Den endeløse krisen er et maktinstrument

Et latinsk imperium mot den tyske dominansen? Den italienske filosofen og tidsdiagnostikeren Giorgio Agamben kommenterer den omdiskuterte tesen sin

Frankfurter Allgemeine Zeitung, 25.5.2013

– Professor Agamben, da du i mars lanserte ideen om et «latinsk imperium» som en motsetning til den germanske dominansen i Europa – kunne du da forestille deg hvilken voldsom resonans tesen din ville få? Etter hvert er artikkelen din blitt oversatt til flere språk og diskuteres lidenskapelig på halve kontinentet …

– Nei, det hadde jeg ikke regnet med. Men jeg tror på ordets makt, når ordet blir sagt i det riktige øyeblikket.

– Befinner bruddstedet i det nåværende EU seg virkelig mellom økonomien og levemåten i det «germanske» Norden og det «latinske» Syden?

– Jeg vil gjerne med en gang gjøre det klart at tesene mine er blitt journalistisk tilspisset og dermed forfalsket. La oss ta overskriften «Det latinske imperiet må gå til motangrep». Setningen stammer fra redaksjonen av Libération og er blitt overtatt av tyske medier. Jeg sa det aldri på denne måten. Hvordan skulle jeg kunne stille den latinske kulturen opp mot den tyske når enhver intelligent europeer vet at den italienske renessansekulturen eller den klassiske greske kulturen i dag med all rett også tilhører den tyske kulturen, som har tenkt gjennom begge deler på nytt og tilegnet seg dem!

Agamben 2

Illustrasjon: Andreas Töpfer

I Europa ligger enhver kulturs identitet alltid allerede ved grensene. Tyskere som Winckelmann eller Hölderlin kan være mer greske enn en greker. Og en florentiner som Dante kan føle seg akkurat like tysk som keiser Fredrik II fra Schwaben. Europa består jo av nettopp dette: av det unike som igjen og igjen overskrider de nasjonale og kulturelle grensene. Målet for kritikken min var ikke Tyskland, men hvordan EU er blitt konstruert, nemlig på en utelukkende økonomisk basis. Dermed blir ikke bare de åndelige og kulturelle røttene våre ignorert, men også de politiske og rettslige. Hvis man kunne tolke dette som en kritikk av Tyskland, er det bare fordi Tyskland i sin dominerende posisjon, og til tross for sin usedvanlige filosofiske tradisjon, for øyeblikket virker ute av stand til å tenke seg et Europa som ikke ene og alene har sitt grunnlag i euro og økonomi.

– På hvilken måte har EU benektet sine politiske og juridiske røtter?

– Når vi snakker om Europa i dag, har vi å gjøre med den gigantiske fortrengningen av en pinlig og likevel åpenbar sannhet: Europas såkalte konstitusjon er illegitim. Teksten som skulle bære dette navnet, ble aldri gjenstand for en folkeavstemning. Eller når man gikk til avstemning, som i Frankrike eller Nederland i 2005, ble den blankt avvist. Juridisk sett dreier det seg her altså ikke om en konstitusjon, men tvert imot om en kontrakt mellom regjeringer: internasjonal rett, ingen konstitusjonsrett. Først i det siste har den høyt ansette tyske juristen Dieter Grimm minnet om at den europeiske forfatningen mangler det grunnleggende, det demokratiske elementet, fordi de europeiske borgerne ikke får bestemme over den. Og nå har man uten et ord skrinlagt hele prosjektet med å la den bli ratifisert av befolkningene.

– Dette er vel det berømte «demokratiske hullet» i det europeiske systemet …

– Det må vi ikke tape av syne. Journalistene, særlig i Tyskland, som har bebreidet meg for ikke å forstå meg på demokratiet, burde en gang tenke over at EU er et mellomstatlig kontraktfellesskap som har forkledd seg som en demokratisk konstitusjon. Ideen om en konstitusjonsgivende makt i Europa er et spøkelse som ingen i dag tør å mane frem. Men først med en gyldig forfatning kunne de europeiske institusjonene få tilbake sin legitimitet.

– For deg er EU altså en illegal affære?

– Ikke illegal, men illegitim. Legaliteten vedrører reglene for maktutøvelsen; legitimiteten er prinsippet som etablerer disse reglene. Juridiske kontrakter er jo ikke formaliteter, men avspeiler en sosial virkelighet. Derfor er det innlysende at en institusjon uten en forfatning ikke kan bedrive ekte politikk, men at hver enkelt europeisk stat fortsetter å handle ut fra sine egoistiske interesser – og det er i dag tydeligvis fremfor alt de økonomiske interessene. En viss grad av enighet blir bare oppnådd når Europa opptrer som USAs vasall og deltar i kriger som på ingen måte er i vår felles interesse, for ikke å snakke om folkeviljen. I alle fall ligner en del av EUs gründerstater – som for eksempel Italia med sine tallrike amerikanske militærbaser – snarere protektorater enn suverene stater. I politikken og militærvesenet finnes en atlanterhavspakt, men så avgjort ikke noe Europa.

– Så fremfor EU foretrekker du et latinsk imperium, som «germanerne» burde orientere seg etter …

– Nei, jeg har – kanskje noe provokativt – forholdt meg til Alexandre Kojèves tanke om et «latinsk imperium». I middelalderen visste man i det minste at en enhet av ulike politiske sammenslutninger må bety mer enn en rent politisk sammenslutning. Den gangen fant man det forenende båndet i kristendommen. Nå tror jeg man må finne denne legitimeringen i Europas historie og verdensdelens kulturelle tradisjoner. Til forskjell fra asiatene og amerikanerne, som historien betyr noe helt annet for, møter europeerne alltid sin sannhet i dialogen med sin egen fortid. For oss innebærer ikke fortiden bare kulturverdier og tradisjon, men en antropologisk grunnbetingelse. Vi kan bare trenge arkeologisk frem til nåtiden idet vi kommer til klarhet om vår egen historie. Slik er fortiden blitt en slags livsform for oss. Europa har simpelthen et spesielt forhold til byene sine, kunstskattene, landskapet sitt. Det er dette som egentlig utgjør Europa. Og på dette beror også Europas overlevelse.

– Europa er altså hovedsakelig en måte å leve på, en historisk livsfølelse?

– Ja, derfor insisterte jeg i artikkelen min på at vi ubetinget må ta vare på de forskjellige levemåtene våre. Da de bombet de tyske byene, visste de allierte også at de kunne ødelegge den tyske identiteten. På samme måte ødelegger spekulanter i dag det italienske landskapet med betong, motorveier, høyhastighetsveier. Dermed blir vi ikke bare ganske enkelt frarøvet et gode, men vår historiske identitet.

– Følgelig burde EU være langt mer opptatt av ulikheter enn av likhet?

– Kanskje ingen andre steder i verden, men bare i Europa, gjør et slikt mangfold av kulturer og levemåter – i det minste i dyrebare øyeblikk – en samhørighet merkbar. Politisk kom dette etter min mening tidligere til uttrykk i ideen om det romerske riket, senere i ideen om det romersk-germanske riket. Helheten lot imidlertid bestandig folkeslagenes egenart forbli intakt. Det er ikke lett å si hva som nå kunne tre i stedet for dette. Men en politisk konstruksjon ved navn Europa kan bare utgå fra denne bevisstheten om forskjeller. Nettopp derfor synes jeg den nåværende krisen virker så truende. Først og fremst burde vi forestille oss en enhet som ivaretar forskjellene og tenke nøye over dette. Men i de europeiske statene blir tvert imot skolene og universitetene rasert og finansielt uthult, altså akkurat de institusjonene som skulle videreformidle vår kultur og holde vakt over den levende kontakten mellom fortid og nåtid. Denne uthulingen går hånd i hånd med en økende musealisering av fortiden. Dette begynner allerede å skje med mange byer som blir forvandlet til historiske soner, og hvor innbyggerne må føle seg som turister i sin egen livsverden.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

– Den snikende musealiseringen er m.a.o. et motstykke til den snikende utarmingen?

– Man ser jo tydelig at det slett ikke bare dreier seg om økonomiske problemer, men om Europas eksistens som helhet – særlig vårt forhold til fortiden. Det eneste stedet hvor fortiden kan leve, er nåtiden. Og når nåtiden ikke lenger oppfatter sin egen fortid som levende, blir universiteter og museer problematiske. Helt åpenlyst arbeider det nå krefter i Europa som vil manipulere vår identitet ved å klippe over navlestrengen som knytter oss til vår fortid. Nå skal isteden forskjellene bli utjevnet. Men Europa kan bare være vår fremtid hvis vi har det klart for oss at dette først og fremst betyr vår fortid. Og denne fortiden blir i stigende grad likvidert.

– Så den allestedsnærværende krisen er uttrykksformen til et helt maktsystem og er rettet mot vårt hverdagsliv?

– I moderne politikk er begrepet «krise» blitt fullstendig dagligdags, og er for lengst normalt i alle deler av det sosiale liv. I ordet selv kommer to semantiske røtter til uttrykk: den medisinske i sykdomsforløpet og den teologiske i dommedagstanken. Begge betydninger har imidlertid gjennomgått en transformasjon som fjerner deres temporale relevans: I antikk medisin betydde «krise» dommen, når legen i det avgjørende øyeblikk merket om pasienten ville overleve eller dø. I vår tids forståelse av ordet er krise blitt en varig tilstand. Dermed blir denne usikkerheten forlenget inn i fremtiden, i det uendelige. Angående dommedag, forholder det seg på nøyaktig samme måte: Dommen lot seg ikke skille fra tidens fullendelse. Men i dag blir dommen atskilt fra ideen om en beslutning og ustanselig forskjøvet. Slik blir utsikten til en løsning alltid mindre, og den uendelige avgjørelsen beslutter ikke noe som helst mer.

– EUs gjeldskrise, den statsfinansielle krisen, valutakrisen – dette tar altså aldri slutt?

– I dag er krisen blitt et instrument for herskerne. Den tjener til å legitimere politiske og økonomiske avgjørelser som faktisk umyndiggjør borgerne og fratar dem enhver beslutningsmulighet. Man ser det tydelig i Italia. Under henvisning til krisen dannet man her en regjering og fikk Berlusconi til makten igjen, selv om en slik manøver grunnleggende sett sto i motsetning til velgernes vilje. Denne regjeringen er like illegitim som den såkalte europeiske konstitusjonen. De europeiske borgerne må bli klar over at denne uendelige krisen – akkurat som unntakstilstanden – er inkompatibel med demokratiet.

– Hvilke perspektiver står igjen for Europa?

– Fremfor alt må vi gi ordet «krise» dets opprinnelige betydning tilbake: som dommens og valgets øyeblikk. I Europas tilfelle kan vi ikke forskyve dette i det uendelige. For mange år siden antok en høytstående funksjonær i det blivende Europa, Alexandre Kojève, at homo sapiens var nådd frem til historiens slutt, og at det nå bare gjensto to muligheter: «The american way of life», som Kojève definerte som posthistorisk vegetering. Eller det japanske snobberiet, som ganske enkelt fortsetter å feire tradisjonens tomme ritualer, som er berøvet enhver historisk betydning. Midt mellom disse mulighetene tror jeg Europa kunne virkeliggjøre en alternativ kultur som forblir human og samtidig vital, fordi den står i dialog med den egne historien og får nytt liv fra den.

– Europa, forstått som kultur og ikke bare som økonomisk rom, kunne altså finne en løsning på krisen?

– I mer enn 200 år har menneskets energi vært konsentrert om økonomien. Mye tyder på at det øyeblikket kanskje er kommet da homo sapiens må reorganisere de menneskelige handlingene hinsides denne ene dimensjonen. Nettopp der kan det gamle Europa yte et vesentlig bidrag for fremtiden.

© Frankfurter Allgemeine Zeitung. All rights reserved. Provided by Frankfurter Allgemeine Archiv.

Oversatt fra tysk av Henning Hagerup

 

 

 

Dirk Schümer

Facebook

Twitter