Det er så langt ned, det tar så lang tid å falle

MUSIKK. Et steinkast fra den jødiske kirkegården i Krakow og en busstur fra Auschwitz hører jeg klezmer-musikken for første gang.

Et sted med mange ravner, er den opprinnelige betydningen av navnet Krakow, men vi ser ingen skjebnesvangre fugler denne kvelden. Vi går rundt i den gamle jødiske bydelen Kazimierz med en slags andakt som er både konvensjonell og oppriktig, etter samme dag å ha sett Auschwitz, der de døde, de som levde her, de som en gang bodde i disse gatene. Slik kan fortida ikke bare hjemsøke oss, men gjenoppstå i det som er nå, i det som er vår tid. I skinnet av denne innsikten skrev W.G. Sebald sine melankolske bøker, fulle av ruiner, av minnesteder – som kirkegården i Kazimierz med gravsteiner som nazistene brola gatene med, jødiske liv skulle bokstavelig tatt tråkkes på, slites ned, til alle navn ble uleselige og alle liv glemt. Nå forteller de tause gravsteinene i Hans Franks Generalguvernement om en fornedring som ble stadig mer oppfinnsom og avansert etter mange års røynsle med pil og boge – ja, nesten entusiastisk idémyldret nazistene fram stadig nye måter å drepe på, usedvanlig iherdige i realiseringen av selv de mest vanvittige skrivebordplaner vedrørende det som ved Wannsee-konferansen i januar 1942 mellom de få innvidde ble omtalt som den endelige løsning – dette skal vi huske som et tidspunkt i historien da det alltid allerede var for seint for jødene. Men gjenreisningen av disse gravsteinene i Kazimierz vitner også om et forsøk på å gjenreise en historie som aldri har eksistert, ofrenes historie, og finne verdighet i dette forsøket.

trio_wkladka_photo
Kroke, 1996. (Foto: www.kroke.krakow.pl)

Vi spiser middag i en trang restaurant i nærheten av kirkegården uten å nevne Auschwitz med et ord. Vi drikker vin og ler, og mellom bordene med hvite duker og i skinnet av snart nedbrente stearinlys stiller musikerne seg med instrumentene sine – Tomasz Kukurba, Jerzy Bawol og Tomasz Lato – de kaller seg Kroke og selger platene sine i restauranten etter konserten, de ligger utstilt på et vaklevorent bord. Det virker litt stakkarslig siden det er så få i lokalet, men dette er ikke usikre amatører, de er utdannet ved byens konservatorium og velkjente aktører på verdensmusikkscenen, og med denne bakgrunnen beveger de seg frimodig inn i den jødiske folkemusikken og skaper sin egen klezmer – klassisk skolert og med et globalt utsyn, men uten å forlate folkemusikkens ureine heftighet og den østeuropeiske tradisjonen, alltid med bevissthet om denne tradisjonens betydning for en jødisk erindringskultur som holocaust truet med å utslette. Klezmer bærer den jødiske skjebnen – rotløsheten og fremmedheten, den evige eksiltilværelsen – i de dirrende, nesten hulkende fiolinstrengene, i basspillets mørke puls, i de gammel-nye melodiene som stiger og faller, tar krappe svinger og raser videre i lek og villskap og sorg. De brå kastene og hyppige temposkiftene i klezmer (fortere, fortere!) demonstrerer et lidenskapelig og utålmodig temperament – men så roes plutselig alt ned, og bølgetoppene flater ut i harmoniske krusninger på overflaten av et glitrende hav.

Ja, hadde jeg ikke visst bedre enn å slenge om meg med psykiatriske diagnoser, ville jeg vært tilbøyelig til å beskrive klezmer-musikken, i hvert fall den som spilles av Kroke, for bipolar. Fordi stemningsskiftene kan være så voldsomme, fordi svingningen mellom lyst og lidelse gir innsikt i alle motsetningene som eksisterer samtidig, fordi livet stråler så mye klarere. I galskapens grep snapper mennesket og musikken etter pusten ytterst på kanten av stupet: det er så langt ned, det tar så lang tid å falle.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.