Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Den norske filmoffentligheten

Teksten er tidligere trykket i Vagant 4/2010, som et av åtte innlegg i Vagants debatt om norsk film i kjølvannet av Aksel Kiellands essay «Å investere i samtiden» (2/2009).

Det er fort gjort å tenke på produksjon og mottagelse av film som to atskilte sider av filmkulturen. Slik er det ikke – eller rettere sagt, slik bør det ikke være. Filmens kunstneriske potensial og samfunnsmessige relevans er uløselig knyttet til våre kollektive forestillinger om hva den kan gjøre. Den har verken en medfødt eller uforanderlig betydning: Hva film er og kan være avhenger av hva som sies, av hva slags begreper, forståelsesrammer og debattarenaer vi har til rådighet. Hvor vital og velfungerende filmkulturen er, kommer med andre ord an på hva slags infrastruktur ordskiftet om film er tuftet på, og hvilke samtalepraksiser og konvensjoner som har etablert seg innenfor denne infrastrukturen.

Den norske filmkulturens mest dyptgripende problem er at mediet historisk sett har blitt behandlet som en kilde til underholdning. Det er framfor alt litteraturen som er vår felles kulturarv. I generasjoner har den blitt omhyggelig forvaltet i og av det norske utdanningssystemet, lenge før «media» ble skolefag eller humanvitenskapelig forskningsfelt. Det hjelper naturligvis at vi har fostret forfattere av verdensformat, fra Ibsen og Hamsun til Askildsen og Fosse. Ingen norsk regissør har noensinne vært i nærheten av en slik status. Det finnes en rik flora av litteraturvitenskapelige tidsskrifter, og allmennkulturelle publikasjoner vier litteraturen betydelig oppmerksomhet. Filmen har et par bransjeblader, men har aldri hatt et eget akademisk tidsskrift. Avisenes litteraturdekning er dessuten breiere, og inkluderer regelmessig kommentarer, featureartikler og lengre intervjuer, der filmstoffet for det meste består av sladder og utilslørt lanseringsjournalistikk.

Avisene setter gjerne eksperter utenfor redaksjonen til å anmelde romaner og diktsamlinger, mens ansettelseskriteriet for filmanmeldere har pleid å være interesse snarere enn kompetanse. Jeg har møtt filmkritikere som ikke vet hva Hollywood-renessansen var, og som mener film laget før 60-tallet er umoden. Dette er heldigvis ikke representative eksempler, tror jeg, men ville avisene holdt seg med litteraturanmeldere som ikke er kjent med begrepet «Beatgenerasjonen», for eksempel, eller som mener at litteratur skrevet før 1800-tallet er uutviklet?

Det norske samfunnet er uvanlig anti-elitistisk, men på det litterære feltet finnes en viss respekt for intellektuell virksomhet, ettersom infrastrukturen inviterer oss til å tenke på litteratur med ærbødighet, som noe seriøst og politisk relevant. Filmkulturen, derimot, er i det store og hele anti-intellektuell. Den som etterlyser høyere ambisjonsnivå i norske filmer eller norsk filmkritikk, møter enten taushet eller beskyldninger om elitisme, et begrep som har antatt samme retoriske funksjon i vår hjemlige filmoffentlighet som «sosialisme» i amerikansk politisk offentlighet: et skjellsord som favner så vidt at det legger debatten død før den kommer i gang. Listen legges så lavt at man kjenner et stikk av beskjemmelse ved å stege over, om man ikke snubler i den i ren forvirring. I den grad elitisme er et problem i norsk film, er det fordi vi har for lite av det, ikke for mye.

Det er i den forbindelse interessant å legge merke til hvor blottet norske filmer er for intelligente – ikke nødvendigvis intellektuelle, men rett og slett smarte – karakterer. Særlig det siste tiåret har det kommet en bølge av filmer om handlingslammede outsidere og enfoldige eksentrikere som mest av alt minner om forlengede Lotto-reklamer. I sin oppsummering av norsk filmproduksjon på 2000-tallet (Vagant 2/2009) karakteriserer Aksel Kielland tendensen treffende som «mental svikt-svermeriet». Det er sikkert tilfeldig at 2000-tallets beste norske film, Reprise, er en av de få som handler om mennesker med intellektuelle aspirasjoner. Og jeg mener naturligvis heller ikke at det ville løse noe som helst å befolke fortellingene med begavede tenkere. Men det er neppe for søkt å se dette påfallende fraværet som et symptom på et mindreverdighetskompleks, eller på hvor fremmedartet den intellektuelles perspektiv på verden – som riktignok ikke er synonymt med «et intellektuelt perspektiv», ettersom en intellektuell film så klart ikke trenger å handle om intellektuelle – synes å være.

Norsk filmkritikk er nærmest ensbetydende med aviskritikk, og aviskritikken er temmelig tafatt. Den mangler framfor alt ideer og ambisjoner. Roger Ebert har uttalt: «The mission of a good critic is not to reflect popular taste but to inform it.» Dette kallet er det ikke mange av våre hjemlige kritikere som ser ut til å høre. Anmeldelsene fungerer som et stykke forbrukerveiledning, og gir sjelden leseren noe å strekke seg etter. De er heller ikke akkurat noen litterære opplevelser. Hvor er de treffende observasjonene, eller den skarpe pennens evne til å sammenfatte en regissør eller skuespiller i en slående vending? Hvilken norsk anmelder kunne skrevet, som Clive James i sin tid gjorde om Marilyn Monroe, at «She was good at playing abstract confusion in the same way that a midget is good at being short»?

Den mest betagende aforismen om filmkritikken jeg kjenner er Jonathan Romneys gjengivelse av hovedpoenget i Judith Williamsons Deadline at Dawn (1946): «Asking a critic what films to go to is as inappropriate as asking a geographer where to go on holiday.» Her betraktes ikke kritikeren som en opplevelsesguide, men som en kunnskapsforvalter. Det er neppe verken rimelig eller realistisk å forvente at avisenes filmanmeldere skal ha dette som rettesnor, men det skader ikke å ha det i bakhodet. Derfor trenger vi først og fremst flere og bedre arenaer for filmdebatt.

Jeg har tidligere beskrevet hvordan Internett åpner opp nye muligheter, særlig siden digital teknologi gir kritikere anledning til å sitere, og dermed gjøre filmatiske virkemidler til gjenstand for mer nyanserte analyser.1 Ikke minst videoessayet er en sjanger med stort potensial. Noen av alle de millionene Trond Giske har strødd over den norske filmbransjen de siste årene kunne med fordel ha blitt brukt på å opprette et nettsted for filmkritikk på norsk – med midler til å lønne bidragsytere på anstendig vis.

Norsk filminstitutt burde være en sterkere drivkraft i filmoffentligheten. Søsterinstitusjonen i Danmark utgir for eksempel det vellykkede tidsskriftet Kosmorama i samarbeid med Afdeling for Film & Medievidenskab ved Københavns Universitet.

Norske aviser må heve ambisjonsnivået i filmkritikken sin, og benytte anmeldere med større filmfaglig kompetanse. Filmkritikere bør skrive filmbøker. De fremste anmelderne i andre land utgir seriøse historieverk og pamfletter, holder seg oppdatert på nyere forskning og gjesteforeleser på universiteter i kraft av sin faglige kyndighet.

I rettferdighetens navn skal det sies at avisanmeldernes arbeidsbetingelser er dårlige. Tidsrommet fra pressevisning til offisiell premiere bør forlenges. Kanskje bunner praksisen i en frykt for at noen skal få på trykk en «eksklusiv» anmeldelse før de andre, men om den står å lese på onsdag eller torsdag er likegyldig for alle andre enn de som arbeider i redaksjonene. Gi heller anmelderne litt ekstra tid til å jobbe med ideer og språk.

Vi forskere har heller ikke vært flinke nok til å sette vårt preg på filmkulturen. Filmvitenskapen har nå blitt så spesialisert at innsiktene den frambringer gjerne har sterkt begrenset for-midlingspotensial. «Kvalitets–reformen» har knapt vært noen støtte. Den har kortet ned på forskningstiden, og kanaliserer den forskningen som gjøres inn mot smale, internasjonale tidsskrift som er lukket mot verden utenfor akademia. Formidling – fra blogging til kronikker til essayistikk – bør premieres i tellekantsystemet. Det samme gjelder naturligvis bøker beregnet på en breiere kulturell offentlighet, men som ikke nødvendigvis utkommer på akademiske forlag.

Norske filmskapere bør også delta mer aktivt i samfunnsdebatten. Det er ikke urimelig å forvente at en og annen regissør står fram som offentlig intellektuell, slik en rekke forfattere har gjort, fra Bjørnson og Wergeland til Bjørneboe og Solstad. Her burde kanskje de praktiske filmutdanningene bli flinkere til å vise relevansen av teoretisk og kulturell dannelse for håndverkets utøvelse.

Hva slags filmkultur som er mest givende, interessant og engasjerende lar seg ikke fastslå endelig eller objektivt. Vi kan kanskje enes om noen svært generelle verdier – mangfold, for eksempel – men vi er alle også lobbyister for våre egne preferanser og visjoner. Dette innlegget har stilt til skue noen av mine.

 

Avatar

Erlend Lavik