Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Den bleke kongens skygge

I november 2012 intervjuet Vagant D. T. Max, staff writer i The New Yorker og David Foster Wallaces biograf, fra et kjøkken på Sagene via en ustabil Skype-tilkobling. Vi snakket om hvordan biografien om DFW ble til, om hvorfor Infinite Jest fremdeles er en stor bok, og om hvorfor litterære biografer har det vanskeligere nå enn på 1920-tallet – men lettere enn på 1970-tallet.

– Ta oss med tilbake til øyeblikket du bestemte deg for å skrive en biografi om David Foster Wallace.

– Jeg var allerede DFW-fan, men jeg var fan av feil bok. Jeg syntes Broom of the System var den mest fornøyelige, komiske, hyperbolske, skøyeraktige lille heisaturen i bevissthetens skog jeg noensinne hadde lest. Jeg hadde lest noen av de andre bøkene hans også, men jeg var ingen DFW-groupie.

Da David døde, spurte The New Yorker-redaktør David Remnick om jeg ville skrive noe om dødsfallet. Jeg visste ingenting om ham, ikke at han hadde vært deprimert, ikke at han hadde rusproblemer – jeg kunne sannsynligvis ha gjettet det, men jeg hadde ingen anelse. Så i all uskyldighet satte jeg i gang med å lære om David.

– Ja?

– En av de første tingene som skjedde var at Jonathan Franzen ga meg korrespondansen mellom ham og Wallace. I brevene beskriver David Broom of the System som en bok han ikke føler noe som helst for i det hele tatt lenger. Han sier at den kunne ha vært skrevet av en smart 14-åring. Det overrasket meg, jeg hadde akkurat lest boka på nytt like før han døde, helt tilfeldig. New Yorker-artikkelen var preget av sorgen og at det var gått så kort tid etter dødsfallet … vel, det ble en ganske deprimerende artikkel. Etter at den var publisert, fortalte folk meg hele tiden at han hadde mange andre sider. For eksempel var han morsom. Folk sa: «Du skjønner ikke hvor morsom han var.» Og jeg svarte, «Jeg fikk ikke det inn i artikkelen, men kanskje det vil by seg en annen sjanse …»

– Du ønsket å lage et mer fullstendig portrett av ham?

– Det kan du si. Den andre tingen som skjedde var at jeg endelig leste Infinite Jest skikkelig. Og jeg ville ikke lese noe annet! Jeg ville ikke gå tilbake til Alice Munro eller Michel Houellebecq. Jeg ville lese mer DFW. Samtidig viste internettmålinger at New Yorker-artikkelen var blitt lest av mange. Så jeg begynte å sette sammen et forslag til en bok.

Den siste pådriveren, særlig etter hvert som jeg begynte på biografien, var at jeg skjønte hvor mange som brydde seg om Davids verk og hvem han var. Mens jeg jobbet med boken så jeg folk som hadde «This is Water», fra Kenyon College-talen, tatovert på armen … En dame jeg møtte hadde en tatovering med den dagen hun begynte og avsluttet Infinite Jest, selv om jeg  ikke tror at voldsomt mange gjør det …1 har du noen DFW-tatoveringer?

– Nei, dessverre. Ikke ennå.

– Jeg var sjokkert, slått i gulvet, jeg ble forhekset av fenomenet. Jeg har aldri higet etter å skrive noens biografi, men alt med David var interessant. Han var mer enn en forfatter, de kunstneriske prøvelsene hans var så tydelige, og de berørte livet hans på så mange måter. Kontakt med andre mennesker var vanskelig for ham, og tekstene strevde med tilsvarende bekymringer. Hele livet prøvde han å løse det samme dilemmaet i livet og i litteraturen: «how to be a fucking human being», for å bruke det berømte sitatet fra Review of Contemporary Fiction. Så sånn begynte det.

Den store prøven for meg var om jeg fremdeles ville ha lyst til å lese David når det hele var over. Og resultatet er at ja, jeg har lyst til å plukke opp Brief Interviews with Hideous Men, nå, straks. Som med alle virkelig gode forfattere, stikker forskjellige bøker seg fram og fenger meg til forskjellig tid.

– Det er tydelig at noe ved David Foster Wallaces tekster fikk folk til å bli svært interessert i hva slags menneske han var. Hva tror du det var?

– Jeg tror det er et par ting. En er at han høres ut som lyden av tankene våre. Det kan være at Boccaccio var lyden av fjortenhundretallets tanker i Firenze, men vi tenker ikke på den måten lenger. Vi tenker ikke lenger slik Dickens skrev, vi tenker ikke som Hemingway skrev.

Noe annet er at med David fornemmer du alltid mennesket bak skriften. Jeg tror en av grunnene til at han selv ikke likte Broom of the System var at han ikke fant stemmen troverdig. Jeg tror han syntes at en forfatter som sa seg fornøyd med den boka var en overflatisk type, mer ute etter å imponere enn å følge dypere prinsipper. I resten av forfatterskapet, selv i boka om uendelighet, er Davids tilstedeværelse i teksten svært påtakelig. Særlig for en viss type ung leser. I en krisetilstand, som ungdomstida jo er, merker du at det finnes en venn bak disse tekstene, en klokere, varm person, en som vil lytte til deg.

Selv om skriving er enveis, føles det ikke sånn med David, det er som om du fører en samtale, og jeg tror det er uhyre viktig – særlig for lesere som ellers ikke ville gå i gang med så utfordrende lesestoff. Om du leter på nett, finner du en mengde kommentarer hvor folk sier at verden er et mer ensomt sted uten ham. Jeg kan ikke forestille meg noen annen forfatter, i alle fall ikke en engelskspråklig forfatter, hvis dødsfall ville ha skapt en sånn respons. Det er noe som bare kunne ha skjedd akkurat nå med akkurat denne forfatteren. Jeg tror vi fortsatt vil lese ham om 20 år, men jeg vet ikke om han kommer til å høres ut slik vi tenker da.

– Tror du det er enklere for engelskspråklige lesere å finne gjenklang i DFWs stemme?

– Jeg aner ikke hvordan han står seg i oversettelse. Oversetterne sier alltid at han er uoversettelig, men ingen er egentlig det. Infinite Jest er visstnok i ferd med å bli oversatt til fransk nå. DFWs stil virker ikke så spesiell på italiensk, det språket er bygget på lange, utstudert balanserte leddsetninger som forholder seg til hverandre på måter du stusser litt over. Der har du Infinite Jest. Mens på engelsk er det en farlig stil, oppstykket og utfordrende.

– Og på norsk, de trauste tømmerhuggeres språk, er det nok også en utfordring.

– Jeg vet ikke nok om norsk – men dere har to språk, så vidt jeg husker? Det danskaktige og det sanne norrøne heltespråket, ikke sant?

– Norsk og nynorsk, ja. Og det nynorske er ironisk nok det gammeldags norske.

– Men er det et språk med mange bøyningsformer? Er setningene konstruert sånn at du må lese til siste ord før du skjønner hvordan de henger sammen? Eller er det mer som på engelsk, hvor preposisjonene forteller deg hvordan leddsetningene forholder seg til hverandre?

– Jeg tror det er mer som engelsk. Norsk litteratur er nok bedre kjent for sine korte setninger – tenk på sagaene – enn for de lange, snirklete setningene du kan finne i fransk eller italiensk.

– Interessant. Infinite Jest er sannsynligvis ikke oversatt til norsk, foreløpig er det bare Glemsel, ikke sant?

– Og Korte intervjuer med motbydelige menn. Apropos det: Du snakket tidligere om DFWs kvinneproblemer, men fant misogynien hos bokens motbydelige menn gjenklang i hans egen tankeverden?

– Vel, David kunne oppføre seg dårlig mot kvinner, og var fæl mot Mary Karr.2 Han hadde en voldelig side: Han kastet ting på henne og slikt. Det overrasket meg! Jeg har for øvrig blitt fortalt at slik oppførsel ikke er uvanlig for mennesker med bipolar lidelse eller med avhengighetsproblemer, men jeg er ingen helsearbeider. Og jeg må legge til at David var i stand til å vise stor ømhet og hensyn overfor andre.

– Du nevnte at DFWs brev til Jonathan Franzen var til hjelp i arbeidet med boka. Et annet sted har du sagt at DFW var amerikansk litteraturs siste store brevskriver. Men var han like god på eposter?

– Nei, epostene er mer beskjedne. De er ikke dårlige, men han er bedre i brevform, der det ikke finnes grenser for hvor mye han kan si, eller hvor mye man er forventet å si. Noe ved det elektroniske mediet dempet ham, jeg tror ikke han følte seg like mye som en forfatter når han satt ved tastaturet. Han likte egentlig ikke datamaskiner, de var ikke hans greie. Ironisk nok.

– Ironisk, siden han var en så moderne forfatter på andre vis?

– Ja, og fordi han er internettgenerasjonens skytsengel. Likevel var det notatbokmetoden han stolte på. Det er et sitat i boka hvor han snakker om at han trenger den prosessen for å senke tempoet på skrivingen så det kommer et steg unna tenkingen … Det finnes også et praktfullt sitat i notatbøkene, hvor han sier: «Would that we scrutinize our technology the way we do our people.» Jeg elsker det. Den «Would that we»-formen … En sånn gammelmodig imperativform! Eller konjunktiv er det vel, det er i alle fall ikke dagligdags. Det er nesten som han gjør seg ekstra arkaisk og melankolsk ved å si det på den måten.

– Så han sier at teknologien setter grenser for måten vi kan leve livene våre, som vi ikke er oppmerksomme på?

– Det er kinkig: David er nesten akkurat like gammel som meg. Da datamaskinene kom var han allerede inngrodd i vanene sine. Om han hadde vært 20 år yngre, ville han antakeligvis syntes at datamaskiner var ganske interessant. Du store min, han syntes sannelig TV var interessant.

– Han var hekta på det?

– Ja, og jeg kan forestille meg at han ville blitt hekta på dataspill. Og en datamaskin, som aldri er slått av, som alltid er påkoblet, det ville vært dødelig for ham. En annen ting vi må huske er at David ønsket å være en stor litterat – forbildet hans var DeLillo, og DeLillo bruker ikke engang epost. Jeg tror [David] forholdt seg til et slags ideal om en «ren» litterær tilværelse.

– Tror du at epostens inntog gjør arbeidet til den litterære biografen vanskeligere?

– Jeg vet ikke – du må huske at for mange tiår siden erklærte folk at biografien var død fordi brevet hadde forsvunnet til fordel for telefonen. Og nå har heldigvis telefonen blitt erstattet av eposten. Så sett under ett har biografene kommet ut i pluss. Bare tenk på alle de muntlige biografiene på 70-tallet, fantes de også på norsk? Den trenden hvor du bare lot båndet gå mens forskjellige folk snakket, det ene intervjuet etter det andre, og det var biografien. Siden det var slutt på brevene, og livet nå handlet om samtaler, fantes det ikke noe håp om å basere seg på mer varig og substansielt materiale. Og så kommer eposten og kaster om på alle forventninger om skriftens endelikt. David var uvanlig på den måten at han var en brevskriver før han var en skrev eposter. Men jeg skrev aldri noensinne brev, og nå skriver jeg eposter. Så om du vil biografere meg, har jeg lagt igjen et mye lengre skriftspor de senere årene enn jeg gjorde tidligere.

– Så den litterære biografen har det bedre i epostalderen enn telefonalderen, men verre enn i brevalderen?

– Ja, jeg tror forfatterne fra 70- og 80-tallet vil være vanskeligst å skrive biografier om. Forfatterne fra 20-tallet, de som heller skrev et brev enn å plukke opp telefonrøret, de var fenomenale.

– Tror du at DFW fortsatt vil være en del av den litterære kanon om 20 eller 30 år?

– Ja. Når professorene først begynner å ta notater i bøkene sine … Jeg mener, her i USA var Pearl Buck svær. Kjenner du til Pearl Buck?

– Ehm, nei?

– Vel, Pearl Buck vant Nobelprisen i litteratur, og og hun er fortsatt på pensum på high school her i Amerika. Og det burde hun ikke være. Romanene hennes er sikkert helt ok, men …

– Når hun først er kanonisert, er det vanskelig å de-kanonisere henne?

– Ja. Når akademikerne først begynner å arbeide seg gjennom Davids bøker, med så mange kompliserte betydningslag … Det virkelige spørsmålet er: Vil han fortsatt være vital? Vil han være viktig for unge folk? Og det er vanskelig å forutse. Jeg håper absolutt at mine unger leser ham når de kommer i tenåra. Jeg mener absolutt at bøkene hans burde stå på pensum. Et vanskeligere spørsmål er hvorvidt han vil engasjere som menneske.

– Hva vil være mest interessant for ungdommen – skjønnlitteraturen eller sakprosaen hans?

– Godt spørsmål. Essayene og reportasjene er det vi kunne kalle et inngangsdop til det skjønnlitterære universet. Mitt problem med sakprosaen, som journalist, er at mye av den ikke er helt sannferdig. Det er kinkig. Å anbefale upålitelig sakprosa sitter langt inne, men det virker pedantisk å ikke anbefale fantastiske, om enn noe upålitelige, tekster.

– Er skjønnlitterære forfattere bundet av en annen etikk enn journalister når de skriver dokumentarbøker? Er det ikke så viktig for dem å være nøyaktige?

– Vel, jeg ble overrasket over at tekstene ikke var bokstavelig sanne, men jeg er ikke sikker på hvor mye det plager meg. Du skjønner intuitivt at de ikke er ment å være nøyaktige beskrivelser av det som faktisk skjedde.

– Hvordan oppdaget du først at sakprosaen kunne være upålitelig?

– Da jeg først leste reiseskildringene tenkte jeg vel at alt virkelig skjedde som det sto. Noen av unøyaktighetene ble avslørt før jeg begynte på boka mi, men jeg tror det først gikk opp for meg da jeg skrev om reportasjen fra landbruksmessa i Illinois,3 hvor David overfører en god del trekk fra kjæresten Mary Karr til «The Native Companion».4

– Noen sier at sakprosaen hans er mer interessant – og mer lest?

– Jeg tror ikke at ryet hans avhenger av sakprosaen. Jeg kan ikke helt se hvordan David kan overleve som forfatter uten Infinite Jest. Det betyr ikke at jeg ikke tror at folk fortsatt vil starte med sakprosaen. Det vil de nesten sikkert.

– Så for en ny leser, hva anbefaler du?

– Man kunne kanskje begynne med A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again. Eller – for å slå litt på min egen tromme – biografien forteller deg i grunnen hva slags DFW-leser du er, den er en slags Rorschach-test: Er du skjønnlitteratur-DFW? Er du Infinite Jest-DFW? Jeg frykter at det er heller få av Broom of the System-DFW-leserne.

– Forandret oppfatningen din av DFW seg mens du jobbet med dette prosjektet?

– Jeg lærte massevis da jeg skrev New Yorker-artikkelen, og kunnskapen ble en god del dypere før jeg skrev biografien, siden artikkelen handlet så mye om den siste boka. Jeg tror ikke jeg visste hvor desperat han var i store deler av livet, hvor mye han lengtet etter kontakt. Jeg hadde ingen anelse om hans problematiske forhold til kvinner i det hele tatt før jeg begynte å skrive boka. Jeg tror ikke jeg helt skjønte hvor forpliktet han følte seg overfor det skrevne ord, og hvor tidlig i livet han gjorde det. Det gikk gradvis opp for meg hvor genial han var. Når du leser en tekst for tredje gang, som jeg gjorde med Infinite Jest, og du fortsatt føler at du begynner å henge med – det er ganske skjellsettende. Jeg tror jeg fikk et mye mer fullstendig bilde av ham.

En av de mer lokale overraskelsene: Jeg visste ikke før jeg var i gang med boka hvor tidlig han hadde begynt på Infinite Jest, at han i praksis hadde startet på den mens han gikk på universitetet, og heller ikke hvor lenge han hadde jobbet med Pale King. Han begynte faktisk på den samme dagen som han gjorde seg ferdig med Infinite Jest.

– Du har jobbet med livet hans i noen år nå. Hvor lang tid tok det å researche og skrive boka?

– Han døde i september 2008. Jeg begynte i mars 2009. Så det tok tre og et halvt år.

– Og etter de årene, tror du det er noen steiner igjen å snu? Uåpnede brev? Er det plass til enda en DFW-biografi i nærmeste framtid?

– Jeg tror ikke jeg har skrevet det siste ordet, jeg tror den første biografien aldri er det siste ordet.

– Men er det flere kilder der ute?

– Ja da. Hvor er alle notatbøkene? Jeg hadde bare tilgang til tre eller fire, og notatbøkene fra hele den midterste perioden av livet hans har ikke blitt funnet. Mer av korrespondansen vil dukke opp. Jeg hadde omtrent 200 brev fra ett eller to dusin av dem han skrev med. Jeg tror framtidige brev vil røpe ny informasjon, men de vil ikke åpenbare nye sider av personligheten som vi ikke kjenner til. Davids personlighet var ganske stor, og jeg tror ikke den vil forandre seg veldig mye i senere versjoner.

Men det er klart det finnes informasjon vi ikke kjenner til. Jeg skulle gjerne visst litt mer om barndommen hans. Jeg føler at det er mer som kan sies om den. Sannsynligvis vil en del folk som har vegret seg for å snakke dukke opp etter hvert. Jeg har ingenting å klage over, og folk var veldig, veldig samarbeidsvillige, men det finnes alltid flere folk du gjerne skulle ha hørt fra.

Og så tror jeg vi vil få bedre grep om det kritiske perspektivet. En biograf kan ikke være alt – jeg prøvde å være kronikør, litteraturkritiker, forsker, detektiv … men du kan ikke være genial på alle feltene hele tida, og jeg ville ikke hatt noe imot litt kritikerhjelp på for eksempel noen av Glemsel-historiene. Andre av bøkene føler jeg meg trygg på, særlig Infinite Jest, som vel er den som betød mest for meg. Men med Glemsel er jeg mer usikker. «Gode gamle Neon» er lesbar med de redskapene de fleste av oss har til rådighet, men oppstykkete «Mr. Squishy», føler jeg ikke at jeg fikk maksimalt ut av. Wyatt Mason skrev en praktfull lesning av tittelhistorien i London Review of Books som fikk meg til å tenke, «Guri, skulle ønske jeg hadde den fyren på laget!»

Etter hvert vil nok noen hevde at The Pale King er det store mesterstykket i Davids liv, heller enn den ufullendte boka som tok knekken på ham, men jeg vet ikke om de vil klare å overbevise meg. Det er helt klart fantastiske ting i den boka, men korrespondansen og intervjuene gjør det klart at han var utilfreds med det han fikk til, og at han hadde vanskelig for å komme videre.

Når det er sagt, er det en fantastisk sekvens tidlig i romanen hvor en mann ved navn Sylvanshine kommer til et skattekontor i Illinois, som jeg tror er en av de flotteste scenene David noensinne skrev. Men jeg tror ikke du kan se for deg The Pale King som et verk med samme størrelse og ambisjonsnivå som Infinite Jest. Det er noe ved Infinite Jest som plasserer den i en sfære forbeholdt virkelig briljante bøker som ingen kunne ha forutsett. Mens The Pale King er en mer forutsigbar bok, tror jeg, og det ville den også vært om han hadde fullført den.

– Hva gjorde Infinite Jest så riktig for sin tid? 

– Som all stor skjønnlitteratur fanget den en tidsånd samtidig som den ga oss redskapene til å forstå den. DFW-stilen er overalt nå, kanskje til overmål. Den hastigheten vi ser rundt oss i verden i dag ber ikke om korte setninger eller punktum, men heller leddsetning etter leddsetning. Og som de fleste sterke stiler er det lett å etterape på en dårlig måte, som de sier om Hemingway. Det er lett nesten å skrive som DFW, men faktisk å være ham er ekstremt vanskelig.

Oversatt fra engelsk av Bår Stenvik.

  1. Wikipedia: «This Is Water: Some Thoughts, Delivered on a Significant Occasion, about Living a Compassionate Life er et essay av David Foster Wallace, først publisert i bokform av Little, Brown and Company i 2009. Teksten er opprinnelig en tale Wallace holdt ved Kenyon College 21. Mai, 2005. Før den ble publisert av Little, Brown, hadde en transkripsjon av talen sirkulert på Internett. Teksten ble også publisert i The Best American Nonrequired Reading 2006. Essayet dekker emner som “empatiens problem”, “betydingen av å være veltilpasset” og “den grunnleggende ensomheten ved voksenlivet.”»
  2. Mary Karr er en poet og professor som hadde et forhold til DFW på 1990-tallet.
  3. Trykket på nytt i A Supposedly Fun Thing I’ll Never Do Again som «Getting Away from Already Being Pretty Much Away from It All».
  4. I artikkelen er Karr forbilde for «the Native Companion», en fargerik lokal innbygger som banner mye og følger DFW til messen. I Every Love Story is a Ghost Story, skriver Max: «drawing on his gift for comic exaggeration and not particularly worried about veracity», «he put a layer of myth over his experience». «And when it was time for Native Companion to speak, Wallace gave (her) the voice of the woman whose star still twinkled over his head. ‘Oh for fuck’s sake,’ Native Companion reproofs the upset Wallace after being exposed during the Zipper ride», «it was fun – son of a bitch spun that car sixteen times … Buy me some pork skins, you dipshit.’»

Avatar

Carl Joakim Gagnon

Gi Vagant i gave!Mørket senker seg over Norden. Hvilepulsen og juleferien trenger seg på. Gi bort ett års gaveabonnement på Vagant. Bestill på våre nettsider.
LES MER