Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Demontering 
av statuen

D.T. Max viser oss David Foster Wallace som sønn, kjæreste, student, misbruker og nidkjær skrivelærer.

Tidligere publisert i Vagant 4/2012.

Hvordan kunne en forfatter som så intenst sirklet rundt ærlighet og sannferdighet så hyppig og gjennomgående lyve til og manipulere menneskene rundt seg? Dette er et av spørsmålene som henger i lufta etter endt lesning av D.T. Max’ biografi over den amerikanske litteraturens 1990-talls wonderboy David Foster Wallace.

Wallace var redd for det han kalte «statuen», beundringen og genierklæringene han ble gjenstand for etter utgivelsen av Infinite Jest (1997), og brukte mye tid og krefter på å finne ut hvordan han best kunne forholde seg til sin litterære kjendisstatus. Max siterer en introduksjon Wallace skrev til et romanutdrag trykket i magasinet Conjunctions i 1993:

 [W]riting fiction becomes a way to go deep inside yourself and illuminate precisely the stuff you don’t want to see or let anyone else see, and this stuff turns out (paradoxically) to be precisely the stuff all writers and readers everywhere share and respond to, feel. Fiction becomes a weird way to countenance yourself and to tell the truth instead of being a way to escape yourself or present yourself in a way you figure will be maximally likeable.

max

D.T. Max: Every Love Story is a Ghost Story. Viking, 2012.

Hvordan man fremstiller seg selv i omgang med andre mennesker er også emne for en av Wallaces sterkeste noveller, «Good Old Neon» (fra Oblivion (2004)). Novellen handler om en mann fanget i sitt eget hode, det hyperintelligente vidunderbarnet som tilsynelatende har alt, men allikevel føler en uendelig tomhet, og som lever et liv hvor en perfekt fasade skjuler en akutt og overveldende selvforakt. Han ender med å ta sitt eget liv. D. T. Max er ikke den første som antyder at denne novellen kan leses selvbiografisk, men han er den første som bretter ut Wallaces liv i tilstrekkelig detalj til å sannsynliggjøre at store deler av denne teksten er et fordekt selvportrett. Riktignok et overdrevent, forvrengt bilde, men like fullt et uttrykk for den personen Wallace var, eller kunne være, eller fryktet at han kunne komme til å bli – svært intelligent og intenst begavet, sin generasjons kanskje mest talentfulle amerikanske forfatter, men med dype og til syvende og sist uoverkommelige psykiske problemer, som kjempet med depresjoner og rusavhengighet, og med en selvdestruktiv tro på at han egentlig ikke fortjente noen som helst form for kjærlighet.


Også i «Good Old Neon» dukker «statuen» opp, i en drøm hovedpersonen har: «[W]hat I’m doing in the dream is sculpting an enormous marble or granite statue of myself, using a huge iron chisel and a hammer the size of those ones they give you to try to hit the bell at the top of the big thermometer-like thing at carnivals, and when the statue’s finally done I put it on a big bandstand or platform and spend all my time polishing it (…), meaning I’m condemned to a whole life of being nothing but sort of a custodian to the statue.» Det er verdt å merke seg at «statuen» her har gått fra å være en metafor for berømmelse til å betegne det falske ytre hovedpersonen må vise frem i alle sosiale sammenhenger, store som små.

gestures

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Max avslører utallige små løgner Wallace fortalte både til venner og i intervjuer, så som påstanden om at han tilbrakte hundrevis av timer på forskjellige rehab-institusjoner som research til Infinite Jest – sannheten er at han var der som bruker, ikke som forfatter. Det tegnes et bilde av en person som er svært opptatt av hvordan han fremstår, og som ikke nøler med å lyve for å opprettholde bildet som likefrem og ærlig. De mindre sympatiske sidene kommer særlig til uttrykk i hans omgang med kvinner – Wallace var notorisk utro store deler av livet, og en kynisk storforbruker av det han til en venn kalte «book-tour pussy». Det mest stormfulle forholdet var til Mary Karr, som Wallace på et tidspunkt forsøkte å dytte ut av en bil i fart. Før de to ble sammen prøvde han å skaffe en pistol for å drepe ektemannen hennes: En eksfange han kjente fra rehabilitering hadde skaffet skytevåpenet, men Wallace lot være å møte opp da det skulle overleveres.

Selv om han gjennomgikk lengre perioder da han hadde vanskelig for å forholde seg til mennesker, var Wallace ingen einstøing, og Max viser oss forfatteren som sønn, student, kollega, kjæreste, aa-medlem og nidkjær skrivelærer på ulike colleger, et arbeid som brødfødde ham gjennom store deler av livet:

«I’m a grammar Nazi,» he liked to tell his students. One day he put the words «pulchritudinous», «miniscule», «big», and «misspelled» on the blackboard. He asked his students what the four words had in common, and, when no one knew, happily pointed out that the appearance of each was the opposite of its meaning: «pulchritudinous» was ugly, «miniscule» was big, «big» was small, and «misspelled» was spelled correctly. The students had rarely seen him so happy.

Akkumuleringen av dagligdagse detaljer og den usentimentale fremleggingen av Wallaces gode og mindre gode sider gjør at Max ikke bidrar til «statuen». Hans beundring for mannens forfatterskap er likevel tydelig, og mye plass er (naturlig nok) viet det litterære: Max beskriver hva Wallace tenkte om skrivingen, hvordan de enkelte verkene ble til og sporer temaer som går igjen i forfatterskapet. Boka er grundig, gjennomarbeidet, saklig. Detaljnivået er høyt, tidvis nesten parodisk høyt (fra en kjøretur med Jonathan Franzen: «They took turns driving, the weather was bad, Franzen was amazed at how much wiper fluid his friend used»). Biografien er blitt god, men antagelig ikke så god at den vil interessere den som i utgangspunktet er lunken til Wallace.

Mot slutten av boka stiller Max spørsmål ved Wallaces stadig gjentatte påstand om at han elsket leseren:

 But how much did he really care whether people found what they were looking for in his books? And how much was he writing for himself? One test was his willingness to create a satisfactory plot.

Deretter følger en diskusjon av Wallaces motvilje mot plot, som han mente er en måte å forføre leseren på, en falsk fremstilling av virkeligheten. Livene våre har ingen dramatisk kurve. På den andre siden visste han at det var å bryte lesekontrakten ikke å tilby noen som helst form for sammenhengende fortelling, noe som kunne fungere fint i en kortere tekst (slik Wallace gjorde flere ganger i Brief Interviews with Hideous Men (1999)), men hvis vanskeligheter økte med tekstens lengde, særlig for en forfatter som hadde et sterkt ønske om å bli lest av mange. Dette dilemmaet plaget ham gjennom arbeidet med The Pale King, romanen han aldri fullførte.

Every Love Story is a Ghost Story slutter brått, lik livet til Wallace, og de siste sidene er hjerteskjærende lesing. Etter å ha brukt legemiddelet Nardil i 22 år bestemte Wallace seg for å slutte, og heller gå over på nyere antidepressiva med færre bivirkninger. De nye medisinene ga ingen effekt, og da han forsøkte å gå tilbake til Nardil virket ikke det heller. Wallace forsvant inn i en alvorlig depresjon. Max beskriver nøkternt hvordan Wallace forsøkte å ta livet av seg og ble forhindret; hvordan kona Karen Green og foreldrene hans deretter byttet på å være sammen med ham døgnet rundt for å passe på at han ikke skulle gjøre et nytt forsøk; hvordan han latet som om han var blitt bedre slik at Karen til slutt turte å ta en tur for å gjøre ærender og hvordan han da, alene for første gang på flere uker, benyttet muligheten til å henge seg i garasjen, 46 år gammel, med det fragmenterte manuset til The Pale King samlet i en pen bunke på gulvet.

 

Posthume utgivelser av David Foster Wallace:

This is Water
Avslutningstale holdt ved Keynson College
Little, Brown and Company, 2009

Fate, Time, and Language: An Essay on Free Will
Universitetsoppgave om filosofen Richard Taylor
Columbia University Press, 2011

The Pale King
Ufullført roman
Little, Brown and Company, 2011

Both Flesh and Not
Essays
Little, Brown and Company, 2012

Bøker om Foster Wallace utkommet etter hans død:

Stefan Hirt
The Iron Bars of Freedom: David Foster Wallace and the Postmodern Self
Ibidem, 2008

Marshall Boswell
Understanding David Foster Wallace
University of South Carolina Press, 2009

David Lipsky
Although of Course You end up Becoming Yourself
Broadway, 2010

David Herin (red.)
Consider David Foster Wallace: Critical Essays
SSMG Press, 2010

Stephen J. Burn
David Foster Wallace’s Infinite Jest. Second Edition: A Reader’s Guide
Continuum, 2012

Samuel Cohen & Lee Konstantinou (red.)
The Legacy of David Foster Wallace
University Of Iowa Press, 2012

Stephen J. Burn (red.)
Conversations with David Foster Wallace
University Press of Mississippi, 2012

Diverse
David Foster Wallace: The Last Interview
Melville House, 2012

På nettet presenterer nettsiden The Howling Fantods jevnlige oppdateringer om nye hendelser i Wallace-land: avisartikler, kritikker, forelesninger etc.

 

Avatar

Ola Jostein Jørgensen