Det er for sent å temme monstrene

KOMMENTAR. Selv om patriarkene alltid har oppfattet heksene som en trussel, har de aldri forstått dem.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Det er hekser i lufta. Da tenker jeg ikke først og fremst på diskusjonen om #heksejakt som raste i Norge før påsken – den debatten sprang ut av en (u)heldig uttalelse fra vår avtroppende justisminister og angår mest av alt den noe forvirrede ytringsfrihetsdiskusjonen som har pågått de senere årene.

Det var med en viss bismak en deltok i allsangen av «Ding-Dong! The Witch Is Dead» da Margaret Thatcher parkerte tøflene; og det er vel vanskelig å tenke seg at den selverklærte fittegrafseren Donald Trump kunne ha vunnet det amerikanske presidentvalget om motkandidaten hadde vært noen andre enn kvinnen Hillary Clinton. Misogynien som gjennomsyrer samfunnet vårt, rammer høyt som lavt. Men det er verdt å huske at ledere som Thatcher og Listhaug forvalter en makt som er patriarkalsk i seg selv. Deres inntreden i maktens korridorer er ikke et tegn på kjønnenes emansipasjon, bare på at kapitalismen har modnet til et punkt der den klassiske fruktbarhetspolitikken delvis får vike for en mer rasjonell utnyttelse av individene. At Listhaug påberopte seg å ha vært utsatt for en «heksejakt [for] å kneble ytringsfriheten», innebar ikke at hun gikk inn i den kvinnekampen som har rast mot overmakten i uminnelige tider. Påberopelsen var snarere et ekko av hvordan nettopp folk som Trump bruker samme retorikk for å avspore den politiske debatten. Å la patriarker som dem få definere hva «heksejakt» er for noe, ville innebære å tømme begrepet for all historisk mening.

Heksene har alltid representert en helt annen makt, en revolusjonær kraft som slett ikke ønsker å bli tatt opp i det gode selskap, men til enhver tid truer med å kullkaste den bestående orden. Derfor opplevde Trump også en backlash nettopp fra heksehold. Etter valget begynte nettverk av hedenske ritualmagikere å mobilisere for å besverge Trump, mens kristenkapitalister reagerte ved å gå i forbønn for å kontre denne nidgjerningen mot presidenten. Samtidig har nye avsnitt av den anarkofeministiske aksjonsgruppen W.I.T.C.H. dukket opp for å ta opp tråden etter gruppen med samme navn som var aktive på 60-tallet, og allerede før Trump var blitt sverget inn, begynte heksekollektivet Yerba Mala å spre den antifascistiske formelboken BURNITALLDOWN[i] på nett.

Jeg har været meget optaget af forskellige slags heksefigurer siden jeg måske stod på grænsen til puberteten, og jeg tror at det har noget at gøre med at hvis man træder ved siden af som kvinde eller som ung pige, så er der ikke så mange positioner at vælge der ude hvor man ikke gør som man skal. Men en af de positioner man kan indtage eller i hvert fald hente styrke fra, det er heksen, som […] har repræsenteret den mystiske kvinde, den ukendte kvinde, den anden, det grænseoverskridende, det man ikke kan styre.

Sitatet stammer fra den danske poeten Olga Ravn, fra da hun gjestet radioprogrammet «Den Store Roman» på danske Radio24syv i april 2012, dit Mette Moestrup hadde invitert henne for å snakke om heksa som figur og besvergelsen som litterær form.[ii] Senere var Ravn med på å grunnlegge den litterære Hekseskolen på Valand i Gøteborg. Tilnærmingen hennes til heksa befinner seg i skjæringspunktet mellom popkultur, politisk aksjonisme og mystisk praksis – skjønt hva angår ritualismen, legger Ravn til i radioprogrammet: «Jeg tror jo ikke på det.» Hekseskolen var senest på banen med et innspill om alternativ undervisning, der de tilbyr elever i videregående å komme til deres «radikaliseringsskole» hvis den varslede lockouten mot offentlig ansatte i Danmark skulle tre i kraft i ukene som kommer.

Opp igjennom historien har heksenes tradisjoner vært alt annet enn doktrinære. Det gjør heksa til en fleksibel rolle å ta på seg. Aktivistiske og litterære selverklærte hekser deler som regel ikke den religiøse overbevisningen til moderne utøvere av wicca og hedenske religioner (og kunne dermed kritiseres for å appropriere åndelige motiver til sine politiske intervensjoner uten å ta høyde for den religiøse siden av disse tradisjonene). Men de finner sin naturlige plass i den samme arven fra middelalderens kjettersekter, som hadde innslag av klassekamp, og der kvinner kunne delta på like fot med menn. Hekseprosessene, som på sin side sprang ut fra inkvisisjonens forfølgelse av disse kjettersektene, var ikke bare utslag av overtro og fanatisme – de må også forstås som et taktisk massedrap på politiske motstandere, som myndighetene gjennomførte for å slå tilbake kvinner som ikke ville kjenne sin plass. En sentral analyse av denne historien, og et viktig politisk teoretisk forlegg for mange moderne hekser, er Caliban And the Witch (2004), Siliva Federicis gjennomgang av hekseprosessenes historie vis-à-vis raptusen mellom middelalder og moderne kapitalisme. Federici vil vise hvordan misogynien har spilt (og spiller) en viktig rolle for den kapitalistiske verdensorden, som et middel for å kontrollere kvinners fruktbarhet og produktivitet (noe hun refser Marx og Foucault for å ha gått over med harelabb i sine teorier om primitiv akkumulering og biopolitikk). Slik kroppsliggjør heksa både en konkret motmakt og en påminnelse om kjønnsutbyttingens blodige historie.

Sannheten er at selv om patriarkene alltid har skjønt at heksene var farlige, har de aldri forstått dem, og kan derfor heller ikke være sikre på om heksene mener det bokstavelig når de sier at de skal komme og drikke blodet deres. Maktmenneskenes bekymring for hva de ville tapt hvis massene faktisk ble emansipert, er i aller høyeste grad berettiget. Skremmebildet har heller ikke utviklet seg mye siden antikkens beskrivelser av besatte mænader som trekker lodd om hvem av dem som skal drepe sitt eget barn, til den kristenkonservative guruen Pat Robertson uttalte følgende i 1992:

The feminist agenda is not about equal rights for women. It is about a socialist, anti-family political movement that encourages women to leave their husbands, kill their children, practice witchcraft, destroy capitalism and become lesbians.

Tatt i betraktning at det nok er abort Robertson har i tankene da han nevner «kill their children», er dette, som ved første øyekast fortoner seg som en hyperbol, faktisk en nokså treffende analyse (selv om han treffer mindre som en pil som rammer målskiven, enn som en oppskremt bøffel som løper rett på noen). Det ligger en kraft i å ta til seg det dette skremmebildet av hvordan kvinners frigjøring faktisk ville fått samfunnet til å kollapse, og velge å bære heksetittelen med stolthet. Selv om makthaverne opp gjennom historien har brukt anklager om hekseri til å splitte og herske over den gemene hop, har Robertson og kumpanene hans all grunn til å skjelve i buksene.

I disse dager, da rasjonelle argumenter ser ut til å ha mindre og mindre virkning i vår stadig mer spektakulære offentlighet, kan det kjennes passende at heksene igjen er på fremmarsj. De målbærer et politisk budskap som appellerer til noe åndelig eller magefølt, og som kan inspirere en slags alternativ populisme for frihetlige sosialister og andre nymarxister. Den rene kompromissløsheten er noe mange partipolitikere på venstresiden kunne lært noe av. I stedet har det blitt politisk korrekt å si slikt som at det er «åpenbart at altfor høy arbeidsinnvandring er et problem for vanlige arbeidsfolk i Norge»,[iii] snarere enn å bruke taletiden til å påpeke at det er kapitalisme som er den egentlige «elefanten i rommet». Heksene velger en annen historie. Den er riktignok ikke for enhver smak, men for dem den appellerer til, må den være et befriende pusterom fra debattene der premissene på forhånd er lagt av nasjonalistiske liberalister. Og heksene har kanskje rett i at det er for sent å temme monsteret i oss, og at det, heller enn å prøve å bli salongrene, er bedre å smadre hele salongen og flykte ut i skogene, for der å leve som hekser og monstre.

[i] I et etterord oppfordres leserne til å legge til egne dikt og spre dem som utskrifter og pdf-filer. Den eneste rituelle begrensningen er at tekstene skal skrives i Arial 60 punkter («TO PROTECT YR ANONYMITY: YOU ARE NOW ONE OF US»). Om kjernesaken i denne kollektivismen er og blir å gi Trump det onde øyet, er det også gjort med glimt i øyet. Det kreves en særlig form for nedsnøddhet for ikke å se humoren i tekststykker som: «WE’LL BECOME SMALLER THAN THE SMALLEST HATRED IN YR HEART & ENTER YR EDIFICE & BURN DOWN YR YT HOUSE» og: «YR MASTER RACE SUCKS CUZ YOU THINK MAYO IS A FOOD GROUP».

[ii] Mens de snakker, blander de et heksebrygg, som Moestrup stadig kommer i skade for å kalle for «drik». Men hun tar seg i det, «for vi skal jo ikke drikke den, vel». Programmet er tilgjengelig på Radio 24Syvs hjemmesider, og det finnes også et videoopptak der de to unge heksene går ut på gaten for å avslutte ritualet.

[iii] Mímir Kristjánsson i Fagbladet, 12.04.17. Uttalelsen ble raskt møtt med kritikk.

Simen Hagerup

Facebook

Twitter