KOMMENTAR. Den radikale høyresiden er igjen på frammarsj, nå som kommandoløse hærer utstyrt med digitale våpen.
Illustrasjon: Andreas TöpferI 1930 utga den tyske forfatteren og krigsveteranen Ernst Jünger antologien Krieg und Krieger (Krig og krigere), der bidragsyterne jublet over sin innsats i første verdenskrig. De kastet et lengselsfullt blikk tilbake på en tid preget av spenning og intensiv livsfylde, tiden før det demokratiske eksperimentet kalt Weimarrepublikken hadde tatt våpnene fra dem og dømt dem til et liv i sivil kjedsomhet.
Nostalgien deres var samtidig blandet med en følelse av igjen å ha historisk moment, idet de fornemmet at en ny storhetstid var under oppseiling. Faktisk var det mange som aldri hadde sluttet å slåss. Versaillesfredens brå demobilisering hadde etterlatt paramilitære restprodukter organisert i såkalte Freikorps. Til å begynne med omfattet disse flere hundre tusen menn, radikalisert av krigsnederlaget og oppflammet av «dolkestøtslegenden» om at fronthæren var blitt forrådt av hjemlige politikere. I Weimartidens første turbulente år opererte de som rene dødsskvadroner, som rettferdiggjorde sine attentater mot «bolsjeviker», «spartakister» og «politiske forrædere» som en form for nasjonalistisk selvtekt.
På den tiden snakket antologiredaktøren Jünger med skummende entusiasme om det han kalte den totale mobilisering. I stedet for å møte den maskinelle tidsalderens stadig økende hastigheter og krefter med angstfylt teknologiskepsis eller konservativ humanisme, slo Jünger et slag for en aktiv omfavnelse av teknikkens makt og muligheter. Total mobilisering ble uttrykket for en sekulær skjebnetro, en vei ut av nihilismens krise. Den eksistensielle anfektelsen mennesket hadde pådratt seg i moderne tid, det filosofen Hans Blumenberg senere omtalte som kløften mellom Lebenszeit og Weltzeit, fikk her sitt svar i en opphøyd politisk militarisme, som påkalte en historisk skjebnekamp og forespeilet folkefellesskapets virkeliggjøring i den endelige krig.
Jüngers kongstanke var at teknikkens fulle potensial bare kunne komme til uttrykk i krigen; borgerlige verdier som fornuft, komfort og økonomisk nytte strakk ikke til for å bringe menneske og maskin sammen i en høyere enhet. Hos Jünger munnet det ut i en forvokst lyst-apokalyptisk visjon, som både vitner om hans idiosynkratiske Nietzsche-lesning og hans forkjærlighet for å tenke historie i mytologiske termer: Den totale mobilisering innebar at alle teknikkens midler ville løpe sammen i en serie av kriger og borgerkriger, som endelig ville forløse en ærerik nasjon av nye overmennesker, omsider forvisset om sin verdensskapende makt og sin historiske oppgave.
Samme år skrev filosofen og kritikeren Walter Benjamin en omtale av Krieg und Krieger med tittelen «Den tyske fascismens teorier». Mens Jünger mente at bare krigen kunne fullbyrde teknologiens muligheter, fant Benjamin en symptomatisk tendens i denne drømmen om total mobilisering: Når den sosiale utviklingen ikke holder tritt med den tekniske, kan resultatet bli politiske sykdommer av katastrofale proporsjoner. Benjamin skriver om den første verdenskrigen:
Med sine ødeleggelser beviste den at den sosiale virkeligheten ikke var moden for å gjøre teknologien til sitt organ, og at teknologien ikke var sterk nok til å overvinne de samfunnsmessige elementærkreftene. Uten å gå nærmere inn på betydningen av de økonomiske årsakene til krigen, kan man anta at den imperialistiske krigen nettopp på sitt hardeste, mest skjebnesvangre, er medbestemt av den gapende diskrepansen mellom teknologiens kolossale midler på den ene siden og den spede moralske opplysningen av den på den andre. (Walter Benjamin, «Den tyske fascismens teorier» i Skrifter i utvalg II s. 43-44, oversatt av Robert Bjørnøy Norseng.)
Lenge før mediefilosofen Marshall McLuhan utbasunerte at teknologien må betraktes som en utvidelse av menneskekroppen, stilte Benjamin spørsmål ved om det moderne mennesket er modent for å gjøre teknologien til sitt organ. Spørsmålet har på samme tid en gammelmodig klang og en nærmest akutt aktualitet. I dag, hvor stadig flere trekker paralleller til Weimarrepublikken, bør vi igjen rette blikket mot forholdet mellom den teknologiske situasjonen og en høyreradikalisme som nok en gang har fått vind i seilene. Denne tendensen er med ett blitt allestedsnærværende. Selv i Tyskland har konservative medlemmer av det gode selskap begynt å berede grunnen for politisk normalisering av det som var uhørt for bare få år siden, nemlig reaksjonære identitetsfabler og deliriske alarmer om nasjonalhygiene truet av fremmedelementer. Ideene er de samme som før. Men hva med teknologien? Hvem vet om Jünger, med sin gammelpreussiske befalsetos, ville ha gnidd seg i hendene over utsikten til en ny total mobilisering, der et oppbud av memer, hashtagger og bots innvarsler en kulturkamp med borgerkrigsaktige overtoner.
Det metapolitiske opprøret
Den nye kulturkampen finner man også som tema i den irske journalisten Angela Nagles bok fra 2017, Kill All Normies: Online Culture Wars from 4chan and Tumblr to Trump and the Alt-Right. Selv om boken først og fremst handler om USA, tegner den opp en sammenheng mellom nettkultur og politisk kultur som danner grunnlag for noen allmenne refleksjoner om politikk i de sosiale medienes tidsalder.
Nagle følger en kamp som har funnet veien fra obskure nettfora inn i allmennhetens oppmerksomhetsfelt, der resonansrike koblinger mellom bloggekstremisme og trollnihilisme har resultert i en gradvis forskyvning av selve det politiske ytringsrommet. De siste årene har det utspilt seg kriger mellom nerdete subkulturer med nettet som slagmark, noe Nagle mener banet vei for Donald Trumps valgseier. Nettets kulturkrigere later slik sett til å ha pisket fart i det det ultranasjonalistiske «nye høyre» mente måtte til for å gjenvinne tapt terreng, nemlig metapolitikken: en langsiktig strategi for å oppnå kulturell innflytelse på bekostning av liberalistene og 68-erne, inntil tiden igjen er moden for en konservativ revolusjon.
Hvis man ikke vet hva en normie er, er det stor sjanse for at man er en selv; hvis man aldri har hørt om 4chan, er det hevet over enhver tvil at man er en normie. Foruten å være arnestedet for diverse kattememer og hackeraktivistene Anonymous, er 4chan en slags digital dassvegg, et nettforum der man kappes om å overgå hverandre i smakløs billedbasert humor under dekke av full anonymitet. Brukerne dyrker sjokket som estetisk gestus gjennom alt fra snål pornografi til memer som lefler med nazistisk ikonografi. Nagle mener at foraer som dette gjennomstrømmes av en nærmest psykopatisk etos, der den rene freudianske id framstår som antikonformismens ypperste uttrykk. Slik føyer de seg inn i en tradisjon av frigjøring gjennom overskridelse, som strekker seg tilbake til Marquis de Sade. Men det som kan lyde som en relativt uskyldig nerdete ungdomskultur, er glidd over i en grusomhetens fryd med høyst virkelige ofre, der grupper av anonyme brukere finner sine bytter og girer hverandre opp til den grovest tenkelige sjikane. Mobben blinker seg ut det de anser som klønete nettbrukere, normies som ikke er innvidd i nerdekulturens koder; verst og mindre tilfeldig går det ut over feministiske bloggere, som brått og brutalt kan bli møtt med en stri strøm av voldtektstrusler.
I seg selv utgjør disse nettbaserte miljøene knapt noen bevegelse, langt mindre en politisk sådan. Hvorfor skulle de fremme noen politisk agenda, når de allerede lever i en paradisisk ansvarsløshet? Det som likevel har kommet til å gi dem en viss politisk tilbøyelighet, er at de transgressive gestene først og fremst er rettet mot enhver form for «politisk korrekthet». Nagles dialektiske poeng er at den liberale venstresidens selvgratulerende moralske opphøydhet har bidratt til å forme hvordan opprøret mot den kommer til uttrykk. Hun bebreider det hun omtaler som «Tumblr-liberalerne» for å ha vært delaktige i å avle motstanden fra høyre. Med dette sikter hun til en identitetspolitisk venstreside av Tumblr-bloggere, så vel som campus-aktivister med sine «trigger warnings» og «safe spaces». Nagle mener at disse har «erstattet politikk med nevroser» og henfalt til et anti-intellektuelt gruppehysteri som gjør venstresiden til latter for en hel generasjon av digitalt innfødte. De forfølger dissens med inkvisitorisk iver og driver mobbaktig «public shaming», der det minste overtramp mot sømmelighetens grenser risikerer å bli møtt med en massiv, selvrettferdig heksejaktmoralisme som ikke skyr noen midler for å tilsvine synderens omdømme.
Blant representantene for det Nagle kaller alt-light er det blitt et strategisk varemerke å utsette seg for slike kampanjer. Med eksempler som den outrerte oppførselen til Breitbart-skribenten Milo Yiannopoulos, som turnerte campus etter campus på utrettelig jakt etter bannlysninger, har det nye høyre kultivert et knep som synes å overliste politiske motstandere hver bidige gang: Lar man dem avholde arrangementene sine, blir de hørt av et par hundre mennesker; presser motstanderne igjennom et krav om at arrangementet avlyses, har man skapt martyrer for en truet ytringsfrihet, et budskap som kan spres til millioner.
Med dette tusker de til seg en subversiv edge. De kan skilte med et forbudsstempel som tiltrekker unge opprørere. Slik blir høyreradikalismen den nye punken, et fenomen som for så vidt har sporadiske forløpere i motkulturenes nyere historie – tendensen til at subversiv overskridelse antar voldelige og fascistoide former i takt med at en bløthjertet venstreside vinner kulturell dominans, ble også foregrepet av blant annet Chuck Palahniuks Fight Club (1996) og Matias Faldbakkens Skandinavisk misantropi (2001-08). Men etter hvert som de transgressive uttrykkene, frivillig eller ikke, blir assosiert med en kulturkamp mot «kulturmarxistenes suicidale dekadanse», er det langt vanskeligere å ta tilflukt bak ironien og bedyre sin uskyld i egenskap av satirisk performancekunstner. Nagle viser at alt-lights karismatiske, lekent grenseoverskridende respektløshet overfor den politiske korrekthetens språkpoliti åpnet slusene for langt mørkere, rasistiske, borgerkrigshissende og misogyne krefter fra det ekstreme høyre. Samtidig ser det ut til at også de virkelig eksplosive ressentimentssektene fra nettets skyggefulle avkroker tilegner seg ironiens og satirens sofistikerte kulturelle koder, som en slags hooligans forkledd som gjøglere.
Den andre multituden
Skal man gi en ytterst grov skisse av Web 2.0’s politiske etologi, kan man konstatere en psykodynamisk effekt beslektet med den forfatteren Elias Canetti beskrev i folkemassen som søker utladning. Hans Masse og makt fra 1960 virker like aktuell som før, selv om spontane oppløp på bytorget er blitt en relativt sjelden foreteelse.
Canetti skriver her om en selvforsterkende opphisselse, som iblant munner ut i subjektoverskridende, ansvarspulveriserende kollektiv utagering. Dynamikken er kjennetegnet ved en ukuelig virulens, der den endelige utladningen utgjør massens virkeliggjøring eller fullbyrdelse. I Canettis framstilling knytter beruselsen seg ikke minst til selvtapet, til driften mot å forsvinne i det kollektive villdyr, befridd for det personlige ansvars byrde. Den umiddelbare smitteeffekten Canetti beskriver, der impulser løper fra kropp til kropp uten mellomledd, later ikke til å kreve noen fysisk menneskemasse; selv i mediert form, ja, selv når dens uttrykk først og fremst er skriftlig, oppviser den kybernetiske massen et atferdsmønster som antyder den samme typen affektive umiddelbarhet, den samme typen refleks uten refleksjon, den samme tendensen til å agere og reagere som én kropp.
I dag er den forsamlede menneskemassens pulserende fysis blitt avløst av de sosiale medienes affektive feedback. Her ligger det også en økonomisk faktor som ytterligere nører opp under den selvforsterkende dynamikken. Brukernes reaksjonsmønstre prosesseres og feedes tilbake i form av en stadig mer forutsigbar filterboble. Feeden blir et speil. Slik legger selve infrastrukturen til rette for ekkokammeret, der offentligheten løses opp i selvbekreftende sekter. Etter hvert som algoritmene programmeres til å avstemme innhold etter følelsesmessige reaksjoner, oppstår det synkroniserte, affektive feedbacklooper som sveiser individuelle brukere sammen til kollektiver. Både positive og negative affekter utleveres her til den samme selvforsterkende logikken, begge blir forbundet med lyst; om man hisser seg opp over Trump eller feministene, politisk korrekthet eller forbrytelsene mot den, er ens egen feed blitt en uuttømmelig kilde til indignasjon og forulempelse, en mulighet til å søke sammen i de krenkedes fellesskap.
Nettopp med Trumps valgseier boblet denne nye medielogikken for alvor opp til overflaten. Som en vandrende obskønitet fikk Trump presidentkandidaturet sitt styrket av larmen, vreden og engasjementet han vakte både blant tilhengere og motstandere; det var som om den uopphørlige eksponeringen på samme tid gjorde ham til den umulige kandidaten og den eneste kandidaten. Nagle omtaler Trumps seier som en triumf over de tradisjonelle massemediene, som alle sammen åpent markerte motstand mot ham. Under opptakten til valget presset den nye høyresidens brokete medieimperium seg sakte, men sikkert inn på mainstreamens radar: et løst, mangfoldig, nettbasert forbund av nasjonalistiske bloggere, infame memprodusenter, YouTube- og Twitter-kjendiser, Breitbart og Steve Bannon. Dette imperiets operative logikk er identisk med den de progressive cyberoptimistene hyllet for få år siden. Det er desentralisert, uten hierarki og kommandolinjer – «den smarte mobben» som produserer eget innhold og spontant koordinerer sine aksjoner. Når det spisser seg til, kan det til og med mobilisere sitt eget lumpenproletariat av pubertale shitposters for å trakassere politiske motstandere til randen av sammenbrudd.
Denne bevegelsen ligner ikke på de konservative slik vi kjenner dem. Nagle påpeker at de i stil og uttrykk ligner langt mer på 60-tallets kulturradikalere. Som «høyresidens gramscianere» fører de en kulturkamp mot det de anser som ideologisk hegemoni og tankekonformisme. Faktisk stammer denne referansen til Antonio Gramsci fra det ideologiske oppkoket kjent som Nouvelle Droite, det franske nye høyre, anført av filosofen Alain de Benoist. Det nye høyre henter ikke bare ideer fra den marxistiske kanon, men ser også ut til å følge toneangivende ideer og strategier fra den nye radikale venstresiden – mer framgangsrikt enn denne venstresiden selv.
For ikke så veldig lenge siden, på det tidlige 00-tallet, gikk den digitale revolusjonens løfterike utsikter til selvorganiserte, ikke-hierarkiske bevegelser av verdensomspennende rekkevidde hånd i hånd med entusiasmen som alterglobaliseringsbevegelsens tallrike demonstrasjoner og protester avfødte. I dette stemningsklimaet formulerte Michael Hardt og Antonio Negri et feiret og omdiskutert kommunistisk manifest for det 21. århundret, Empire (2000) og Multitude (2004), som i etterpåklokskapens lys, drøyt 15 år senere, i beste fall fortoner seg overilet – i verste fall virker det en tanke delirisk, preget av en slags tvangsoptimisme. Historiens nye subjekt, multituden, var ifølge Hardt og Negri kjennetegnet ved sin løse, heterogene sammensetning og sin rhizomatiske struktur; dets kommandoløse, koordinerte aksjoner framviste den typen «svermintelligens» som kybernetikerne mente å finne i nettverk av sammenkoblede maskiner. Man kan mistenke Hardt og Negri for å ha trodd at den digitale infrastrukturens muligheter for selvorganisering ga den en progressiv tilbøyelighet. Kanskje var det en rimelig antakelse. Tendensene pekte jo i stikk motsatt retning av alt fascistene hadde dyrket: stat, sentrum, fører, kommando, hierarki. Denne antakelsen nådde sin hittil siste høykonjunktur rundt 2010-11, da Den arabiske våren og Occupy-bevegelsen bidro til oppsvinget.
På sett og vis var utopien om smarte, selvorganiserte masser virkeliggjort. Men alt var ikke helt som man hadde ønsket seg. Ut av nettets mørke underskog steg den andre multituden: nasjonalister, rasister, nynazister, konspiratorikere, kontrajihadister, borgerkrigsentusiaster, anti-egalitarister, anti-feminister, kvinnehatere, lyst-mobbere og alskens troll. For de som hadde satset på valgslektskapet mellom nettaktivisme og progressivt sinnelag, ser denne erkjennelsen likevel ut til å sitte langt inne. Kanskje er det helt symptomatisk at en aktuell utstilling på The Design Museum i London, From Hope to Nope: Graphics and Politics 2008-2018, foregir å skissere hvordan de sosiale medienes første tiår har formet politisk mobilisering og aktivisme, men nesten konsekvent har lukket øynene for denne andre multituden. I dagens oppmerksomhetskamp, der rytmen dikteres av virale spredningsmønstre og av nettpartisanenes hurtige appropriasjon og reappropriasjon av bilder, slagord og tagger, har de reaksjonære og høyreekstreme kommet fullt på høyde med de progressive. For tiden ser de faktisk ut til å være hakket hvassere.
