Den som spør folket om råd, blir en trussel mot Europa. Det er markedenes budskap. I de siste tjuefire timene har det også blitt politikkens budskap. Vi opplever et dramatisk kursfall for den republikanske grunntanken.
Frankfurter Allgemeine Zeitung, 1. november 2011
To dager – så lenge varte de europeiske elitenes følelse av ny stabilitet. Kursene sank allerede før Papandreous kupp. To dager rettet verden blikket mot gudmor Merkel, så krisen. Skulle man beskrive det med et medisinsk begrep, måtte det være: patologisk. Man kunne beskrive hvor syk den kollektive psyken er, hvor usanne og selvbedragerske de stormannsgale og selvbevisste fantasiene har blitt, med god hjelp fra mediene. Det kan ikke kalles annet enn patologisk.
Forferdelsen sprer seg i Tyskland, Finland, Frankrike, ja til og med i England, den sprer seg i finansmarkedene og i bankene: Forferdelsen over at den greske statsministeren Georgios Papandreou planlegger en folkeavstemning om et spørsmål som avgjør Hellas’ skjebne.
På tirsdag kunne man med minutters mellomrom lese hvordan banker og politikere truet med at børsene ville kollapse. Budskapet var entydig: Grekerne måtte være dumme hvis de sa ja. Og Papandreou er en gambler som tok sjansen på å spørre dem. Men før skrekkens panikkspiral fortsetter å dreie, lønner det seg å ta et skritt tilbake og se nærmere på hva som utspiller seg foran våre alles øyne: Nemlig et skuespill om forfallet til de verdiene og overbevisningene som én gang legemliggjorde selve den europeiske idé.
Enkelte aktører i finansmarkedene ser lenger inn i fremtiden, og forestiller seg hvordan historien om forfallet vil fortsette. Britiske «Telegraph» gjengir en vits som fortelles i finanskretser, og visstnok også i den britiske regjeringen: Nå ville det være bra om en militærjunta gjennomførte et statskupp og tok makten i Hellas, for militærjuntaer kan ikke være medlemmer i EU. Og redaktøren i «Forbes» – ikke noen hvem som helst i finansverdenen – hadde opprinnelig denne tittelen på en artikkel: «Den sanne greske løsningen: Et militærkupp». Men etter lesernes reaksjoner fikk han kalde føtter og endret det til: «Den motbydelige greske løsningen». For deretter å åpne sluseporten enda et stykke: «Vitsen er så trist og bitter fordi dette – hvis man ser bort fra det lille problemet at Hellas ville bli et militærdiktatur – faktisk ville være en god løsning for Hellas.»
En moralsk fellesforståelse går til grunne
Man må ikke kjenne alle forbindelser mellom vitser og underbevisstheten for å forstå at etterkrigstidens felles moralske forståelse av en høyere, finansøkonomisk fornuft er i ferd med å ødelegges. Slike prosesser kommer snikende, de arbeider i det halvbevisste. De kan ta tiår før de munner ut i en ny ideologi. Slik var det alltid i inkubasjonstiden for de store autoritære krisene i det tjuende århundre.
La oss skrive svart på hvitt hva Papandreou har sagt, det som i europeiske ører høres ut som vrøvl fra en uberegnelig, syk person: «Folkets vilje er bindende». Hvis folket avviser den nye avtalen med EU, «blir den ikke vedtatt». Senest for noen dager siden var den tyske forståelsen av demokrati identisk med den parlamentariske forbeholdelsesretten.1 Tvunget frem av høyesterett og hilst velkommen av alle partier. Selv et EU-toppmøte måtte flyttes av den grunn. Det samme gjelder visst ikke for Hellas.
Men hva er det som virker så urimelig? At den greske statsministeren lar folket selv avgjøre spørsmålet som avgjør dets skjebne. Den angivelig forbilledlig sparsomme tyske borgeren og hans politikere reagerer med panikk – men bare fordi finansmarkedene reagerer med panikk. De har gjort seg til fanger av forventningene som finansmarkedene forvalter. Og se hvor det har brakt oss: Nå anser man Papandreous ord som farlige for fellesskapet.
Politikken taper terreng
Det blir stadig tydeligere at det Europa nå opplever, ikke er noen enkeltepisode, men en kamp mellom økonomisk og politisk makt. Den politiske makten taper terreng i stor skala. Det blir enda klarere når alle de politiske begrepene som er forbundet med et samlet Europa, nå spres for alle vinder, som aske. Og prosessen går stadig raskere. Mangelen på forståelse for Papandreous avgjørelse er også en mangel på forståelse for den demokratiske offentligheten – og for hvilken pris man må være villig til å betale for den.
Merker vi ikke at vi overlater evalueringen av politiske prosesser til kredittvurderingsbyråer, analytikere og tilfeldige banksammenslutninger? Alle disse har blitt beleiret og utspurt i løpet av de siste 24 timene, som om de skulle ha noe som helst å si til at grekerne vil stemme om sin egen fremtid.
Papandreou gjør det rette
Den påståtte rasjonaliteten i finansøkonomiske prosesser har hjulpet den atavistiske underbevisstheten til sitt gjennombrudd. Nå som nasjonalismens æra er over, skulle man tro det var slutt på at hele land blir skjelt ut som late og uhederlige. Men nå er denne typen oppførsel tilbake, angivelig støttet av «fornuftige grunner». Når påtvunget markedskonformitet gjør at parlamentarismen deformeres, er ikke folket lenger legitimert som en «ekstraordinær lovgiver»: Når det gjelder Hellas, tvinger det snarere frem en slik viljeserklæring. Selv i Tyskland risikerer en fritt valgt parlamentsrepresentant som velger å følge sin egen samvittighet å få høre at man «ikke lenger tåler trynet hans».2 Det som skjedde med enkeltmennesket Wolfgang Bosbach, skjer nå med en hel stat. Hvis det fortsetter på samme måte, skjer det snart med hele Europa.
Papandreou gjør det riktige når han lar folket ta ansvar. Og ikke bare dét: Han viser vei for hele Europa. I den nye situasjonen burde Europa egentlig gjøre alt for å overbevise grekerne om hvorfor den veien de viser er riktig. Men da måtte Europa først overbevise seg selv. Og denne prosessen kan ikke foregå i betongen i Brussel, eller ende med at en tøylesløs presse betegner den tyske bundeskansleren som en gigant. I stedet ville den være en bekreftelse for de andre europeiske statene som selv er tynget av stor gjeld. Og endelig måtte de ta stilling til hvilken pris de er villige til å betale for den immaterielle verdien av et samlet Europa.
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.
© Alle Rechte vorbehalten. Frankfurter Allgemeine Zeitung GmbH, Frankfurt. Zur Verfügung gestellt vom Frankfurter Allgemeine Archiv
- Overs. anm: «Parlamentsvorbehalt» eller parlamentarisk forbeholdelsesrett betegner det tyske parlamentets rett til å overprøve regjeringens avgjørelser i tungtveiende saker. Den parlamentaristiske mekanismen ble svært aktuell da det ble klart den tyske regjeringen ikke kunne gi tilsagn til nye europeiske kriseplaner uten godkjenning fra forbundsdagen. ↩
- Overs. anm: Wolfgang Bosbach, representant for det konservative partiet CDU i den tyske forbundsdagen. Da han i september 2011 stemte mot regjeringens forslag om å utvide det europeiske stabilitetsfondet, ble han frosset ut og grovt fornærmet av sine egne partikolleger. ↩
