Christians Krachts Die Toten (2016, norsk udgave 2017) udkommer i disse dage i Sverre Dahls oversættelse på Pelikanen Forlag. I romanen følger vi den schweiziske filminstruktør Emil Nägeli. Han har opnået stor berømmelse i 1930’ernes Europa og er i filmlag udråbt til at være den nye Fritz Lang. Han får tilbud fra USA, Tyskland, Frankrig og Nordisk Film efter succesen Die Windmühle (Vindmøllen), en film der omhandler en gold schweizisk bjerglandsby, og som for ham selv »repræsenterer et forsøg på at definere det transcendentale, det åndelige«. Nägeli er en tragisk person ligesom August Engelhardt fra Christian Krachts forrige roman Imperium (2012). Men hvor kolonisatoren var optændt af håb og fremskridtstro, er Nägeli det modsatte: en fortvivlet, neurotisk taber, plaget af barndomsminder og savn til sin kæreste i Japan. Til hans held får han en aftale i stand med det tyske filmselskab om at lave en gyserfilm i Japan, hvor romanens anden hovedperson, Masahiko Amakasu, befinder sig. Han er ansvarlig for samarbejdet og den »celluloide akse« mellem Tokyo og Berlin, der fra tysk side er sat i verden for at modarbejde Hollywood og den amerikanske kulturimperialisme, som har spredt sig som »en virus over kejserdømmmet i Showas regeringstid«. I de følgende kapitler møder Nägeli en lang række kendte personer, blandt andre filmkritikerne Siegfried Kracauer og Lotte Eisner, efter han endelig er ankommet til Berlin.

 

23.

 

Nägeli reiser, husker vi, i dette skranglete flyet etter at det ikke var noe, ikke noe i det hele tatt som inspirerte ham lenger i det forknoklede Sveits, i Skandinavia eller i Frankrike, reiser over Bodensjøen med gråtunge skyer over til Tyskland, for å henvende seg til Universum Film AG i Berlin.

De illevarslende forutanelsene om at flyet skulle eksplodere i luften ved at en bombe i en koffert detonerte, løser seg opp i det øyeblikk da skyene sprer seg og han der nede får øye på de lysbeige, firkantede byggeklossene på Berlins sentrallufthavn.

Man kretser lenge i luften, flyr så i en susende sløyfe nedover (Nägelis kaffe skvulper over), går umildt ned – hjulene hopper et par ganger før maskinen ruller trygt bortover. Av gammel vane trekker han mansjettene på skjorten ned mot de istykkerbitte neglene, griper den lille håndkofferten sin fra hyllen, går ned trappestigen og legger legitimasjonspapirene i hånden på den ventende uniformerte tyskeren på flyplassen – som naturlig nok ikke gjengelder Nägelis vennlige smil.

Man hadde betrodd ham et stort prosjekt, hadde sekretæren hans i Zürich sagt, Hugenberg, et verdensprosjekt, uanstendig mye penger, tyske penger, utenlandske penger, kanskje hundre tusen dollar, herregud, han er forfengelig nok; måpende blir han kjørt gjennom de vårlige gatene, i metropolen er det lenge siden man viste de gamle store og pompøse filmene, Kongressen danser for eksempel, som i sleepytown Zürich, men noen splitter nye, bemerkelsesverdige, formelt helt radikale filmer, midt på lyse dagen annonsert ved hjelp av hypnotiserende neonreklame i gigantiske formater, der de rasende glødende seriene biter hverandre i halen; ikke før er de blinkende båndene foran sluknet, så begynner de bak igjen.

Bratt, moderne, takket rager fasaden på kontorbygningen opp, mens man inne lar ham vente i det marmorerte atriet ved siden av en uttørket pottepalme, drapert på en av disse tyske avanserte, forkrommede svarte skinnstolene. Der bak: speilglassruter, agatstatuer, en svak dunst av eau de cologne. Ved siden av sittegruppen hans betjener en gutt i rød livré ivrig de klikkende knappene til de to heisene; mennesker skynder seg inn mens de kremter forretningsmessig, suser opp.

Dette er verdens filmens sentrum, i Berlin er de alle, alle sammen, de gamle og de unge; Wiene, Lang, Pabst, Boese, Sternberg, Riefenstahl, Ucicky, Dudow (Murnau er riktignok nettopp død i Hollywood, men tankene er frie, ikke et menneske kan huske dem alle); Nägeli føler en sterk trang til å gre håret, reiser seg, leter resultatløst etter toalettene, er forvirret og urolig, som en som i en ond drøm har gått seg vill.

Men da kommer en blond kvikk liten mann ilende mot ham (dobbeltspent dress, nålestriper, kortvokst germanertjukkas), pumper rytmisk begge hendene hans, forsikrer ham om sin dyptfølte respekt for og sitt evige vennskap med sveitserne, overfor de sveitsiske brødre, en ensformig sang er dette, et smørblidt, fjollet rundkast frem og tilbake av høfligheter, en lys gutteglede legges for dagen foran ham, slik at man aldri i livet skulle tro at det kunne ligge noe annet under, noe mørkt gullglitrende, proletaraktig, beregnende.

Ja, ja, ja, Nägelis tysk er jo helt uklanderlig og aksentfri, plettfri, han snakker jo enda bedre enn tyskerne selv (Haha! Grmmpff!), Nägeli – åh, nei for noe tull – Heinz vil rett og slett kalle ham Emil; nå krummer Heinz Rühmanns pekefinger seg, smetter så, som om han faktisk hele tiden har holdt seg avventende skjult der, mefistofelisk en annen tysker frem bak en marmorsøyle, som et kontrastprogram, midnattsforestillingen: mørk hud, mørkt hår som faller ned i pannen med midtskill, brutale hender, dress som sitter godt, vatterte skuldre, høy, en mann så stor som et hus, elegant, mektig, gullsignetring på lillefingeren, dette eiketreskapet her kaller vennene hans Putzi, Putzi Hanfstaengl, ler Heinz og nå: Putzi slår jakkeslaget til side, svinger frem lommeuret sitt, slår det opp i en kretsende bevegelse, kikker, med øyenbrynet trukket opp som Jannings, teatralsk mot urskiven, hva, aha, halv tre på ettermiddagen allerede og alle ennå edru, nå måtte man vær så god å more seg litt alle tre i Berlin (mørk sydbayersk, uvular rullende R midt i ordene more, tre og Berlin).

Nägeli avslår, han er for trett, igjen Rühmann: åh, for noe tull, denne gang med saus, bli med, sveitser, her godtas ingen unnskyldning. Men hva da med avtalen hans? Nei, hør nå her, dobbeltbukk, reverens, de var jo avtalen hans, de, Heinz og Putzi, at your service!

 

24.

 

Man reiser sammen til en varieté i nærheten av Nollendorfplatz, i rommets kaverneaktige uutgrunnelighet speiler lettkledde danserinner seg på veggene. Champagne (Jeroboam), glassbord synes å bøye seg mot gulvet. Putzi trekker med kjempefingre ytterst ømt banderolen av en sigar, på jakkeslaget hans blinker sølvaktig i et våpenskjold stavelsene ve-ri-tas, som ostentativt forkynner at han er medlem av Harvard Club. Revyjentene tisker og hvisker, fniser, Rühmann gleder seg enormt over at han er blitt gjenkjent, og Nägeli konstaterer overrasket over seg selv at han ikke kan utstå disse to.

Gjennom en sprekk i det mørkeblå øyelsteppet skyver et ansikt hvitsminket med tykk krem seg frem, kikker ut, bare midten av underleppen er fremhevet med en blodrød ekk. Nå går teppet helt opp, og ansiktet får armer og ben, en stiv snippkjole kommer til syne, det er en konferansier, avmagret helt inn til skjelettet, som ved hjelp av en hanskekledd gest dyktig og unisono henleder salens oppmerksomhet på seg, så en liten touch fra orkesteret, silenzio, en enkelt gul lyskaster får mannens lakksko til å stråle, kunstig tåke, først et enkelt klikk, nå en stadig raskere klasking, de rytmisk smådansende føttene til mannen blir til skrivemaskin, til maskingevær, og dermed legger ingen blant publikum merke til riksminister Hugenbergs entré, der han, ankert av to–tre polerte kjemper, og som om han nøyaktig har avpasset dette øyeblikket i forestillingen, ubemerket dumper ned i sofahjørnet som er reservert for ham.

Uanstendig nøttebrunsolbrent etter skiferie i Sveits, innehaver og Gudfader selv i Universal Film AG, den mektigste mann i tysk film etcetera, dette er Hugenberg. Opp av de oppknappede jakkene til ledsagerne ser man pistolskjefter stikke frem, en av dem bærer til og med revolveren stukket ned i bukselinningen foran. Gangstere, mumler den halvfulle Nägeli.

Og der er nå også en representant for det danske Nordisk, en som Nägeli aldri har sett, men som fortrolig snakker til ham på engelsk (denne har meddelt Hugenberg etter privatfremvisningen av Nägelis Die Windmühle at han kan la denne mannen Nägeli troppe opp i Berlin innen en uke, man måtte bare i telefonen tegne opp tilstrekkelig med dollartegn i luften. Hit med ham, hadde den utranglede Hugenberg mjauet, han hadde duppet av under filmen; langtekkelige innledningssekvenser hadde vandret gjennom direktorale synapser; fargeløse skygger, vedkubber, kullovner, trøstesløse tjenestejenter, sveitsisk ennui, mye av det), men lar nå Hugenberg komme først, Hugenberg som veiver mot Rühmann med de klumpete hendene sine.

Han der, den tynne Heinz, den blonde Heinz, den lille Heinz, som rød tomatsaus, han er jo, kjære sveitsiske venn, det tyvende århundres største komediantiske talent ved siden av Chaplin.

Altså skulle man lage en film med ham, en komedie, og man skulle fly med tyske Lufthansa til Japan (eller reise med båt, helt som man ville), der i Tokyo kunne han, Nägeli, se igjen sin forlovede og så lage en lim som ville sette alt som hittil hadde vært, ordspråkaktig i skyggen, (også hans, Nägelis, hemmelige reise til italiensk Somaliland, det etter en uke avbrutte filmarbeidet på Flauberts Salammbô, skulle han tenke over, katastrofe, glem det, ikke noe å snakke om mer, blunk, blunk). Kollega Fanck hadde man også spurt, måtte man i rettferdighetens navn si, men han var jo heller jordbunden i det han skapte, mens De, herr sveitser, er luftens, den lyse eterens, det kaprisiøse solskummets, himmelskyggenes regissør, ikke sant?

Og nå stiller Hugenberg seg opp uten å vente på noe svar, bredbent, lett vaklende, som om han var den sjøkapteinen han ikke var blitt, han vokser, blåser seg opp, fyller fysisk ut hulrommet som auraen hans projiserer, fikserer Nägeli og tordner: To hundre tusen dollar står til hans disposisjon. Han skal velge seg et tema, et japansk-tysk filmselskap vil bli etablert for ham, filme skal han, med Zeiss-objektiv, ja vel, en lyd film, samme det, vår venn Rühmann her i hovedrollen, vi kan snakke om alt, det behøver heller ikke være noen komedie, Nägeli skal selv avgjøre det.

Nägeli lener seg frem over bordet mot den jernharde mannen med piggsveis, ser opp på ham, bestyrtet, tar en slurk perlende vin (en av gangsterne har ved en feiltagelse knipset aske i glasset hans); aldri før har han fått servert tyskernes sinnssykdom og stormannsgalskap så anskuelig. Oppe på scenen løsner en alv nølende brystholderen fra sitt smale guttebryst.

Hvorfor? Hvorfor alt dette? Magnaten rister på seg og ler, og det lyder som en rakittisk geit. Ja, hvorfor. Herregud, Hugenberg vil ikke bare fornærme amerikanerne, men også få dem ut av den paramountisk ugunstige kontrakten som var inngått med dem, så ville han naturligvis integrere japanerne, som motsatte seg lyd-filmen og som før eller senere ville underlegge seg det asiatiske området, man kunne bare tenke seg hvilke gigantiske markeder dette ville bli, dette kunne man ikke bare overlate til Metro-Goldwyn-Mayer uten kamp, man måtte dekke hele jordkloden med tyske filmer, kolonisere med celluloid. Film var jo ikke annet enn cellulosenitrat, krutt for øynene. Kino, sier Hugenberg og tenner en av Putzis sigarer, kino er krig med andre midler. Nägeli, perpleks: Alle er blitt gale.

Og nå kommer Siegfried Kracauer tumlende bort til dem, stupfull, leder av kulturredaksjonen i Frankfurter Zeitung. Han snubler mens han rister hånden til Nägeli og Hugenberg og Putzi og Heinz – de beste, mest oppriktige varme hilsener skal han overbringe fra Ernst Bloch og Walter Benjamin (ironien fordamper uhørt), snart vil man måtte forlate Tyskland, ille ser det ut, her, men så hadde de jo kollega Kästner, som der borte i Babelsberg kom til å skrive de beste dreiebøkene – Hugenberg, som nå ikke lenger vil overhøre denne endtlige tonen, snur seg frastøtt bort.

Nägeli ber om en sigarett, hvorpå et glass dovent varmt øl, slik engelskmennene gjerne drikker, blir stukket i hånden på ham, han tømmer det i ett drag, så et til, nå bestiller Putzi også whisky, til slutt igjen champagne, også ned med den, fire glass, to hundre tusen dollar. Åh, elskelige, fulle Tyskland, tenker Nägeli.

En røykende kvinne setter seg bestemt og selvbevisst ned ved bordet, en filmkritiker, hurra, roper hun, det er klart, så visst, Nägelis filmer kjenner hun alle sammen, hatten av, gleder meg, virkelig, Die Windmühle var et strålende mesterverk. Nå fremfører hun et eller annet kunststykke med en mynt, og mens orkesteret redder seg ut av en tiltalende slager og over i en lett ufrisk tarantella (mens den nå splitter nakne truppen av feer forbausende lidenskapsløst forlater denne nebulose scenen på høyre og venstre side), dulter Kracauer Nägeli i siden med albuen, hun der er Lotte Eisner, beryktet for sin hensynsløse slakt av filmer, som lar dem bruse opp på klippene av hennes knivskarpe forstand og der bedømmer dem som dårlige eller (enda verre) intetsigende. Og Eisner, ja, hun blunker til Nägeli, kyssemunn.

Putzi retter ut mansjettene sine og skjenker i mer til alle, en kelner som hele tiden er posisjonert i giv-akt- stilling i nærheten av gruppen, blir uksens jaget ut etter en aske champagne til. Og nå griper Lotte Eisner riktig frekt hånden til den mektige UFA-mannen, trykker den og sier at det nnes ingen bedre filmskaper enn denne sjenerte sveitseren der, så bra da, ikke sant, at han ikke er jøde.

Brydd taushet, men den mer drømmende fårete Hugenberg er synlig rørt av denne vitsen (som ikke er noen vits), mens spyttslikkeren fra Nordisk, som selvsagt først har avventet Hugenbergs reaksjon, slår ivrig hælene sammen og løfter champagneglasset og gliser idiotisk til Heinz Rühmann. Og se der: Selv på de i mange timer fossiliserte minene til revolvermennene viser det seg kyskt et snev av et smil.

 

25.

 

Og Kracauer og Eisner (som har en vidunderlig vakker trutmunn, kommer Nägeli beruset på) foretar så (man har endelig ved halv firetiden om morgenen fått satt av Hugenberg og hans blonde lille tulling Heinz og golemen Putzi på Hotel Adlon) en halsbrekkende drosjetur med Nägeli, der sveitseren på veien må be om at bilen raskt stopper i utkanten av Tiergarten. Himmelen raser mørk og stjerneløs oppover.

Nägeli kneler på det ene benet, spyr og spyr mens han støtter seg til den bakre skjermen på den svarte bilen, med ansiktet teatralsk forvridd og opplyst fra siden av det gule baklyset på taxien (som om han plutselig selv spilte i en av disse grelt overdrevne, svært maniert iscenesatte, nå etter hvert antikverte tyske filmene), så lettelse, munnen tørkes av med håndbaken, han går inn i bilen igjen, Kracauer legger armen varmt og vennskapelig om skulderen hans, og Lotte Eisner holder en liten aske Hoffmannsdråper under nesevingene på den smale sveitsiske sjelen hans.

Nå går den videre, den nattlige gondolturen gjennom Berlin, under det av fyll uklare lyset fra gatelyktene, forbi høytragende kolosser av stål satt opp i en fei, forbi mengder av klovnaktig sminkede horer som poserer opphissende i veikanten, forbi skopussere, folkeforførere, funksjonshemmede. Lastebiler, fulle av skrålende unge mennesker som jager fra det ene politiske slagsmålet til det neste, suser over på rødt.

Og over dem blinker om og om igjen, som om de bare kjørte rundt og rundt, den giftiggrønne neonlysreklamen til Philips-konsernet som lovpriser pentoden-rørenes fortrinn.

At du våget dette med denne Hugenberg, sier Nägeli til Eisner. Og hun svarer at sannheten ser slik ut: Man har kanskje bare et halvt år igjen å leve i Tyskland. Maksimalt. Derfor var det essensielt ikke lenger å fornekte seg selv, ikke ett minutt lenger. Ja, det gjaldt også for ham, Nägeli, sier Kracauer supplerende, en regissør måtte tro på sitt stoffs absolutte virkelighet, ja, han måtte tro på vampyrer og på ånder og på undere. Først av dette oppsto presto: sannhet. Nägeli nikker, svelger den skarpe smaken av oppkast, jo, de har rett, de nye vennene hans.

Foran sier drosjesjåføren nå noe veldig stygt på sin feige, velsmurte Berlin-dialekt: Jødene var skyld i hele elendigheten, hele miseren. Nå vel, om man nå jaget dem alle bort, til Timbuktu, langt inn i den fjerneste urskog, der dette animalske pakket hørte hjemme. Den som ikke ville leve anstendig tysk her, kunne bare dra, eller bli ekspedert, og han trekker hånd aten langs strupen.

Nägeli vil smelle til ham en ørefik bakfra, men Lotte holder armen hans fast, det var jo best om man bare ignorerte den slags, men da stikker allerede Kracauer, som sitter foran ved siden av sjåføren, ham i øynene med to utstrakte fingre, sjåføren skriker opp, tar hendene fra rattet og holder dem opp foran øynene, og den nå førerløse Mercedesen skjener ut til venstre, unngår bare på håret en bil i den andre kjørebanen (tutingen kommer først rett forfra, så fra siden og til slutt bakfra, som om man satt i en diabolsk klangtunnel), bommer til venstre på et ærverdig kastanjetre og et eiketre til høyre, men så kolliderer taxien med en reklamesøyle og blir stående rykende med et dampspyende, forvridd panser under en av disse grelt fargerike valgplakatene som lovpriser de heller uholdbare løftene på liste 2 (arbeid og brød).

Nägeli og Eisner blir slynget lett forover, men bortsett fra den neseblødende Kracauer, som et latteranfall åpner tannraden på, der munnblod stiger oppover i sprekkene mellom tennene, er ingen kommet til skade.

To politimenn, som mer kommer slentrende enn ilende til, får noen dollarsedler stukket i hånden av Lotte Eisner og trekker seg bort igjen (det er jo viktigere ting som foregår der borte på Nollendorfplatz – en bøllegjeng fra de nylig forbudte brunskjortene har truffet på den likeledes forbudte Røde Marine fra Hamburg, der yter blodet i langt større mengder), Kracauer gir sjåføren, som sitter på huk ved den ramponerte taxien sin og nå ligner en teutonsk, komediantisk Vergil, enda et lite spark, man skynder seg bortover alleen, til venstre, til høyre, til venstre igjen, flere latteranfall, flere omfavnelser, og så, i en konspiratorisk leilighet i Tauentzienstraβe, der morgenens første lysstriper snart får de lysegrønne øyelstapetene til å skjelve, ligger de tre røykende på ryggen på teppet foran peisen, og Lotte og Siegfried er sikre på at de i ham har funnet den rette, og inn i øyeblikkets intimitet planter de den tanke at Nägeli, som de anser som den aller beste, må vær så god å lage en skrekk film, en allegori på den kommende redselen.

Og Nägeli, som på den ene siden ser Hugenbergs to hundre tusen magiske dollar lyse foran seg (men som dessverre er koblet sammen med klausulen om at han må gi Heinz Rühmann en rolle) og på den andre siden synes den gigantiske ironien i denne ideen er helt vidunderlig, ler, blåser røyk opp mot taket, og dette er den etterlengtede frigjøringen: Han hadde hele tiden tenkt at den blonde spyttslikkeren ikke skulle komme foran kameraet hans, og jo, det er nettopp den ideen han har lett etter i månedsvis; han skal lage en skrekkfilm, man må bare på en eller annen måte gjøre den spiselig for UFA, han vil simpelthen aldri nevne Rühmann mer, ja, han vil reise til Japan og filme der, han var jo, slik hadde han forstått Hugenberg nettopp, invitert dit, alt ville bli betalt. Og det var jo helt evident: Den ikke-døde i filmen måtte være en slank asiat med et godt utseende, altså det stikk motsatte av Heinz Rühmann.

Ja, man måtte bare tenke stort, alt annet kom av seg selv, klukker Lotte Eisner idet hun åpner en aske champagne til, og Kracauer, som har gått over i kjøkkenet for å posjere egg, roper inn til dem, herregud, en kvinne kunne jo også spille den ikke-døde, en asiatisk kvinne, Anna May Wong for eksempel, da ville man være definitivt kvitt Rühmann. Det er gått galt med eggene for ham, så derfor slår han et halvt dusin nye egg i stekepannen og bærer kort tid etter, mens han plystrer Internasjonalen, omeletten inn i salongen.

To hundre tusen var nok absolutt ikke nok, man måtte også loppe Det tyske riket, Nägeli skulle treffe Hugenberg igjen og forlange tre, å nei, re hundre tusen dollar for å oppfylle UFAs verdensmaktfantasier. Men dette var jo en gigantisk svindel, protesterer Nägeli protestantisk, han hadde nå slett ikke noe å vise til i denne retning og enda langt mindre en idé, hvorpå Lotte skyter inn at de andre var jo langt mer uredelige, de fordømte, helsprø, furschlugginer riksministrene, kulturdosentene, storkapitalistene, ja, selv journalistene (hun likte da å gripe om sin egen nese) som støttet den eklatante korrupsjonen og den idiotiske maktstrukturen, smiskingen, og som ville beholde den tryggheten de så engstelig forsvarte med sine betydningsløse, middelmådige skriverier.

Spy måtte hun, spy, om det ikke hadde vært så trist. Kracauer smiler og berører Eisner varsomt på armen. På et eller annet tidspunkt begynner fuglene å synge, og diskusjonene dunster bort, blir mer lavmælte og ett med den begynnende arpeggio fra den tidlige morgenstøyen i gatene.

Og så blir det til at Nägeli, etter å ha sovet ut i åtte timer helt ubevegelig med ansiktet ned på Kracauers sofa, under dundrende hodepine lettferdig tar telefonkontakt med Hugenbergs kontor for å be om et avtaletidspunkt og får det også sent på ettermiddagen, selv om hans sveitsiske samvittighet suggererer ham til å tro at han ikke bør gjøre det, men heller skynde seg tilbake til sitt trygge Zürich, ennå var det tid, siste sjanse, til ikke å gå med på denne malplasserte faustiske pakten, ennå kunne man avbryte alt hulter til bulter, basta, bapkes, nito nale. Men selvsagt drar han likevel til Hugenberg. På veien dit pryder utallige hakekors agg Berlins fasader, som åndløse svaler henger de der.

Christian Kracht

Facebook

Twitter