Sara Johnsen

ANMELDELSE. I Sara Johnsens framtidsroman har staten festet grep om menneskets seksualitet.

Fra Vagant 1/2022 – i salg fra 14.04.22

Hvordan vil et norsk liv fortone seg en generasjon eller to fram i tid? I Til Dancing Boy gir Sara Johnsen oss én mulig versjon. Romanens handling foregår i et annerledes Norge, der pandemier herjer og klimakrisa har tilspisset seg. Miljøgifter gjør at mennesker og dyr fødes med kroppslige avvik. Fortelleren Lizz har en spaltning i leppa hun kan stikke tunga gjennom. Hun er godt voksen, gift med den rufsete, hawaiiskjortekledde Boje, og sammen har de tenåringen Thelma. Lizz og Boje har tjent seg rike på Pure Pleasure, et såkalt orgasmeri i Oslo. Her kobles man til sensorer og kan velge mellom ulike erotiske virtual reality-univers, der man kan fråtse, ta heroin og spille baby-rollespill, eller simpelthen «slippe apekatten løs». 

Sara Johnsen
Til Dancing Boy
Gyldendal Norsk Forlag, 2022

En dag dukker Sigurd opp, en ung, enbeint mann som vil ha skreddersydd sitt eget orgasmeprogram. Han tar Lizz med til steder som har hatt betydning for hans seksuelle oppvåkning, og som han ønsker skal danne utgangspunktene for universet hun skal designe for ham. Sigurd har et fødselsmerke på magen som hun mener å dra kjensel på, og det oppstår en spesiell kjemi mellom dem. Kan han være hennes dypt savnede sønn, Dancing Boy?

Parallelt tas vi tilbake til Lizz’ brokete ungdomstid. Dancing Boy kom til verden da hun som attenåring var surrogatmor i et statlig program (det har oppstått en kollektiv fruktbarhetskrise etter utallige vaksiner mot pandemiske virus). Hun skal bære fram Are og Anjas barn, og befruktes med Ares sæd. Svangerskapet tilbringer hun ved Ønsket, et rugehjem for surrogatmødre i idylliske naturomgivelser. Lizz’ plan er å bruke honoraret til å komme bort fra sin alkoholiserte mor, men gradvis vokser kjærligheten til det ufødte barnet. Hun kaller ham Dancing Boy etter bevegelsene i magen, og forfører Are i et forvirret håp om å ta Anjas plass og bli guttens mamma på ordentlig. Det skjer ikke, og da gutten fratas henne, er hun knust. Selvdestruktive impulser får henne til igjen å melde seg som surrogatmor, og også nå får det traumatiske resultater: Hun blir gravid med tvillinger, hvorav en har Downs syndrom og aborteres mot hennes vilje. I årene som går forblir lengselen etter barna sterk, og preger ekteskapet med Boje. 

Samfunnet Lizz befinner seg i, blir aldri utførlig skildret. Vi orienterer oss gjennom hennes øyne, og opplever kontinuerlige drypp av abnormalitet: kattunger med fire ører, flyktninger fra USA, et Nordmarka som er stengt for å redde artsmangfoldet. Vi får ikke detaljkunnskap om geopolitiske forhold, ei heller om det norske statsapparatet. Vi får bare vite at landet ledes av et parti med det illevarslende navnet Demokratisk Samlingsparti, som lover å «rydde opp» i uføret. Det antydes at partiet har autoritære trekk, men neppe nazistiske – kanskje tyder navnet på at andre verdenskrig nå er fjernt fra folks bevissthet. 

Miljøkampen har høyeste prioritet, og i store deler av norsk natur er det ikke lenger lov å ferdes. I tillegg har tendenser fra vår tids såkalte kulturkamp slått ut i full blomst: Staten har strammet grepet om samfunnets verdisyn. Et Verdidepartement lager «retningslinjer for framtiden», og borgerne holdes under oppsyn av Etisk råd, som sikrer at ingen opplever krenkelser. Det later i hovedsak til å dreie seg om identitetsbaserte ydmykelser – i dette samfunnet er skolebarna uniformert i regnbueklær, og barn kan anmelde sine foreldre til myndighetene for diskriminering mot homofile. 

Til tider strever man med å få de ulike sidene av romanens verdensbygging til å stemme overens. Hvordan kan en stat som trues av katastrofale utslipp og voldsomme skogbranner ha overskudd til denne typen identitetspolitikk? Den som ønsker seg en nøye utpenslet science fiction-fortelling, vil bli skuffet. Men selv om universet spriker, har handlingen trykk og temperatur. Til Dancing Boy er en sjeldent spennende roman som får leseren til å spørre seg hvilken plass menneskekroppen har i et gjennomregulert samfunn. 

Surrogatiprogrammet vekker assosiasjoner til Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (1985). Men tankene går også til vår tids feministiske debatter om barselrettigheter, der det iblant argumenteres for at reproduksjon er et arbeid som samfunnet ikke kompenserer. Romanen synes å følge denne retorikken til ytterpunktet, og viser dens grelle fordreining. I dette samfunnet, som later til å ha en svært selektiv forståelse av undertrykking, indoktrineres sårbare jenter i skolefaget «Mennesker, ansvar og kropp». Surrogati framstilles her som en edel håndsrekning til hjerteknuste barnløse, og som en smart måte for unge kvinner å «frigjøre midler» til utdannelse på. På Ønsket, der surrogatmødrene pakkes mykt inn av helsepersonell og psykologer, blir de minnet på at dette er «arbeid, kroppens arbeid», ikke moderskap i reell forstand. Kropp og psyke er atskilte størrelser, og den gamle sosialistiske motstanden mot kroppslig utbytting er fraværende. Om reproduksjon er lønnsarbeid, hvordan verner man seg mot det som er selve lønnsarbeidets premiss, nemlig plikten til å levere det man er betalt for?

Vi får vite at surrogatiprogrammet er nøye utformet av jurister, «slik at alle parter [skal] føle seg beskyttet». Romanen viser at når juss erstatter intuisjon og moralsk instinkt i møte med andre mennesker, kan den bli et verktøy for den mektige, vel så mye som å gi den svake beskyttelse. Johnsen får godt fram hvordan Lizz’ forhåndsgitte samtykke ikke bare gir de barnløse tillatelse til å låne hennes kropp, men også en opplevelse av å ha rett på den, med loven i hånd.

«Jeg slutter aldri å undre meg over mennesker og seksualiteten. […] Som om vi er i kontakt med et ukontrollerbart kraftfelt når vi er i det seksuelle, en slags energi som vi ennå ikke har klart å analysere eller forklare,» tenker den voksne Lizz. Mens toleransen for seksuelle identiteter er stor, har fysisk sex blitt mindre utbredt. Thelma ble unnfanget på «gamlemåten», som ikke lenger later til å være normen. Hvorfor, får vi ikke vite, og Johnsen kunne nok ha viet mer plass til digitaliseringens rolle i utviklingen. Man fornemmer at Pure Pleasure svarer til et nevrotisk behov for kontroll over menneskets seksualitet. Her tilbyr statsstøttet teknologi ikke bare «normal» genital stimuli, men tilfredsstillelse av den infantile, polymorfe seksualiteten som kan rette seg mot alle slags objekter. Fantasier som tidligere har vært uglesett, er nå akseptert. Digitalt utløp for seksuelle fantasier er «helsebringende», varmt anbefalt av Helsedepartementet, nevrologer og hjertespesialister; det er «kroppslig avkobling», slikt «en sliter fra smittevernkontrollen trenger før han skal hjem og vaske tøy eller hjelpe barna med lekser». Seksualiteten er satt inn i en ufarliggjørende rammefortelling som spiller på lag med samfunnets øvrige funksjoner.

Tabuet ligger et annet sted: Etisk råd har gjort all privat kontakt mellom Pure Pleasures ansatte og kunder forbudt, fordi den kan innebære «et skjevt maktforhold». Oppmerksomheten viet seksuell trakassering har nådd et punkt hvor man ikke engang kan ta en kaffe på tvers av sine profesjonelle roller. Når Lizz innleder et privat forhold til Sigurd, bryter hun loven. Relasjonen mellom dem blir stadig mer erotisk ladet. De deler samme begjærsmønster, rettet mot naturen og følelsen av vann, mose og vind mot kroppen, en dragning som hos Lizz later til å stamme fra tida på Ønsket. Mens myndighetene har gjort det meste av natur utilgjengelig for befolkningen, har de forført de unge surrogatmødrene med tilgang til et paradisisk naturområde bestående av vidstrakte strender, blomsterenger og dyr. I årene siden har Ønsket vært en del av Lizz’ indre landskap, og Sigurd tar henne med til lignende avstengte områder med sjø og skog, der de filmer hverandre avkledd i ulike tablåer med programdesignet som påskudd. 

En rekke begjær synes å knytte seg sammen i dette forholdet: dragningen mot det forbudte, behovet for taktil berøring og det risikable som bare finnes i møtet mellom menneskers kropper. En lengsel bort fra de kontrollerte og regisserte formene for sex som dominerer samfunnet Lizz er en del av, men også savnet etter barna som en gang vokste inne i henne, minnet om det fruktbare og håpefulle. Johnsen synes å ville si at kroppen ikke bare er et redskap for arbeid eller nytelse, men et organ vi husker med; erfaringene den samler opp i løpet av et liv, kommer til overflaten på uforutsigbare måter. 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.