«De virkelige forbryterne går fortsatt ustraffet»

INTERVJU. Ifølge FNs spesialrapportør Nils Melzer er behandlingen av Julian Assange ment å statuere et eksempel for alle regjeringskritikere. 

Nils Melzer
1. november 2016 ble Nils Melzer (f. 1970) utnevnt til spesialrapportør mot tortur av FNs menneskerettighetsråd. Siden 2019 har han rapportert fra Julian Assanges situasjon. I 2021 utkom Melzers bok Der Fall Julian Assange (Julian Assange-saken). Bokens tese: Ved hjelp av Assange skal et eksempel statueres – for å avskrekke alle som vil offentliggjøre de mektiges hemmeligheter. Boken er et sjokkerende tidsdokument over den brutale behandlingen av en regjeringskritiker i Vesten. Foto: FN Geneva/Flickr.com (CC BY-NC-ND 2.0)

Nils Melzer, du er FNs spesialrapportør mot tortur. Hvor lenge har du jobbet med menneskerettigheter og krigsforbrytelser?

– Jeg var opptatt av internasjonale temaer allerede da jeg studerte jus i Sveits. Etter at jeg fikk advokatbevilling, tok jeg kontakt med Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC). De sendte meg til Kosovokrigen. Jeg jobbet for ICRC i tolv år. Jeg var også i Midtøsten. Jeg besøkte krigsfanger, skrev rapporter om tortur. Så kom 11. september og dronedrapene. Jeg skrev doktoravhandling om dette ved siden av jobben som juridisk rådgiver for ICRC. Deretter ble jeg professor i internasjonal rett i Glasgow og Genève. Dessuten har jeg vært sikkerhetspolitisk rådgiver for den sveitsiske regjeringen.

Hvorfor gikk du til FN som spesialrapportør mot tortur? 

– I en rekke krigsområder har jeg sett menneskehetens mørkeste sider. I krig blir mennesker blinde av frykt. Etter 11. september var amerikanerne kollektivt traumatisert. Det var da de beryktede black sites oppstod, hvor amerikanerne har bedrevet tortur og mishandling. Jeg ville gjøre noe og ikke bare leve et fredfullt liv i Sveits. I mange år har jeg besøkt fengsler over hele verden. Til slutt anbefalte den sveitsiske regjeringen meg til stillingen. 

Hva er en spesialrapportør?

– Spesialrapportøren har status som FN-ekspert. Han nyter diplomatisk immunitet og opererer vanligvis på samme nivå som utenriksministeren. Den største fordelen er at en spesialrapportør er uavhengig. Ingen kan gi ham instruksjoner. Jeg er bare forpliktet overfor Menneskerettighetsrådet i Genève. En slik uavhengighet er det sjelden man har på dette nivået. Selv regjeringssjefer og ministre er avhengige av instruksjoner. Spesialrapportør er et ulønnet æresverv. Jeg har et lite team, men hverken helg eller fritid. Rapportøren utnevnes for tre år. Vervet kan forlenges inntil maksimalt seks år. Jeg har hatt det i fem år.

Din oppgave er å avdekke statlig tortur og mishandling. Er det ikke mye press fra de ulike regjeringene?

– Jeg har alltid passet på å handle etter forskriftene. Og jeg kan si at jeg virkelig har kunnet gjøre jobben min uforstyrret. Så klart risikerer man sin egen karriere når man tråkker de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet altfor mye på tærne. Jeg har uformelt fått beskjed om at jeg må betale en politisk pris for dette. Men det får jeg ta med på kjøpet.

Du har nå gått til det høyst uvanlige skritt å skrive en bok om Julian Assange. Du går svært hardt i rette med USAs, Storbritannias og Sveriges brutale metoder. Du må jo ha skaffet deg mange fiender?

– Under en diplomatmiddag ble jeg med mye omsvøp fortalt at det var en feil å påta seg saken. Da jeg sa at Assange ble torturert, og krevde at statene stod til regnskap, var det plutselig ingen forskningsmidler å oppdrive fra vestlige stater til mandatet mitt. Den norske regjeringen forlangte at jeg skulle tilbakebetale 100 000 amerikanske dollar, med den syltynne begrunnelsen at pengene ikke var blitt brukt i budsjettåret. Jeg måtte si opp forskningsassistenten min. Men jeg har ikke bedt Russland eller Kina om penger. Jeg ville ikke selge sjelen min, men for enhver pris bevare min uavhengighet.

Var det noen som forsøkte å skremme deg?

– Den kraftigste reaksjonen kom da jeg skrev en kritisk artikkel om de svenske voldtektsanklagene mot Assange. Tre hundre feminister kom med skarp kritikk mot meg. Det skyldtes at artikkelen var forkortet og lett kunne misforstås. Jeg rettet opp i det, misforståelsene ble oppklart, og vi kom til enighet. Jeg gjorde det klart at jeg ikke ville undergrave troverdigheten til kvinnene som ville tvinge Assange til å ta en HIV-test. Min kritikk var ikke rettet mot kvinnene, som også er ofre for vilkårlighet fra myndighetenes side. Min kritikk var rettet mot de svenske myndighetene. De har gjort kvinnenes legitime sak til et instrument for å fremstille Assange som voldtektsmann – men uten noensinne å reise anklage mot ham. Det ble klart for meg at det er sterke følelser involvert i saken. Men det ble også klart for meg at jeg måtte snakke om dette tabuet. Bare slik kunne jeg oppnå at narrativet til slutt ramlet sammen som et korthus. Etter ti år innstilte de svenske myndighetene hele etterforskningen på grunn av mangel på bevis. 

I begynnelsen trodde riktignok du også på det offisielle narrativet …

– En dag fikk jeg en melding fra Assanges advokater. De skrev at Assange ble umenneskelig behandlet, og de bad meg om hjelp.

Hva var din reaksjon?

– Jeg hadde en sterk emosjonell motvilje. Jeg tenkte: Hva, denne bladsmøreren? Det var bare det som manglet. Det der vil jeg ikke gjøre. Jeg må avslå ni av ti saker på grunn av kapasitetsmangel. Jeg må konsentrere meg om saker hvor jeg kan stoppe tortur. Når det gjaldt Assange, tenkte jeg: Han kan umulig ha noen legitim sak. Han er en bortskjemt guttunge som har plaget kvinner og nå har et forholdsvis fint liv i en ambassade. Jeg tenkte: Det står bra til med ham, han har et skateboard og en katt. Da jeg likevel påtok meg saken, måtte jeg bare konstatere: Ingenting i dette narrativet stemte. Narrativet var blitt satt til verden for at vi skulle diskutere en bisak: Er Assange et godt eller ondt menneske? Denne diskusjonen avleder oss, slik at det virkelig viktige temaet ikke blir diskutert: krigsforbrytelsene, torturen og korrupsjonen som Assange og Wikileaks har avslørt. Avsløreren selv ble gjort til en kriminell. De virkelige forbryterne går fortsatt ustraffet.

Så besøkte du Assange i høysikkerhetsfengselet Belmarsh i London. Hvilket inntrykk fikk du av ham?

– I min virksomhet har jeg besøkt tusener av fanger. Jeg fikk inntrykk av at han var dannet og intellektuell. Han så helt annerledes ut enn på bildene som ble tatt under arrestasjonen, da han ble slept ut av den ecuadorianske ambassaden i London, sjuskete, med langt hår og skjegg. Senere viste det seg at han hadde blitt frastjålet barbersakene sine i ambassaden tre måneder tidligere – han skulle fremstå akkurat slik, forkommen, usympatisk. I Belmarsh hadde han kort hår og virket ren og velpleid. Riktignok led han allerede da av sterke angst- og stresstilstander. Det kunne man se på måten han oppførte seg på. Jeg kjenner det fra politiske fanger som er intelligente og settes i isolasjon. Fangenes tanker begynner å kretse rundt dem selv. De havner i en tilstand av konstant panikk. De klamrer seg fortvilet til et illusorisk trumfkort som de kan trekke til slutt. De innbiller seg at de fortsatt har kontroll over livet sitt, selv om de for lengst har mistet den.

Virket Assange som en politisk fange? Drev han virkelig Wikileaks ut ifra en politisk misjon og ikke av pengebegjær eller på oppdrag fra noen?

– Så vidt jeg kan bedømme, er det ganske klart at han er Wikileaks’ åndelige opphavsperson. Hans genuine anliggende er å sørge for åpenhet, å kjempe for menneskerettigheter. Det viste seg også da han straks prøvde å dra meg inn i en politisk prinsippdiskusjon. Det avslo jeg. Jeg var der jo for å kontrollere hvordan han ble behandlet, hvilke fengslingsforhold han levde under. 

Det spekuleres i at han og Wikileaks har handlet på oppdrag fra russerne?

– Slik jeg ser det, er det bare sludder. Det viser seg tydelig ved at russerne overhodet ikke støtter ham. De støtter Snowden, men ikke Assange. Han har jo også avslørt russiske hemmeligheter. Man må spørre seg: Ville Russland ha tillatt at Wikileaks ble drevet i Russland? Definitivt ikke. Ville Wikileaks ha tatt imot informasjon fra russiske agenter? Jeg tror det, men de har jo også hentet informasjon fra amerikanske kilder. Det som er avgjørende ved Wikileaks, er at informasjonen er kryptert og anonym.

Er det whistleblowing – varsling – Wikileaks driver med?

– Nei, Wikileaks er ikke selv noen varsler, men en journalistisk plattform som publiserer informasjon fra varslere. De tradisjonelle mediene ivaretok ikke lenger denne oppgaven, så Wikileaks overtok den. Wikileaks og Assange har neppe gjort alt perfekt, men det er ikke det det handler om. Det handler om krigsforbrytelser som ikke forfølges og straffes. Et av de vestlige prinsippene er rettsstaten. Her foreligger det en systemsvikt i Vesten. Man må stille spørsmål om hva som skal gjøres: Hva bør skje med torturkjellerne? Når blir de skyldige straffet? Når får ofrene skadeserstatning? Det er dette offentligheten må diskutere, ikke om man synes Assange er sympatisk eller usympatisk. For meg var det sjokkerende å se at selv vestlige regjeringer bare trekker på skuldrene når en FN-representant de selv har utnevnt, legger frem bevis for alvorlige brudd på menneskerettighetene. Hva kan jeg oppnå i Russland og Kina når jeg står med ryggen mot veggen hos de vestlige demokratiene, hos dem som skulle være mine allierte? Hvis vi vil redde noe i systemet, må vi begynne i Vesten. Hvis vi straffer journalister og varslere, men ikke dem som har begått forbrytelser på vegne av en stat, er vi på vei inn i en veldig farlig voldsspiral: Vi tolererer voldsoverskridelser fra offentlige etater, overalt og til enhver tid. Det fører nettopp til slike forbrytelser som drapet på George Floyd og alle de andre forbrytelsene som Black Lives Matter demonstrerer mot.

Du klandrer de svenske, britiske og amerikanske myndighetene for at Assange ble utsatt for psykisk tortur. Dette er tortur som består av skremsler, isolasjon, vilkårlighet og ydmykelse. Hvor ser man disse elementene i Assanges tilfelle?

– I prinsippet er det viktigste formålet med all tortur å skremme. Man vil ikke finne ut av sannheten. Man vil bryte ned viljen – både offerets vilje og tilskuernes vilje, publikums vilje. Man vil kontrollere viljen. Dette kan oppnås gjennom fysiske smerter og psykisk destabilisering. Når det ikke foregår fysisk vold, kaller man det «hvit tortur». Men i grunnen har enhver tortur et psykisk aspekt, ettersom det handler om viljen. Psykisk tortur fungerer omtrent som mobbing: Gruppen isolerer, truer og ydmyker en enkelt person. Det skaper angst og destabilisering. Også mobbing i hverdagslivet fører ganske ofte personer til randen av selvmord. Vilkårlighetens vesen er at offeret ikke lenger vet hva som gjelder. I Assanges tilfelle utøver staten vilkårlighet. Da Assange ville ivareta sine rettigheter, ble han ganske enkelt ignorert. Ydmykelsene er i Assanges tilfelle åpenbare: Han blir svertet og latterliggjort, sitter i rettssalen bak en glassvegg, får ikke engang håndhilse på advokatene sine gjennom en luke. Før rettssakene må han underkaste seg gjentatte kroppsvisitasjoner. Da han under en rettssak ropte «Nonsense!» fra buret sitt, freste dommeren at han hadde å tie stille. Og naturligvis er det en helt konkret trussel om at han skal utleveres til det umenneskelige fengselssystemet i USA.

Er ikke forholdene i Belmarsh ille nok allerede, slik du skildrer det i boken din?

– Den avgjørende forskjellen fra USA er at fengselsoppholdet i Storbritannia ikke kan vare evig. I en utleveringsprosess finnes det grenser. For Assange betyr det at han ser lys i enden av tunnelen. Min erfaring med politiske fanger er at de kan utholde langt mer og mobilisere nye krefter når de øyner håp. Hvis han blir utlevert til USA, kommer han til å prøve å ta livet av seg – ettersom han ikke har noen utsikter der. Det er annerledes i Storbritannia. Det verste i Belmarsh er isolasjonen. Ellers opptrår personalet svært korrekt. I amerikanske fengsler – det vet vi fra tallrike beretninger – er forholdene betraktelig verre.

I januar 2021 bestemte en domstol at nettopp derfor skal ikke Assange utleveres – av medisinske grunner er det ikke forsvarlig å utsette ham for forholdene i et amerikansk fengsel. Assanges tilhengere har feiret dommen som en seier. Men du er mer skeptisk …

– Dommen er i to henseender ingen seier: Den er farlig for Assange og katastrofal for kritisk journalistikk over hele verden. Rettsteknisk betyr dommen at Assange ikke kan anke den, men den amerikanske regjeringen kan anke – naturligvis bare på det ene punktet hvor den ikke fikk medhold, nemlig i utleveringen. Her trenger bare regjeringen å si at de garanterer at Assange blir ordentlig behandlet, og at en eventuell dødsstraff ikke vil bli fullbyrdet. Da kan neste rettsinstans oppheve dommen og utlevere Assange, uten å måtte befatte seg med alle de andre spørsmålene, som tortur, rettsgarantier og pressefrihet. 

Hva betyr dommen for journalistikken?

– Særlig skjebnesvangre er de punktene i dommen hvor domstolen uttrykkelig gir amerikanerne rett. Som følge av dette kan ikke journalister i fremtiden ta imot hemmelige dokumenter uten å bli straffskyldige. Dommen sier at det Assange har gjort, ikke dekkes av pressefriheten, men er straffbart – ikke bare ifølge USAs Espionage Act, men også ifølge Storbritannias Official Secrets Act.

Det burde egentlig alarmere mediene. Men etter et entusiastisk partnerskap i begynnelsen har mediene tatt avstand fra Assange. Hvorfor?

– Jeg vet ikke om det har blitt gjort avtaler med enkelte medier. I grunnen kunne de amerikanske myndighetene også ha forfulgt alle mediene som hev seg på den gangen – The New York TimesThe GuardianDer Spiegel – akkurat slik de forfølger Assange. Det kan jo være at man er mer tilbakeholden med slikt nå. Men det er også slik at mediene har mistet interessen for Assange. Det henger nok sammen med voldtektsanklagene – jeg fortalte deg jo at dette vekket motvilje også i meg. Men det kan nok også være slik at man presset Wikileaks for informasjon så lenge de hadde spektakulære avsløringer på lager, særlig om krigene i Afghanistan og Irak. Deretter droppet man Wikileaks og gjorde dem til syndebukk for alle andre. Det er som med mobbing: Ingen har skyld, ingen går imellom, ingen stiller seg bak offeret.

Selv de berørte statene har ristet det av seg og gått videre – enda du har klandret dem for å ha forbrutt seg mot flere rettsstatlige prinsipper: mot torturforbudet, mot pressefriheten, uskyldspresumpsjonen og retten til en rettferdig rettergang. Hva betyr det?

– Det er svært bekymringsfullt. Det betyr at rettsstaten er like dysfunksjonell hos oss som i de samfunnene hvor vi prøver å fremme våre verdier. Vi gjør oss illusjoner om hvor funksjonsdyktig rettsstaten vår er. 

Har det ikke alltid vært slik, eller har det virkelig blitt verre?

– Det har vel alltid vært slik. Men takket være de teknologiske mulighetene har samarbeidet mellom korrupte internasjonale strukturer blitt langt mer intensivt. Tidligere måtte du reise gjennom Europa med kartotekkort og kofferter. I dag kan du få tilgang til enhver mobiltelefon gjennom såkalte back doors. Etter 11. september har det skjedd et skifte. Naturligvis vil de hemmelige tjenestene bare beskytte oss. Men vaktbikkjer bjeffer jo på alle, også postbudet. Derfor må de holdes trygt i bånd. Vi må altså ha mye bedre oppsyn med våre hemmelige tjenester. Disse tjenestene lever i dag i en parallellverden. Dette er ingen konspirasjonsteori, men en beskrivelse av systemet. Men vi kan bare holde systemet i live over tid dersom reglene virkelig følges. Blant dem er menneskerettighetene og folkeretten. Nettopp fordi de internasjonale sanksjonene på disse områdene er utilstrekkelige, må vi i Vesten insistere på at våre verdier er forpliktende også for oss. Bare slik kan vi opprettholde rettsstaten.

Hva kan Vesten konkret gjøre?

– Egentlig kunne velgerne ha gjennomført de nødvendige endringene via demokratiet. Men det er vanskelig siden politikk domineres stadig mer av private interesser. Dermed kommer vi til det store spørsmålet om hvordan vårt økonomiske system fungerer. I grunnen har vi i Vesten også et slags oligarki: Makten er konsentrert på få hender. De store teknologikonsernene kontrollerer kommunikasjonen, de sosiale mediene og e-postkontoene våre. De store mediekonsernene og våpenindustrien har enorm innflytelse på politikken. Vi har et konglomerat hvor det knapt er mulig å skille de ulike interessene fra hverandre.

Verdens autokrater fra Putin til Erdogan til Kinas kommunistparti følger vel denne utviklingen med en viss tilfredshet. De føler seg legitimert når demokratiske rettigheter innskrenkes som følge av utviklingen i Vesten.

– Kort etter kuppforsøket besøkte jeg Tyrkia. Ved et av universitetene ble 70 vitenskapelig ansatte arrestert fordi universitetet hadde mottatt pengestøtte fra Gülen-bevegelsen. De var så å si medlemmer av feil lojalitetsprogram. Vi må passe på hvor vi er på vei. Hvis vi ikke våkner opp og tar politisk ansvar, vil verden utvikle seg i en svært farlig retning.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Berliner Zeitung 22. mai 2021


Vagant ba Utenriksdepartementet om å kommentere Nils Melzers uttalelse om at han som FNs spesialrapportør mot tortur opplevde å måtte tilbakebetale 100 000 amerikanske dollar til den norske regjeringen etter at han hadde engasjert seg i rettssaken mot Julian Assange. Pressetalsmann Ragnhild H. Simenstad svarte som følger:

«Påstanden er uriktig. Da støtten til spesialrapportøren ikke var brukt opp ved utgangen av 2017, ble det gitt ett års forlengelse av perioden midlene kunne benyttes, det vil si ut 2018. Støtten som fortsatt ikke var brukt ved utgangen av 2018 ble bedt returnert, helt rutinemessig i tråd med avtalens regler om tilbakebetaling av ubrukte midler. Dette gjaldt flere øremerkinger under avtalen med FNs høykommissær og ikke kun støtten til spesialrapportøren mot tortur.

Norge ga 1,3 millioner kroner i øremerket støtte til FNs spesialrapportør mot tortur i 2017. Støtten ble gitt etter direkte anmodning fra spesialrapportøren selv og som del av Norges frivillige bidrag til FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR). Støtten forvaltes i tråd med gjeldende regelverk og inngåtte avtaler, og det er årsaken til tilbakebetalingen.»

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.