Forfatternavnet står trykket over tittelen med røde bokstaver: Édouard Louis. Men forfatterens egentlige navn, eller det som var navnet hans inntil boka ble gitt ut, er Eddy Bellegueule. Navneskiftet satte punktum for den løsrivningsprosessen romanen beskriver, og som også er Louis’ egen: Historien om Eddy Bellegueule, den spinkle, feminine gutten, han med pipestemmen og de rare faktene, med hendene som beveget seg i alle retninger når han snakket – karakteristikker som kan være problematiske nok å få heftet ved seg, om man ikke også tilfeldigvis vokser opp i den nederste delen av den nordfranske arbeiderklassen.
Det kan umulig være slik at ingen visste at de fantes, disse småbyene dominert av arbeidsløshet, av vold og forfall. Statistikkene for Nord-Frankrike taler for seg, og verken kunsten eller nyhetsjournalistikken har gjort noe særlig for å pynte på virkeligheten. Her, i republikkens bakgård, Dardenne-brødrenes nabolag, står de fleste uten jobb og får barn mens de fortsatt går på ungdomsskolen. Reportasjene har vært så mange og så lange, både i avisformat og i bøker, at en knapt kunne tenke seg at nok en beskrivelse av det flate, disige og kjølige nord skulle vekke noen særlig interesse i de parisiske litterære miljøene.
Farvel til Eddy Bellegueule (Seuil, 2014) har først og fremst blitt møtt med overveldende kritikker – men også som en nyhet. Dét sier sannsynligvis noe om hvor liten tilstrømmingen av tekster fra mennesker med denne typen bakgrunn er i den franske litterære offentligheten.
I Louis’ verden er det å undertrykke andre en nødvendighet, og alle, særlig barna, er overlatt til seg selv. For unge menn varierer fremtidsutsiktene fra i beste fall arbeid på fabrikken, via arbeidsløshet til fengsel, for unge kvinner fra kassa på supermarkedet til tidlige graviditeter.
I hjemmene støyer fjernsyn i alle rom, maten er plukket fra supermarkedets nederste hyller og bader oftest i fett, det røykes ustanselig og drikkes altfor mye, og mens fuktflekkene får bre seg på barneværelsets vegger, er betonggulvene uten tepper, og knuste ruter erstattes sjelden av annet enn papp. Hvor uskadet er det mulig å komme fra noe sånt?
Men så står han der altså, unge Édouard Louis, født 1992. Lys i håret, pen i tøyet, student ved École Normale Supérieure i rue d’Ulm i Paris og med en utgivelse om sosiologen Pierre Bourdieu bak seg før romandebuten. Innsiktene fra Bourdieus klasse-analyser ligger ikke bare mellom linjene i romanen – den er tykt smurt ut over sidene. For eksempel i passasjen hvor han skriver om sin mor, som fikk sitt første barn som 17-åring, og hennes forklaring på hvorfor livet ble som det ble: Hun hadde gjort så mange feil, tatt så mange valg hun ikke skulle ha tatt. «Men,» skriver Louis, «det hun kalte feil var i virkeligheten bare fullkomne uttrykk for tingenes normale forløp».
Eddy Bellegueule har vokst opp med fysisk, psykisk, materiell og seksuell vold, vold som bryter ned og smuldrer opp menneskene som utsettes for den. Men så kommer han seg unna. Alt romanen sier at det ikke går an å komme helskinnet fra, har forfatteren overlevd. Alt boka postulerer som en umulighet, legemliggjør forfatteren som nødvendighet.
Så hva skal man tro? Finnes det mødre som hans, som aborterer i toalettet og skyller fosteret ned i do, og vitser om det etterpå? Finnes slike fedre, som lar ungene fryse hele vinteren når de mister jakka si? Finnes slike familier, slike landsbyer, hvor kvinne-forakten og homofobien råder, og der eldre gutter voldtar de yngre så fort de får sjansen og ingen ser? Finnes slike helvetes forgårder man aldri kommer seg bort fra, fordi familien din, klanen som enkelte sier, krever at du blir? Og hvis de finnes, hvordan kan noen faktisk komme seg bort derfra og skrive om det?
Etter to måneder med rekker av intervjuer og gode anmeldelser, med tilsvarende salgstall, dukket en lengre artikkel opp i Le Nouvel Observateur, forfattet av David Caviglioli. Artikkelen, som hadde tittelen «Hvem er egentlig Eddy Bellegueule?» (21.04.2014), var ikke plassert i ukeavisas kulturseksjon, slik man kanskje kunne forvente, men på samfunnssidene.
I artikkelen spekulerer Caviglioli i hvordan Louis, som på det tidspunktet var student og levde på stipend, kan ha hatt penger til å dekke advokatutgiftene et navneskifte vanligvis medfører. Han skriver om et sceneintervju hvor forfatterens mor skal ha dukket opp og laget skandale, fordi hun følte seg uthengt i Louis’ beskrivelser av henne. Caviglioli reiser også til forfatterens fødelandsby Hallencourt for å finne ut av hvor mye av det man kan lese om i boka som virkelig var sant. Ikke overraskende viser flere av Louis’ familiemedlemmer og tidligere bekjentskaper seg å ha meninger om skildringer både av miljø og mennesker som ikke sammenfaller med forfatterens.
At noen lager undersøkende journalistikk om sannhetsgehalten i skjønnlitteratur, er ingen nyhet. (Cavigliolis avsløringer viste seg heller ikke å stemme: Til navneskiftet hadde Louis fått fri rettshjelp, og den påståtte skandalen hadde likevel ikke funnet sted.) Mer interessant er holdningene Caviglioli selv legger for dagen. Blant annet intervjuer han Louis’ mor, og gjør et poeng av at hun ikke konsekvent sier «dra opp til Paris» eller «dra ned til Paris», men veksler mellom begge – eller når han i møtet med landsbyens ordfører harselerer over sistnevntes manglende kjennskap til Bourdieu («han ser ut som jeg snakker om en kanadisk curlingspiller»).
*
«En dominert som vil opp på de dominerendes nivå, har ikke noe annet valg enn å akseptere og underkaste seg dominansen», uttalte forfatteren Annie Ernaux, som står Édouard Louis nær, i en nylig utgitt intervjubok (Gallimard, 2014).
Er det dét Louis selv har gjort? Ja, mener journalisten David Belliard, som i en kronikk i dagsavisa Libération (02.03.2014) hevder at Louis for den franske kulturmiddelklassen egentlig bare er nok et bevis på at den sosiale mobiliteten tross alt finnes, og at muligheten for å lykkes i livet fortsatt er der for den som bare vil og jobber hardt nok. Med andre ord: De privilegerte er privilegerte fordi de fortjener det, og interesserer seg ikke for arbeiderklassen av andre grunner enn kicket av selvtilfredshet det kan gi å se inn i den skitne og udannete elendigheten.
For seks år siden skrev sosiologen og Bourdieu-kjenneren Didier Eribon boka Retour à Reims (Fayard, 2009). Eribon er homofil og har viet store deler av yrkeslivet sitt til kjønnsforskning, men hadde inntil da tiet om sin arbeiderklassebakgrunn. For den franske kulturmiddelklassen, hevdet Eribon i Retour à Reims, er det langt mindre sjokkerende å leve som åpen homofil enn å vedkjenne seg en oppvekst i et hjem uten verken penger eller bokhyller.
Farvel til Eddy Bellegueule er dedisert til Eribon, og i boka skriver Louis om hvordan hans egen seksuelle oppvåkning og tiltrekning til mannskroppen var avgjørende for at han skulle forstå seg selv som så annerledes at flukten ble nødvendig.
*
Hver dag gjennom flere år blir Eddy Bellegueule mobbet på skolen av to eldre medelever som mistenker ham for å være homofil. Han blir slått og sparket. De dunker hodet hans i veggen, skjeller ham ut, tvinger ham til å slikke opp de grønne klysene de harker opp av halsen.
Etter et par år forsvinner de to til en annen skole, og Eddy ser muligheten til å integrere seg med de andre barna: legge an en dyp stemme, sparke fotball, kline med jentene. Samtidig kommer en ny elev til skolen, en han kjenner seg igjen i, som har de samme feminine bevegelsene, den samme spinkle skjørheten. En dag de går forbi hverandre i gangen, i et friminutt, vender Eddy seg brått mot ham, skriker opp i ansiktet hans: Hold kjeft, soper!
I dét øyeblikket, når han ser inn i den andre guttens overrumplede ansikt, og alle andre ser på Eddy og ler, akkurat da er han en av dem. Integrert i fellesskapet.
Hva er vold, om ikke å overføre sin egen skam til andre? Er ikke vold uttrykk for en følt eller reell utilstrekkelighet – verbal, sosial, seksuell, materiell – som man kompenserer for ved å tvinge andre til å ta den innover seg?
Kanskje er Édouard Louis et produkt av Farvel til Eddy Bellegueule like mye som «Farvel til Eddy Bellegueule» er produktet av Édouard Louis. Hva som er sant og ikke sant, og hva som henger sammen med hva, er ikke åpenbart. Men som Louis selv skriver i boka: «Motsigelser finnes bare for den som ikke er i stand til å rekonstruere logikken bak det folk sier og gjør».
Édouard Louis’ selvbiografiske roman En finir avec Eddy Bellegueule utkom på forlaget Seuil i januar 2014. Romanen har solgt 250 000 eksemplarer i Frankrike, og er under oversettelse til 20 språk. I Norge, Sverige og Danmark utkommer den i løpet av våren 2015. Den norske versjonen er oversatt av Egil Halmøy under tittelen Farvel til Eddy Bellegueule (Aschehoug), den svenske av Marianne Tufvesson under tittelen Göra sig kvitt Eddy Bellegueule (Wahlström & Widstrand) og den danske av Egil Halmøy under tittelen Færdig med Eddy Bellegueule (Rosinante).
Edouard Louis’ opprinnelige navn er Eddy Bellegueule. Han er født i 1992 og har tidligere gitt redigert en bok om Pierre Bourdieu (Pierre Bourdieu, L’insoumission en héritage, puf, 2013). For tiden skriver han på en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen ved universitetet i Amiens.
