Didier Eribon, din roman Retour à Reims (Hjem til Reims, oversatt av Thomas Lundbo) er blitt en bestselger i Tyskland. Der har den solgt i like mange eksemplarer på to år som den har gjort i Frankrike på ni år. Men når man ser på bokens tyske mottagelse, får man inntrykk av at de politiske spørsmålene har trådt i bakgrunnen for det du beskriver som en selvbiografisk roman. Har tyskerne misforstått deg?
Det er naturligvis svært smigrende å oppleve en slik suksess i Tyskland. «Hjemsted» og «herkomst» står ikke i fokus i boken. Det gjør derimot det franske samfunnets klassestruktur. Jeg er jo ikke Heidegger. I Hjem til Reims handler det om maktforholdene mellom klassene som videreføres gjennom utdanningssystemet – og det handler om å forstå hva som lenge har preget fransk historie, og hva som har forandret seg de siste tiårene. Det handler om sosial mobilitet, kjønnsstrukturer, utdannelsesmuligheter.
Du beskriver også hva som er skjedd med den tidligere arbeiderklassen. Hvorfor stemmer prekariatet i dag på partier som ikke fremmer deres egentlige interesser, men går inn for sjåvinisme, rasisme og ytterligere nedbygging av sosialstaten? Hvordan kan man forklare det som skjedde i Chemnitz?
Folk stemmer på disse partiene fordi de gir dem en forklaring på hvorfor de har det fælt. Jeg vet ikke nøyaktig hva slags folk som demonstrerte i Chemnitz, hvilken sosial klasse de tilhører. Åpenbart hører de ikke til borgerklassen. Men det er helt klart de samme strukturene som gjelder. Den felles forklaringen på hendelsene i Tyskland og Frankrike er at venstrepartiene ikke lenger har noen politisk eller kulturell identitet å tilby dem som er blitt forbigått av nyliberalismen. Venstresidens politiske kultur ble ødelagt da sosialismen i Øst-Europa brøt sammen. En ting jeg forsøker å vise i Hjem til Reims, er dette: Når vi benekter og fortrenger det faktum at sosiale klasser eksisterer, blir vi tatt på sengen. Og det er akkurat det som skjer i øyeblikket. Det som foregår i Chemnitz og andre steder, er en type opprør fra de lavere klassene. Siden forflytter protesten seg fra gatene til valgurnene. Barna til de kommunistiske velgerne stemmer i dag på Le Pen, eller de stemmer ikke i det hele tatt. For hvem er det i dag som snakker om de fattige, de husløse, om barna som vokser opp i fattigdom? Marine Le Pen.
Hvorfor retter dette opprøret seg mot migranter og utlendinger, og ikke mot overklassen?
Fordi venstrepartiene ikke motsier høyresidens uttalelser om flyktninger, men isteden prøver å spille med på disse uttalelsene. De sier seg enige i at innvandring er et problem, bare at de vil løse det på en annen måte. Jeg er sikker på at ikke alle demonstrantene i Chemnitz var nynazister. Men når de demokratiske partiene bekrefter det disse menneskene frykter, spiller de rett inn i høyresidens hender. Sahra Wagenknecht[1] er medansvarlig for det som skjedde i Chemnitz, ettersom hun har gjort den såkalte flyktningproblematikken til en del av venstresidens agenda. Hun oppmuntrer de høyreorienterte til å formulere sin egen agenda på en enda mer radikal måte. Wagenknechts uttalelse om at hun er imot åpne grenser, er meningsløs. Menneskene kommer jo ikke hit fordi det ikke finnes grenser, men fordi de ikke har noe annet valg. Utsagnet antyder at man kan snakke med henne om grensegjerder, hunder og interneringsleire.
Men samtidig har Wagenknechts bevegelse «Aufstehen!»[2] satt seg som mål å grunnlegge en ny venstreagenda for å gi økonomien primat fremfor temaer hun betegner som kulturelle …
Jeg føler meg på et vis ansvarlig for det hun nå gjør. For to år siden siterte hun fra Hjem til Reims i en tale hun holdt i Forbundsdagen. Hvis hun på nytt vil bringe til bords temaet om den forrådte arbeiderklassen, gjør hun helt rett i det. Men hvis man leser boken min riktig, ser man at jeg ikke setter opp noen motsetning mellom interessene til arbeiderklassen og feminismen, eller antirasismen, LHBT-bevegelsen og økologien. Et ordentlig venstreparti må ta fatt på alle disse temaene samlet. Alt henger sammen. Mennesker kommer til oss fra fjerne land fordi klimaendringene ødelegger livsgrunnlaget deres. Personlig har jeg ingenting imot Sahra Wagenknecht, og jeg kommer ikke til å kaste noen sjokoladekake i fjeset hennes, som en Antifa-aktivist gjorde. Men hvis den politiske åpenheten i den nye bevegelsen hennes betyr at flyktningene blir utestengt, foretrekker jeg de gamle partiene. Istedenfor å starte nye politiske bevegelser burde vi heller styrke sosiale bevegelser og trekke impulsene derfra inn i politikken. Et partis oppgave består i å skape et tankemessig rammeverk hvor alle disse bevegelsene – arbeidere, flyktninger, kjønns- og LHBT-aktivister – er i hvert fall delvis representert. Utfra dette kan det vokse frem en kraft som fører til sosiale endringer.
Mot de sosiale og frigjørende bevegelsene står i dag ideen om det nasjonale: om den nasjonale, men også europeiske identiteten. Europa omgir seg med sikkerhetsgjerder og sjøblokader for å beskytte sine nasjonale interesser. Hvordan skal da transnasjonale sosiale bevegelser komme i gang?
Jeg hater nasjonalismen, jeg elsker Europa – men ikke det Europa vi ser i dag. Jeg vil ha et sosialt og kulturelt Europa som er seg bevisst påvirkningene utenfra. Ikke bare de europeiske statene seg imellom, men også Europa, Afrika og Amerika har hatt en fruktbar innflytelse på hverandre. Jeg nekter ikke for at det innebærer en risiko å åpne seg for omverdenen. Men Europa kan ikke beskytte ideene sine med gjerder, murer og leire. En slik verden vil jeg ikke bo i. Det den italienske og den franske regjeringen gjør med flyktningene i Middelhavet, byr meg imot. Istedenfor at vi murer oss inne, burde vi heller bekjempe restene av kolonitankegangen hos oss selv og i de koloniserte landene. Den senegalesiske forfatteren Felwine Sarr skrev nylig i et essay at selv afrikanere med et økonomisk trygt liv legger ut på den farlige veien mot nord fordi de drømmer om en fremtid i Europa. Denne følelsen av at man selv er mindreverdig, mens det fremmede, vestlige livet er overlegent, må forsvinne dersom migrantstrømmene på lang sikt skal opphøre.
Men det var ikke bare en moralsk avgjørelse at sosialdemokratene glemte underklassen, det er også et strukturelt problem. Ifølge Blairs og Schröders «tredje vei» førte globaliseringen til at venstresiden ikke kunne gjøre noe mer enn å konsentrere seg om kulturelle temaer, ettersom økonomien overhodet ikke kunne påvirkes politisk mer. Hva tenker du om dette synspunktet?
Ja, det er et strukturelt problem, men i en annen forstand. Da jeg var ung, skjønte jeg fort at som ung homofil hadde jeg ingen plass i venstresidens marxistiske tradisjon. Det samme gjaldt for unge kvinner og antirasister. Alle disse bevegelsene oppstod utenfor den marxistiske tradisjonen eller til og med i motsetning til den. Den marxistiske tradisjonen var så fokusert på arbeiderklassen og på økonomiske spørsmål at alle disse nye bevegelsene ble ansett som sekundære, eller de mistenkes i dag endatil for å stå i ledtog med nyliberalismen – absurd nok. Mennesker har tatt initiativ til disse bevegelsene for å forsvare sitt eget liv. Men bevegelsene var ikke grunnen til at de sosialdemokratiske partiene har forsømt sosiale og økonomiske spørsmål. Skylden ligger i hvordan disse partiene har utviklet seg. Tidligere kom lederne for disse partiene fra arbeiderklassen, men se på dem i dag: De har alle sammen, i alle fall i Frankrike, gått på de samme eliteuniversitetene som høyresidens politikere. De har den samme mentale strukturen. Derfor betrakter de arbeiderklassen som en fortidig sak. I dag må vi definere begrepet sosial klasse på nytt. Men det betyr ikke at man kan oppgi begrepet fullstendig. I Storbritannia og Frankrike er det nettopp utkommet et par svært gode bøker om Amazon. Hva er det egentlig slags folk som jobber i et sånt varehus? I Skottland har de så lav lønn at de ikke engang har råd til å reise hjemmefra til jobben. De overnatter i telt i nærheten av arbeidsplassen. De har selvfølgelig ikke nok penger til å forsørge familiene sine. Man kan kanskje si at de ikke tilhører arbeiderklassen siden de ikke produserer noe. Men de arbeider, og de blir utbyttet og undertrykt. Det er ikke overraskende at de stemmer mot Europa, at de stemmer for Brexit. Det samme skjer i Frankrike: Folk arbeider, men har ingen penger. Nå vil Macron innføre «billigjobber» hos oss også, et mareritt. Folk er bekymret for fremtiden, for helsen sin, familien sin. Og de som blir prekarisert, organiserer seg ikke. Er man redd for å miste jobben, klarer man ikke å mobilisere seg selv.
I sin tid var det slike levevilkår som førte til at fagforeningene ble stiftet. Kan det være håp om at fagforeningene organiserer seg på tvers av Europas landegrenser, slik vi nå ser i Ryanair-streiken?
Faktisk: En av de viktigste tingene man kan ønske seg, er at det oppstår fagforeninger på europeisk plan. Hvordan kan folk organisere seg i bedrifter som Amazon og Uber? Når man sitter isolert på sykkelen sin, er det ikke så lett. Hvem skal representere en, hvem skal kjempe for en? Vi trenger fagforeninger, sammenslutninger, organisasjoner. Hvordan fungerer det når bedriftene er internasjonale? Fagforeningene må også være internasjonale, i alle fall europeiske. Det er den eneste måten man kan forsvare seg mot prekariseringen på.
Hvilke muligheter og redskaper har da venstresiden for å kontrollere globaliseringen politisk? Sahra Wagenknecht mener jo at en slik kontroll kun kan finne sted innenfor den nasjonale velferdsstatens grenser.
Jeg forstår venstresidens ønske om å vinne høyrevelgerne tilbake. Men det er en stor feil å tro at man kan lykkes med dette innenfor grensene av sin egen nasjonalitet eller identitet. Vi har internasjonale krefter mot oss: internasjonale finansorganisasjoner og konserner. Hvis vi kun skal forsvare velferden innen vår egen nasjon, taper vi. Det ekstreme høyre er dypt nasjonalistisk, men også de organiserer seg på internasjonalt plan. Vi trenger en ny venstreorientert internasjonale.
Vi trenger altså enda flere internasjonale institusjoner?
Det gjør vi. Institusjoner som er like internasjonale som FN og UNESCO. Man kan forestille seg en internasjonal organisasjon som forsvarer arbeidernes rettigheter ved hjelp av advokater, tjenestemenn og så videre. Da ville ikke lenger den europeiske agendaen bestå i å demontere velferdsstaten. Istedenfor at man senker lønningene og innskrenker rettighetene, burde man heve og utvide dem. Jeg støtter ikke ideen om en venstreorientert populisme med begrepet om «Volk». Som vi ser for øyeblikket, kan et slogan som «Wir sind das Volk»[3] brukes av enhver, med en hvilken som helst agenda. Hvis et parti vil vinne tilbake arbeiderklassen, velgerne, burde det forsøke å endre folks innstilling. Man kan ikke si: Vi er for arbeiderklassen, derfor distanserer vi oss fra feminismen. Slik jeg ser det, må venstresiden være stedet hvor sosiale bevegelser prøver å få i stand samfunnsmessige forandringer – mot diskriminering, mot segregering, mot rasisme, mot undertrykkelse. Man kan være en kvinnelig arbeider som prøver å forsvare velferdsstaten og samtidig sine rettigheter som kvinne, for eksempel retten til abort. Man kan være en homofil arbeider som vil gifte seg med den man elsker, som er innvandrer og ikke kan gifte seg fordi han mangler statsborgerskap. Alt henger sammen. Venstresiden må hente energien sin fra alle disse bevegelsene fremfor å stille seg i veien for dem.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
© Alle rettigheter tilhører Frankfurter Allgemeine Zeitung GmbH, Frankfurt,
publisert første gang 30. september 2018
Gjort tilgjengelig av Frankfurter Allgemeine Archiv.
[1] Sahra Wagenknecht er parlamentarisk leder (sammen med Dietmar Bartsch) for det venstreorienterte partiet Die Linke. Hun har tidligere fått kritikk fra andre på venstresiden fordi hun mente at Tyskland måtte sette en øvre grense for mottaket av flyktninger. O.a.
[2] «Aufstehen!» (Stå opp!) er en nystartet bevegelse som vil forene den politiske venstresiden på tvers av partigrensene. O.a.
[3] «Wir sind das Volk» (Vi er folket) er en politisk parole som blant annet ble brukt under massedemonstrasjonene mot DDR-regjeringen i 1989–1990. Siden 2014 har parolen også blitt brukt i høyrepopulistiske kretser i Tyskland, deriblant PEGIDA. O.a.
