen av hetsen mot Assange på følgende vis:

In the first stage of attacks on Assange, his ex-friends and collaborators went public with claims that WikiLeaks began well but then it got bogged down with Assange’s political bias (his anti-Hillary obsession, his suspicious ties with Russia, etc.). This was followed by more direct personal defamation: for instance, he is paranoiac and arrogant, obsessed by power and control. But now we have reached the direct bodily level of smells and stains.[26]

Det Hilde Sandvik selvsagt ikke nevner, er at det finnes mange grunner til ikke å stole på det James Ball skriver om «mannen som nyleg fekk norsk forfattaropprop signert for seg». Ball har en tydelig agenda. Han var praktikant hos WikiLeaks et par–tre uker høsten 2010, så ble han kastet ut, mistenkt for å være infiltratør og for å ha gitt dokumenter videre til pressen.[27] Etterpå kunne David Leigh – som Ball hadde hatt hemmelige møter med mens han var praktikant – tilby ham jobb i The Guardian, som allerede hadde røket uklar med Assange på grunn av uenighet om hvordan de lekkede dokumentene skulle håndteres. Både sammen og hver for seg har Ball og Leigh kjørt en svært lite sympatisk svertekampanje mot Assange, der Ball har spilt en nøkkelrolle som «insideren» med direkte erfaring med Assanges paranoide og uhygieniske vesen. Tonen er spotsk og rå. Artikkelen Sandvik lenker til, åpner med å håne Assange fordi han sitter innesperret: «Convincing yourself, and the world, that you’re a major political player on the global stage is a tough task when you’re confined to a back bedroom.» Balls viktigste virkemidler er vulgær psykologisering – som om han selv, på grunn av sin (korte) erfaring som læregutt, er i stand til å lese Assange som en åpen bok – i tillegg til selektiv og skakk gjengivelse av fakta. Ingen har kunnet dokumentere at Assange står i ledtog med russiske myndigheter, innrømmer Ball. Men så snur han fravær av bevis til det motsatte, nemlig en bekreftelse på at Assange er en løpegutt for russerne, uansett om han vet det selv eller ikke: De kan jo bare utgi seg for å være russiske hackere, så videreformidler Assange det materialet de måtte tilby ham! «Who needs an accomplice when you have an unwitting and useful tool on hand?»

Helgarderte spekulasjoner av dette slaget finnes det flust av i skriveriene til Ball & co. Realitetene i saken, det vil si det skandaløse innholdet i de lekkede dokumentene, sier Ball derimot ingenting om. Han har en helt annen krig å kjempe, og den har vart i åtte år nå. Det liberale kommentariatet takker og bukker. For dem er Ball et verdifullt sannhetsvitne som forteller dem akkurat det de trenger å høre for å slippe virkelig å ta stilling både til de mange alvorlige forbrytelsene WikiLeaks har avslørt, og til den vilkårlige arrestasjonen og isoleringen av Assange, som førte til dagens uholdbare situasjon, der Assange i praksis er internert i Ecuadors ambassade.

7

Det norske Assange-oppropet møtte mye motbør av lignende art. Mathias Fischer – BTs yngste kommentator, og ifølge Frank Rossavik en tilnærmet inkarnasjon av avisens liberale formålsparagraf[28] – var helt på bølgelengde med sine eldre kollegaer da han kommenterte oppropet på Facebook: Assange er «en anti-liberal dukke for russerne, en narsissistisk fjott med et selvbilde uten sidestykke utenfor Det hvite hus». Da er det kanskje ikke så rart at det som faller ham mest naturlig, er å ty til usjarmerende geipe-prosa når han skal gjengi oppropets relativt enkle budskap: «Bu-hu, slemme, ondskapsfulle Ecuador lar ham ikke være på Twitter mens de beskytter ham mot rettergang.» Symptomatisk nok kan man ikke uten videre slå fast at saklighetsnivået hos BT-kommentatorene aldri har sunket lavere.

«Årets minst gjennomtenkte opprop», skrev Morgenbladet-kommentator Mohamed Abdi da han postet oppropet på Facebook, der han foretrekker bare å diskutere med venner. Han har med andre ord evner som tankeleser på James Ball-nivå. Hvordan han har skaffet seg innsikt i signatarenes tanker, er en yrkeshemmelighet han ikke vil røpe. Abdis evne til å lese dokumentet han fordømmer, er imidlertid ikke like imponerende: «[D]ette oppropet bommer fullstendig. Assange har hele tiden kommunisert med omverden og til og med prøvd å påvirke presidentvalget i USA.» Gjennomtenkt eller ikke: Abdis kommentar demonstrerer at han verken har forstått oppropet han fordømmer – om han da i det hele tatt har lest det – eller fulgt med på hendelsene som foranlediget det. To uker før oppropet sto på trykk, kuttet Ecuador Assanges kontakt med omverdenen både via nett og telefon, og ved å ilegge ham besøksforbud, og det er dette som er oppropets primære anliggende.

(Også tidligere har Abdi demonstrert en utpreget liberal omgang med sannheten om Assange. Vel et år tidligere postet han Ben Jacobs artikkel i The Guardian, der det ble hevdet at Assange hadde tette bånd til Putin-regimet, og at han hadde uttalt at det ikke var behov for varslere i Russland, siden landet hadde en åpen og velfungerende offentlig debatt. Abdi siterte det siste utsagnet i engelsk original, etterfulgt av et triumferende «Hahaha».[29] Tre dager senere måtte The Guardian dementere påstandene i artikkelen, som baserte seg på løse rykter og misvisende oversettelser av et intervju i La Repubblica.)

Civitas Bård Larsen er også blant Facebook-venner når han etterlyser kritikk av personen oppropet er skrevet til støtte for: «Det er meg fullstendig ubegripelig at det er mulig å publisere et opprop som dette, helt ribbet for kritiske innvendinger.» Siden det i det hele tatt er mye som ser ut til å være ubegripelig for Larsen, utgjør dette neppe noen vektig innvending mot oppropets innhold. Larsens politiske analyse er også tilpasset et publikum som kjenner de liberalkonservatives nye yndlingsfigur, nemlig hesteskoen, som illustrerer at de politiske ytterpunktene på høyre og venstre side nå er i ferd med å møtes i sin felles flukt fra sentrum. «Hva er det med disse venstristene som surrer i kulturalister og høyrepopulisters ærende?» spør Larsen. Svaret gir vel egentlig seg selv, men Larsen lar det likevel få en dytt på veien: De har gått seg vill i tåkeheimen.

Ifølge Aage Borchgrevink på Twitter er «opprop-gjengen» langt ute «på jordet».[30] I likhet med Larsen etterlyser han et mer nyansert opprop, der det tas en rekke forbehold og hensyn, blant annet til hva «kvinnene som anmeldte ham», kunne tenkes å tenke om saken.[31] Som så mange andre liberale Assange-kritikere har Borchgrevink fått det for seg at Assange har gått i dekning på grunn av voldtektsanklager, en sannhet med enorme modifikasjoner. Dessuten skal Assange ifølge Borchgrevink ha alliert seg både med Cambridge Analytica (!) og med Trump-leiren,[32] hvilket er en usannhet uten modifikasjoner, med mindre man har en meget fantasifull forståelse av hva det vil si å alliere seg. Dessuten fører Assange krig mot demokratiet og mot journalistikken, og Ecuador hadde selv et selektivt forhold til ytringsfriheten under president Correa, da Assange ble innvilget asyl. Nå går imidlertid alt meget bedre. Snart er Ecuador igjen en lydig vasall under gamle og nye imperiemakter, og Assange overlever neppe Morenos første presidentperiode.[33]

De verste teppebombingene var det imidlertid Civitas Eirik Løkke som sto for, i et forkavet forsøk på å begrunne sin tabloide karakteristikk av Assange-oppropet som «tøvete». Løkke forsynte seg fritt av alt som er blitt servert av løgn og insinuasjoner i de siste årenes svertekampanjer mot WikiLeaks. Den nevnte James Ball opptrer i rollen som kronvitne. For eksempel gjentar Løkke mantraet om at Assange ikke er en forfulgt dissident; han har bare gjemt seg for å slippe å stå til rette for «alvorlige voldtektsanklager». I tillegg har han satt «millioner av menneskelig i fare gjennom å spre personlige opplysninger på nett».[34] Anklagene og bakgrunnen for asylet er en gjenganger vi allerede har kommentert. Når det gjelder det andre punktet, at Assange har spredt personlige opplysninger på nett, er det uklart hva Løkke sikter til, for rantene hans har vært kjemisk renset for etterrettelige referanser. Løkke alluderer imidlertid til saudiarabiske LGBT-personer, som WikiLeaks angivelig skal ha «outet» – hvilket ikke stemmer – og til tyrkiske kvinner, som Assange & co. etter sigende skal ha spredt intime opplysninger om. Også dette punktet er omtvistet og uendelig mye mer komplekst enn det Løkke gir inntrykk av for å score enkle polemiske poenger.[35]

I likhet med Bjerkestrand later Løkke til å tro (det vil si: mest sannsynlig later han bare som at han tror) at Assange ikke vil bli utlevert dersom han nok engang skulle overgi seg til britiske myndigheter. Og om så likevel skulle skje, mot all formodning, vil Assange helt sikkert få en fair behandling av britiske og amerikanske myndigheter: «[S]elv om han skulle risikere utlevering, så er både USA, Storbritannia og Sverige liberale demokratier med sterke rettsstater. Dette er underlig at støttespillerne til Assange overser.» Ja, dette er det fort gjort å overse, særlig på grunn av WikiLeaks’ mange avsløringer i løpet av de siste åtte årene av maktens lyssky metoder, i tillegg til den utilslørte språkbruken hos mektige ministre og andre øvrighetspersoner, som har utropt Assange til alt fra en ettersøkt med høyeste prioritert til «a miserable little worm».[36] Sverige har for øvrig ingenting utestående med Assange, selv om Løkke får det til å høres ut som om «voldtektsanklagene» – som ikke dreide seg om voldtekt – fremdeles er under etterforskning.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

I tillegg reagerer Løkke på at Assange har hatt møter med en rekke tvilsomme typer, blant andre folk fra Trump-leiren og tidligere UKIP-leder Nigel Farage. Én ting er at det å snakke med politiske aktører og kilder, uavhengig av deres renommé, jo er en selvsagt del av jobben til en publisist og journalist. En annen ting er at slike innvendinger, som uansett ikke har noe med Ecuadors isolering av Assange å gjøre, klinger ekstra hult når de kommer fra en representant for «den liberale tenketanken» Civita, som varmt forsvarer den sittende regjeringen, der FrP, som er det nærmeste man kommer UKIP i en norsk sammenheng, er med. Legg til at Civita mottar støtte fra den norske kapitalens mektigste organer, som NHO og Rederiforbundet, ved siden av å være innlemmet i det Ayn Rand-inspirerte Atlas Network, oppkalt etter foregangskvinnens famøse magnum opus, Atlas Shrugged (1957). Ifølge egen formålsparagraf skal Atlas Network jobbe for «en fri, fredelig og fruktbar verden, der en begrenset stat forsvarer lov og orden, privat eiendom og et fritt marked».[37] Man kan saktens undres på hvor dissidenter av Assanges type skal plasseres i denne mørkeblå utopien. Da Eirik Løkke på Dagsnytt 18 10. april i år ble spurt hva han mente man burde gjøre for å løse det som helt opplagt er en uholdbar situasjon både for Assange og for Ecuador, «laget han bare en slags blåselyd med munnen sin».[38]

Det er i det hele tatt forstemmende i hvor liten grad det liberale kommentariatet har maktet å sette seg inn Assange-sakens realiteter. Den foretrukne metoden er kritikkløs resirkulering av for lengst tilbakeviste rykter, og etteraping av den nedlatende sjargongen i The Guardian & co.s kampanjejournalistikk. Ingen av meningsjournalistene har maktet å gjengi den umiddelbare bakgrunnen for Ecuadors innskjerping av Assanges «soningsforhold» på en noenlunde fyllestgjørende måte. Det gjelder også Minervas Latin-Amerika-spesialist Leiv Marsteintredet.[39] I BT insisterte han på ekstraomganger i debatten om Holberg-debatten da han i januar d.å. fortalte om sine erfaringer med både tradisjonelle og alternative medier i det «post-revolusjonære» Venezuela, regimet det liberale kommentariatet elsker å hate. BT illustrerte for ordens skyld den liberale kommentaren med et digert Assange-foto. «Jeg har lært å ikke stole på nyheter med mindre de publiseres av et medie [sic] som har en redaktørplakat», proklamerte Marsteintredet – i sannhet en snodig lærdom, særlig i en latinamerikansk kontekst, der oligarkiet i flere land har full kontroll over de tradisjonelle medienes nyhetsbilde.[40] Da Marsteintredet vel tre måneder senere på sosiale medier kommenterte det norske Assange-oppropet, gjentok han like gjerne den ideologisk korrekte fortelling om de latinamerikanske venstrekreftenes miserable endelikt, uten å referere til én eneste av omstendighetene som har hatt betydning for utviklingen i Assange-saken.[41]

8

I 2016 offentliggjorde Ecuadors daværende justisminister Ledy Zúñiga konklusjonen i FNs rapport om Assange-saken på departementets egne nettsider: Julian Assange hadde blitt utsatt for tre tilfeller av vilkårlig frihetsberøvelse: i forbindelse med arrestasjonen i Wandwick (London), da han også ble satt i isolat; den påfølgende husarresten i Ellingham Hall, Norfolk; og til slutt interneringen i den ecuadorianske ambassaden i London. Kunngjøringen siterte også president Correas begrunnelse for å innvilge Assange politisk asyl, nemlig «manglende garanti for at menneskerettighetene hans blir respektert, og hensyn til saksgangen».[42] Etter regjeringsskiftet i 2017 har den nye justisministeren, Rosana Alvarado, som i likhet med sin forgjenger også er minister for menneskerettigheter, forholdt seg taus om Assange-saken. Derimot har utenriksminister María Fernanda Espinosa utstedt kommunikeer på løpende bånd. Espinosa, som ironisk nok også er minister for «menneskelig mobilitet», omtaler Assange som «et nedarvet problem» fra den forrige regjeringen. Og nå fokuseres det ikke lenger like mye på politiske prinsipper og menneskelige hensyn, slik tilfellet var under Correas presidentperiode, men desto mer på pragmatiske hensyn til Ecuadors «økonomiske og kommersielle» interesser.

Et par dager etter at Ecuadors regjering kunngjorde at Assanges kontakt med omverdenen var kuttet, fulgte utenriksminister Espinosa opp med et lengre kommuniké utformet som en beriktigelse av «uforsvarlige» og «falske» påstander som ble spredt via sosiale medier. Assange skal ifølge myndighetene ha signerte en avtale der han ikke bare forpliktet seg til å avstå fra å kommentere andre nasjoners indre anliggender, men også til å «forsvare Ecuadors interesser slik den beste av landets borgere ville ha gjort».[43] Ytringsforbudet hjemles på kafkask vis i sovende paragrafer fra opp til 90 år gamle interamerikanske overenskomster om diplomatisk asyl. Likeledes vises det til den internasjonale avtalen om sivile og politiske rettigheter fra 1966. I dette dokumentets artikkel 19 slås det fast at alle mennesker har rett til ytringsfrihet, inkludert «freedom to seek, receive and impart information and ideas of all kinds, regardless of frontiers, either orally, in writing or in print, in the form of art, or through any other media of his choice».[44] Selvsagt er det unntaket fra denne rettigheten utenriksministeriet griper til for å hjemle de drakoniske sanksjonene: Der heter det at restriksjoner av retten til å ytre seg kan innføres, så lenge de både er absolutt nødvendige og nedfelt i lovverket, for å beskytte nasjonens sikkerhet, offentlig ro og orden eller offentlig helse og moral.[45] Det er selvsagt umulig å vite akkurat hva som har foregått i kulissene for å få på bordet tiltak med begrunnelser av dette kaliberet, men alt tyder på at ecuadorianske myndigheter har blitt satt under voldsomt press fra mektige allierte – ikke bare fra Storbritannia, men også fra USA og Spania.[46]

Rundt årsskiftet prøvde regjeringen ved utenriksminister Espinosa å få til en rimelig avtale med Storbritannia, men hun må ha møtt veggen med et smell. Allerede på tampen av 2017 hadde Assange blitt innvilget ecuadoriansk statsborgerskap og utstyrt med diplomatpass, slik at det skulle være mulig å få ham ut av ambassaden – og av England – under dekke av diplomatisk immunitet. Men britiske myndigheter nektet å akseptere en slik ordning. De viste heller ingen interesse for å finne alternative løsninger som ikke innebar ubetinget overgivelse. Ecuador foreslo at en tredje instans kunne komme inn som megler, men også det ble avvist av Storbritannia.[47] I ettertid har dommer Emma Arbuthnot ved Westminster Magistrates’ Court besluttet å opprettholde den britiske arrestordren mot Assange. WikiLeaks’ advokater har argumentert med at grunnlaget for arrestordren var falt bort fordi svenske myndigheter ikke lenger ønsker ham utlevert, og at syv års frihetsberøvelse er straff nok for brudd på meldeplikten. Arbuthnot er ikke enig: «Han kan sitte ute på balkongen (sant nok overvåkes han sannsynligvis av politiet og av sine tilhengere) og få frisk luft. Og han er ikke innelåst om natten.»[48] Dommeren avviste dessuten at Assanges frykt for å bli utlevert til USA kunne anses som berettiget, siden han ikke hadde avgitt forklaring under ed.

Etter at Lenín Moreno overtok presidentembetet i mai 2017, har Ecuador gjennomgått en markant høyredreining, som også innebærer en endring i utenrikspolitisk kurs: Forbindelsene til Venezuela og Cuba er svekket, mens USA seiler opp som landets nye hovedallierte. Både FBI og U.S. Air Force har igjen fått innpass i landet, etter at Correa tidlig i sin presidentperiode stengte den amerikanske militærbasen i Manta, som i lang tid hadde vært CIAs brohode i kampen mot venstrekreftene i regionen. Samtidig som Ecuadors regjering kuttet Assanges forbindelse med omverdenen, hadde den besøk av amerikanske offiserer for å diskutere amerikansk tilstedeværelse i landet. Ifølge sistnevntes uttalelser etter forhandlingene viste Ecuador interesse for å gjenåpne den nedlagte militærbasen i Manta.[49]

President Moreno har også etablert et nært forhold til Spania, der han var på statsbesøk i desember 2017. Assanges og WikiLeaks var blant temaene som sto på dagsordenen. Både før, under og etter de dramatiske hendelsene i oktober 2017, da katalanske myndigheter avholdt folkeavstemning om uavhengighet, har Assange vært en varm forsvarer av katalanernes rett til selvbestemmelse. I samtale med spanjolene kunne Moreno opplyse at Assange allerede hadde fått to advarsler mot å ytre seg, og at han hadde underskrevet den nevnte avtalen der han forplikter seg til ikke å kommentere andre lands indre anliggender: «Dersom Assange uttaler seg om Katalonia én gang til, kommer vi til å reagere», sa Moreno til den konservative spanske avisen ABC.[50] Assanges spanske fiender er mange og mektige. Én av dem er sjefsredaktøren i El País, David Alandete, som har brukt mye plass på å kritisere ikke bare Assange, men også Edward Snowden, som han (med tvilsomme referanser til reportasjer i egen avis) beskylder for en rekke alvorlige forhold. Blant annet setter Alandete varslernes engasjement for Katalonia i forbindelse med lyssky manøvrer fra russiske myndigheters side:

Våre undersøkelser viser at Russland utnyttet krisen som skyldtes den katalanske nasjonalismen, for å fremprovosere større spenning i Europa. De brukte aktivister fra sin egen krets, kritikere av Vestens demokratiske system, som Assange og Edward Snowden, i en desinformasjonskampanje som ble forsterket gjennom tusenvis av automatiserte kontoer, eller bots, på sosiale medier. Dette er en teknikk for å undergrave demokratiet som Moskva tidligere har brukt ved valg og folkeavstemninger i USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Italia. Dette er kjensgjerninger, og Assange burde uttale seg om dem i stedet for å trakassere pressen.[51]

El País er ikke bare helt og holdent på den mørkeblå regjeringens side i spørsmålet om den katalanske frigjøringskampen. Avisen er også en mektig aktør i den latinamerikanske medieverdenen. Det hersker liten tvil om at også Ecuadors gamle kolonimakt har spilt en sentral rolle i prosessen som førte frem til isoleringen av Assange i slutten av mars.[52]

9

I skrivende stund er Ecuador på vikende front. Storbritannia vil ha kloa i Assange, USA ønsker ham utlevert og dømt for spionasje, og Spania vil ha en slutt på at han uttaler seg om situasjonen i Katalonia. Besøks- og kommunikasjonsforbudet er sannsynligvis et forsøk fra Ecuadors side på å blidgjøre sine mektige venner, og myndighetene har lett med lys og lykte etter paragrafer som kan hjemle de drastiske straffetiltakene. Assange er utsatt for et umenneskelig press. Han kan neppe leve særlig lenge på dette viset før han kollapser. Sannsynligvis er nettopp det poenget: Tiltakene kan vanskelig tolkes som annet enn et forsøk på å drive Assange ut av ambassaden og i armene på britiske og amerikanske myndigheter. Ekspresident Rafael Correas umiddelbare reaksjon kan raskt vise seg å bli profetisk: «Assanges dager i Ecuadors ambassade i London er talte. Landet har nok en gang underkastet seg USA.»[53]

I det siste intervjuet Assange rakk å gi før han ble kneblet – trykket i La Repubblica 27. mars – hadde han følgende svar på spørsmålet om han trodde at han igjen ville kunne reise rundt som en fri mann:

It’s a matter of culture and politics, in a sense it’s up to public opinion. At a certain level of conflict, all rules and standards break down. You see that in case of the conflict in Iraq, for example, but it is also true for very high-profile legal cases, where there is state interest. That is true for me as well. What should be a legal process has turned into a political process, so that’s why it’s up to public opinion, because my arbitrary detention is a political matter.[54]

Her hjemme har det brede spekteret av liberale kommentatorer – fra Minervas blå ugler til BTs bolde meningsjournalister – for lengst valgt side: Denne saken er definitivt ikke noe å rope opp om; Assange må selv ta ansvar for sin egen situasjon, også etter at interneringen av ham er omgjort til total isolasjon – noe annet ville, med Bjerkestrands fyndige formulering, være «i overkant omsorgsfullt». Et slikt standpunkt er ikke bare direkte illiberalt og udemokratisk; det er brutalt, usselt og uetisk.

Men Assange har jo, i motsetning til veltilpassede og pseudo-kontrære norske kommentatorer, en prinsipiell og uredd politisk agenda. Det bør han vel straffes for? Nådeløst? Og om nødvendig uten lov og dom?

[1] https://www.medier24.no/filer/Sitatstrekjournalistikk_rapport.pdf
[2] https://ndla.no/nb/node/99436/oembed?fag=52222
[3] Birgit Røe Mathisen et al.: Kommentaren – en sjanger i endring, Cappelen Damm Akademisk, 2016, s. 20.
[4] https://www.dagbladet.no/kultur/den-skandalose-kneblingen-av-julian-assange-ma-ta-slutt/69682786
[5] https://www.dagbladet.no/kultur/julian-assange-fikk-snakke-uimotsagt-i-bergen-det-var-uansvarlig/68943892
[6] https://martinshaw.org/2011/06/15/left-wing-genocide-denial/
[7] Jf. for eksempel https://www.forbes.com/sites/kalevleetaru/2017/02/17/did-facebooks-mark-zuckerberg-coin-the-phrase-fake-news/#40e0a2a86bc4
[8] http://www.jomec.co.uk/blog/propaganda-and-the-press-in-world-war-i/
[9] https://twitter.com/wikileaks/status/782906224937410562
[10] https://www.minervanett.no/aldri-vaert-bedre-journalistikk/
[11] https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/kaJ3rX/Sannhetskrigen
[12] https://www.theguardian.com/technology/2017/nov/19/trump-russia-fake-news-libertarians-autocrats-democracy
[13] https://fair.org/home/backlash-against-russian-fake-news-is-shutting-down-debate-for-real/
[14] https://www.wsws.org/en/articles/2017/08/02/pers-a02.html
[15] https://fair.org/home/backlash-against-russian-fake-news-is-shutting-down-debate-for-real/
[16] https://morgenbladet.no/ideer/2018/01/temp-title-id247325
[17] https://www.iamwikileaks.org/2018/04/11/fourth-open-letter-to-reconnectjulian-published-in-norway/
[18] https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/7lQyQ9/Idolisering-i-forvirringens-tid
[19] Som belegg for påstandene i artikkelen hyperlenkes det blant annet til CIA-rapporten Assessing Russian Activities and Intentions in Recent US Elections (2017), der også FBI og NSA har bidratt, og til en CBS-News-artikkel som referer til blant andre CIA-direktør Mike Pompeo, USAs justisminister Jeff Sessions, Hillary Clinton og den nevnte CIA-rapporten.
[20] https://www.factcheck.org/2017/06/timeline-russia-investigation/
[21] https://www.theguardian.com/media/2018/feb/11/sweden-tried-to-drop-assange-extradition-in-2013-cps-emails-show
[22] http://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=17013
[23] https://www.theguardian.com/commentisfree/2018/jan/24/julian-assange-care-wikileaks-ecuadorian-embassy
[24] Hillary Clinton: What Happened, Simon & Schuster, 2017, s. 343.
[25] https://www.nytimes.com/2017/04/13/us/politics/mike-pompeo-cia-wikileaks.html
[26] https://www.rt.com/op-ed/422992-zizek-assange-cambridge-analytica/
[27] https://www.wikileaks.org/IMG/html/gibney-transcript.html#4004
[28] https://www.bt.no/btmeninger/i/7VbnW/Ny-kommentator
[29] https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=610926912441808&id=100005735149461
[30] https://twitter.com/AageB/status/983429854027755521
[31] https://twitter.com/AageB/status/983588130245791744
[32] https://twitter.com/AageB/status/983607439265116160
[33] Den siste månedenes opphetede ordveksling mellom Correa og Morneo har sannsynligvis bidratt til å gjøre Assanges situasjon enda mer utsatt, siden han i stor grad har vært et symbol på Correas selvstendige linje overfor de gamle kolonimaktene, i første rekke USA og Storbritannia.
[34] https://www.civita.no/2018/04/18/julian-assange-og-ytringsfrihet
[35]Jf. f.eks. https://www.mintpressnews.com/wikileaks-not-disclose-gays-saudi-govt-whistleblower-site-fires-back-media-attacks/219996/
[36] Jf. https://www.theguardian.com/media/2017/apr/21/arresting-julian-assange-is-a-priority-says-us-attorney-general-jeff-sessions og https://www.reuters.com/article/us-britain-assange/uk-minister-miserable-little-worm-assange-should-turn-himself-in-idUSKBN1H31PF
[37] https://www.atlasnetwork.org/about/our-story
[38] Frode Helmich Pedersen: «Liberalerne og ytringsfriheten», Vårt Land 12.4.2018.
[39] https://www.minervanett.no/skribent/leif_marsteinstredet/
[40] https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/Qlmb9P/Jeg-har-lart-a-ikke-stole-pa-nyheter-med-mindre-de-publiseres-av-et-medie-som-har-en-redaktorplakat?utm_campaign=Echobox&utm_medium=Social&utm_source=Facebook
[41] https://www.facebook.com/hilde.sandvik/posts/10155206624336761
[42] http://www.justicia.gob.ec/detencion-de-julian-assange-es-arbitraria-asegura-comite-de-derechos-humanos-de-onu/ (Alle oversettelser fra spansk er mine egne.)
[43] http://www.cancilleria.gob.ec/comunicado-oficial-con-relacion-al-caso-de-julian-assange/
[44] http://www.ohchr.org/en/professionalinterest/pages/ccpr.aspx
[45] Artikkel 19.3.b.
[46] Jf. f.eks. https://theintercept.com/2018/04/20/how-fake-news-and-western-propaganda-about-russian-interference-in-catalonia-coerced-ecuador-to-silence-julian-assange/
[47] http://www.cancilleria.gob.ec/ecuador-buscara-la-mediacion-para-resolver-la-situacion-de-asilo-de-julian-assange/
[48] https://www.theguardian.com/media/2018/feb/13/judge-refuses-to-withdraw-julian-assange-arrest-warrant
[49] https://twitter.com/radiosonorama/status/978304990790995968?s=19
[50] http://www.abc.es/internacional/abci-presidente-ecuador-si-assange-vuelve-hablar-cataluna-sabremos-actuar-201712131957_noticia.html
[51] https://elpais.com/elpais/2018/03/29/opinion/1522343064_959100.html
[52] Jf. https://theintercept.com/2018/04/20/how-fake-news-and-western-propaganda-about-russian-interference-in-catalonia-coerced-ecuador-to-silence-julian-assange/
[53] https://twitter.com/MashiRafael/status/979353395017519104
[54] http://www.repubblica.it/esteri/2018/03/27/news/julian_assange-192387103/

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.