Dei kvite skuggane

Spørsmålet er ikke hvordan dronene lever opp til militære målsetninger, men hvilke mål de skaper i seg selv.

Tidligere publisert i Vagant 3/2015. For English version, please click here.

Vi lever i the dawn of the drone. Amazon lanserer snart budtjenesten Amazon Prime Air, og hevder selvsikkert at det i framtiden vil bli like vanlig å se pakkedroner i lufta som postbiler på veien. I begynnelsen av august i år hang en kameradrone over terrassen til ekteparet Hanne Grotjord og Torbjørn Jagland i Risør og forstyrret privatlivets fred. Under et søndagstreff med riskremspisende småbarnsforeldre, ble jeg nylig fortalt at siste velferdstiltak i den lokale hjørnesteinsbedriften ikke var en tur til Ålesund Gokartklubb eller innkjøp av et nytt pingpongbord, men en drone ustyrt med avansert videokamera. Ikke så rart, kanskje, når de allerede selges for 999,– på Coop Extra.

4Leveringsdrone

DHL-pakkekopter. Leveringsdrone. Microdrones, Tyskland 2014.

Som så mange andre sivile gleder, fra teip til internett, skyldes dronens tilgjengelighet en intensiv utvikling i militærteknologien. Vidt definert – som et ubemannet flyvende kjøretøy – er den strengt tatt ingen ny oppfinnelse. Mange sporer den tilbake til Østerrikes bruk av luftballonger med eksplosiver i angrepet på Venezia i 1849 – med vekslende vindretning og hell. I mellomkrigstiden utviklet det britiske luftforsvaret den såkalte «Dronningbien» – det første radio- styrte flyet som kunne vende tilbake og dermed brukes igjen. I Vietnamkrigen samlet droner informasjon for amerikanerne, og de var viktige for Israel under invasjonen av Libanon i 1982. Siden 11. september har produksjonen og bruken av droner skutt i været. Med utviklingen av avansert styrings-, våpen- og videoteknologi over ubegrensede avstander, har dronen gått fra å være en kuriositet til å skape et nytt paradigme for hvordan krig føres: «It’s not science fiction. It’s what we do everyday,» lyder det amerikanske luftforsvarets slagord i en rekrutteringsvideo. Obamas hemmelige droneprogram i land som Pakistan og Jemen – «one of Washington’s worst-kept secrets» ifølge New York Times (04.12.09) – har plassert dronen sentralt i en rekke offentlige diskusjoner. Kritikerne frykter at terskelen senkes for staters villighet til å gå i krig, mens de mest begeistrede ser en saliggjørende løsning på hærførerens urgamle drøm: Angrep uten risiko.

Også i filmindustrien har dronen begynt å gjøre seg gjeldende, som et nyttig verktøy under innspillinger – aldri før har det vært så enkelt å filme Oslo sentrum ovenfra på nattestid, for å skape et inntrykk av pulserende liv som inviterer til kriminelle affærer –, men ikke minst i interessen for selve dronen. Flere kritiske dokumentarer har fått massiv pressedekning, og fremst blant disse står regissør Tonje Hessen Scheis Drone (2014), som har gått sin seiersgang på festivaler verden rundt. Det er ikke overraskende at den høyteknologiske dronen har en særlig tiltrekningskraft på filmen. Overvåkningen kler det visuelle mediet svært godt, tenk bare på kikkingens maktbalanse i spenningsfilmer som Hitchcocks Rear Window (1954) via Coppolas The Conversation (1974) til Tony Scotts Enemy of the State (1998) – listen kunne vært like omfattende som IMDb. Dessuten brukes jo dronen i krig og etterretning – sikre vinnere på kino, med eller uten plagsomme moralske dilemmaer.

Litterær oppmerksomhet er det derimot mindre av, tross fenomenets etiske og politiske sprengstoff. Et raskt søk på Google avslører noen amerikanske spenningsromaner, blant annet Richard A. Clarkes Sting of the Drone (2014), som ifølge en blurb på omslaget har gjort det samme for dronen som Tom Clancy gjorde for ubåten. Hva Tom Clancy gjorde for ubåten vet jeg ikke, men jeg konstaterer at det foreløpig finnes få litterære forsøk på å nærme seg dronen om man beveger seg utenfor spenningslitteraturen. Det var derfor en liten begivenhet da forfatter og medieforsker Øyvind Vågnes i fjor ga ut sin fjerde roman, Sone Z (Tiden) – trolig den første norske droneromanen.

Sone Z etablerer et klassisk dystopisk univers. Alt er tilsynelatende i orden, men samtidig goldt. Tidlig påpekes det at byen er tom for fugler, muligens fordi det er noe i lufta de ikke tåler, uten at vi forstår helt hvorfor. Samfunnet som skildres gir assosiasjoner til Orwell, men dens antiseptiske renslighet gjør det kanskje mer nærliggende å tenke på Axel Jensens Epp (1965). Fasadene er glatte og kjølige, og i stedet for aktivt handlende individer finnes bare forutsigbar atferd. Tross hint om indre uroligheter og misnøye, går skillet primært ved den store muren bygget langs kystlinja i sone Z. På innsiden av muren hersker, om ikke fordragelighet, så i det minste fred. Det er denne freden, eller snarere stabiliteten, hovedpersonen DeGarve har som oppgave å opprettholde. Som ansatt i etterretningen til dette ikke navngitte landet, består hans daglige virke i å overvåke innbyggere og ulovlige innvandrere langs muren ved hjelp av droner.

2Kameradrone

MD3-1000. Kameradrone. Microdrones, Tyskland 2014.

Romanen åpner med at datteren Lil er forsvunnet. På grunn av fare for overbelastning, overføres DeGarve midlertidig til sone B for å få enklere arbeidsoppgaver. Sonene er inndelt som årringene på et tre, med økende grad av trygghet og velstand jo nærmere kjernen (sone A) man kommer, og dette gjenspeiler hvilke arbeidsoppgaver som følger med overvåkningen av de forskjellige sonene. «Kvar sone kravde sitt eige temperament,» sier en av DeGarves kolleger:

Alt du såg, såg du gjennom siktet. Slik var det i alle sonene. Men i sone B auka ikkje pulsen når du peila inn, slik. Ein operatør i Z var meir som ein jeger. Du utvikla eit eige blikk, der du flaut over muren. Som om du leitte etter ville dyr med nattkikkert.

Fra å være en jeger som beskytter territoriet mot ytre «trusler», altså flyktninger, må DeGarve vende overvåkningen mot sine medborgere, og kjempe en kamp mot kjedsomheten: «Lite eller ingenting skjer under flya våre, der nede i velstandssonen.» Under et av disse skiftene ankommer sjefen Clemet med en nyansatt, og dermed oppstår en effektiv, skjønt litt formelpreget anledning til å sette leseren inn i etterretningens mentalitet og utvikling, i form av en tale til aspiranten om de uformelle kjørereglene «som ikkje står i instruksen». Tilfreds forteller Clemet om det økende handlingsrommet etterretningstjenesten har oppnådd, og han minnes med gru den byråkratiske fortiden da «retnings- linjene for byromsonene [var] tydelege. Skarpe, avgrensa. Prosessane skulle kunne ettersporast. I logg og protokoll. Det måtte føreligge ei årsak for alt ein føretok seg. Ein godt grunna mistanke». Men med bombingen av et renseanlegg endret praksisen seg, formodentlig framtvunget av «oppvasken som følgde» terroraksjonen. At en terroraksjon kan endre spillereglene og balansen mellom det som er underlagt demokratiske prosesser på den ene siden, og skjult etterretning på den andre, er velkjent. CIAs overtakelse av det amerikanske luftforsvarets droneprogram er av de mest kontroversielle eksemplene. Det er lett å tenke på Ground Zero i New York når romanen forteller om minnesmerket etter renseanlegget: Dit kan de etterlatte gå med sin sorg, mens frykten for at det skulle skje igjen – «Den fekk vi ta oss av», som Clemet bad guy-aktig sier. Frykten for nye angrep utvider aksepten for preventive tiltak.

I Spielberg-filmen Minority Report (2002), basert på Philip K. Dicks novelle med samme navn fra 1956, er denne drømmen dratt til sitt ytterpunkt. Ved hjelp av såkalte «precogs» – synske mennesker koplet til en datamaskin som visualiserer framtidsscenariene deres – kan politiet simpelthen se inn i framtiden og stanse udåden før den finner sted: Etterforskerne blir framtidsforskere. En lignende ønskedrøm uttrykkes av Andy von Flotow, styreleder og grunnlegger av INSITU, et virkelig selskap som produserer en betydelig del av det amerikanske luftforsvarets droner. I Hessen Scheis dokumentar Drone deler han sine visjoner fra verkstedet med en ubekymret mine: «Jeg håper drapene blir så målrettede at individene som aktivt igangsetter krigshandlinger dør før de får sjansen til å fullføre sitt verk.» Han sikter her formodentlig ikke til sine egne styresmakter, men potensielle opprørere i land som Pakistan og Afghanistan.

Sone Z har ingen synske precogs – som framtidsroman faller den innunder kategorien near future science fiction, da lite eller ingenting er teknisk umulig sammenliknet med vår egen tid. Men drømmen om å ta ondet ved roten, før det skjer, deler romanens etterretning med myndighetene i Minority Report og Dr. von Flotow. Clemet presenterer visjonen slik:

Det var då [renseanlegget sprengde] dei forstod det, sa han. At for å kunne forhindre katastrofen, må ein inn før. Ein må inn der tanken tek form. Der ideane utfaldar seg. Der alt er pregnant. Der planar materialiserer seg. Ein må inn til stovebordet, i ei leilegheit ein eller annan stad ute i sone D eller E, der nokon sit samla. Der bomba vert nemnd for første gong. Lenge før det eksploderer på eit gatehjørne i sone B. For då er det for seint.

Målet er å kvele spiren før den slår ut i full blomst. Likevel kan ikke frykten for terror alene forklare den økende overvåkningen – verken i Sone Z eller i vår egen hverdag. Like mye skyldes endringene at mer er blitt teknologisk mulig:

Før følgde vi eit individ, sa Clemet. Det er poenget mitt. Vi følgde eit menneske, og vi grunna det i ein mistanke. No retter vi blikket mot alt, heile tida. Fordi vi kan det. Middelet har definert eit nytt mål.

Clemets innføringstale oppleves noe programmatisk og overforklarende, men har samtidig den fordelen at den synliggjør romanens idéstoff: Hvordan veves de teknologiske endringene inn i de mentale, og hvordan forskyver de grensene for hva som er akseptabelt? Og hvorfor har totalovervåkning blitt normen? «Fordi vi kan det,» sier Clemet.

Utover å dreie seg om overvåkning generelt, er det viktigste temaet for Sone Z de væpnede dronenes inntog. Aktivitetene ved muren i den ytterste sonen er av avgjørende betydning for romanen. I dette området bærer dronene missiler som operatøren er autorisert til å fyre av hvis han finner det nødvendig. Drapsdronen er også hovedanliggendet i Théorie du drone (2013) av den franske filosofen Grégoire Chamayou, som i begynnelsen av 2015 utkom på engelsk under tittelen A Theory of the Drone (The New Press – også utgitt som Penguin-bok under tittelen Drone Theory). Her drøfter Chamayou hvilke etiske og politiske konsekvenser dronekrigføringen kan få, for enkeltpersonene som utfører angrepene, militærvesenet og dets selvforståelse, ofrene og for sivilsamfunnets syn på krigføring.

1Predator

MQ-18 Predator. Ubemannet luftfartøy. General Atomics Aeronautical Systems. USA 1995.

Tilnærmingen i boka er påvirket av den fransk-jødiske mystikeren og marxistiske filosofen Simone Weil (1909– 1943), som hevdet at det er en farlig blindvei å analysere krigføringen og militærvolden ut fra dens mål: Essensen i hennes materialistiske metode, skriver hun, er at den «knytter langt mindre betydning til de målene som blir forfulgt, enn til de nødvendige konsekvensene som ligger nedfelt i bruken av de anvendte midlene». Weil er altså mindre interessert i å vurdere hvorvidt målene rettferdiggjør midlene. I stedet undersøker hun hvordan midlene selv er med på å skape nye mål. Selv om Weil bare nevnes i forbifarten innledningsvis, styrer denne holdningen Chamayous kritiske granskning. Langt fra å være filosofiske spissfindigheter uten praktisk betydning, kan Chamayou med dette perspektivet ta et steg til siden for det vante spørsmålet om samsvaret mellom midler og mål, til fordel for følgende problemstilling: Hvilke (nye) mål blir framprovosert av droneteknologien?

I Clemets tale ovenfor, sies dette i klartekst, skjønt i en ublu og selvgratulerende tone: «Middelet har definert eit nytt mål.» Her sikter han til den utstrakte overvåkningen av egne borgere, «fra å sjå etter nokon til å følgje med på alle» – men dette er opplagt overførbart til grensekontrollene i sone Z, hvor det er legitimt å eliminere uønskede inntrengere uten forvarsel. Om man anvender Chamayous perspektiv på Obamas hemmelige droneprogram mot personer som mistenkes å kunne begå terrorhandlinger, kan man spørre: Hvor langt ville amerikansk etterretning gått i kampen mot terror, og hvor aktivt ville den intervenert i fjerntliggende områder, om droneteknologien ikke var tilgjengelig? Det som tilsynelatende begynte som en reaksjon på hendelsene 11. september 2001, ser ut til å ha endret seg til en permanent krig mot dem som anses tilbø elige til å foreta terroraksjoner i framtiden – selv om de befinner seg i land som formelt sett ikke ligger i noen væpnet konflikt, ja, selv land som er Usas allierte. Riktignok markerte president Obama en endring da han i 2013 erklærte at «krigen mot terror» – innledet av George W. Bush 20. september 2001 – var over. Heretter ville Obama-administrasjonen heller vektlegge spesifikke angrep rettet mot enkeltgrupper som utgjorde en trussel mot USA, men som blant annet Schei Hessens dokumentar bevitner, fikk dette snarere retoriske enn praktiske konsekvenser.

Dette er en øm tå i det offisielle USAs utenrikspolitikk. Én ting er at landet formelt sett lå i krig med Irak fra 2003–2011 og har ligget i krig med Afghanistan siden 2001. På omstridte premisser, riktignok, men likevel: i krig. Verre er det at landet gjennomfører en rekke droneangrep i andre områder, hvor det kanskje mest omtalte tilfellet er Waziristan, nordvest i Pakistan på grensen til Afghanistan. Schei Hessens dokumentar følger en pakistansk jurist og en britisk menneskerettighetsadvokat i deres forsøk på å reise en rettsak mot CIA-representanter i Pakistan, ansvarlige for droneangrepene i regionen. Det virker utenkelig at USA skal gå til krig mot sin allierte, Pakistan, men samtidig gjennomføres systematisk dårlig skjulte droneangrep mot deler av befolkningen i området, angivelige terrorister, ikke nødvendigvis på bakgrunn av hvem de er, men på grunn av hva de gjør, altså deres mistenkelige oppførsel, som kan bestå i å være en gjeng yngre, skjeggete menn med maskingevær som samles. Spencer Ackerman i The Guardian beskriver framgangsmåten slik: «Obama-administrasjonen betrakter det uspiselige valget mellom enten utmattende bakkekriger eller passiv aksept av terrorisme som de eneste alternativene til droneangrep. Deretter gratulerer man seg selv for å ha gjort det kloke, etiske og ansvarlige valget, nemlig å drepe folk man ikke vet hvem er» (25.04.15).

I en slik situasjon, hvor krig er utenkelig samtidig som angrep gjennomføres jevnlig, framstår Chamayous weilske besinnelse over hva midlene framprovoserer av handling opplysende. Om valget står mellom droneangrep og ingen handling – da tradisjonelle militære intervensjoner ville forårsaket for store økonomiske, politiske og diplomatiske omkostninger – framstår droneangrepet som det minste ondet. Chamayou advarer mot denne minste ondet-logikken med et sitat fra Hannah Arendt: «Politisk sett har svakheten til dette argumentet vært at de som valgte det minste ondet lett glemmer at de valgte det onde.» To begrunnelser opptrer hyppig når dronetilhengere ønsker å framstille den som det minste ondet, eller – av de mest freidige – som et «humanitært» framskritt. Den første – og mest åpenbare – er at soldatenes liv blir spart: Om vi uansett må knerte motstanderne, er det selvsagt best å gjøre det uten selv å bli utsatt for fare. Det poengteres gjerne at dette alltid har vært et mål: «Ambisjonen om å kunne ta liv over avstand har kjennetegnet hele den militærteknologiske utviklingen. Spyd, gevær, bombefly og missiler ble alle utviklet med dette formålet for øyet,» skriver Andreas Brekke Carlsson, Camilla Serck-Hansen og Jacob Thomas Staib, alle tilknyttet Etisk råd for forsvarssektoren, i artikkelen «Krig med fjernkontroll – droner og krigens etikk» i Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) 1/2015 (se forkortet versjon her). Den andre begrunnelsen går på ofrene selv: Dronens høye presisjon, grunnet lang innsamling av informasjon om de eventuelle terroristene, og ikke minst nøyaktigheten i selve droppet, gjør den mer treffsikker enn det tradisjonelle bombeflyet, som har lang høyere risiko for å ramme sivile.

Andrew Niccol. Good Kill, Voltage Pictures 2014

Andrew Niccol. Good Kill, Voltage Pictures 2014

Denne forestillingen om dronens minste onder er utilitaristens våte drøm – som skreddersydd for et pirrende ex. phil.-dilemma: Hvis A, ved å drepe B, redder C og D – bør han da gjøre det? Kjør debatt. Rettferdiggjøringen av dronepilotenes likvideringer, på grunnlag av hva offeret muligens hadde planer om å utrette (helst mot amerikanske borgere), står sentralt i flere av de nyere spillefilmene om amerikanske droneføreres hverdag. I Andrew Niccols Good Kill (2014), overtar CIA kontrollen av luftforsvarets operasjoner, som går fra å være loggførte militære angrep, til å gå off the record i etterretningens tjeneste. Opptaksutstyret slås av, og ordren er klar: «Ingenting dere gjør har skjedd.» For hovedpersonen Thomas Egan (spilt av Ethan Hawke), vokser motforestillingene etter hvert som det viser seg at agentene i Langley har lite omtanke for de sivile som befinner seg i nærheten. Regnskapet, som dronepilotene aldri har oversikt over, ender visst alltid i pluss: «Etter vår vurdering er den største risikoen å ikke gjøre noe.» Martin Luther Kings berømte ord – om at det største problemet er gode menneskers likegyldighet og ikke de ondes handlinger – får her et perverst manikeisk utløp: Vi er de gode, og derfor er handlingene våre også det. Den manglende gjennomsiktigheten som ligger i CIAs og all etterretnings natur, pulveriserer dessuten ansvarskjeden – for hvem kan stilles til ansvar for eventuelle krigsforbrytelser når beslutningene tas i det skjulte? «Did we just commit a war crime, Sir?» spør en av pilotene på basen. Ingen svarer.

Drone nevada

Tonje Hessen Schei. Drone, Flimmer Film 2014

Et av de store spørsmålene dronen reiser, er hvilken rolle avstanden mellom dronepiloten og offeret spiller. Det er ingen hemmelighet at amerikanske dronepiloter gjerne sitter i en bunkers i luftforsvarets base Creech i Nevada-ørkenen, en snau times kjøretur fra Las Vegas, hvor de på skift følger dronenes blikk på skjermer. Gjør denne avstanden det enklere å ta liv enn om man ligger mann mot mann et sted i Midtøsten – og i så fall, er det problematisk? Ikke nødvendigvis, om man følger den forsvarsetiske troikaens artikkel i NNT, som blant annet drøfter om «det er noe ved droneteknologien som gjør operatøren mer tilbøyelig til å ta beslutninger som strider mot diskrimineringsprinsippet».

Diskrimineringsprinsippet utgjør sammen med proporsjonalitetsprinsippet hovedreglene i den såkalte rettferdig krig-tradisjonen (jus in bello), og går ut på at enhver voldsbruk i krig skal skåne sivile så langt det er mulig. Men etter å ha luftet innvendingene om at fysisk nærhet skaper større uvilje mot å ta uskyldige liv, skriver trioen følgende: «Avstanden mellom operatør og mål er imidlertid ikke nødvendigvis til hinder for diskrimineringsprinsippet. Avstanden kan bidra til større grad av objekti- vitet.» I dette argumentet er det underforstått at dronepiloten ikke lar seg rive med av kampens adrenalin og hevntørst, da hans eller hennes liv er utenfor fare, og at beslutningene dermed kan tas mer «objektivt», fundert i krigskonvensjonenes krav om skillet mellom akseptable og uakseptable drap.

Avstanden mellom operatør og mål har fått andre kritikere til å frykte en «Playstation-mentalitet» blant dronepilotene, altså en manglende evne til å fatte at konsekvensene av ens handlinger rammer mennesker av kjøtt og blod. To menneskerettighetsjurister siteres i NNT-artikkelen på denne bekymringen: «Det unge militærpersonellet som er oppvokst med videospill, dreper nå virkelige mennesker på avstand med joystick. Hvordan kan denne generasjonen soldater verdsette retten til liv, når de befinner seg så langt unna de menneskelige konsekvensene av handlingene sine?» Overgangen fra dataspillets til kontrollrommets joystick er ifølge dette resonnementet så liten at den psykologisk sett gjør det for lett å drepe. Denne bekymringen avvises delvis av artikkelforfatterne i NNT: For det første kan det i mange tilfeller være bra at det er lettere å ta liv, så lenge angrepet er legitimt og i tråd med krigskonvensjonene. For det andre tyder forskning på at også dronepiloter rammes av post-traumatisk stresslidelse (PTSD), og dette indikerer at de ikke er så uberørt av sine gjerninger som man kanskje fryktet.

Uavhengig av om droneoperatørene faktisk har problemer med å skjelne mellom virkelige og virtuelle fiender eller ei, er det et faktum at det amerikanske forsvaret har utviklet egne dataspill for rekrutteringsarbeidet. I Schei Hessens dokumentar finnes en scene hvor tusenvis av tenåringsgutter sitter beskjeftiget med krigsspill under et gaming-arrangement, mens en eldre oberst observerer det hele. Er det her framtidens luftkrigere finnes? I en slags «nerdenes hevn», som en tidligere pilot i filmen kaller det?

Tonje Hessen Schei. Drone, Flimmer Film 2014.

Tonje Hessen Schei. Drone, Flimmer Film 2014.

Hvordan oppleves det å drepe på denne måten, hvor ens motoriske handlinger og ens bilde av situasjonen minner så mye om å spille data? Hva gjør det med «piloten»? Rick Rosenthals lite sofistikerte, men like fullt nervepirrende Drones (2013), bruker store bokstaver for å løfte fram dette spørsmålet. Her sitter droneparet Jack og Sue og venter på et såkalt HVT (High-Value Target) som skal likvideres i Afghanistan. Jack er rekruttert på grunn av sine dataspillferdigheter, og hans fremste råd til sin nyansatte kollega er å ikke tenke for mye, for han innrømmer at arbeidet «gives you weird fucking dreams». Den langtekkelige overvåkningen avveksles av videospill på de samme skjermene, visstnok en obligatorisk del av opplæringen. Selv om Sue er ny representerer hun tradisjonelle militære verdier, og blir derfor fort kritisk til oppdraget: «Det er som å tråkke på en maur.» Under et opphetet øyeblikk, hvor de er like ved å ta livet av uskyldige sivile, roper Sue fortvilet: «Jeg har studert krigshistorie i fire år, men ingen krig jeg har lest om er som denne!» Jack svarer: «Kanskje du ikke skulle lest så mye – kanskje du heller skulle spilt dataspill?»

Sue i Drones, Thomas Egan i Good Kill og DeGarve i Sone Z har alle til felles at de tidligere har vært jagerpiloter, eller at de ønsker å være det. De er overgangsfigurer, med det ene beinet plantet i den tradisjonelle militære selvforståelsen – hvor det å utsette seg selv for fare er en selvfølge – og det andre beinet i vår post-heroiske droneæra, hvor risikoen er utradert. På sine respektive arbeidsplasser til- hører de mindretallet som faktisk har flyverutdanning – de fleste som omgir DeGarve er «utdanna i simulator». Denne situasjonen gjenspeiler dagens USA, hvor det utdannes flere dronepiloter enn jager- og bombepiloter til sammen. Også innad i forsvaret vekker dette bekymring, der mange frykter en krise i det militære ethos, som tradisjonelt har satt mot og selvoppofrelse høyt. DeGarve er innom liknende tanker i et tilbakeblikk: «Å flyge var å utsetje seg sjølv for fare. Seg sjølv, og andre. Det innebar eit overmot som hadde noko vakkert ved seg.» Som et ekko av dette, sier Egan i Good Kill: «I miss the fear. You’re up in the sky, something can happen, there’s a risk, you know.» Sue kan ikke fly på grunn av en skade på øyet, og hennes suverene beskyttelse i Nevada skaper en viss selvforakt, vis-à-vis terroristen: «At least he’s willing to die for what he believes in!» Det finnes åpenbart mye problematisk i DeGarves holdning, som ikke bør forveksles med romanens; å estetisere tradisjonell krigføring er neppe veien å gå mot en kritikk av dronen. Men på et psykologisk plan understreker alle disse figurenes opphøyelse av fare et ønske om å flykte fra den nummenheten som skapes av deres nåværende oppdrag.

Blir Dronepilotene faktisk syke av arbeidet? For å svare på dette spørsmålet viser både kritikere og apologeter til «hva forskningen sier» om de psykologiske senskadene oppdragene kan påføre operatørene. Chamayou hevder at interessen for dronepilotenes traumer først har kommet de seneste årene, i takt med den økende medieoppmerksomheten. På 00-tallet kunne man finne flere intervjuer med dronepiloter som nettopp omtalte sine handlinger som «a gamer’s delight», eller som en pilot siteres på i Theory of the Drone: «It’s like a video game. It can get a little bloodthirsty. But it’s fucking cool.» Chamayou sporer opp et skifte i retorikken, fra at de involverte påpeker slektskapet med dataspill, til å si: «We are not just playing video games here,» som det står i et The New York Times– intervju fra 2012.

For Chamayou er dette først og fremst et uttrykk for dronetilhengernes håndtering av omdømmeskandalene som fulgte slike medieutspill: «PR-rådgiverne må ha endret strategi og gitt troppene nye instrukser, for i dag finnes ikke lenger spor av slike erklæringer i intervjuene med dem.» Bildet av en kald og følelsesløs Nintendo-kriger er lite tillitvekkende: «Om de ikke følte noe, ville det åpenbart skape et moralsk problem. Men forutsatt at de dreper med aktsomhet og til og med ‹omsorg›, kan de fortsette å gjøre det med vår velsignelse.» Slik oppstår et paradoks i det militære systemet: Der man tradisjonelt har jobbet målbevisst for nettopp å gjøre soldater i stand til å drepe i en legitim krigssituasjon, og således slipe ned hva den enkelte måtte ha av mellommenneskelige motforestillinger, blir man i denne asymmetriske dronekrigen tvert imot nødt til å vise fram et menneskelig ansikt der nede i bunkersen: Denne mannen tar kanskje liv uten fare for sitt eget, men tro ikke at han gjør det med letthet! Desto mer perverst blir det for Chamayou når de mulige ettervirkningene (som PTSD) brukes som påskudd for å trekke fram soldatenes mot. Tradisjonelt er det pasifistene som har vist til de mentale belastningene ved krig, for ytterligere å understreke krigens omkostninger, også etter at den er over. Men her gjennomgår argumentet en orwellsk vending, slik at krigernes psykopatologier blir et bevis på deres offervilje: De utsetter seg ikke lenger for fysisk fare, men de risikerer mentale problemer, og fortjener derfor en medalje.

Hva slags kasus blir DeGarve i dette tilfellet? Er han en Nintendo-kriger eller en nervebunt, hjemsøkt av sin samvittighet? Av kolleger og overordnede framstilles han som en «legende» på arbeidsplassen, den som holder ut der andre bryter sammen. Det er kanskje mulig å anse DeGarves flyverfortid som en medvirkende årsak til den gryende aversjonen mot arbeidet hans, men det er ikke opplagt at dette utgjør et sentralt poeng. I stedet vekker en samtale med datteren, før hun forsvinner, den gnagende samvittigheten: «Tenkjer du nokon gong på dei, sa ho. På menneska, der ved muren.» Han forsøker halvhjertet å svare at han bare gjør jobben sin, men samtalen slutter uten forsoning, og planter en nagende tvil: Heretter klarer ikke DeGarve lenger å betrakte flyktningene som en udifferensiert masse, de trer fram som enkeltindivider: «Ein eller annen stad på vegen hadde dei fått tydelege trekk. Han skjønte jo at fantasien spela han eit puss, men det hjelpte ikkje. Det hadde vorte råd å skilje de ifrå kvarandre, dei var alle menneske med sine kjenneteikn.» Han begynner å bli hjemsøkt av «dei kvite skuggane» som han observerer i det varmesøkende kameraet, og rammes av søvnmangel. Et lignende motiv finnes i kortfilmen Drone av Justin S. Lee (2015). En nyutdannet dronepilot skal utføre sitt første oppdrag. Skjermene veksler mellom vanlig filming og varmesøkende kamera, slik at terroristen som leker med sønnen sin i det ene øyeblikket er fullt synlig, i det neste bare en hvit skygge som beveger seg på skjermen. Når den mer erfarne sidemannen ser at ferskingen får moralske skrupler, sier han: «It’s just a white duck, remember?», og slår tilbake på varmesøkende innstilling.

Dette understreker et annet særtrekk ved dronens avstand: Man er både nær og fjern på samme tid. Sammenliknet med for eksempel bombeflyet, kan dronepilotene utvikle en intim kjennskap til personene de senere henretter, ettersom de kan følge dem i ukesvis, bli kjent med deres vaner, venner og familie. Tross asymmetrien kan dette skape en identifikasjon og dermed en følelsesmessig tilknytning som man ikke nødvendigvis oppnår i felten. Og når disse menneskene attpåtil ikke utgjør noen akutt fare mot deg eller dine, kan det lett virke hjerterått å ta dem av dage.

Daniel Jewel. Drone, Third Man Films 2013

Daniel Jewel. Drone, Third Man Films 2013

Av de her omtalte bøkene og filmene, er det kun kortfilmen Drone (2013) av Daniel Jewel som ikke dveler ved en emosjonell konflikt hos dronepiloten. (Dronefilmenes manglende kreativitet i navnevalget – Drone (2013), Drones (2013), Drone (2014), Drone (2015), i likhet med popalbumet Drones av Muse (2015) – vitner trolig om emnets tiltrekningskraft.) Her står ganske enkelt piloten opp, kjører på jobb, finner sitt utvalgte mål på datamaskinen, sprenger ham i filler og kjøper en kaffe i automaten, før kolleger kommer på rekke og rad, klare for å gjøre mer av det samme. Likegyldigheten og automatiseringen, samt at arbeidet utføres i dress i et vanlig kontorlandskap, gir den dialogfrie kortfilmen et pushwagnersk uttrykk; her finnes verken følelse eller tanke – bare målrettet atferd. Fraværet av motforestillinger blir så påfallende at kortfilmen mer enn noe annet handler om dette fraværet.

I DeGarves tilfelle er ikke motforestillingene helt vasket vekk. Ikke dermed sagt at han begynner å stille spørsmål ved det han gjør – DeGarve er så godt som ribbet for moralske og politiske refleksjoner knyttet til virksomheten sin. Torgeir Mortensen i Universitas anser dette som en stor svakhet i den spissformulerte anmeldelsen «Sone Zzzzz» (19.10.14):

Den største skuffelsen er likevel at DeGarve ikke reflekterer over de åpenbare moralske problemstillingene han møter i jobben sin. Ikke annet enn helt i overflaten. Hans unnskyldning er like enkel som den er uoriginal. Det er ikke han som tar beslutningene. […] Hannah Arendts tese om ondskapens banalitet har aldri virket så uinspirert som i DeGarves verden.

Man må gi Mortensen delvis rett i sine innvendinger; det er noe forutsigbart og litt tafatt over DeGarves «Eg gjer berre jobben min». Samtidig finner jeg denne velartikulerte anmeldelsen vrangvillig når den etterspør et høyere refleksjonsnivå hos hovedpersonen. Vågnes har åpenbart ingen planer om å la DeGarve dele sine erfaringer i essayet «Dei kvite skuggane» i neste Samtiden, men forsøker heller å vise hvordan aberet får somatiske utløp, i form av svette, skjelving og insomnia. Og at dette holdes i sjakk ved bruk av utskrevne piller, slik Good Kills Thomas Egan drikker mer og mer for å holde droneaktivitetene på avstand i privatlivet.

Mot slutten av romanen innleder DeGarve en romanse med en kvinne han tidligere har overvåket under arbeidet. Han er håpefull, og savnet etter datteren synes merkelig fraværende hos den nyforelskede middelaldrende mannen, som her ser en mulighet til å legge fortidas gjerninger bak seg – uten noe reelt oppgjør – for å bli et nytt menneske. «Ei ny tidsrekning, nesten,» tenker han etter det første stevnemøtet, men det blir med nesten. Symptomatisk nok er det også her, på romanens 15 siste sider, vi får vite at DeGarves fornavn er Thomas, og at kvinnen heter Eva. Disse navnene stikker seg ut som mer gjenkjennbare og muligens intime enn romanens øvrige navn, som for denne leseren gir en slags kolonial klang av afrikaans: Witleth, Wahl, Seeberg, Moot, Vincents, Trellé. Dermed er det som om navneavsløringen i tillegg til å skape nærhet, innvarsler Thomas DeGarves mulige dåp som et frikjent menneske – i alle fall i egne øyne. Øynene til DeGarve er også sentrale i romanen, og det påpekes stadig at de er røde, irriterte og hovne. Det er ikke noe underlig i at en mann som er sterkt avhengig av øynene i arbeidet sitt utvikler en viss slitasje, men det ligger også en åpenbar overføringsverdi i dette poenget; øynene er merket av hva de har sett. I sluttscenen tar Eva affære og gir ham øyedråper med den megetsigende kommentaren «Så er du reinvaska.» Eva kjenner ikke til DeGarves fortid, og i sitt forsøk på å imponere henne har han viklet seg inn i en rekke medrivende løgner som han nærmest tror på selv. Når man dessuten vet at DeGarve har overvåket Eva i forkant, framstår ikke Evas renvasking av Thomas som den helt store renselsen; boka avslutter med at DeGarve står på kanten av blokkas takterasse, «vengelaus», og antakelig er dette det siste han gjør: «Han kunne høyre ei sirene, men lyden tapte seg i mørkeret, til alt han kunne høyre var vinden.»

3Kameradrone

Sprite. Kameradrone. Ascent Aerosystems, USA 2015

Med DeGarves mulige selvmord aksentueres spørsmålet: Hvem blir jeg når jeg styrer drapsdronen? Dette er lite berørt i Serck-Hansen & co. sin analyse i NNT, men opptar i høyeste grad Chamayou. Ettersom Chamayou har liten tro på at posttraumatisk stress er en passende diagnose på dronepilotene, foreslår den franske filosofen at vi kanskje heller bør undersøke om denne tilværelsen produserer atskilte psyker, altså en slags compartmentalization – eller innkapsling/avsondring/atskillelse, for å forsøke en norsk oversettelse. Er det her vi bør se etter morgendagens militære dyder, spør Chamayou; i evnen «å legge til side», og slik bevege seg uanstrengt mellom formiddagens henrettelser og ettermiddagens familiehygge? Denne kontrasten er hyppig anvendt i dronediskusjonen, og det er vanskelig å unngå poenger om den korte avstanden mellom Creech og Las Vegas, eller mellom Creech og forstedene – filmene vet også å utnytte denne smått absurde sømløsheten. «You just gotta keep compartmentalizing,» sier Egans sjef i Good Kill. Og sørg for at de atskilte sfærene ikke kommer for nær hverandre.

Det som først framstår som pose og sekk – man kan drepe noen bad guys og i neste øyeblikk bestille pizza, som det sies i Drones, eller kombinere «battlefield & blackjack» som i Good Kill – blir etter hvert en marerittaktig situasjon, hvor krigen siver inn i privatlivet og omvendt. I DeGarves tilfelle har avsondringen fungert sånn noenlunde over lang tid, selv når han vet han har drept uskyldige, men mot slutten ser det mentale forsvarsverket hans ut til å briste – det undertrykte vender tilbake. «Ein skal ikkje tole alt,» sier hans fraseparerte kone tidligere, og det gjør da heller ikke DeGarve, til slutt. Noe forsinket oppnår han en liknende erkjennelse som den tidligere dronepiloten og varsleren Brandon Bryant i Schei Hessens dokumentar: «The image of my soul was cracking, and breaking apart.» Thomas Egan knuser et speil i sinne mot slutten av filmen, for å se sitt eget splintrede speilbilde stirre tilbake. DeGarves forsøk på å gjøre godt – å restaurere bildet av seg selv – består i at han på siste vakt unnlater å rapportere om en horde med flyktninger på vei under muren i en tunnel.

Atskillelsens lettvegger brister altså for DeGarve, og i dette ligger nok romanens håp: Det er nettopp menneskelig svakhet – medfølelse, tvil, innlevelse – som gjør det mulig å kjempe imot dronenes dehumaniserende virkninger. Tross angrepenes dataspillaktige karakter, koster det pilotene noe å ha dødelig makt over andre – det er holdningen man finner i disse filmene og i Vågnes’ roman. Dette er de selvsagt i sin fulle rett til å mene, da det finnes tilfeller som Brandon Bryant til å understøtte dem. Samtidig påpeker Bryant i den samme dokumentaren, at han er den eneste blant sine mange kolleger som faktisk forteller om det som har skjedd og fortsetter å skje. Han tilhører med andre ord det forsvinnende lille mindretallet av frafalne som gjør opprør mot systemet. Majoriteten av dronepilotene utfører enn så lenge sine oppgaver, og muligens er ikke påkjenningene så store for dem – muligens fungerer faktisk avstanden formildende og oppretter en virksom moralsk buffer, slik at de kan leve livene sine som normalt. Prosentandelen av dronepiloter med posttraumatiske stresslidelser er faktisk lavere enn i den amerikanske befolkningen generelt, bemerker Chamayou. Militærpsykologen Hugo Ortega hevder i en rapport at dronepilotenes ubehag i bunn og grunn minner om det andre i tøffe yrker opplever: «Om du ser på sykepleiere som tar nattevakter, hvem som helst som jobber på skift, klager de over de samme tingene» (gjengitt fra Chamayou).

Det kanskje mest alvorlige problemet med dronen, ligger derfor ikke i hvilken sinnstilstand den etterlater sine operatører – selv om dette for all del er viktig nok. Problemet ligger i opphevelsen av skillet mellom krig og fred, slik at det som før var en krig som på et tidspunkt tok slutt, nå er en evigvarende politiaksjon, med den forskjell at dette politiet er unndratt normal rettspraksis – det tas ingen fanger, du er skyldig inntil det motsatte er bevist, og da er du kanskje allerede død. Hvorfor har det blitt slik? Fordi det er mulig, er kanskje det banale og korrekte svaret. Denne endringen drøftes ikke av Forsvarets etiske råd i NNT-artikkelen. Deres ønske om en «prinsipiell» etisk diskusjon, løsrevet fra de faktiske omstendighetene, gjør at de ender opp med en isolert analyse av dronens virkemidler for å nå militære målsetninger, der det ikke blir innreflektert hvordan militære mål forskyves på grunn av dronens teknologi. Påfallende nok bruker Brekke Carlsson, Serck-Hansen og Staib eksempler fra droneangrep i Pakistan når de snakker om tap av sivile liv under krigføring, uten å presisere at USA og Pakistan er allierte. Det er nettopp denne blindflekken Chamayou forsøker å synliggjøre; forvirringen mellom militære og sivile angrep, og hvordan angrep autoriseres fra øverste hold, i det skjulte, uten å gå omveien om vervede soldater blant egne borgere som vil stille spørsmål ved nødvendigheten av dette angrepet: Er det verdt å risikere livet sitt for dette?

Om ikke lenge vil det sannsynligvis finnes droner på størrelse med bier, utstyrt med kamera og dødelig gift. Da vil muligens dronetilhengernes påstander om «kirurgisk presisjon» endelig bli sanne – men til hvilken pris? Hvor mange henrettede fiender er nok, for at en selv skal føle seg trygg? Alle? Hvem er alle? Blir vi trygge da?

Arne Borge

Arne Borge

Facebook

Twitter