Den unge Knausgård

«Alt i alt er det grunn til å tro at Knausgård på slutten av 80-tallet var en middels kjendis i musikkmiljøet i Kristiansand. At han kan reise til Bergen med en god porsjon medieerfaring i bagasjen, underspilles fullstendig i Min kamp


Tekst: HENRIK KEYSER PEDERSEN
Publisert: 6. DESEMBER 2018

23. januar 1986 spilte bandet Simple Minds konsert i Norge, nærmere bestemt i Drammen. I andre bind av romanen Min kamp forteller Karl Ove Knausgård at han reiste med tog dit, og gikk på konsert alene. Han husker at han var litt skuffet over konserten, at bandet hadde lagt seg til en mer kommersiell stil, og at forsangeren Jim Kerr viste pinlige stjernenykker på scenen. Toget hjem fra Drammen ankommer Kristiansand etter midnatt, så i stedet for å ta en dyr drosje til Tveit, der han bor sammen med sin mor to mil utenfor Kristiansand, har han avtalt med farens nye kjæreste at han kan overnatte i hennes leilighet, sentralt i byen. Neste morgen har de to en viktig samtale.

 

Det hadde jeg ikke sagt til noen før, fordi jeg ikke hadde tenkt det, ikke rett ut. Men nå bare kom det over leppene mine. Jeg har lyst til å skrive, jeg har lyst til å bli forfatter. (MK 4, 236)

Forfatterdrømmen, et av romanverkets helt sentrale motiver, formuleres her for første gang som et uttalt ønske hos hovedpersonen. Vinteren 1986 er Karl Ove Knausgård 17 år gammel. Han er ennå ingen forfatter, men han er allerede en skribent som flere avislesere i Kristiansand må ha lagt merke til.

Karl Ove Knausgård
Karl Ove Knausgård ble født 6. desember 1968, og fra august 1984 til juni 1987 gikk han på Kristiansand Katedralskole. I Min kamp erindrer han gymnastiden i to klart avgrensede bolker. Første bind (s. 43–186) omhandler det for ham og familien skjellsettende skoleåret 1984-85, da Knausgård starter på videregående, moren videreutdanner seg i Bergen og faren bryter opp fra familien, blir sammen med sin nye kjæreste Unni og begynner en helt ny livsstil. I romanseriens bind fire (s. 113­­–316) beskrives så de kronologisk etterfølgende årene, da han går i andre og tredje gym. Gymnastiden utgjør 346 sider totalt, altså godt og vel 10 % av romanverkets samlede sidetall.

Min kamp er historien om en forfatters tilblivelse. Derfor kan det forundre at Knausgård legger så liten vekt på de mer enn hundre journalistiske tekstene han skrev og lot publisere før han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1998.

Kanskje er underbetoningen av disse tekstene en følge av romanens fortellergrep, der den Min kamp-skrivende forfatteren adopterer forfatterspirens sjangerhierarki og konvensjonelle syn på litterær verdi, og tilsynelatende skammer seg over tekstene som ble til i perioden før 1998.

Eller kan det tenkes at romanverkets bærende fortelling –om en skjønnlitterær forfatters trange fødsel – ville blitt undergravd om Knausgård hadde vært like ærlig om sine essayistiske og journalistiske bragder, som han var om sin ungdoms nederlag, «forsmedelsen og den stadige fornedrelsen ved tidlig sædavgang» (MK 6, 939)? Høsten 2018 har Karl Ove Knausgård i essayet Uforvarende fortalt historien om de tolv magre årene som gikk forut for debuten i 1998. Heller ikke her nevner han sin journalistiske produksjon med ett ord.

Avisarkivet forteller en noe annen historie. Romanen er fullstendig taus om det faktum at den unge Karl Ove en uke etter Simple Minds-konserten lar sin frustrasjon over bandet få fritt utløp i lokalavisa Sørlandet. Under den retoriske og generaliserende overskriften «Har rocken stagnert?» stiller Knausgård seg særdeles kritisk til bandets stadig mer kommersielle utvikling. «Simple Minds dukket opp på slutten av 70-tallet som et av de mest livskraftige post-punk banda. De var rockens nye håp, har endt opp som rockens nye dinosaurer. Faktisk ikke så langt unna Yes eller Genesis,» skriver han. Musikk som produseres med henblikk på salg blir til på feil premisser, hevder han videre.

Bildeteksten lyder: «Karl Ove Knausgård, vår faste plateanmelder, går kraftig ut mot toppartister som a-ha, David Bowie og Simple Minds.» På bildet ser Karl Ove avisleseren rett i øynene. Tekstens personlige henvendelse er ikke mindre appellerende: «Alle dere sørlendinger som var tilstede under Simple Minds gudstjeneste i Drammenshallen.»

Kommentaren er i takt med landsdekkende mediers fyldige dekning av Simple Minds' besøk i Norge. Kjente musikkjournalister anmeldte konserten umiddelbart. Tore Neset var således kritisk i Dagbladet (24.01.1986), mens Tor Marcussen i Aftenposten (25.01.1986) og Anne Thurmann-Nielsen i VG (24.01.1986) var positive. Samtidig med Knausgårds kommentar kunne man i tre store regionale aviser lese Leif Gjerstads bandintervju med den talende tittelen «Simple Minds benekter å ha solgt sjelen sin».[1] Når Knausgård advarer mot tendenser til kommersialisering i poprocken og insisterer på at det finnes kvalitetskriterier hinsides salgstall, er det med andre ord ukas sannsynligvis viktigste musikkdiskusjon han gir sin personlige sammenfatning av. Selve kritikken er naturligvis ganske konvensjonell, men å fremføre den i en avis i Kristiansand var antakelig mer dristig enn å gjøre det i en musikkavis som Beat eller Puls.[2]

En måned senere er det heavy metal-sjangeren Knausgård begraver i en kritisk kommentar, under tittelen «Heavy metal – levende musikkform» (Sørlandet 28.02.1986). Spørsmålstegnet har falt bort i den trykte teksten, og det må ha ergret Knausgård, for etter en svært subjektiv oppsummering av sjangerens forholdsvis korte historie lyder den 17-årige anmelderens selvsikre og brutale dom: «Heavy metal avgikk ved døden for mange år siden.»

Kilde: Sørlandet 28.02.1986

80-tallet har av flere kronikører blitt framhevet som en gullalder i norsk rockjournalistikk.[3] Musikkviteren Hans Weisethaunet, som har forsket på den norske rockkritikkens historie, formulerer det slik: «Utover 80-tallet sees en betydelig spredning i feltet og også et sterkt voksende innslag av rockkritikk i dagspressen.»[4] I artiklene om denne æraen er det allikevel hovedsakelig musikkavisene Puls, Nye Takter, Beat, Rock Furore og Banzai samt Aftenposten og Dagbladets innsats for musikkjournalistikken som driver historiene fram. Lokalavisenes rolle har vi til gode å se behandlet. Men i Kristiansand på midten av 80-tallet kom det altså ut to aviser med ukentlig musikkstoff, og Karl Ove Knausgård skulle etter hvert skrive for begge disse avisene.

Plateanmelderen Knausgård: det første intervjuet
I bind fire av Min kamp forteller Knausgård om hvordan ideen om å anmelde plater oppstår og realiseres i løpet av høsten 1985. Utpå sensommeren har han følgende samtale med broren Yngve: «– Jeg har tenkt på å begynne å anmelde plater, sa jeg. – Og intervjue band og sånn. – Å? sa han. – Det hørtes ut som en god idé. Hvem for da? – Nye Sørlandet.» (MK 4, 145). Senere samme høst skrider Knausgård til handling: «En dag gikk jeg ned til Nye Sørlandet og ba om å få snakke med den som var ansvarlig for avisas musikkdekning.» (MK 4, 160). Knausgård blir tilbudt å skrive tre prøveanmeldelser, uken etter leser musikkredaktøren, Steinar Vindsland, dem i all hast og ansetter ham på stedet. «Det var for bra til å være sant. Jeg var fast plateanmelder i ei avis. Seksten år gammel!» (MK 4, 162). Nasjonalbibliotekets arkiver kan bekrefte Knausgårds versjon. Det finnes mer enn 90 tekster av og om Knausgård fra perioden 1985–1987, over halvparten (54) er plateanmeldelser trykt i avisa Sørlandet, resten er artikler om musikk og ungdomsstoff trykt i Fædrelandsvennen.

I mikrofilmarkivet kan man datofeste debuten. 1. november 1985 har Knausgård sin første tekst på trykk, en anmeldelse av artisten Stings nye plate Fortress Around Your Heart. Etter to uker som anmelder blir bladets nye medarbeider presentert for leserne. Under overskriften «Fast anmelder» og med stort bilde blir Knausgård intervjuet av musikkredaktør Steinar Vindsland.

 

I Min kamp finnes det to omtaler av dette intervjuet. Først beretter Knausgård om selve intervjuet og fotograferingen som skjer fort i forbindelse med at Vindsland antar de første anmeldelsene:

– Jada. Har du et statement?
Jeg kjente kinnene bli varme.
– Neei, sa jeg.
– Har du en sak du brenner for? Når det gjelder musikk? Konserttilbudet i byen? Musikkprogrammene i NRK? Noen synspunkter på det?
– Ja, nei, det er jo for dårlig at det bare finnes et program for bra musikk på radioen, og ingenting på tv.
– Bra! sa han. – Du er fortsatt seksten år?
– Ja.
(MK 4, 161–162)

Senere, da intervjuet kommer på trykk, kjøper Knausgård et eksemplar og viser stolt avisen fram til utvalgte klassekamerater:

– Faen ikke dårlig, sa han og rettet seg opp. – Hei! Karl Ove er i avisa! ropte han ut i klasserommet.
Det var mer enn jeg kunne håpe på, for i neste øyeblikk stod han der med en flokk rundt seg som alle kikket på bildet av meg og leste det som stod.(MK 4, 186)

Når det gjelder selve teksten («det som stod»), gjør Knausgård seg tilsynelatende noen fundamentale erfaringer med hensyn til hvordan en tabloid presse fungerer i praksis. Skal man tro Min kamp, legger journalisten gode svar i munnen på den unge Knausgård.

Jeg skummet gjennom teksten. Det stod at jeg var en glødende musikkinteressert ung mann, og at jeg var kritisk til marginaliseringen av rockemusikken i samfunnet. Personlig likte jeg best britisk indiemusikk, men jeg lovte å være åpen for all slags musikk, til og med den som lå på hitlistene. Jeg hadde ikke sagt det slik, akkurat, ja, jeg hadde vel ikke sagt det i det hele tatt, når jeg tenkte meg om, men jeg hadde ment det, og det hadde Steinar Vindsland forstått. (MK 4, 185-186)

Sammenligner man med avisarkivets versjon er det påfallende at intervjuet faktisk ikke sier noe om «glødende» musikkinteresse, «marginalisering» av rockemusikken, britisk indiemusikk eller «hitlister». Og NRK-kritikken, som Knausgård hevder å ha ytret, finnes det heller ingen spor av. I realiteten er intervjuet langt mindre stereotypt. Det er et varmt og uhøytidelig miniportrett, der Knausgård får sagt en rekke andre ting: at han spiller gitar og vil starte band («Vi mangler bassist og vokalist, så hvis noen er interessert …»), at han liker å se film på kino («Video holder ikke»), at han har sansen for a-ha, («men jeg liker ikke markedsføringen») og endelig nevnes også hans interesse for litteratur: «En del av tiden hans går også med til romanlesning. ‹Mysterier› av Knut Hamsun er sist leste, og Hamsun er mye lest. For øvrig også Charles Bukowski, uten sammenligning ellers.»

Om alle disse mer personlige svarene også stort sett er noe Vindsland har «forstått» seg fram til, er ikke godt å vite. Men intervjuet inneholder i hvert fall én påviselig faktafeil. To ganger presenteres Knausgård som 17 år gammel, men han er på dette tidspunktet – 15. november 1985 – vitterlig kun er 16 år. Kanskje også avisa synes «det var for bra til å være sant».

Også bildet fortjener en kommentar. For i Min kamp gir Knausgård en svært presis beskrivelse av fotografiet, noe som tyder på at forfatteren faktisk har tatt vare på et utklipp av artikkelen, hvilket på sin side kaster et forvirringens lys over den upresise gjengivelsen av intervjuteksten: «Varmen steg i kinnene mine da jeg så bildet av meg selv. Det var et stort oppslag, nesten en side, og bildet tok to tredjedeler av plassen. Jeg satt og så rett mot leseren med tre plater spredt ut som en vifte foran meg.» (MK 4,185)

«Bildet var kjempefint» (MK 4, 186), heter det litt senere, og det har han jo fullstendig rett i. 25 år før Knausgård av damebladet Elle blir kåret til «Norges mest sexy mann (2010)», har lokalavisa Sørlandet oppdaget hans potensial som posterboy. Mye har blitt hvisket i krokene om Knausgårds skjønnhet, og han skriver til stadighet om den selv. Senest i reportasjen fra Russland, der Knausgård på toget møter enda en kvinne som bare fortelle ham hvor pen han er, og hvis vitnesbyrd han åpenbart bare må sitere: «‹She said you’re very handsome.› ‹Oh, no,› I said.»[5]

Det er grunn til å dvele ved dette første offentlige bilde av forfatteren, for det er noe kjent ved attityden til den unge Knausgård. Han ser oss rett i øynene, med et overraskende fast blikk for en 16-åring. I dag finner vi det overalt i den litterære offentligheten, i aviser og på omslagene av bøkene hans. Dette alvorlige blikket vendt mot publikum illustrerer samtidig et viktig etisk poeng i romanverket, en etos som sammenfattes i uttrykket «å feste blikket». I Min kamp er det en helt sentral metafor for en ansvarlig, oppreist livsholdning.[6]

Smaksdommer med spalteplass
Anmelderen Knausgård er ekstremt produktiv fra første dag. Fra 1. november 1985 til 4. juli 1986 skriver han 54 plateanmeldelser. Første anmeldelse er av Sting, og det fortsetter med store internasjonale artister som Simple Minds, Tom Waits, Iron Maiden, The Clash, Echo and the Bunnymen, Rolling Stones, Elvis Costello, Van Halen, Prince, Depeche Mode, Peter Gabriel, Roxy Music, Queen, Lou Reed, Ozzy Osburne. Han anmelder også en del norske band, som The Beste, Creation, Jon Eberson Group, Act, Stage Dolls og Babij Jar.[7] At redaktøren hyrer 16-åringen på flekken forundrer ikke. Det er grunn til å la seg imponere. Knausgård har et stort ordforråd, han er morsom og han viser til tider omfattende bakgrunnskunnskaper om bandene han anmelder. Dommene er for det meste modne og klare. Smaken er selvstendig og åpen for flere stilarter. Han skriver simpelthen godt. Særlig underholdende er tenåringens nådeløse og skråsikre slakt av norsk pop. Popduoen Creation («de to fløteguttene fra Larvik») får følgende ord med på veien:

«Christmas time» er deres forsøk på å lage en julesang, og de går i alle de feller det er mulig å gå i. Resultatet er blitt en klissen suppe med barnekor og henvisninger til Santa Claus. «My present» kommer helt sikkert til å finne veien under manges juletrær, særlig i hus hvor det er tenåringsdøtre. Musikken kan umulig ha appell til andre («Søt og livløst», Sørlandet 20.12.1985)

Under artistnavnet «Beranek» var Espen Beranek Holm kjent som popartist på 80-tallet. Knausgårds anmeldelse av platen Daylight in the Dark viser at forfatteren tidlig behersker den tabloide språkbruken og frasene som hører til sjangeren: «låtene på denne plata virker ihjelskrevne […]. Alt i alt er dette ingen stor lp, men som ofte ellers når det gjelder norske utgivelser havner den i båsen: Bra til å være norsk.»[8] Knausgård avslutter gjerne anmeldelsene med forbrukerorienterte konklusjoner. Om plata Sun City fra Artists United Against Apartheid heter det: «Kjøp denne plata. Liker du den ikke, så kjøp 10 og gi dem bort!»[9] En anmeldelse av gruppa W.A.S.P. ender slik: «Det finnes kun ett lyspunkt på ‹The Last Command› og det er singelkuttet ‹Blind in Texas›. Resten er ‹bare ræva›. Har du respekt for deg selv, så ligg unna denne plata.»[10]

Ved å intervjue bladets nyansatte anmelder, gi ham kommentarspalteplass og i tillegg illustrere det hele med store portrettfoto, bygger avisa Sørlandet opp under den nye skribentens autoritet. Og den 16-årige Knausgård lar seg ikke be to ganger. Man må beundre den selvsikre attityden bak henkastede utsagn som: «Jeg kan ikke tenke meg en mer urban artist enn Lou Reed», «Julian Lennon er ennå en umoden artist, på så mange måter», «Musikalsk er Ozzy blitt mykere», «Jon Eberson Group har stagnert» eller «The Clash blir aldri hva de var». «En mann ved navn Ole Paus har en finger med i spillet her», heter det i anmeldelsen av Anne Karine Strøms LP Landet utenfor, «og han er like krass, arrogant, sarkastisk, ironisk og vittig som han pleier». «Vi har ikke bruk for en norsk Bryan Adams kopi», lyder dommen over Stage Dolls. «I et land der Monroes og Åge Aleksandersen selger 200.000, burde Act selge en million!»

En undersøkelse av Knausgårds slagferdighet og sans for det tabloide kan med fordel starte her. Da vil man oppdage at forfatteren som var drøy nok til å gjenbruke Adolf Hitlers tittel Min kamp, med alt hva det innebar av oppmerksomhetsmedvind, selvsagt ikke var noen novise på overskriftenes og spissformuleringens felt. Det går en tabloid nerve gjennom hele forfatterskapet, særlig essayistikken, men Knausgårds mange morsomme onelinere drukner lett i de utflytende tekstflatene som også er forfatterens kjennemerke.[11]

Forunderlig nok er Knausgård fremdeles den eneste som har skrevet noe om hans 90-tallstekster. Når han i bind fem av Min kamp omtaler sin tid som litteraturanmelder på nittitallet, er det som «slakter i Klassekampen» (MK 5, 535). Her er det stoff å hente for litteraturhistorikere, for har man for eksempel først lest Knausgårds nedsabling av Jan Kjærstads roman Erobreren (Klassekampen 02.08.1996), er det vanskelig ikke å anse den som en av hovedkildene til sistnevntes Knausgård-skepsis. Knausgårds plateanmeldelser fra 80-tallet kan ikke stiliseres til «slakter i Sørlandet», men det er interessant å se 90-tallets litteraturkritikk i sammenheng med 80-tallets musikkritikk. Dels fordi de musikkjournalistiske tekstene utgjør en slags estetisk forskole til resten av forfatterskapet, dels fordi de belyser hvordan Knausgård agerer som kritisk autoritet, hvordan han fra første stund av synes å stortrives i rollen som suveren offentlig smaksutøver.

Kritikken av det kommersielle utgjør en konstant i både 80-tallets musikkritikk og 90-tallets litteraturkritikk. Knausgård er selv inne på denne kontinuiteten i jubileumsessayet «Stevnemøte med glemte år», om Vagants fem første årganger, 1988–1993. I lyset av de glassklare dommene han feller som kritiker i Kristiansand, er det all grunn til å sette spørsmålstegn ved om møtet med Vagant og litteraturmiljøet i Bergen samtidig var det første, jomfruelige møtet med et begrep om kunstnerisk kvalitet, slik det framstilles i Vagant-artikkelen og i Min kamp. Nok en gang synes Knausgård å nedtone sin egen pondus og den kvalitetsbevisstheten de tidligste tekstene demonstrerer.

Et godt eksempel på det kan være Vagant-essayets omtale av musikkavisene Beat, Puls og Nye takter, der han skriver «En av de artiklene jeg husker best, handlet om Simple Minds. […] Jeg husker det så godt fordi det var mer en konfrontasjon enn et intervju; journalisten ville vite hvorfor Simple Minds hadde sviktet idealene og blitt kommersielle.»[12] Uten å nevne sine egne artikler om Simple Minds – i tillegg til konsertkommentaren anmeldte Knausgård plata Once Upon a Time) – viser han til Jan Omdahls angivelige kritikk av bandet. Men graver man fram de artiklene det kan være snakk om, viser det seg at verken det Jan Omdahl, Torgrim Eggen eller Kjetil Rolness skrev om Simple Minds i musikkavisene i disse årene, var særskilt negativt, snarere tvert imot.[13] Den som tok bladet fra munnen og kritiserte Simple Minds i utvetydige overskriftstyper, var 17-årige Karl Ove Knausgård i Sørlandet.

Alt i alt er det grunn til å tro at Knausgård på slutten av 80-tallet var en middels kjendis i musikkmiljøet i Kristiansand. At han kan reise til Bergen med en god porsjon medieerfaring i bagasjen, underspilles fullstendig i Min kamp, der det er hovedpersonens usikkerhet og lave selvtillit som utgjør romanens grunnmelodi.

Forsinket ungdomsopprør?

Selv hadde jeg bare skrevet tre plateanmeldelser, dem Steinar Vindsland hadde lest. Da hadde jeg forsøkt å være saklig, samtidig som jeg også hadde vært hard og avfeid den ene plata med et par ironiske kommentarer på slutten. Det var den nye Stones-plata, dem hadde jeg aldri likt, de var forferdelige, bortsett fra Some Girls-albumet, det var ikke så verst. Nå var de over førti år og så patetiske som man kunne bli. (MK 4, 187)

Dette skriver Knausgård i Min kamp. Men det stemmer ikke – av flere grunner. For det første står hans anmeldelse av Rolling Stones' Dirty Work først på trykk 11. april 1986, altså nesten et halvt år etter de første anmeldelsene. For det andre overdriver den voksne Knausgård sin ungdommelige nedlatenhet. Anmeldelsen av The Rolling Stones er faktisk svært positiv. «Rolling Stones beviser med sin nyeste LP at de gamle fortsatt er eldst. […] Stones er tilbake for fullt, plata er spekket med ekte rock'n roll, slik bare gamlegutta kan det,» skriver han i en tekst som bærer overskriften «Trofaste Rolling Stones».[14] Derimot er det Iron Maiden-plata Live After Death Knausgård ironiserer over i sin tredje anmeldelse, med morsomheter som «imaget deres virker påtatt og smakløst. […]. Hadde Iron Maiden vært selvkritiske nok og kuttet ned platen til det halve, ville dette vært en knall LP. Men dessverre, 100 minutter er i meste laget selv for den mest herdede.»[15] Det kan være en tilfeldig erindringsforskyvning som gjør at Iron Maiden byttes ut med Rolling Stones, og at en positiv anmeldelse blir til en hard kritikk. Men i likhet med Min kamps forvrengte fremstilling av intervjuet med den nye plateanmelderen, fremstår den unge Knausgård nok en gang som en mer stereotyp tenåring enn det er grunnlag for i de tekstene som romanpassasjene angivelig bygger på. Den førtiårige Knausgård karikerer til en viss grad den 17-åriges opposisjon til farens generasjon, de førtiårige. Sammenfatningen «Nå var de over førti år og så patetiske som man kunne bli,» sier nok langt mer om den modne forfatteren enn om den unge hovedpersonen. I praksis forholder det seg nemlig helt omvendt. Knausgård er i denne perioden utelukkende positiv til de rockestjernene over førti som han anmelder: Pete Townshend («Utrolig frisk»), John Lennon («djevelsk god»), Paul McCartney («McCartney tilbake») og Lou Reed («igjen på toppen»).

Anmeldelsen av Tuxedomoon
I Min kamp bind fire (s. 210) siteres en av plateanmeldelsene i sin fulle lengde. Sitatet er en påminnelse om at all autofiksjon, også den som fyller 3600 sider, bygger på utvelgelse. Hvorfor valgte Knausgård akkurat anmeldelsen av Tuxedomoons Holy War, og ikke en av de 53 andre anmeldelsene? Kanskje er det akkurat det utklippet han har tatt vare på? Er han muligens særlig stolt av denne teksten? Tuxedomoon er atypisk for den type musikk han ellers anmelder dette året, langt mer avantgarde. Kan det tenkes at Knausgård vil sende de innvidde et signal om tidlig sofistikert smak? Hadde han i stedet sitert sin begeistrede anmeldelse av Ozzy Osburnes The Ultimate Sin («kvalitets heavy metall»), ville det ha skapt ganske andre bilder i lesernes hoder. Selve anmeldelsen er pent over gjennomsnittet avansert. Ikke alene henviser Knausgård til en fransk middelalderdikter og bruker fremmedord som «futurisme», «ditto» og «diffus», kompositorisk er anmeldelsen forbilledlig. Geo-, bio- og diskografisk bakgrunnsinformasjon om bandet og dets medlemmer krydres med fakta om Tuxedomoons Norgesaktualitet. Anmelderen tilstreber å bedømme verket på sjangerens premisser, han innrømmer at plata er «vanskelig tilgjengelig», men beundrer engasjert bandets utforskende stil og framhever personlige favorittkutt. Teksten er en liten perle – en opplagt kandidat hvis noen en dag skulle finne på å kåre Norges beste anmeldelse skrevet av en 17-årig.

 

Teksten inngår i romanen som en slags ready made, et indiskutabelt faktum limt inn i romanen. Det er tale om en eksakt kopi, med unntak av en parentes med fire spørsmålstegn man må formode er redaktørens anmerkning, for «In a woman of speaking» er unektelig en rar tittel. Den er da også feil – korrekt er «In a Matter of Speaking». På dette punktet er Min kamp altså så originaltro at selv skrivefeilene fra 80-tallet siteres korrekt.

Knausgård har vært opptatt av at romanen skal være sann, også i betydningen faktuell sann. Det er derfor ikke mange faktafeil man har kunnet påvise i Min kamp, men en av feilkildene er at Knausgård konsekvent omtaler avisen han var plateanmelder for som Nye Sørlandet (14 ganger). Men det stemmer ikke. Det var forgjengeren, Sørlandet, Knausgård skrev for i perioden 1985–1986. Avisen Nye Sørlandet startet først opp høsten 1986 – da hadde Knausgård begynt å skrive for Fædrelandsvennen. Det betyr at Karl Ove Knausgård startet sin karriere i A-pressen og ikke hos Trygve Hegnar, som var investoren bak Nye Sørlandet.

«Rockpressas rekruttering av skribenter til poster som kulturjournalister i dagspressen har også vært betydelig», skriver Hans Weisethaunet.[16] Torgrim Eggen er mer konkret og lister opp 26 kjente og suksessfulle skribenter som har det ene til felles at deres karriere startet i rockejournalistikkens gullalder på 80-tallet.[17] Morten Ståle Nilsen føyde til et par nye navn, da han nylig gjentok poenget i Prosa. «De utdannet et snes skribenter som fremdeles setter sitt preg på den norske offentligheten, og forandret ikke bare norsk kritikk og anmelderi, men også feature- og kommentarjournalistikken.» Den neste som skriver om norsk rockejournalistikk på 80-tallet, bør kanskje anføre Karl Ove Knausgård som enda et bevis på gullaldertesen.

«La alle rockeelskere komme til meg!» Leserbrevskribenten Knausgård
Den 17-årige Knausgård utmerker seg innen ulike sjanger. Han skriver sitt sannsynligvis første leserbrev («En kaktus til prost Birkeland») en måned etter sin debut som plateanmelder. Vi er tilbake i en av 80-tallets store verdidebatter: Kan rock og kristendom forenes? Kan kristne danse til rockemusikk? Skal rockemusikken tolereres i kirken? Slike spørsmål ble diskutert med stor heftighet for 30 år siden. Knausgårds leserbrev er et forsvar for rock i kirken, og et svar til Paul Gerhard Birkeland, prost i Flekkefjord, som i et innlegg to uker tidligere hadde kritisert kristenrocken og kalt den «en selskapsdans importert fra hedningeland». Bemerk at Knausgårds overskrift fiffig alluderer til tittelen på Birkelands innlegg, «En takkens blomst til Sjur Pettersen». Knausgård demonstrerer stort polemisk talent og overskudd, og særlig kostelig er det når ateisten Knausgård uttrykker sin bekymring for kirkens framtidige popularitet. Den slagferdige avslutningen er suveren.

Ikke bare står det urelevante bibelsteder i innlegget, men han finner på noen selv itillegg. («I dag vil kirkens herre si: Gjør ikke min kirke til en rockehule»). Dette kan jeg også. I dag ville vår Herre si: La alle rockeelskere komme til meg! Karl Ove Knausgård (17)

For den unge Knausgård er dette antakelig mer enn en forbigående polemikk. Senere skriver han en lengre artikkel om livssynet til bandet U2, under overskriften «Søkende kristenrockere».[18]

Ungdoms- og musikkjournalistikk i Fædrelandsvennen (1986–1987)
Den alltid ambisiøse Karl Ove går snart fra den lokale avisa Sørlandet til Fædrelandsvennen, den største avisen i Kristiansand, og i den forbindelse må han skifte sjanger. Jobben som plateanmelder var nemlig allerede opptatt av et kjent navn, NRK-veteranen Sigbjørn Nedland.[19] I Min kamp omtales overgangen som en «forfremmelse», og det nye stoffområdet sammenfattes av forfatteren ganske treffende som «ungdomsstoff, konsertanmeldelser og bandintervjuer». Igjen er Knausgård ytterst produktiv. Han publiserer 25 lengre artikler på et halvt år, mest konsertanmeldelser og intervjuer. Det er verdt å huske på at han fortsatt går i 3. gym.

To av tekstene han skriver for Fædrelandsvennen nevnes i Min kamp. Det dreie seg om en kritisk kommentar om Sissel Kyrkjebø og en rosende artikkel om artisten Prince. Begge har helt bestemte funksjoner i romanverket. Omtalen av artikkelen «Hvorfor selger Sissel?» som publiseres 9. desember 1986, fyller to sider i bind fire, og det er neppe tilfeldig at Knausgård velger å fremheve akkurat denne teksten.

På det første redaksjonsmøtet jeg var med på i Fædrelandsvennen, foreslo jeg at jeg skulle skrive en artikkel om fenomenet Sissel Kyrkjebø. Hun ble hyllet av alle aviser, solgte ufattelige mengder plater, men hvorfor det, egentlig? spurte jeg.

God idé. Gjør det, sa Steinar.

«Hvorfor selger Sissel,» kalte jeg artikkelen. «Smak på navnet,» skrev jeg. «Sissel Kyrkjebø ...» Og så raljerte jeg over de assosiasjonene i retning kristendom, bondesamfunn og nasjonalisme man kunne gjøre seg, var hun ikke til og med kledd i bunad på omslaget? Hun stod for alt jeg ikke likte, det var falskt, manipulativt, klisjéfylt, et jævla postkortbilde av verden, hvem orket bare det vakre, og det i en så lite utfordrende form? (MK 4, 267–8)

«Hvorfor selger Sissel?» er en perfekt overskrift. Den 18-årige Knausgård uttrykker sin skepsis til at 17-årige Sissel utnytter sitt gode utseende til å selge plater. Artikkelen er likevel mindre raljerende enn Knausgård antyder i Min kamp. Han leverer faktisk en solid kultursosiologisk minianalyse av årsakene til artistens popularitet, den er velskrevet og inneholder en del gode argumenter. Nok en gang kan man si at forfatteren av Min kamp stereotypiserer sitt unge alter ego, ikke helt tar sitt unge jeg på alvor, når tenåringen reduseres til en distinksjonskåt skribent som utelukkende bruker musikkspaltene til å sanksjonere seg egen smak.

I Min kamp er det ikke selve teksten, men konsekvensene av den som står i sentrum.

Det kom mange leserinnlegg til avisa i dagene som fulgte. En åpnet med å skrive ‹Karl Ove Knausgård. Smak på navnet›, for så å meske seg i assosiasjoner til det golde ved knaus og det karrige ved en gård der. Fædrelandsvennen var en populær avis, den holdt seg inne med sine lesere, det innovative, avantgardistiske, provoserende, som jeg stod for, var ikke noe for dem, og i tiden som fulgte, stod det påfallende mange positive artikler om Sissel Kyrkjebø på trykk.(MK 4, 268)

Den omtalte leserbrevskriveren heter Willy Pedersen, og han åpner sitt innlegg slik: «Karl Ove Knausgård. Smak på ordet. Finnes det noe som er like særnorskt, like livløst, blankskura og kaldt som en ‹knaus?›» Men utover Pedersens leserbrev, som står på trykk 11 dager etter Knausgård, har jeg ikke funnet andre leserbrev i Fædrelandsvennen. Det stemmer imidlertid at avisens egne journalister i tiden etter hadde påfallende mange positive artikler om Sissel Kyrkjebø på trykk. Debatten om Sissel-artikkelen, som Knausgård også selv tar del i, foregikk derimot i en annen avis, nemlig Sørlandets etterfølger, Nye Sørlandet. Debatten der besto, så vidt jeg kan se, av tre innlegg. To fra avisens anonyme spaltist «Lofus», som latterliggjør den pompøse stilen til Knausgård, og et langt, indignert motinnlegg fra Knausgård med bilde. «Er Sissel mer ekte enn Prince?», spør Knausgård.[20]

Knausgård husker i Min kamp hvordan han nyter sin nye status som offentlig kommentator: «Jeg elsket det, endelig hadde navnet mitt blitt rykket ut fra de anonymes skare, ikke mye, men heller ikke lite.» (MK 4, 268) Det spørs imidlertid hvor ny denne statusen er. Sissel-teksten er tross alt skrevet et år etter hans første plateanmeldelser og musikkommentarer, og når han selv tar til motmæle i Sissel-debatten er det tredje gang at det føromtalte bildet av ham med platene står på trykk i avisen.

Gleden over ny kjendisstatus varer ikke lenge i Min kamp. Umiddelbart etterpå, i neste avsnitt, konfronteres vi med onkel Gunnars reaksjon.

Denne dagen var Gunnar der. Han reiste seg og så rett på meg da vi kom inn på kjøkkenet.
– Er det ikke verdensmesteren, sa han.
Jeg smilte dumt til ham.
– Hvem tror du at du er? sa han. – Er du klar over hvilken idiot du framstiller deg som? Nei, det er du ikke. Du tror du er noe. (MK 4, 268)

Dette er janteloven i sin reneste form, og den utstiller Knausgård som en tabloid posør. Vi vet ikke om onkel Gunnar faktisk sa disse ordene. Som del av en større fortelling er onkel Gunnars reaksjon i 1986 nesten «for bra til å være sann». Fordi han kommer til å gjenta budskapet 23 år senere, når han i 2009 forsøker å stoppe utgivelsen av romanverket, slik det beskrives i bind 6 (2011). Det er privilegiet ved å skrive en seks binds selvbiografi. Bind 4 (som Sissel-historien er hentet fra) og bind 6 er skrevet etter Gunnars protest (mot bind 1). Når Knausgård velger å framheve «Sissel»-artikkelen i Min kamp og Gunnars reaksjon på den i 1986, etablerer han denne konfrontasjonen med onkel Gunnar som en slags ur-scene i familien, som starten på et ufruktbart mønster, der onkelen allerede på 80-tallet ville begrense Karl Ove Knausgårds ytringsfrihet. Motbøren rundt Sissel-artikkelen var et forvarsel om stormen rundt Min kamp.

Gunnar hadde pekt på meg. Han hadde sagt: jeg kjenner deg. Du tror du er noe. Men du er bare en liten dritt. Og du har blandet deg opp i noe du ikke har noe med, og ikke engang forstår. Fullfører du dette, saksøker jeg deg. Da skal du få blø. Jeg skal ødelegge deg. Din lille dritt av en nevø. Det var budskapet hans. Han hadde advart meg om det samme den gangen jeg som syttenåring hadde skrevet nedlatende om Sissel Kyrkjebø i lokalavisen, Fædrelandsvennen. (MK 6,116)

NRK-kritikk
På 80-tallet hadde NRK fremdeles monopol. Radiomonopolet ble opphevet i 1983, men for tv varte det til 1990. På vegne av norsk ungdom går 18-årige Knausgård rett i strupen på NRK og kritiserer institusjonen for ikke å ta rocken like seriøst som litteraturen. I Fædrelandsvennen formuleres så endelig den NRK-kritikken som han ifølge Min kamp hadde ytret et år tidligere i intervjuet med Steinar Vindsland, men som det ikke finnes spor etter i Sørlandets spalter. «I NRK burde det være rom for både hit-orienterte og mer kvalitetsfylte programmer. Hvorfor lages det ikke like oppsøkende og kritiske programmer når det gjelder rock som for eksempel litteratur?» spør Knausgård 13. januar 1987, i artikkelen «Rocken er 30 år – når skal NRK våkne?» (Fædrelandsvennen 13.01.1987).

Uken etter følger han opp med «Ungdom er bedre enn ryktet» (Fædrelandsvennen 20.01.1987), der han med gode argumenter og data fra undersøkelser av ungdommens forbruksvaner krever mer respekt for unges krav om kvalitetsprogrammer om musikk. Og dette er ikke bare en mening som luftes, han snakker direkte til Bjartmar Gjerde, NRKs kringkastingssjef. «Gubbene i NRK avspiser altså ungdom med en time i uka, og det attpåtil av meget lav kvalitet. […] Kanskje er ledelsen i NRK for gamle. Kanskje mener de at ‹Dunk-dunk› musikken har uforholdsmessig bred dekning i NRK allerede.» I en alder av 18 år er Knausgård en erfaren meningsdanner med mot til å angripe både kulturelle autoriteter og nasjonale ikoner.

For en leser av musikkaviser som Beat og Puls var denne type kritikk av NRK hverdagskost. Særlig Puls’ legendariske redaktør, Tore Olsen, var kjent for en vedholdende NRK-kritikk på grensen til det monomane.[21] I så måte er Knausgård ikke original, men man må berømme 18-åringen for motet og selvstendigheten som kreves for å framføre kritikken i en regionsavis som Fædrelandsvennen. Det retoriske spørsmålet «Hvorfor synker kvaliteten på programmene i NRK så snart det er tale om ungdomsprogrammer?», sto tross alt på trykk noen spaltemillimeter til høyre for plateanmeldelsene til kollegaen og NRK-kjendisen Sigbjørn Nedland.

Journalisten Knausgård
Musikk er Knausgårds spesialkompetanse på 80-tallet. I tillegg skriver han en håndfull artikler om unge. For eksempel intervjuer han speidere på landsleir i distriktet, eller han er tilstede på en sesjon og snakker med kommende rekrutter. Som journalist åpenbarer Knausgård nye sider av sitt skrivetalent. Han demonstrerer journalistisk instinkt, sans for den gode historie, og han viser at han i tillegg til polemikken behersker en nøytralt rapporterende stil. Et slående eksempel på akkurat det, er den dobbelt så lange artikkelen Knausgård har på trykk rett over Sissel Kyrkjebø-harselasen. Også denne teksten handler om en ung 17-årig kvinne, men kontrasten til det nasjonale ikonet og lerkefuglen Kyrkjebø kunne knapt vært større. «En av høstens mest debatterte temaer har vært innvandrerproblematikken. Slike debatter har ofte en tilbøyelighet til kun å dreie seg om prinsipielle spørsmål. Men hvordan er det egentlig å vokse opp som fremmed i ‹kalde› Norge?» heter det i ingressen.

Under overskriften «Jeg må bedra foreldre mine» forteller andregenerasjonsinnvandreren Saida sin historie til Knausgård. Som muslimsk jente føler hun seg «klemt mellom to kulturer». Hun befinner seg i en «uutholdelig» konflikt mellom foreldrenes tradisjonelle religiøse verdier på den ene siden og på den andre siden de etnisk norske ungdommenes livsstil, som ifølge Saida er preget av et ganske så liberalt konsum av alkohol, sex og musikk. «Saida følte dette presset om å være ‹normal› så sterkt at hun ga etter, og begynte å leve som sine jevnaldrende. Hun gikk på diskotek, sjekket gutter, røykte og drakk. Kort sagt hun ble norsk, både på godt og på vondt,» skriver Knausgård. «Jeg skifter personlighet straks jeg går inn døra hjemme,» bekjenner Saida, som lever et dobbeltliv: «Blir Saidas nåværende livsstil oppdaget av familien hennes, vil de ikke lenger ha noe med henne å gjøre.» Nøkternt oppsummerer Knausgård Saidas fortvilede situasjon:

Hun har to alternativer. Enten kan hun leve slik norske ungdommer gjør, noe som innebærer at hun må gi avkall på familien sin, eller hun kan leve som en troende muslim. Det betyr at hun vil miste mange av sine norske venner. En dag må hun velge. Men uansett hva som skjer, kommer det til å bli et vondt valg.

Knausgårds reportasje er påfallende balansert. Han avdekker intoleranse på begge sider av kulturkløften. Norsk ungdom får for eksempel denne kommentaren fra Saida med på veien: «Toleransegrensen til ungdom her i landet er så forferdelig lav. Avvikere fra det normalt aksepterte blir nokså hensynsløst frosset ut.»

Artikkelen om Saida fikk i likhet med Sissel-saken et fyldig publisistisk etterspill. To uker senere følger Knausgård opp med «Historien om Saida vekker sterke reaksjoner», der han blant annet intervjuer 18-årige Sheela Ahmed, som kan fortelle at mange innvandrerjenter føler det samme som Saida, men at emnet samtidig er svært kontroversielt: «Det er tydelig at Saida stakk hånden i et vepsebol. Mye ville være vunnet dersom man ville innse at det Saida forteller faktisk er daglig kost for svært mange. Jeg håper av hele mitt hjerte at denne saken ikke blir forbigått i stillhet. De problemene som er kommet fram i lyset, kan løses. Men det innebærer at man erkjenner at det faktisk er et problem,» sier Sheela. Knausgård snakker også med innvandrerkonsulent Jon Frang Mostad, som mener at Saida «løp […] en betydelig risiko ved å sette fingeren på noe som er et stort problem for innvandrere fra andre kulturer». Innvandrerkonsulent Mostad oppfordrer samtidig de nye landsmenn til ta selvkritikk: «På samme måte som vi nordmenn finner svakhetspunkter ved vår kultur, og retter på det, må innvandrere også være villige til å se på seg selv.»

I norsk journalistikk er artiklene om Saida og Sheela antakelig pionértekster innen sin sjanger. Det er ikke utenkelig at Knausgårds temavalg er inspirert av Khalid Hussains roman Pakkis (1986), som regnes som den første norske innvandrerromanen. Ledsaget av stor medieomtale – også i Fædrelandsvennen – hadde Pakkis blitt lansert bare noen få uker tidligere.[22] Men der Pakkis handler om den unge pakistanskfødte mannens kulturkonflikt, tar Knausgård for seg et antakelig enda mer tabubelagt emne, nemlig innvandrerjentenes kulturklemme. Hussains hovedperson Sajjad kjemper for sin verdighet mot en autoritær far og den norske hverdagsrasismen. At Nadia, Sajjads lillesøster på syv år, blir sendt tilbake til skolegang i Pakistan for å hindre at hun blir for norsk, registreres av Sajjad som både «litt leit» og «veldig trist» (Hussain, 28, 86), men også som uunngåelig. I romanen bagatelliseres denne antiintegreringspraksisen sågar med henvisning til at Trude, Sajjads etnisk norske venninne, har hatt tilsvarende erfaringer: «Trude forstod Sajjad godt, for hun hadde opplevd det samme selv. Det var da en eldre søster av henne reiste til USA for å studere. Men nå hadde hun kommet over det.» (Pakkis, 93)

Her er Knausgård utvilsomt mer progressiv. Med hans feministiske vinkling får de muslimske jentene en stemme, og det blir tydelig at innvandrerjentene forvalter familiens ære på en måte som har langt større konsekvenser for dem enn for guttene. Den unge journalisten går ikke rundt grøten: «Ifølge islam må en kvinne være ‹urørt› før hun gifter seg. Noe annet ville føre skam over hennes familie og være skilsmissegrunnlag for hennes mann,» skriver Knausgård. Når enkelte hevder at innvandrere flest ikke har slike problemer, er det ifølge Sheela et «forsøk[…] på å gi et glansbilde av virkeligheten». Eller som Knausgård avslutter artikkelen: «Saida er bare en av mange.»[23]

Suksessfraskrivelse
Er det mulig å tegne et alternativt bilde av Knausgårds ungdomstid ved hjelp av arkivet? Noe tyder jo på at han også kunne ha skrevet en dannelsesroman om en pen, skoleflink, ordmektig og vellykket 17-åring som breiet seg som musikkpave i lokalavisa. Man finner i hvert fall en del indisier på vellykkethet som Min kamp til de grader nedtoner. Hvorfor nevner han ikke leserbrevsskribenten, NRK-refseren, musikkommentatoren eller ungdomsjournalisten som klokt formidler innvandrerjentene Saida og Sheilas skjebne?

I Min kamp blir publiseringen av Prince-artikkelen midt under den elleville russetida brukt overfor moren som et lite troverdig bevis på at den utsvevende russefeiringen er unntaket, ikke regelen. Ironien er at Knausgård kunne ha remset opp flere publisistiske bevis på sin streithet, for han har faktisk artikler på trykk hver eneste måned i russetida. I stedet skriver han: «[I] dagene som fulgte, røykte jeg så mye hasj jeg kunne i tillegg til å drikke. De siste nettene før syttende mai var jeg så stein og full at jeg ikke visste hvor jeg hadde vært hen.» Men sjekker man romanens skildring av total oppløsning mot virkeligheten, ser man at Knausgård har på trykk to store artikler 15. mai(!), en konsertanmeldelse av det lokale bandet Lily & the Gigolos, samt et fyldig intervju med bandets frontfigurer, Harald Hempel og Bente-Lill Viste. Min kamp får leseren til å tro at han lurte sin mor. Avisarkivet antyder at Knausgård snarere lurte leseren til å tro at han lurte sin mor.

Arkivet forteller om en ung mann med en eksponering i media egnet til å gjøre dagens tenåringer grønne av misunnelse. I tillegg var Knausgård redaktør for russeavisa, og hovedrolleinnehaver i Katedralskolens årlige teaterforestilling, som ble behørig omtalt og anmeldt i Fædrelandsvennen – med bilde av Karl Ove. For ikke å glemme radioprogramverten Knausgård! Han som var aktiv på to stasjoner i Kristiansand (og senere i Studentradioen i Bergen). Lydsporene er selvsagt borte, men i Nye Sørlandet finnes et intervju som gir en idé om Karl Oves lokalkjendisstatus i desember 1986. Det er noe så sjelden som et intervju om et kommende intervju. 32 år senere befinner Knausgård seg i samme situasjon: Ingenting rundt ham er for smått til å bli en nyhet.

[1] Bergens Tidende 28.01.1986, Adresseavisen 29.01.1986 og Stavanger Aftenblad 01.02.1986.
[2] I forkant av Drammenskonserten dro Beats Jan Omdahl til Düsseldorf for å intervjue Jim Kerr og ga samtidig deres konsert i Tyskland en heller lunken anmeldelse. Jf. Jan Omdahl: «Skjønnheten og udyret. Gjennom lydmuren med Jim Kerr og Simple Minds». Beat 2/1986, s. 16–17. I Puls var Helge Gaarder også kun mellomfornøyd med konserten i Drammen, dog mest positiv. I lyset av Knausgårds kritikk er særlig følgende kommentar fra Gaarder tankevekkende: «Simple Minds er ikke et annerledes band i dag enn for fem år siden. Det er bare åndssnobb som mener det.» Helge Gaarder: «Den kompliserte sum versus De enkle ting», Puls 2/1986, s. 23.
[3] Torgrim Eggen: «Rock og kunsten å flambere en skrivemaskin: om rockjournalistikkens gullalder». I: Gaute Drevdal (2001): 80-tallet: Historien om et misforstått tiår. Oslo: Kagge, s. 104-111. Se også Morten Ståle Nilsen som skriver om Puls, Nye Takter og BEAT i Prosa 5/2018. Morten Ståle Nilsen: «Av sin, for sin tid, om sin tid». Prosa. Tidsskrift for sakprosa 5/2018. http://prosa.no/essay/av-sin-tid-om-sin-tid-for-sin-tid/
[4] Hans Weisethaunet 2000, s. 381. Willy B. formulerer det slik: «Først på slutten av åttitallet var det at dagsavisene begynte å vie rock og nær beslektet musikk mer enn noen få spaltemillimetere på ukas musikkside», Willy B. «Musikkjournalistikk i Norge». I: I Dovregubbens Hall. Vol. 1. En samling essays om norsk rock og rock i Norge. Oslo: Aschehoug, 1999.
[5] Karl Ove Knausgård: «A Literary Road Trip Into the Heart of Russia». New York Times Magazine 14.02.2018 https://www.nytimes.com/2018/02/14/magazine/a-literary-road-trip-into-the-heart-of-russia.html De som så langt har skrevet akademisk om forfatterens utseende, har for øvrig hovedsakelig vektlagt betydningen av Knausgårds gjentatte skamferinger av sitt eget ansikt. Stefan Kjerkegaard: «Knausgårds ansigt: Essay om etik og poesi i Min kamp». I: Fra Wergeland til Knausgård. Lesninger i nordisk litteratur. Hans Kristian Rustad og Henning Howlid Wærp (red.). Oslo: Akademika forlag 2014, s. 471-491. Kasper Green Krejberg: «Faderens ansigt: Karl Ove Knausgard og forpligtelsen på følelsernes frihed.» Vinduet 1/2012, s. 92-101. Poul Behrendt: «Face off: Skam som plotskaber i Min kamp». I: Så tæt på livet som muligt. Perspektiver på Karl Ove Knausgårds «Min kamp». Claus Elholm Andersen (red.). Hellerup: Spring /Alvheim & Eide 2017, s. 113–147.
[6] Forfatterens ulike litterære resirkuleringer av vendingen «å feste blikket» kunne vært emne for en egen artikkel. Ifølge Min kamp ble den brukt i prestens tale i farens begravelse. I Knausgårds litteratur opptrer den første gang i leksikonoppslaget om «Fyll» i Verden i dag: en brukanvisning. Cathrine Grøndahl, Janike Kampevold Larsen, ogTore Renberg (red.) Oslo: Gyldendal, 2000, s. 85-86. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008110704101
[7] Parallelt med publiseringen av denne artikkelen vil Karl Ove Knausgård-bibliografien på nettstedet www.bibliografi.no bli oppdatert med fullstendige referanser til de funnene teksten bygger på.
[8] Karl Ove Knausgård: «Beranek på det jevne». Sørlandet 26.03.1986.
[9] Karl Ove Knausgård: «Et ‹must›.» Sørlandet 10.01.1986.
[10] Karl Ove Knausgård: «W.A.S.P.: The Last Command». Sørlandet 29.11.1985.
[11] Jf. Marius Emanuelsen: «Knausgårds transportetapper», Vinduet 4/2016, s. 129–144.
[12] Karl Ove Knausgård: «Stevnemøte med glemte år», Vagant 4/2013, s. 89.
[13] Jf. Jan Omdahl: «Revolusjon fra innsiden». Puls 5/1984; Jan Omdahl: Så gnistspruten sto. Puls 5/1984; Torgrim Eggen: «Inspirasjon og de inspirerte». Nye Takter, nr. 4, 1982; Kjetil Rolness: «Ingen enkel sjel». Nye Takter, nr. 64, 1983; Kjetil Rolness: «Mektig, mektig». Nye Takter, nr. 78, 1984; Tore Neset: «Et enkelt sinn». Puls 10/1982. Et uvurdelig verktøy for research på dette området er Knut Tore Breivik: Norsk musikkavis indeks. Stokmarknes: utgitt av Knut Tore Breivik 1993.
[14] Karl Ove Knausgård: «Trofaste Rolling Stones». Sørlandet 11.04.1986.
[15] Karl Ove Knausgård: «Iron Maiden: Life after Death». Sørlandet 08.11.1985.
[16] Weisethaunet 2000, s. 385.
[17] Eggen 2001, s. 111.
[18] Karl Ove Knausgård: «Søkende kristenrockere». Fædrelandsvennen 19.03.1987.
[19] Nedland begynte i NRK i 1969. Fra 1975 ledet han radioprogrammet «Pop Spesial» sammen med Ivar Dyrhaug. 1984 fikk Nedland sitt eget program, «Pandoras jukeboks». Jf. Geir Løvli: «Slutt på ‹Pop Spesial› – fram med jukeboksen». Fædrelandsvennen 26.04.1984.
[20]Karl Ove Knausgård: «Er Sissel mer ekte enn Prince?» Nye Sørlandet 18.12.1986.
[21] Jfr. Eggen 2001 og Weisethaunet 2000.
[22] Sissel og Karl Ove var ikke de eneste talentfulle unge i 1986. Khalid Hussain var bare 16 år da han debuterte med Pakkis.
[23] Ti år senere kom den første norske innvandrerromanen skrevet av en kvinne. Nasim Karims Izzat: For ærens skyld (J.W. Cappelens Forlag 1996) er en personlig beretning om tvangsekteskap i det pakistanske miljøet i Norge.

Litteratur:
Torgrim Eggen: «Rock og kunsten å flambere en skrivemaskin: Torgrim Eggen om rockjournalistikkens gullalder». I: G. Drevdal (2001). 80-tallet. Historien om et misforstått tiår. Oslo: Kagge, s. 104–111.

Hans Weisethaunet: «ML-ere, cowboy’er og postmoderne vikinger: Rockkritikken i Norge.» I: U. Lindberg, G. Guᵭmundsson, M. Michelsen, H. Weisethaunet, red. (2000). Amusers, Bruisers & Cool Headed Cruisers. The Field of Anglo-Saxon and Nordic Rock Criticism, Århus: Universitetet i Århus, s. 381–420.

B., Willy: «Musikkjournalistikk i Norge». I: I Dovregubbens Hall. Vol. 1. En samling essays om norsk rock og rock i Norge. Vol. 1. Oslo: Aschehoug, 1999, s. 77-100.

Weisethaunet, Hans: «Finnes det kriterier i jazz- og populærmusikkritikk?», I: Karl Atle Knapskog & Leif Ove Larsen (red.), Kulturjournalistikk. Pressen og den kulturelle offentligheten. Oslo: Spartacus 2001, s. 167–202

Weisethaunet, Hans: «Rockjournalistikk som kunstkritikk.» I: Kulturjournalistikk. Oslo: Spartacus 2001 s. 22–28

Henrik Keyser Pedersen

Henrik Keyser Pedersen

Facebook

Twitter