NEKROLOG. Fidel Castro sto i 60 år i spissen for den cubanske revolusjonen. Hva slags forbindelser fantes mellom Castro og kulturlivet på Cuba, spør Hans Jacob Ohldieck.
«Vi vil heller se øyen synke i havet enn å gå med på være slaver av noen som helst», sa Fidel Castro i forsvarstalen sin etter det mislykkede angrepet på Moncada-kasernen i 1953, der planen var å stjele våpen for å legge grunnlaget for en mer omfattende revolusjonær bevegelse, som på sikt ville kunne velte Fulgencio Batistas USA-støttede regime. Utsagnet er martiansk, inspirert av José Marti, som foruten å legge grunnlaget for modernismo-retningen i latinamerikansk poesi, også var den intellektuelle lederen av frigjøringskrigen mot Spania (1895–98). I neste setning gjør den 27 år gamle Fidel seg eksplisitt til arving av Martí, el Apóstol, som nettopp i 1953 ville ha fylt hundre år: «Det så ut til at el Apóstol skulle komme til å dø i jubileumsåret, at minnet om ham skulle slukne for alltid. Men han er ikke død, han lever, for folket er rebelsk, folket er verdig og folket er trofast mot minnet hans.» I den offisielle retorikken markerer Moncada-fiaskoen starten på revolusjonen, og fem og et halvt år senere inntok Fidel Havanna sammen med resten av 26. juli-bevegelsen, oppkalt etter datoen for angrepet på kasernen. Foran gigantstatuen av Martí – som allerede tronet over det som skulle bli Revolusjonsplassen – kunne han konstatere at «tyranniet er over», til vill jubel blant hundretusener av fremmøtte.
En drøy uke er nå gått siden havanneserne tok farvel foran Castros urne på nettopp Revolusjonsplassen, inne i det gigantiske José Martí-monumentet som også rommer et museum. I mellomtiden har urnen reist 861 kilometer med den militære Caravana de la Libertad – frihetskaravanen – gjennom Cuba, for å gi hele folket anledning til en siste hilsen før begravelsen på Santa Ifigenia-gravplassen i Santiago de Cuba. Reisen er en omvendt rekonstruksjon av den opprinnelige Caravana de la Libertad, som betegner geriljaens ferd fra Sierra Maestra-fjellene i øst til Havanna i vest, der «los barbudos» – de skjeggete – mottok folkets hyllest etter Batistas fall 1. januar 1959. Det er en reise tilbake til opprinnelsen, en «reise til frøet», slik tittelen lyder på Alejo Carpentiers mest kjente novelle. Raúl Castros tale i Santiago 3. desember understreker endemålets symbolske dimensjon: «Fidel gravlegges rett ved mausoleet til nasjonalhelten José Martí, i nærheten av kampfellene fra Moncada-angrepet og fra geriljakrigen. Noen meter unna er også graven til Carlos Manuel de Céspedes, fedrelandets far.»
Dramaturgien er tydelig: Frihetskaravanen bringer Fidel til hvile der han hører hjemme, blant landsfedrene. Her ble det revolusjonære frøet sådd, for i folkets tjeneste har revolusjonen videreført arbeidet til Martí og Céspedes. Den omvendte reisen overskrider imidlertid den intenderte og åpenbare symbolikken, for i Cubas historie er provinsene i øst intimt forbundet med begynnelsen. Det var hit Cubas urbefolkning gikk i land da de slo seg ned på øyen, og det var også her Columbus gikk i land i 1492, idet han slo fast at dette var «det vakreste stykke land som menneskeøyet har sett». Det var dessuten i øst Céspedes startet frihetskampen mot Spania i 1868, og det var i fjellene i dette området at Fidel trente geriljabevegelsen som skulle velte Batista, en revolusjon som cubanere fra alle steder i landet sverger troskap til i disse dager, om vi skal tro Raúl Castros tale.
Europas blikk på Latin-Amerika
Hva innebærer denne troskapen? «The whole Cuban politico-ideological identity rests on the fidelity to castration—no wonder that the Leader is called Fidel Castro!», skriver Slavoj Žižek i en kritisk kommentar etter Fidels død. Fidels revolusjon har allerede vært død i mange år, den har bare ikke innsett det selv, ifølge Žižek, som mener drømmene til den europeiske venstresiden har bidratt til å gi revolusjonen kunstig næring. Med referanse til et sitat av Gilles Deleuze, skriver Žižek: «Si vous êtes pris dans le rêve de l’autre vous êtes foutu!— If you are caught in the dream of the other you’re ruined. Cuban people paid the price for being caught into the Western leftists’ dream.»
Hvis dette er sant, er det med en skjebnens ironi som overgår Žižeks ordspill på revolusjonslederens navn. Når Fidel i forsvarstalen fra 1953 sier at «vi vil heller se øyen synke i havet enn å gå med på å være slaver av noen som helst», viser slaveriet også til å skulle være bundet til den andres drøm, eller den andres fantasi, slik tilfellet var da det før-revolusjonære Havanna ble et fristed for amerikanske turister, bygget opp rundt gambling og prostitusjon. Etter revolusjonen var Fidel like bevisst på ikke å bli fanget av den europeiske venstresidens drøm, selv om han ønsket velkommen Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir, Hans Magnus Enzensberger, Italo Calvino og alle de andre intellektuelle som sammen med cubanske og latinamerikanske forfattere og kunstnere bidro til å gjøre Cuba til en innflytelsesrik venstreradikal tenketank på 60-tallet. Spørsmålet om hva en revolusjonær kultur kunne være, ble debattert med full åpenhet i en rekke ulike fora, i en tid hvor den revolusjonære kreativiteten ennå ikke var låst i pro-sovjetiske dogmer.
Mot slutten av 60-tallet begynte imidlertid det harmoniske forholdet mellom europeisk venstreside og Cubas revolusjonære avantgarde å slå sprekker. Den endelige splittelsen fant sted i 1971, og var uløselig knyttet til en poet ved navn Heberto Padilla, som i 1967 hadde skrevet diktsamlingen Fuera del juego, «Ute av spillet». Boken og Padilla ble anklaget for å være kontrarevolusjonære, og Padilla selv måtte etter hvert tilbringe en måned i fengsel. 1971 kom Padilla med en offentlig innrømmelse og unnskyldning som tilsynelatende var regissert av styresmaktene, der han beklaget at han hadde opptrådt som en forræder og at han hadde sviktet det cubanske folket. Sartre, Calvino og mange andre svarte den 21. mai 1971 med å publisere et «Åpent brev til Fidel Castro» i den spanske avisen Madrid, hvor de skrev: «Vi betrakter det som en plikt å formidle vår avsky og vårt raseri. Heberto Padillas patetiske innrømmelse kan man bare ha oppnådd ved hjelp av metoder som er selve vrengebildet av den revolusjonære lov og rettferdighet.» Og: «Dette minner oss om den dystreste tiden under Stalin, med prefabrikerte dommer og heksejakter.»
Fidel raser. Han harselerer over disse «falske intellektuelle» som skal «hjelpe» latinamerikanerne til å gjennomføre en revolusjon som de selv ikke har vært i stand til å skape på sitt eget kontinent, og uten å ha den minste innsikt i hvilke realpolitiske problemer man står overfor på Cuba. Det hele er uttrykk for en nykolonialistisk mentalitet, ifølge Fidel, en tråd Roberto Fernández Retamar spinner videre på i sitt berømte essay Caliban (1971), utgitt bare noen måneder etter publikasjonen av det åpne brevet. Caliban blir ikke bare et manifest for den cubanske revolusjonen, men knytter også den nykolonialistiske problematikken til hvordan Latin-Amerika like siden Columbus har vært fanget i europeerens drøm. Columbus beskriver taíno-indianerne han møtte som milde, rolige og tamme, og de lot seg mer enn gjerne konvertere til den kristne tro. De var som Adam før syndefallet, og slike beskrivelser gjorde taínoen til prototype på el buen salvaje, den edle villmannen som fortsatt hadde tilgang på uskyldens paradisiske tilstand, et fantasme som blant annet ligger til grunn for Thomas Mores Utopia (1516) og diverse forestillinger om El Dorados herligheter. Men av taíno-indianerne fikk Columbus også høre om et krigerfolk som bebodde det nærliggende området Canima eller Caniba eller Carib, noen «med ett øye, andre med hundesnute og som spiste mennesker». Disse var kannibaler, antropofager, dyriske skapninger som man måtte bekjempe med sverd og blod. Buen salvaje vs. caníbal – slik formes Europas blikk på Latin-Amerika.
Den edle villmannen og kannibalen blir i Shakespeares The Tempest (1611) til henholdsvis luftånden Ariel og den jordbundne Caliban, som begge er slaver under «koloniherren» Prospero, den europeiske prinsen som har drevet i land på en øy i den nye verden. I Retamars lesning blir Ariel den som lar seg føye, den som mimer koloniherrens eller imperialistens språk, mens Caliban – et anagram av det spanske caníbal, kannibal – er den uforsonlige, den som ikke lar seg kue, den som har rettmessig eierskap til landet, og som på et tidspunkt forbanner Prospero: «You taught me language, and my profit on ‘t. Is I know how to curse. The red plague rid you. For learning me your language!»
Mens Ariel gjør seg til åndelig tjener av imperiet, blir Caliban et bilde på det latinamerikanske folkedypet, de undertrykte massene, det autentiske Latin-Amerika som reiser seg for å forbanne imperialistens gjerninger gjennom «den røde pesten», en passende metafor for den cubanske revolusjonen. Retamar stiller samtidens intellektuelle latinamerikanere overfor et valg: De må velge mellom å tjene Prospero, som Ariel, eller å slå følge med den cubanske revolusjonen for å frigjøre kontinentet fra den koloniserte mentaliteten. Mens latinamerikanerne som skrev under på det åpne brevet til Fidel, fulgte Ariels alternativ – deriblant Boom-forfatterne Mario Vargas Llosa og Carlos Fuentes – er den cubanske revolusjonen una Revolución calibanesca som i martiansk ånd kjemper for kontinentets virkelige løsrivelse fra europeerens drøm.
1971 markerte altså et endelig brudd mellom Fidel og mange av de europeiske intellektuelle som så langt hadde vært trofaste mot revolusjonen, selv om forholdet hadde skrantet helt siden Fidel åpent støttet Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, samme år som saken mot Padilla startet. I tillegg ble Che Guevara drept i Bolivia i 1967, noe som hadde mer enn en symbolsk betydning i denne sammenhengen. Ikke bare jobbet Che Guevara aktivt med å spre revolusjonen til resten av Latin-Amerika for på denne måten å finne en tredje vei, uavhengig av både USA og Sovjetunionen. Tenkningen hans var også sterkt inspirert av Sartre og Frantz Fanon, noe som var i overensstemmelse med tidens intellektuelle klima blant støttespillerne i Europa. Dessuten var Che en uttalt motstander av alt som i litteraturen og kunsten minnet om sosialistisk realisme, denne stilen som ifølge Che var så banal at «selv funksjonærene kunne forstå den».
Men også cubanerne selv fikk merke at den revolusjonære drømmen i 1971 gikk inn i en ny fase. Det ble åpenbart at Cuba ikke ville klare seg økonomisk uten Sovjetunionens hjelp, og man ble i tiltakende grad innlemmet i den sovjetiske folden, der dogmatismen tok over for den relative åpenheten som hadde preget ordskiftet frem til 1968. I tillegg tapte forkjemperne for en eksperimenterende og avantgardistisk revolusjonær kunst og litteratur kampen mot den sosialistiske realismen, en dreining Fidel selv forklarte med at «vi er et land som lever under blokade, og derfor må også kunsten bli et forsvarsvåpen for revolusjonen». Nå trådte man inn i det som ettertiden har kalt el quinquenio gris, de fem grå årene, preget av sensur og et kompromissløst kulturbyråkrati, der bøkene til blant andre Virgilio Piñera og Antón Arrufat ble fjernet fra bibliotek og boksjapper, mens forfatterne selv ble tvunget til taushet.
Situasjonen ble noe bedre mot slutten av 70-tallet, og på 80-tallet får man en type frihet som var utenkelig i tiåret før. Fidel Castros konklusjon fra Palabras a los intelectuales, «Tale til de intellektuelle» (1961), fortsatte like fullt som rettesnor for det cubanske kulturlivet: «Innenfor revolusjonen, alt; mot revolusjonen, ingenting». Men grensene for hva som var innenfor og utenfor revolusjonen var forskjøvet.
Berlinmurens fall
Først fra 90-tallet av ble store forfattere som José Lezama Lima, Piñera og Arrufat rehabilitert. Man måtte vente til godt ut på 2000-tallet før man kunne omtale Severo Sarduy og Guillermo Cabrera Infante i artikler og essays, og før man slettet de siste navnene fra svartelisten man opererte med i radiokanalene, deriblant den deserterte salsa-dronningen Celia Cruz. Tiltakende åpenhet har også gjort seg gjeldende i akademia, blant annet ved institutt for litteraturvitenskap, hvor man de siste årene har skrevet doktoravhandlinger om både Cabrera Infante, Antonio Benítez Rojo og andre «forrædere» og desertører. Man har dessuten skrevet om den skitten-realistiske og dystopiske forfatteren Pedro Juan Gutiérrez, som fremviser det noen har kalt en «post-revolusjonær» tilstand på 90-tallet: Generasjonen som skulle legemliggjøre Che Guevaras konsepsjon av «det nye mennesket» fremstilles som en generasjon på sultegrensen, der dyriske instinkter kommer til overflaten i en fortvilet kamp for å overleve, uten visjoner for fremtiden.
Gjennom østblokkens sammenbrudd mistet Cuba 80% av handelsgrunnlaget sitt på begynnelsen av 90-tallet, og også den sterkt subsidierte sovjetiske oljen. Man var tvunget til på nytt å gjøre seg til objekt for den andres drøm, og forfatteren Antonio José Ponte beskriver i La fiesta vigilada (2007), «Den overvåkede festen», hvordan strømbruddsregimet etablerte seg i 90-tallets Havanna, mens «hotellene strålte som skinnende akvarier i natten», i respekt for utenlandske turister og hard valuta. Således også i litteraturen, der det forbudte pirret utenlandske forlag, som effektivt skapte et marked for vitnesbyrd om det virkelige Cuba, der alle former for sensasjonalisme, drittslenging om regimet, dyrisk sex og et «karibisk språk» var påkrevd fra cubansk hold. «De holder oss for å være utuktige, glade, musikalske og folkloristiske apekatter, og slik bør vi helst oppføre oss», skriver forfatteren Ena Lucía Portela, «hvis ikke føler de seg bedratt. Og som vi vet: Man forventer valuta for pengene.» Caliban var nede for telling, og i den globale kapitalismens tidsalder er det Ariels ansikt vi skimter blant Havannas ruiner.
Berlinmurens fall gjorde slutt på den revolusjonære visjonen, og særlig fra den tid har mange cubanere følt seg fanget i Fidels drøm og i idealer det har vært umulig å leve opp til. Dette gjelder også dem som i dag sverger troskap til revolusjonen idet de følger urnens ferd gjennom landet, fra vest tilbake til opprinnelsen i øst. I de tapte skrittene ligger tapte muligheter. «Drømmen til dem som drømmer angår fremfor alt dem som ikke drømmer», skriver Deleuze, og videre: «Hold stand mot den andres drøm, for hvis du fanges av den andres drøm, er du ferdig.»
Som fanger av den revolusjonære drømmen var cubanerne på 90-tallet virkelig foutus, jodidos, fucked. I dag er Cuba ute av den såkalte «spesialperioden i fredstid» som dominerte den gang, og en rekke reformer har vært gjennomført, særlig etter at lillebror Raúl tok over som president i 2008. Mange vil si at Fidel selv la grunnlaget for disse reformene da han appellerte til studentene ved Universitetet i Havanna i en tale den 17. november 2005, der han åpnet for at revolusjonen ikke var irreversibel, men kunne komme til å ødelegge seg selv om man ikke klarte å fornye den. «Imperialistene vil ikke kunne klare det, men vi selv kan komme til å ødelegge den, og da vil det være vår feil», sa 79-åringen, før han rettet pekefingeren mot studentene: Det er opp til dere.
Men rommet for å øve innflytelse har vært begrenset for både dagens og gårsdagens cubanske studenter. Den revolusjonære avantgarden fra 60-tallet har blokkert veien for de yngres ideer, drømmer og vilje til å utvikle revolusjonen. Virkelige debatter har bare vært tillatt i marginale fora, og både aviser og TV har vært fordummende i hvordan de har reprodusert ideer og forestillinger som tilhører en annen tid enn den cubanske virkeligheten folk har sett rundt seg. Det er derfor å håpe at frihetskaravanens «reise til frøet» – fra Havanna til Santiago – vil åpne for at en ny type frihet kan vokse frem, nemlig friheten til å skape og til å utforske ens egen samtid. Som Fidel selv sa i en tordentale da den kalde krigen nådde klimaks under Cuba-krisen: «Vi må vite å leve i den epoken vi er blitt til del, og vi må gjøre det med verdighet». Bare slik kan man unngå å stå i gjeld til den andres drøm.
