De andres liv

I disse dager reiser Margreth Olin Østfold rundt med dokumentarfilmen De andre. Idet hun tar ordet etter filmen tiltar det politiske imperativet i styrke.

Filmen åpner med kropper som svømmer og et hjerte på bakken formet av levende lys. Vi forstår umiddelbart at det er Utøya de forsøker å unnslippe. Over bildene hører vi lyden av skvulpende vann, et piano og regissørens egen stemme som forteller om noe hun drømte etter 22. juli: Ungdommene møtes av redningsmannskaper, familie, statsminister og konge som byr på tepper, omfavnelser og tar de skadde inn i ambulanser. Hele tiden kommer det flere mot stranden.

Men så plutselig står det en jente i fjæresteinene. Hun har en livløs gutt hengende rundt halsen. En politimann møter henne og han hindrer henne i å komme på land. Han spør: ‘Hvor gammel er du?’ ‘Jeg er 18,’ svarer hun. ‘Og han?’ Betjenten nikker mot gutten som henger rundt halsen hennes. ‘Han er bare 14,’ sier hun. ‘Han kan komme opp,’ sier betjenten. ‘Men du, du må snu. Du må svømme tilbake.’

Margreth Olins dokumentarfilm De andre (2012) konfronterer oss med følgene av en rekke innstramninger i norsk asylpolitikk. Et av tiltakene som i 2009 ble innført for å bremse tilstrømningen av «grunnløse asylsøkere» var, ifølge filmens nettsted, å innvilge «enslige, asylsøkende barn, som myndighetene ikke vil gi beskyttelse, midlertidig opphold. De skal returneres til opprinnelseslandet når de fyller 18.» Asylsøkende ungdommer mellom 15 og 18 år med midlertidig opphold får ikke hjelp av barnevernet. Det er UDI som har omsorgsansvaret for dem, og de bor på mottak som drives av private anbudsvinnere uten tilsyn fra andre enn UDI selv. I filmen følger Olin guttene Goli, Khalid og brødrene Hassan og Husein. De sitter på Salhus mottak utenfor Bergen og venter på å fylle 18 år.

Foto/Copyright: Øystein Mamen
Goli. Foto/Copyright: Øystein Mamen

Innstramningene har vært «vellykkede»: Færre asylsøkere kom til Norge i 2011 og 2012 sammenlignet med årene før. Men den totale migrasjonen til Europa har økt, og flere med tilsvarende bakgrunn som guttene i Olins film har søkt seg til Sverige. Problemet forsvinner selvsagt ikke, den norske festningen har bare skjøvet en del av det videre til andre europeiske land. Begrepene myndighetene bruker er dessuten ikke helt gjennomsiktige: «Grunnløse» asylsøkere bærer med seg traumer bare en hendelse som drapene på Utøya kan gjøre forståelig for oss.

På vei til Norge har ungdommene på egen hånd taklet menneskesmuglere, voldelige «hjelpere», bevæpnet politi – opplevelsene som har motivert flukten er selvsagt enda verre. Khalid, som er fra Afghanistan, har sett mennesker dø, politiet har skutt etter ham, og han har ligget livredd i bagasjerommet på biler. Kurderen Goli har blitt knivstukket av stefaren sin, jobbet for kriminelle gjenger på grensa mellom Irak og Tyrkia og i ettertid drevet omfattende selvskading med kniv og sigarettglo. Hassan og Husein mistet hele familien sin i Afghanistan, de ble drept med bajonetter. Hassan var ikke hjemme og Husein var den eneste som overlevde massakren, men han ble stukket i magen med en bajonett og fikk skader i nakken. Husein var 12 år gammel. På Salhus mottak blir han så syk at følelsen i beina forsvinner og han til slutt må legges inn på lukket psykiatrisk avdeling.

På rulleteksten til De andre står Lukas Moodyson oppført som manuskonsulent, og hans rasende antitrafficking-film Lilja 4-ever (2002) er filmens tydeligste nordiske forgjenger. Men der Moodysons sinne og intensitet motiverte sjokkeffekter som gikk på bekostning av filmens overbevisningskraft, lykkes Olin og hennes fotograf Øystein Mamen i å se ungdommene på Salhus rett i øynene. De varme og velkomponerte nærbildene av guttene i Norge kombinert med det ristende, håndholdte kameraet i filmens mer journalistiske deler – fra folkevandringens kampsoner i Tyrkia, Hellas og Irak – skjerper argumentet samtidig som polemikken effektivt finner sin plass mellom bildene. Kampen for likebehandling av barn i Norge – slik FNs barnekonvensjon faktisk krever – tar Olin seg av i foredrag og presentasjoner av filmen rundt omkring i Norge.

Foto/Copyright: Øystein Mamen
Khalid. Foto/Copyright: Øystein Mamen

I disse dager reiser Olin i Østfold og presenterer filmen for skoleelever og kinopublikum. Virkningen av at hun er tilstede i salen blir forsterket av hennes karakteristiske nærvær i filmen. På samme måte som i Kroppen min (2002) og Ungdommens råskap (2004) er Olins stemme en sentral del av filmens trykk. Det er hennes moralske kompass vi navigerer etter, alvoret hennes som presser oss tilbake i kinosetet. Når hun reiser seg etter filmen, og forteller om hvordan guttene har det i dag, forsvinner den avstanden lerretet vanligvis skjenker oss. Imperativet som vokser ut av filmen blir uttalt i Olins klare oppfordring om bevissthet, og hennes ønske om en signatur på et opprop mot de drakoniske tiltakene mindreårige asylsøkere utsettes for.

Kampanjeestetikk av denne typen bygger ofte på en problematisk utilitarisme, men Olin er ingen Peter Singer. Snarere er hun en mer subtil og varmere Bjørneboe, og hennes allianse med VG i forbindelse med lanseringen av filmen gir et oppløftende ekko av Gerd Benneches sosialjournalistiske innsats i Dagbladet gjennom 1960-tallet. De andre viser oss at raseri ikke nødvendigvis er noe dårlig utgangspunkt for å lage en film, og at det er den sterkeste motivasjon for politisk handling. Indignez-vous!

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.