ANTROPOCEN. Antropocen er som det første kraftige snøfallet i november. Overraskelsen er stor og lammelsen fullstendig.

Tidligere publisert i Vagant 4/2014.

Antropocen-tesen er brennhet. Bøker, debatter og vitenskapelige artikler tar opp begrepet fra en rekke vinkler – populærkulturelle, økologiske og definisjonsmessige. Et søk på Google i oktober 2014 ga 600 000 treff. Debatten i Norge har ikke nådd samme temperatur, til tross for at epokebetegnelsen ble introdusert internasjonalt tidlig på 2000-tallet. Nå har Vagant og det danske Kritik viet spalteplass til antropocen – før temaet er diskutert i en bredere norsk offentlighet. Hva skiller den litterære og humanistisk-orienterte behandlingen av antropocen fra debatten innen geologien – fagområdet som har det formelle ansvaret for å definere og utrede begrepet?

Jordens 4,68 milliarder år lange historie deles inn i eoner, æraer, perioder, epoker og aldre. Vi lever i den kenozoiske æra, takket være et meteorittnedslag i Mexico for 65 millioner år siden. I kjølvannet av katastrofen tok pattedyrene over den økologiske nisjen dinosaurene etterlot seg. Den kenozoiske æra er inndelt i tre perioder – vi befinner oss i den kvartære, som igjen er delt i to: pleistocen og holocen. Antropocen er blitt foreslått som en ny epokebetegnelse, som vil dele den kvartære perioden i tre, for å markere at mennesket er blitt en dominerende kraft på jorden.1 Mennesket har endret atmosfærens sammensetning og det geokjemiske kretsløpet til fosfor og nitrogen og har modifisert mer enn halvparten av landjorden. Vi flytter mer jord og stein hvert år enn all verdens elver og isbreer og har utryddet en rekke arter.2

Geovitenskapene jobber nå med å utrede de faglige spørsmålene knyttet til innføringen av en ny epokebetegnelse. «Epokar er ikkje noko geologar tek lett på,» forteller Øystein Vidnes i Vagant 3/2014, «og å påstå at menneska rundt år 1800 sparka i gang ein ny epoke, skaper alle slags problem, rot i systemet, forvirring om motiv, skuldingar om opportunisme, kortsiktig tenking og samanblanding av ulike fagfelt.» Ansvaret hviler på The Anthropocene Working Group, en arbeidsgruppe under den Internasjonale stratigrafiske kommisjon, geologenes offisielle organ for alt som har med tidsinndelinger å gjøre. Arbeidsgruppen skal presentere konklusjonene sine under den 35. geologiske kongressen i Cape Town i august 2016.

I den toneangivende utgivelsen geologer bruker som referanseramme for jordens tidsinndeling, The Geological Time Scale 2012, er antropocen allerede beskrevet i et eget kapittel.3 Flere nye vitenskapelige tidsskrifter spesialiserer seg på antropocen problematikk, deriblant The Anthropocene Review (Sage Publications) og Anthropocene (Elsevier). Fagartikler om antropocen handler ofte om landskapsendringer, sedimenter med spor etter menneskelig aktivitet (inklusive arkeologiske perspektiver) og menneskets rolle i geologiske prosesser. En pågående diskusjon dreier seg om hvorvidt prinsippet om uniformitarisme fortsatt er gyldig i antropocen. Uniformitarisme betyr at vi kan bruke kunnskap om nåtidens geologi til å si noe om hva som har foregått tidligere i jordens historie. Problemet er at de antropogene endringene gjør at nåtiden ikke nødvendigvis er representativ for å forstå tiden før 1850. Jorden er en annen i dag enn før den industrielle revolusjonen, enten vi sammenligner klimasystemene, villmarksarealene eller transport av nitrogen fra elver og ut i havet.

Antropocen er mer enn geologisk tid. Begrepet har dimensjoner som på ingen måte kan utforskes med geologien alene. Antropocen handler om oss, om naturen, om fortiden og fremtiden. Sverre Raffnsøes essay i Kritik nr. 211, august 2014, favner den antropocene kompleksiteten.4 Hvordan skal vi forholde oss til naturen og naturkreftene når vi selv er blitt en del av jordens system? Raffnsøe bruker metaforen om å tre inn i et nytt og ukjent rom der andre «grundbetingelser» gjelder. Rommet må utforskes. Vi vet ikke hva som venter oss. Vektfordelingen mellom det organiske og uorganiske, som har vært stabil i det meste av holocen, er blitt forskjøvet. Selv når man betrakter noe så håndgripelig som et konkret landskap, i byen eller i skogen, er det ikke opplagt hvor det naturlige starter og det antropogene slutter. «Det aktuelle landskab kan opleves som en knude filtret ind i hindandens snore,» skriver Raffnsøe. Snorene trekker i forskjellige retninger og lar seg ikke skille. Her kan kunsten og humanvitenskapene hjelpe oss med å forstå hva som egentlig foregår. Raffnsøe hevder at antropocen medfører en nyorientering i forståelsen av naturen og oss selv – en human vending. Naturen vender seg mot mennesket under den antropogene lasten, og vi må følge med på den nye retningen og samtidig ta ansvar for ikke bare farkosten, men alt som omgir den.

Kritikken mot antropocen-begrepet trekker i flere retninger. Begrepet hevdes å være deterministisk, antroposentrisk og dessuten ideologisk fundamentert. Om det stemmer at antropocen springer ut av visse politiske bekymringer, gjør dette noe med hvordan begrepet mottas i de vitenskapelige miljøene? Paul Crutzen, forskeren som lanserte tanken om den antropocene epoken, har uttalt at motivasjonen var å få verden til å våkne og ta ansvar i klimasaken: Begrepet kunne bli «a warning to the world».5 Crutzens standpunkt kan skape akseptproblemer i de mer faglig konservative delene av geovitenskapen. Der debatteres det fortsatt om klimaendringene skyldes naturlige svingninger eller ikke – og uansett har det jo vært varmere på jorden i tidligere tider. Så hvorfor bry oss?

Vi begynner å bli vant til at forskere er tydelige på hva de mener om klimaendringer. Dette temaet ble belyst i Vinduet 1/2014, med Forfatternes klimaaksjon som eksempel.6 Aksjonen har flere forskere som medlemmer. Et viktigere spørsmål enn om diskusjonen utelukkende burde føres på vitenskapens «nøytrale» arena, er om antropocen som forståelsesramme har potensial til å påvirke, til å engasjere de yngre. Øystein Vidnes poengterer at «det må meir til enn stratigrafi – geologisk periodeinndeling – for å redde verda, men enkelte antropocen-teoretikarar satsar på å gi det avgjerande verdi». Kanskje har han rett i det, at antropocen uansett ikke monner, men likevel fremstår antropocen som et bedre rammeverk for å forstå de dramatiske endringene vi står overfor enn å vektlegge klimaendringene alene.

Andre er bekymret for at antropocen er for antroposentrisk. Antroposentrisme virker umulig å forene med det dypøkologiske perspektivet om naturen som noe utenfor det menneskelige. Både Vidnes og Vagants lederskribent Audun Lindholm tar utgangspunkt i ideene til antropocen-tenkeren Christian Schwägerl, som mener at mennesket må ta rollen som gartner på jorden, en rolle dypøkologer har avvist grundig. Når Schwägerl ser inn i krystallkulen, ser han nye muligheter for mennesket. Vidnes skriver: «I dei komande tusenåra har menneska makt til å skape. I denne tida blir jorda ei menneskejord, eit produkt av kollektive styringsprosessar. Mennesket blir i beste fall ein global gartnar.» Lindholm: «Klodens fremtid avhenger av menneskelige avgjørelser – av kløkt, samvirke og økt viten. (…) Forskere, politikere, ingeniører, forretningsfolk, arkitekter, kunstnere, forfattere og andre engasjerte borgere kjemper nå om forståelsen av hva det innebærer, dette bildet av oss selv – som verdensgartnere.»

Antropocen er som det første kraftige snøfallet i november. Overraskelsen er stor og lammelsen fullstendig, selv om tegnene har vært synlige i lang tid. Ser vi tilbake på holocen, på jordbruksrevolusjonen, den tiltagende befolkningsveksten og forbruksøkningen i etterkrigstiden, er antropocen en logisk konsekvens. Men vi så den ikke komme, før bekymringene over klimaendringer for alvor spredte seg på 1990-tallet. Sverre Raffnsøe omtaler utviklingen mot det antropocene som «noget der er hændt». Det er bare blitt sånn. Vi må forholde oss til situasjonen.

Erkjennelsen av kraften i det antropogene kan beskrives som en revolusjon, en omveltning i tenkemåte, på linje med de store vitenskapelige vendingene i vår kulturkrets. De vanligste eksemplene er den kopernikanske revolusjonen og etableringen av evolusjonsteorien. Evolusjonen krever en ramme av uendelig lange og stabile tidsrom. Geologien kunne tilby dette, via oppdagelsen av jordens dype tid. På 1970-tallet ble det foreslått at biologisk utvikling går via sprang og kriser, og at fint lite skjer i den trygge normal- tilstanden. Igjen var løsningen å finne i geologien: I 1980 foreslo en gruppe amerikanske forskere at et meteorittnedslag stod bak utryddelsen av dinosaurene.

Antropocen-tesen bryter ned skillet mellom menneske og natur, og åpner samtidig nye rom for samarbeid mellom naturvitenskapene og humanvitenskapene. Det er vanskelig å forestille seg et emne bedre egnet for tverrfaglig forskning. Et konkret eksempel på antropocen tematikk der tverrfaglig samarbeid er nødvendig, er studier av naturkatastrofer.7 Naturvitenskapene må ta inn over seg at naturkatastrofer kan forstås via mer enn beskrivelser av naturfenomener. Siden mennesket har endret balansen i klimasystemet, er klimarelaterte naturkatastrofer som flommer og hetebølger delvis menneskeskapte.8

Forskjellen mellom den gryende katastrofismen på 1970-tallet og den antropocene oppvåkningen, ligger i den humane vendingen. Det handler om oss. Verken Gaia- teorien, med sin jordklode i likevekt, eller dypøkologiens utopiske urtilstand, kan brukes til å forstå hva som venter oss. Antropocen-begrepet skaper en ny forståelse av jordens skjøre dynamikk. Jorden kan kastes inn i tilstander der ingenting er ved det gamle, der ingenting er til å kjenne igjen.

 

  1. Paul J. Crutzen (2002): «Geology of mankind», Nature 415, s. 23.
  2. Bruce H. Wilkinson (2005): «Humans as Geologic Agents: A Deep-time Perspective», Geology # 33, s. 161–164.
  3. Jan Zalasiewicz, Paul J. Crutzen og Will Steffen (2012): «The Antropocene», i Felix M. Gradstein et al. (red.): The Geological Timescale, kap. 32, s. 1033–40, Elsevier.
  4. Sverre Raffnsøe (2014): «Mennesket i sit naturlige landskab», Kritik #211, s. 17–35.
  5. Elizabeth Kolbert (2013): «Enter the Anthropocene – Age of Man», i Elizabeth Ellsworth og Jamie Kruse (red.): Making the Geologic Now, Punctum Books.
  6. Henrik H. Svensen og Bjørn H. Samset (2014): «‹Jeg skal til fremtiden.› Når forfattere aksjonerer», Vinduet 1/2014.
  7. Et eksempel er den internasjonale konferansen Cultures of Disasters, som ble arrangert ved Universitetet i Oslo i november 2013: http://www.uio.no/forskning/ tverrfak/kultrans/aktuelt/ konferanser/cultures-of- disasters.
  8. Se Henrik H. Svensen og Andreas Ekström (2014): «Katastrofen, vitenskapen og oss», Morgenbladet 28.03.2014.

Henrik H. Svensen

Facebook

Twitter