ANTROPOCEN. Om begrepet antropocen peker mot menneskelige og teknologiske begrensninger, vil teknovitenskapene gjøre det mulig å overskride disse.

Tidligere publisert i Vagant 2/2015.

The advent of the Anthropocene promises more […] than a vencientific nicety or a new way of grabbing the eco-jaded public’s attention. The term «paradigm shift» is bandied around with promiscuous ease. But for the natural sciences to make human activity central to its conception of the world, rather than a distraction, would mark such a shift for real.

Dette sitatet, fra en lederartikkel i The Economist (26.05.2011), viser hvordan begrepet «antropocen» er i ferd med å innta den offentlige bevissthet. Men som vanlig er The Economist høyst selektiv i sin lesning og irriterende arrogant i sin erklæring av tingenes orden. For hvordan kan det ha seg at et talerør for vestlig ekspansiv kapitalisme slutter seg til det som for andre fremstår som en fornyet plattform for kritikk av den nyliberale verdensorden? The Economist forstår begrepet på en måte som ikke bryter med tidsskriftets øvrige oppfatninger. Samtidig som lederskribenten godtar det nye tilskuddet til vitenskapene, bagatelliseres de politiske og økologiske sidene av budskapet til utfordringer som kan takles gjennom markedsmekanismer og teknovitenskapelig innovasjon. The Economist bedriver ikke simpelthen rapportering av nøkterne fakta; de er involvert i en politisk-vitenskapelig kamp om de industrialiserte samfunnenes mulige, ønskverdige fremtider

Grunnleggende for antropocen-tesen er innsikten i at menneskelig aktivitet har innvirkning på klodens økosystemer, da særlig klimasystemet. Ifølge Paul Crutzen, som lanserte begrepet i en artikkel fra 2002,1 sammenfaller antropocen med Den store akselerasjonen, som betegner opphopningen av CO2 i atmosfæren, og som begynte i og med vestlig industrialisering, nærmere bestemt i The Economists hjemland Storbritannia. Den store akselerasjonen sammenfaller også i det store og hele med hva den politiske filosofen Charles Taylor har kalt Den lange marsjen.2 Sentralt i Taylors historie er fremveksten av liberale vestlige prinsipper og institusjoner, deriblant det frie markedet og forestillingene om individuell frihet og skaperkraft som historiske drivkrefter. Man kan spørre seg om det ikke nettopp er disse ideene og institusjonene, med sine tilhørende livs- og forbruksformer, som utfordres av antropocen.

Men antropocen-tesen viser seg å være tilstrekkelig omfattende til å ta opp i seg og reflektere ulike verdensbilder og interesser. Tilsynelatende evig-optimistiske (på vegne av marked, entreprenørskap, innovasjon og teknologi) The Economist ser og anerkjenner ikke de samme motsetningene som kritiske intellektuelle og miljøaktivister. For disse gruppene ligger antropocens sprengkraft nettopp i konstateringen av grenser for økonomisk og teknologisk vekst. The Economist omgjør umiddelbart antropocen og klimakrisen til utfordringer for menneskelig-teknologisk konstruktivisme. CO2-kvoter, grønn teknologi, øko-økonomi, reine og smarte materialer som ikke forurenser: Mulighetene er fortsatt tilsynelatende grenseløse.

Noe er definitivt på gang i ideenes verden, hvilket ikke minst Vagants bidrag til antropocendebatten har vist, men muligens også i de sosiale, politiske, økonomiske og bio-fysiske virkelighetene hvor ideene har sitt liv og virke. Det er kanskje ikke til å undres over at antropocen-begrepet gir assosiasjoner til et vitenskapelig paradigmeskifte. Perspektivene skifter langs flere akser og skalaer samtidig: Det romlige utvides idet hele kloden og dens økosystemer blir den grunnleggende enheten (heller enn biologiske systemer og deres umiddelbare omgivelser, som innenfor et klassisk darwinistisk verdensbilde); tidsskalaen ekspanderer, all den tid det er klodens – og ikke menneskenes – tid som legges til grunn. Som påpekt av Peter Meedom og Jeppe Carstensen i Vagant 1/2015 er det ikke lenger snakk om mennesket som herre over naturen, men snarere mennesket-i-naturen, med alle de tilsynelatende paradokser dette medfører for klassiske humanistiske forestillinger.

Antropocen-tesen samler opp i seg store samfunnsutfordringer og mobiliserer på tvers av vitenskapelige disipliner

Skulle vi følge en reduksjonistisk forståelse av vitenskapelige paradigmer, som lagt til grunn i The Economists lederartikkel, står og faller antropocens gyldighet med et sett naturvitenskapelige utredninger. Kontroversen hører grunnleggende sett hjemme i geologien. I 2008 ble det fremmet forslag til The Royal Geographical Society om offisiell aksept av antropocen som geologisk epoke, og spørsmålet er oppe til diskusjon i Den Internasjonale Stratigrafikommisjonen. Mens Crutzens diagnose går ut fra resultater av menneskelige og industrielle prosesser – fremkommet gjennom historiske analyser så vel som klimamodeller –, forlanger stratigrafene kriterier som kan etterprøves i sammensetningen av sedimenter og geologiske lagdelinger. Problemet er ifølge kritikerne at det ikke finnes meningsfulle geologiske markører som kan identifisere epoken på det detaljnivået tesen synes å foreskrive: «A boundary as broad as a few thousand years resolves most problems in deep-time stratigraphy but would be of little use to identify a boundary intended to separate events of recent centuries.»3 På den andre siden av kontroversen finner vi dem som hevder at stratigrafiske bevis ikke er nødvendige, all den tid indisiene på menneskeskapt geologisk endring utgjør en overveldende mengde.4

I denne forstand har debatten karakter av uforenelige perspektiver (ifølge Thomas Kuhn et kjennetegn på paradigmatisk strid), siden uenigheten ikke bare står om tolkningen av fakta, men også om hvilke fakta og metoder som er relevante. Man kunne kanskje beklage seg over at spørsmålet har endt opp hos stratigrafene (og ikke for eksempel klimaviterne), men grunnen er enkel: Disse er de geologiske epokenes dørvoktere, og man kommer ikke utenom dem dersom hypotesen skal overleve med sin vitenskapelige autoritet i behold. Stratigrafene på sin side benekter ikke de menneskeskapte klimaendringene, men hevder at de må finne andre vitenskapelige uttrykk: «Perhaps the most relevant issue before the International Stratigraphic Commission is the establishment of a scientifically relevant concept that forwards an understanding of the problems we face as humanity interacts with the Earth system.»5

Problemet er ikke enestående for stratigrafi og geologi, men gjenfinnes på en rekke områder hvor presserende samfunnsutfordringer ligger til grunn for vitenskapelig aktivitet og hvor store interdisiplinære forskerfellesskap påkalles for å frembringe løsninger på problemene (for eksempel EUs nye forskningsprogram Horizon 2020). Vi befatter oss med vitenskapelige kontroverser hvor konfliktlinjene ikke bare går mellom konkurrerende teorier, men også mellom disiplinbasert og interdisiplinær forskning mer generelt. Mens den første typen forskning følger parametre og problemer definert av disiplinen selv, oppstår den andre typen forskning ofte med en målsetning om å løse samfunnsproblemer, som klima- og energikrisene. Antropocen-tesen sikter mot radikal tverrfaglighet, noe en lederartikkel i Nature fra 2011 anerkjenner, ved å hevde følgende: «Official recognition of the concept would invite cross-disciplinary science. And it would encourage a mindset that will be important not only to fully understand the transformation now occurring but to take action to control it.»6  Vi befatter oss altså med en form for vitenskap kjennetegnet av nært samvirke med samfunn, politikk og økologi, men som foreløpig sitter fast i en metodedebatt innad i enkeltdisipliner.7

Antropocen er et akademisk-aktivistisk prosjekt med røtter i økologibevegelsen  og ambisjoner om verdensomspennende politisk påvirkning

Innenfor antropologi, historie, arkeologi og flere andre disipliner har dette paradigmeskiftet vært varslet en stund. Gjennom initiativ som UNESCO World History Community og IHOPE/Global Change Community8 blir en fremvoksende global vitenskap synliggjort, en hybrid i krysningspunktet mellom disiplinær forskning, transdisiplinaritet og politisk aktivisme. Nye former for historieskrivning er i emning, for eksempel «Big History», som utfordrer den menneskesentrerte tidshorisonten i historiedisiplinen, til fordel for geologisk tid og synet på menneske og samfunn som del av, og ikke hevet over, naturlige prosesser. Igjen dukker problemer opp i krysningspunktene mellom tradisjonelle disipliner og mer radikalt transdisiplinær forskning: Skal historikere revidere sine metoder, primært basert på fortolking av tekstlige arkiver og overleverte kilder, til fordel for forståelsesformer situert i geologisk tid,9 ofte basert på modeller (av komplekse systemer) anvendt i klimavitenskapen?

Karakteristisk nok avventer ikke antropocen-fellesskapet avklaring fra stratigrafene og geologene før de projiserer paradigmeskiftet over på andre disipliner. De nøler heller ikke med å fremsette et globalt handlingsprogram der det inngår en oppfordring om å etablere effektiv «planetarisk styring».10 Vi har allerede berørt noen av årsakene til dette: Et genuint paradigmeskifte anerkjenner ikke forståelsesformene definert av foregående teorier, men definerer i stedet parametrene på nytt. Debatten om «antropocen» som epokebetegnelse følger i kjølvannet av en generelt oppgradert status for geovitenskapene, for eksempel slik den kommer til uttrykk i stadfestelsen av globalt, presserende hastverk i IPCC-rapportene. Dette finner sted samtidig med en (lenge) gryende energikrise, finanskriser, omfattende økologisk destruksjon og økte globale ulikheter, som synliggjør fraværet av globale strukturer og institusjoner som kan takle utfordringene. Sentralt i fremveksten av slike nye globale styringsstrukturer står forestillingen, i nyere tid først fremsatt av Roma-klubben i 1972, om (økologiske) grenser for vekst i menneskestyrte og samfunnsmessige systemer. Rapporten Grenser for vekst lanserte dette begrensningens etos som i dag står sentralt hos klimavitere, økologer, økologiske økonomer og store deler av antropocen-fellesskapet.11 Snarere enn et sett helhetlige teorier og hypoteser dreier det seg om familielikheter mellom ulike disipliner som fremhever klodens begrensede bærekraft, dens sårbarhet i møte med menneskelig og industriell aktivitet, og forekomsten av definitive grenser i naturen.12

Antropocen konkurrerer med teknovitenskapene om å fortelle den overordnede historien om vår tid og de endringene vi gjennomlever 

Ser man på antropocen som en overordnet historisk fortelling om vår tid, blir det klart at et eventuelt paradigmeskifte ikke bare berører tradisjonelle disiplinære forskningsfelt, som stratigrafi eller historie, men like mye den politiske offentligheten. I forsøket på å nå frem til politikere og andre med beslutningsmakt, er ikke disiplinenes metoder og teorier det springende punkt. Disiplinbasert forskning og besinnelsen på det nasjonale (av Ulrich Beck kalt metodologisk nasjonalisme), utgjør riktignok utfordringer for den globale forståelseshorisonten under oppseiling. Men den sentrale utfordringen er fortsatt den som ble artikulert av Roma-klubben: å hamre gjennom et sett av nye oppfatninger, om at begrensede økosystemer og ressurser utgjør de grunnleggende betingelsene for de menneskelige samfunnene. Den viktigste motstanden antropocen-tesen møter, finnes derfor i vitenskapene som fortsetter å projisere forestillinger om endeløs økonomisk-industriell vekst og utvikling over på kloden og fremtiden.

Mens «fremskritt gjennom vitenskap» er en gammel historie, ble ideen først fremsatt som forskningspolitisk og institusjonelt program i en amerikansk policy-rapport fra 1945 kalt Science – The Endless Frontier. Tanken var at den skaperkraften og de ressursene som var blitt mobilisert under andre verdenskrig (i form av radikalt oppskalert forskning på en rekke områder, fra medisin til kontrollsystemer) nå skulle vendes mot sivile formål, med økonomisk vekst og økt forbruk som målsetning. Det synligste resultatet av denne politikken ser vi i dag i de såkalte teknovitenskapene.13  Bioteknologi, nanoteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi er lite orientert mot fremstillingen av nøytrale, objektive representasjoner, som i den klassiske (idealiserte) fremstillingen av vitenskap (slik den finnes i for eksempel Karl Poppers vitenskapsfilosofi). Snarere blir disse vitenskapene legitimert av løfter om å frembringe nyttige (salgbare) ting, produkter og prosesser, det være seg innen helse, sikkerhet, energi eller andre prioriterte områder i samfunnet. Siden tidlig på 70-tallet (altså parallelt med utfoldelsen av Grenser for vekst-argumentet) har disse vitenskapene blitt påkalt for å blåse nytt liv i den vestlige økonomien etter at nedgangstidene satte inn i store deler av den tradisjonelle industrien.

Teknovitenskapene forsøker å overkomme grenser i den bio-fysiske verden gjennom teknologisk innovasjon. Teknologisk fremskyndet udødelighet14 og manipulering av det biologiske, fysiske, sosiale og digitale er eksempler på forestillinger som trives godt i og rundt disse tungt teknologidrevne vitenskapene. Nøkkelord her er såkalt konvergerende teknologier og key enabling technologies, hvor foreningen av de mest kraftfulle teknologiene lover ubegrensede muligheter og resultater. Man ser for seg forbedringer av menneskekroppen for å takle klimautfordringene,15 nye brenselceller fremstilt gjennom syntetisk biologi, roboter til å rydde opp katastrofeområder, og en «ny og smartere planet» gjennom «store data» (som promovert av IBM og Google).16

Teknovitenskapenes løsninger peker sjelden mot reell samfunnsmessig eller politisk endring; snarere, innbakt i retorikken om teknologisk revolusjon, støtter de opp om status quo og eksisterende maktstrukturer. Symptomatisk nok markerer bioteknologientreprenøren Craig Venter17 avstand til politiske eller samfunnsmessige endringer, all den tid teknologien kan levere varene bedre og mer effektivt. Syntetisk biologi er Venters seneste prosjekt, som utover noen få forskningslaboratorier18 i all hovedsak eksisterer i form av løfter og forestilte muligheter. Syntetisk biologi har likevel inntatt rollen som omstridt teknovitenskapelig symbol også i noen sentrale antropocen-tekster. For eksempel konstaterer Crutzen og Schwägerl: «While driving uncountable numbers of species to extinction, we create new life forms through gene technology, and, soon, through synthetic biology.»19 Schwägerl og Crutzen hevder at den vestlige kulturens iboende teknohybris og teknofetisjisme er umoralsk. Bakgrunnen for denne dommen er en forpliktelse på hvor grensene for menneskelig inngripen i naturen – og for industriell og økonomisk vekst – bør gå.20

Dermed kommer en annen form for paradigmatisk kontrovers til syne, denne gangen mellom hele familier av interdisiplinære forskningsfelt: Mens antropocen (og geo-vitenskapene mer generelt) peker hen mot begrensninger for menneskelig og teknologisk aktivitet, definerer teknovitenskapene seg typisk gjennom løfter om å overkomme disse grensene for menneskelig-teknologisk og økonomisk utfoldelse. De overordnede historiene og de mulige fremtidene de baserer seg på er vidt forskjellige: Teknovitenskapene produserer rutinemessig utopier gjennom tilsynelatende ustoppelige bølger av innovasjon. Fra kartleggingen av det menneskelige genom til syntetisk biologi, fra tingenes internett til store data: Før vi rekker å spørre hva løftene egentlig førte til, skiftes de ut med det siste nye. Fremtidene som projiseres gjennom antropocen er derimot gjennomgående dystopiske: grensene for bærekraft er sannsynligvis allerede overskredet.21

I ytterste konsekvens springer kontroversene om antropocen ut av en kritisk situasjon

Vestlige kunnskapsintensive samfunn er åsteder for en strid mellom to vitenskapelige kosmologier. De dominerende institusjonene er fortsatt tungt involvert i vitenskapene som jobber ut fra forestillingen om kontinuerlig vekst som grunnleggende mulighetsbetingelse. Ønsker man bevis for denne påstanden kan man observere symboluniverset (reklamen) som omgir ethvert knutepunkt for global transport, for eksempel store flyplasser: Løftene om den fantastiske fremtiden som produseres gjennom bioteknologi og IKT dominerer – planeten fremstår som kontrollerbar gjennom mektige selskapers teknologi.

De vestlige samfunnenes politiske agendaer har de seneste årene beveget seg fra krise til krise, men alltid med forsikringer om at tingene er under kontroll. Ta oljeøkonomien, og de livsstilene og forbruksformene som følger med den. På 80- og 90-tallet snakket man om bærekraftig utvikling som overordnet politisk strategi for å balansere motstridende hensyn og sektorer: det økonomisk-industrielle versus det økologiske. Utover 2000-tallet ble dette politiske programmet overført til marked og teknologi, idet man søkte storskala løsninger som CO2-rensing (Mongstad) og CO2-kvoter. Kampen om oljen er blitt stadig mer skitten: utvinningsteknikkene er i økende grad destruktive (fracking og oljesand), letingen finner sted i stadig mer ekstreme omgivelser22 og baserer seg i økende utstrekning på samarbeid med autoritære regimer.23 Da det Statoil-eide oljeraffineriet i Amenas, Algerie, ble angrepet i 2013, sto Statoil-leder Helge Lund og statsminister Jens Stoltenberg samlet foran folket og besverget angrepet på demokrati og internasjonale markeder. Anstrengelsene for å opprettholde «vår levemåte» under oljeregimet tilspisser seg og innbefatter nå også militære intervensjoner i fremmede lands anliggender. Disse finner sted uten at man tar inn over seg hvordan de samme intervensjonene, utført i markedets og demokratiets navn, selv er blant de viktigste årsakene til desperate motstrategier (terrorisme) fra dem som lever med konsekvensene av vestens (særlig USAs og Storbritannias) intervensjoner.

Det grunnleggende vilkåret her er en global kritisk situasjon, som trenger seg på det vi kunne kalle våre fossile institusjoner og ønsket om å opprettholde «vår levemåte». Kjennetegnene på situasjonen er nettopp slike som artikuleres innen ordskiftet om antropocen: konsekvensene av lang tids overforbruk av fossile brensler blandet med minkende tilgang til energi (og andre knappe ressurser). Disse forholdene kan vanskelig skilles fra geopolitiske utviklingstrekk, hvor den ensidige og tilsynelatende grenseløse utbredelsen av vestlige markeder og verdier kan synes å ha nådd sine grenser, noe som særlig er synlig etter finanskrisen i 2008.

I Vagant 1/2015 hevder Kristian Bjørkdahl at antropocen-tesen er for overveldende for den alminnelige (politiske) forståelse, og spenner over for lang tid (potensielt 4,5 millioner år) til at vi kan bruke den til noe meningsfullt. Denne forståelsesproblematikken er godt kjent fra vitenskapshistorien (hvem forstår den dag i dag egentlig atomet?). En mulig løsning er å se på antropocen-tesen ikke som en enhetlig størrelse, men som et antall ledd i en historisk utvikling, hvor nye verdensbilder oppstår gradvis gjennom vitenskapelige og politiske aktiviteter og kontroverser. Sammenlignet med Kuhns analyse fra 60-tallet er det påfallende hvordan skillelinjene mellom vitenskap og samfunn innen antropocen (og teknovitenskapene) er brutt ned; hvordan vitenskapene er blitt enda tyngre teknologidrevet og direkte utløser svar på globale politiske problemer, og hvordan de i økende grad er drevet frem gjennom globaliserte informasjons- og ekspertsystemer. Vitenskapene står ikke utenfor politikken; ulike vitenskaper er i dag uttalt involvert i en lang rekke ulike politiske prosjekter. Dette tyder på at vi har tatt steget ut av den historiske situasjonen der politikk og vitenskap var adskilte fenomener. Antropocen som begrep er å anse som foreløpig siste uttrykk for en vitenskapelig-politisk-kulturell debatt om kursen for våre industrielle samfunn. Startpunktet for denne debatten var det tidlige 70-tallet, da både miljøbevegelsen, teknovitenskapene, den spekulative økonomien og globaliseringen for alvor tok av.

Antropocens videre skjebne som begrep avhenger av vitenskapelige debatter, men også av globale situasjoner og hendelser hvor gamle grenser vil viskes ut og nye etableres. Institusjonene som fremkom gjennom Den lange marsjen og deres intrikate sameksistens med fossile energikilder, vil trolig ikke innse alvoret før de får virkeligheten banket inn i seg gjennom flere og gjentatte kriser. Reell endring vil kun være mulig idet de fossile institusjonene av brede befolkningsgrupper blir knyttet til sine konsekvenser: klimaendringer, økologisk degradering, økende sosiale forskjeller og økonomisk dysfunksjon. Vitenskapene kan være pådrivere, men vil ikke klare seg uten støtte fra kritiske offentligheter, sosiale bevegelser og aktive borgere. Vi kan derfor trygt oppsummere med Paul Crutzens formulering fra 2002: We are still largely treading on terra incognita.

  1.  Paul Jozef Crutzen: «Geology of Mankind: The Anthropocene», Nature 3/1 2002, s. 23.
  2.  Charles Taylor: Modern Social Imaginaries, Duke University Press, 2004.iii Whitney J. Autin og John M. Holbrook: «Is the Anthropocene an Issue of Stratigraphy or Pop Culture?», The Geological Society of America Today 7, 2012, s. 60-61.
  3. Jan Zalasiewicz  et al.: «Stratigraphy of the Anthropocene», Philosophical Transactions of the Royal Society A 369, 2011, s. 103–55.v ibid., s. 61.
  4.  Nature, vol. 473, 2011 s. 254.
  5.  ibid., s. 61.
  6.  Nature, vol. 473, 2011 s. 254.
  7. Idet jeg fullførte denne artikkelen fremkom det en foreløpig avklaring av situasjonen, idet Den Internasjonale Stratigrafikommisjonen faktisk sluttet seg til tesen om Den store akselerasjonen. Imidlertid synes det som om stratigrafene ikke ga seg uten kamp, nettopp av de grunnene jeg beskriver over. I fravær av andre verifiserbare markører har startpunktet for Den store akselerasjonen blitt forskjøvet til atom-alderen og de første utslippene fra prøvesprengninger. Disse lar seg empirisk verifisere i geologiske lagdelinger.
  8. Robin Libby og Will Steffen «History for the Anthropocene». History Compass, 2007, s. 1694–1719.
  9. Poenget kan illustreres ved følgende sitater: «The idea of the Anthropocene demands an integration of biophysical and human history», ibid., s. 1699. Dette fører, ifølge Dipesh Chakrabarty, til at antropocen «stretches, in quite fundamental ways, the very idea of historical understanding», Dipesh Chakrabarty, «The Climate of History: Four Theses». Critical Inquiry 35, 2009, s. 197 – 222. Uten at vi kan gå nærmere inn på det her: Idet den underliggende virkeligheten (ontologien) endres, endres også de vitenskapelige metodene (epistemologien).
  10. Will Steffen et al., «The Anthropocene: From Global Change to Planetary Stewardship». Ambio. 40(7), 2011, s. 739–761.
  11. Definert som «planetariske grenser», se Will Steffen et al, «Planetary boundaries: Guiding human development on a changing planet». www.sciencemag.org, 15/1 2015.
  12. I Øystein Vidnes’ omtale av Christian Schwägerls bok fra 2010, Menschenzeit (Vagant 3/2014) påpekes en mulig forskjell vis-à-vis tidligere tiders teorier, som for eksempel Gaia-hypotesen, i anerkjennelsen av at vi kanskje allerede har brutt grensene for vekst, og nå må gi oss i kast med de ukjente konsekvensene. Begrensningsetoset forblir likevel viktig, all den tid fremtidige samfunnsformer vil måtte etablere ny grenser og nye former for orden
  13. Se for eksempel Alfred Nordmann, «Collapse of Distance: Epistemic Strategies of Science and Technoscience». Annual meeting of the Danish Philosophical Association Copenhagen, 2006.
  14. Kjetil Rommetveit, «Immortality ». Tone Lund-Olsen, Nora Sørensen Vaage og Simen Andersen Øyen: Sacred Science? On Science and its Interrelations With Religious Worldviews, 2012.
  15. Audun Lindholm og Bår Stenvik, «Mennesket: problem eller løsning?» Vagant.no, 14/5 2012.
  16. Se for eksempel filmen «Decade of smart». Også denne er en tolkning av antropocen, ikke langt unna The Economists visjon. Felles for IBM og The Economist er at de aksepterer antropocen-begrepet, men ikke de dypere fordringene om institusjonell og økonomisk endring.
  17. I foredraget «A DNA-driven World», se https://edge.org/conversation/a-dna-driven-world.
  18. Dette er avhengig av definisjonene. Tradisjonell bioteknologi kan også kvalifisere som syntetisk biologi, og i så tilfelle er feltet større.
  19. Paul Jozef Crutzen og Christian Schwägerl,  «Living in the Anthropocene: Toward a New Global Ethos». Environment360, 24/1 2011.
  20. Et merkverdig paradoks er likevel dette: Crutzen & Co. kritiserer én form for teknologisk hybris, men synes å omfavne en annen, nemlig intervensjon i klimasystemer gjennom såkalt geo-engineering, se Audun Lindholm og Bår Stenvik, Vagant.no 14/5 2012 og Jeppe Carstensen og Peter Johan Meedom, Vagant 1/2015. Det står ikke klart for denne forfatteren hvor de prinsipielle grensene går mellom disse to formene for teknovitenskapelig intervensjon. Crutzen deler derfor visse forestillinger om prediksjon og kontroll med teknovitenskapene.
  21. Dette forer også spørsmålet om hva disse ulike vitenskapene har til felles. Jeg kan ikke gå inn på detaljene her, men et viktig fellestrekk er at de er computerdrevne og situert innenfor et kybernetisk univers av komplekse, samvirkende systemer og feedback-looper. Uenigheten står altså om karakteren av disse systemene, og våre muligheter for å gripe inn i dem.
  22. Verdt å legge til: Holder oljeprisen seg lav blir både fracking og leting på store dyp ulønnsomme. Fra Peak Oil-tesens synsvinkel er denne utviklingen forventet.
  23. «16.01.2014 rapporterte Aftenpostens Martin Skjærness att halvparten av landene Statoil tjener mest penger i, er udemokratiske og gjennomkorrupte». Se http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Statiol-oker-pengestrommen-til-korrupte-og-udemokratiske-land-7434461.html.

Facebook

Twitter