MUSIKK. Historien om David Sylvian handler om et popikon som gladelig lot seg smuldre hen. 

He said «to conquer the world is not to leave a trace
Remove even the shadow of the memory of your face»

David Sylvian, «The Greatest Living Englishman» (2009)

1 Hypergraphia_bok

David Sylvian, Hypergraphia: The Writings of David Sylvian 1980-2014, Opium 2015

Den britiske artisten David Sylvian (f. 1958) har gjennom hele sin virksomhet som musiker kjempet med popformatet. Tøyingen av grensene begynte med nysgjerrighet og utålmodighet, men fremsto etter hvert som et klart uttalt prosjekt. Sylvian ønsket å utfordre, og gradvis oppløse, selve reisverket i det man forbinder med popsjangeren: Vokalen, harmoniene, rytmene – kjennetegnene til en tradisjon han fremdeles insisterer på at han arbeider innenfor.

Parallelt med denne utfordringen av låtformatet, trådte Sylvian som person gradvis inn i skyggene. Dette var til dels et resultat av at musikken hans ble stadig mer utfordrende, men det handlet også om et bevisst valg. Verdens vakreste mann, som de glansede, britiske popmagasinene kalte ham, trivdes aldri i rampelyset. Derfor blir fotografiene av ham færre og færre jo nærmere man kommer slutten av den nylig utgitte, retrospektive boka Hypergraphia – the writings of David Sylvian, som samler tekstene han har skrevet siden han slo igjennom med bandet Japan, og viser frem det visuelle universet som har ledsaget Sylvians musikk fra begynnelsen av.

Da jeg første gang åpnet Hypergraphia, var det med en følelse som lignet den jeg husker fra da jeg spratt plasten på soloalbumene hans Brilliant Trees, Gone to Earth og Secrets of the Beehive på åttitallet. Det 630 siders praktverket inneholder de aller fleste låttekstene til Sylvian fra 1980 og frem til i dag, i tillegg til essays og tidligere upubliserte prosadikt. Sylvians egne fotografier er godt representert, men boka preges i langt større grad av malerier, fotografier og tegninger han har hentet fra andre kunstnere gjennom disse 34 årene, hovedsakelig illustrasjoner han har bestilt til albumomslag, audiovisuelle installasjoner, turnéprogrammer og nettsider. Alt er samlet og presentert av Sylvians husdesigner Chris Bigg.

Sider fra Hypergraphia. Design: Chris Bigg

Sider fra Hypergraphia. Design: Chris Bigg

«Hypergrafi» er et begrep hentet fra den franske lettristiske bevegelsen, som oppsto i Paris på 40-tallet, et avantgarde-miljø som hadde sine røtter i dadaismen og surrealismen. Lettristene vektla syntesen mellom skrift og billedkunst eller visuelle symboler, en sammenvevning de omtalte med ord som «metagraphie» og «hypergraphie». Begrepet fungerer i denne sammenhengen som en beskrivelse både av Sylvians multimediale karriere og den foreliggende boka.

«Hypergraphia» er utgitt i 3000 eksemplarer og trykket i Italia på tykt, luksuriøst papir. Boka er utvilsomt myntet på de svært tålmodige tilhengerne, som det fremdeles finnes mange av – hans offisielle Facebook-side har i alle fall 100 000 følgere. Mange av dem har fulgt ham med nærmest religiøs hengivenhet siden perioden som popikon i bandet Japan. De tilgir ham det meste, selv om de vakre, melankolske låtene de elsket på åttitallet gradvis har forsvunnet og er blitt erstattet av noe annet.

Hyperturisme
Kvartetten Japan fikk sitt gjennombrudd med albumet Tin Drum i 1981. Bandet ble raskt satt i sammenheng med new romantics-bølgen, representert av artister som Duran Duran og Visage, som i likhet med Japan tok i bruk mascara, bleket hår, glossy og magasinvennlig overflate. Sylvian forsøkte å distansere bandet fra disse artistene, men konseptuelt er også Tin Drum kulturell turisme og skamløs eskapisme, om enn utført på et høyere musikalsk nivå enn de fleste new romantics-artistene. Men ett spor på albumet skiller seg ut, og dette er da også den første teksten i «Hypergraphia» som bærer bud om hva som skal komme: «Ghosts», en av historiens mest usannsynlige topp 5-singler. «Ghosts» er en spartansk, men likevel intrikat kombinasjon av vokal, marimba og Stockhausen-aktige synthesizere – et abstrakt, elektronisk lydbilde, et klaustrofobisk rom befolket av gjengangere. Teksten ligger farlig nær sentimental, overspent gutteromspoesi, men i samklang med lydkulissene får den en annen dimensjon. Da jeg hørte «Ghosts» som 16-åring forsto jeg at sangtekster ikke er det samme som tekster i bøker. De musikalske omgivelsene både krever og tillater andre virkemidler.

When the room is quiet, the daylight almost gone
It seems there’s something I should know
Well, I ought to leave but the rain, it never stops
And I’ve no particular place to go

Japan, Tin Drum (1981). Omslagsfoto: Fin Costello

Japan, Tin Drum (1981). Omslagsfoto: Fin Costello

Japan (bandet) er allerede før utgivelsen av Tin Drum popstjerner i Japan (landet), båret frem av det japanske musikkmarkedets fetisjistiske image-fokus. Nå blir de stjerner også i England og resten av Europa. Albumet selger til gull, David Sylvian blir kåret til verdens vakreste mann, verdensturné planlegges. Men Sylvian er ukomfortabel med popstjernelivet, selv om det bare så vidt har begynt. Arenaer fulle av skrikende fans er ikke egnede kulisser for David Batt, som er hans fødenavn – en kunstnerisk ambisiøs unggutt fra sørøst-London som ifølge ham selv er «forkrøplende sjenert». Han oppløser Japan like etter at de har slått igjennom og begynner en solokarriere som fremdeles varer.

Etter Tin Drum og oppløsningen av Japan skriver Sylvian låta «Forbidden Colours» sammen med den japanske musikeren Ryuichi Sakamoto fra det Kraftwerk-påvirkede bandet Yellow Magic Orchestra, en musiker som skal vise seg å bli hans mest stabile samarbeidspartner. Sangen er del av Sakamotos lydspor til filmen Merry Christmas Mr. Lawrence (1983), der David Bowie spiller en britisk soldat i japansk krigsfangeleir. Soldaten er også fanget i en homoerotisk katt og mus-lek med sin fangevokter, som i filmen gestaltes av Sakamoto selv. Ifølge Sylvian utgjør «Ghosts» og «Forbidden Colours» viktige vendepunkter i hans tilnærming til låtskrivingen, de første virkelige forsøkene på å fremstå umaskert. I tillegg markerer «Forbidden Colours» et retningsskifte i den spirituelle reisen Sylvian har lagt ut på. Han beveger seg stadig lengre bort fra den kristne tradisjonen han har vokst opp med.

I’ll go walking in circles
While doubting the very ground beneath me
Trying to show unquestioning faith in everything
Here am I, a lifetime away from you
The blood of Christ, or a change of heart

Samleren
Solokarrieren starter, og Sylvians kulturelle sampling fortsetter. På det første soloalbumet, Brilliant Trees (1984), nevnes detaljer i Picassos maleri «Guernica» («The rope is cut, the rabbit is loose / Fire at will in this open season / Picasso is painting the flames from the houses / The sudden rain»), Jean Cocteaus film The Blood of a Poet og Jean-Paul Sartres bøker. Oppfølgeren Gone to Earth (1986) siterer Milan Kundera i kuttet «Laughter and Forgetting», andre steder dukker det opp samples av fluxus-kunstneren Joseph Beuys og mystikeren Gurdjieff. Sylvian rekrutterer flere av Brian Enos tidligere samarbeidspartnere, musikerne Jon Hassell og Robert Fripp og billedkunstneren Russell Mills. Men han nærmer seg sakte sin egen stemme, bryanferryismene fra Japan-perioden er mindre uttalte, både musikken og tekstene blir mer personlige.

Promofoto til Brilliant Trees.

Promofoto til Brilliant Trees.

I 1986 reiser Sylvian til Köln, der han samarbeider med Holger Czukay fra kultbandet Can. Plight & Premonition (1988) er det første prosjektet deres, et dronebasert instrumentalalbum som varsler om de improvisasjonsbaserte arbeidene som skal komme. Albumet er laget ved å kombinere gitarloops, spolebåndsløyfer og droner, samt diktafonopptak (Czukays varemerke) og andre «found objects». Improvisasjonene er deretter redigert med harde, brå brudd. Sluttresultatet har utvilsomt en filmatisk kvalitet, men siden Sylvian og Czukay bevisst unnlater å kamuflere redigeringspunktene, preges musikken av stadige skift i perspektiv. Dette bevirker i de beste partiene overraskende brudd også i lytterens respons, i motsetning til andre av Sylvians ambiente arbeider på åttitallet, som mer handler om å etablere en følelse, et musikalsk uttrykk beslektet med meditasjon. Noen ganger vellykkede manifestasjoner av tilstander eller steder, andre ganger tomme vignetter.

Imaginær musikk
Denne utforskningen skjer midt på åttitallet, samtidig med at jeg sitter som 18-19-åring på kafé i Kristiansand og leser det britiske musikkmagasinet The Wire, selve Bibelen for folk med interesse for utforskende, sjangeroverskridende musikk. Jeg leser om plater og konserter jeg aldri har hørt, og som jeg derfor må forestille meg, mane frem, basert på musikkjournalistenes tekster. Tekst transformert til lyd som aldri har eksistert som lydbølger, kun som elektriske impulser i hjernen. Denne måten å forestille seg musikk på er også en øvelse i å skape musikk, uavhengig av ferdigheter jeg foreløpig ikke har tilegnet meg, og teknologi jeg ikke har tilgang til.

Hjemme på gutterommet utforsker jeg det musikalske, litterære og visuelle universet David Sylvian er i ferd med å åpne opp. Forfattere, billedkunstnere, designere, og viktigst: Musikere. Brian Eno / David Byrnes My Life in the Bush of Ghosts (1981), Enos On Land (1978), Laurie Andersons Mister Heartbreak (1984), Jon Hassells magiske, behandlede trompet på album som Dream Theory in Malaya (1981) og Power Spot (1986).

Erik Honoré, Lars Danielsson, Jon Hassell, Arve Henriksen, Sidsel Endresen, Jan Bang. San Sebastian, 23. juli 2011

Erik Honoré, Lars Danielsson, Jon Hassell, Arve Henriksen, Sidsel Endresen, Jan Bang. San Sebastian, 23. juli 2011

To minner trer frem mens jeg blar i disse sidene i Hypergraphia fra tiden da Sylvian for alvor begynte å utfordre popmusikkens premisser. Det første er fra San Telmo-kirken i San Sebastian 23. juli 2011, dagen etter at terroren rammet Oslo. Jeg spiller konsert sammen med Sylvians gamle samarbeidspartner Jon Hassell, trompetisten som fant opp begrepet «Fourth World music», samt Lars Danielsson, Sidsel Endresen, Arve Henriksen og Jan Bang. Dagen før fikk vi nyhetene fra Oslo da vi ankom San Sebastian, like etter at bomben hadde eksplodert i Regjeringskvartalet. Om natten sitter jeg på hotellrommet og leser Breiviks manifest som jeg har lastet ned fra internett. Jeg klarer ikke å la være, det er en slags tvangshandling. Breiviks apokalyptiske forestillingsverden, formulert med klinisk presisjon, ligger der som en konstant uro under lydprøven neste ettermiddag, og under konserten i det rikt dekorerte kapellet. Da vi reiser videre neste morgen, er viruset fremdeles i kroppen. Det som burde ha bundet musikerne sammen, blir i stedet en kime til aggresjon og tåpelige, uverdige uoverensstemmelser i turnébussen.

«Plight & Premonition», Agder Teater, 2011. Erik Honoré, David Sylvian, Jan Bang. Foto: Alf Solbakken

«Plight & Premonition», Agder Teater, 2011. Erik Honoré, David Sylvian, Jan Bang. Foto: Alf Solbakken

Det andre minnet: «Plight & Premonition»-konserten på Punkt-festivalen i 2011, 25 år etter at jeg første gang lyttet til albumet etter å ha ventet i ukesvis på at det skulle ankomme den kulturelle utposten Kristiansand. Jeg sitter på scenen ved siden av David Sylvian og sampler strofer av musikken som han og Holger Czukay skapte på åttitallet, jeg behandler segmentene på laptopen og mater dem tilbake i lydbildet som manipulerte skygger av musikk. I visse øyeblikk ligner det musikken jeg diktet opp mens jeg leste The Wire for et kvart århundre siden.

Maskefall
David Sylvians Secrets of the Beehive (1987) er utvilsomt det albumet jeg har hørt flest ganger av alle plater jeg noensinne har lyttet til. Det er her Sylvian fullt og helt finner sin stemme, både vokalmessig og i låtmaterialet og arrangementene, som befinner seg et sted mellom Nick Drake og moderne jazz. Blant musikerne finnes trompetisten Mark Isham, gitaristen David Torn og kontrabassisten Danny Thompson, Ryuichi Sakamoto bidrar med piano og strykearrangementer. Tekstene er tidvis på grensen til det rive gauche-romantiske, det henspilles på kunstnernes, forfatternes og filosofenes Paris, og Sylvians spirituelle søken er hovedtråden i tekstuniverset. Men to brudd av harsk virkelighet bærer bud om en annen retning: «The Boy With the Gun», som kan leses som forhistorien til en skolemassakre, selv om de Ennio Morricone-aktige antydningene i arrangementet leder tankene annetsteds. Jeg hører denne sangen for mitt indre øre 20 år senere da jeg ser filmen Elephant, Gus van Zandts lavmælte, men dypt urovekkende meditasjon over Columbine-skytingen.

Den andre teksten som bryter med tidligere estetikk er «When Poets Dreamed of Angels». Til tross for tittelen er dette pur sosialrealisme, formidlet i tredje person: «He kneels beside her once more / Whispers a promise / Next time I’ll break every bone in your body».

Sylvians ansikt pryder ikke lenger fronten av plateomslaget, og skal aldri gjøre det igjen, bortsett fra i tegnet eller malt utgave, på grensen til karikatur.

Secrets of the Beehive, 1987. Design: Vaughan Oliver / Nigel Grierson, 23 Envelope

Secrets of the Beehive, 1987. Design: Vaughan Oliver / Nigel Grierson, 23 Envelope

Sannheten viser seg

Like blemishes upon the skin
Truth sets in

Deretter følger en periode på 15 år preget av gjennomgående svakere produksjoner, med unntak av den fine Japan-gjenforeningen under prosjektnavnet Rain Tree Crow i 1991. Hvorfor disse årene var mindre fruktbare, kunstnerisk sett, kan skyldes at det var en harmonisk periode preget av familieliv, barn og en tilværelse viet den åndelige guruen Sylvian og hans kone Ingrid Chavez henga seg til. Men slike spekulasjoner er muligens basert på forestillingen om at kunstneren behøver motgang og lidelse for å levere kvalitet.

Uansett markerer albumet Blemish fra 2003 et kunstnerisk comeback og en helt ny retning. Improviserte teksturer, tekster frembrakt ved en form for automatskrift. Det er stort sett bare Sylvian nå, alene i et rom med elektrisk gitar, elementer av støy, bare avbrutt av et par spor der stemmen er akkompagnert av gitaristen Derek Bailey. Sylvian er tilbake på omslaget, men som tegning. Langt og uflidd hår, de karakteristiske ansiktstrekkene er nøytralisert, hverdagsliggjort, fjernt fra det glansede 80-tallsikonet.

Omslagsillustrasjon fra Blemish, 2003: Atsushi Fukui

Omslagsillustrasjon fra Blemish, 2003: Atsushi Fukui

Albumet er spilt inn i Sylvians hjemmestudio i løpet av seks uker. Det er et album om oppbrudd, sårt og hudløst. I et intervju om innspillingen sier han:

I wanted to get into those difficult emotions, and penetrate them as deeply as I felt I was capable of doing, in the security of that working space. So although there were elements of my life that were bringing all these negative emotions to the fore, what I was doing in the studio was taking them further – whereas in life we try to restrain them, we hold them back.

Historien om samlivsbruddet er iblant fortalt fra barnas perspektiv:

Don’t crowd me pappy
Got too much to think about
The game’s not lost
If I say it’s not
And it’s not
Give me one more chance to do things right
Don’t crowd me pappy
Got too much to think about

9 Mother and Child

Fra Hypergraphia. Illustrasjon: Nigel Grierson

På dette tidspunktet innleder Jan Bang og jeg et samarbeid med David Sylvian, satt i gang av trompetisten Nils Petter Molvær, som foreslår for Sylvian at to sørlendinger han kjenner bør gjøre en instrumental remiks av «Mother and Child» fra albumet Secrets of the Beehive. Dette første forsøket er også det svakeste. Vi viser for stor respekt for originalsporet, for ikonet. Kanalene på miksebordet inneholder Ryuichi Sakamotos piano, Danny Thompsons bass, Sylvians stemme, det er originalopptakene fra Chateau Miraval i 1987 vi har under fingertuppene der vi sitter i Punkt-studioet på Odderøya i Kristiansand. Så selv om oppdraget er å ombygge, fortolke, blir fristelsen for stor til å rekonstruere sporet, tilføre noen egne pålegg og strukturere Molværs trompetbidrag. Like fullt er dette starten på 13 år med samarbeid som resulterer i flere remikser, bidrag på tre Sylvian-album, to Bang / Honoré-album med Sylvian som gjest, og to besøk av ham på Punkt-festivalen i Kristiansand.

«Mother and Child»-remiksen utgis på instrumental-samlealbumet Camphor [2002), som markerer Sylvians brudd med plateselskapet Virgin. Han etablerer sitt eget selskap, Samadhisound, for utgivelse av egne og beslektede artisters produksjoner, der boka Hypergraphia tolv år senere skal bli den siste utgivelsen.

David Sylvian, Arve Henriksens «Cartography»-konsert, Punkt 2011. Foto: Freddy Larsen

David Sylvian, Arve Henriksens «Cartography»-konsert, Punkt 2011. Foto: Freddy Larsen

Kartet og terrenget
I 2005 danner David Sylvian trioen Nine Horses sammen med broren Steve Jansen og Burnt Friedman. På albumet Snow Borne Sorrow representerer Arve Henriksen og Stina Nordenstams deltakelse Sylvians stadig voksende interesse for den nordiske musikkscenen. I dette kapittelet av Hypergraphia hører også tekstbidragene til Arve Henriksens ECM-utgivelse Cartography hjemme, et album jeg produserer sammen med Jan Bang. Prosadiktet «Before and Afterlife» som Sylvian bidrar med til albumet er en meditasjon over hans og familiens geografiske og metaforiske reise fra bosted til bosted i USA, før bruddet.

We started in the suburbs of smaller cities
And as we followed the nomadic call
Our nobler instincts led us further from
Society’s center, westward, to a cabin hoisted
Aloft on faulty foundations far above the Napa Valley

[…]

But part of us refused to follow
Material distractions beckoned, rallied
Snagged, we’d return to the cities on day trips and long weekends

[…]

We moved east, into the forests and mountains
Where life’s desires tore us apart
How cruel to find oneself alone at that altitude
At what point did the fear of numbers set in
And the recognition of internal isolation place us outside of belonging?
But then wasn’t that always the case, weren’t we simply
Allowed to forget?
On Temple Mountain I threw down a rope that others might follow
No one came.

Fra Hypergraphia. Foto: David Sylvian

Fra Hypergraphia. Foto: David Sylvian

Et farvel til guder
Omslaget til albumet Manafon (2009): Igjen fremstår Sylvian som nesten-karikatur, denne gang inne i vinylomslaget. På tegningen er han radmager og skjeggete, Armani-dressen er erstattet med hettejakke og uformelige jeans, ansiktsuttrykket er innbitt, nesten aggressivt. Han holder en død kanin i den ene hånden, et av sporene bærer tittelen «The Rabbit Skinner».

Manafon er kvalitetsmessig på høyde med Secrets of the Beehive, men nå er fundamentet i en poplåt helt borte: harmoniene, rytmene, selve reisverket. Manafon er kammerteater på plate. Protagonistens stemme er mikset høyt i lydbildet, over improviserte lydkulisser. Tekstene har Sylvian skrevet parallelt med sangopptakene, raskt og intuitivt og uten tid til analysering.

The Wire, som tidligere ofte har vært negative til Sylvians musikk (muligens fordi de mener at han i kraft av sin posisjon som popstjerne utnytter «deres» artister på en måte som ikke utgjør en reell symbiose, noe som til dels kan ha vært riktig når det gjaldt de første forsøkene), rydder nå forsiden for ham. Keith Rowe og andre sentrale skikkelser innen avantgarde-miljøet hyller Manafon som et mesterverk.

The Wire, september 2009. Foto: Donald Milne

The Wire, september 2009. Foto: Donald Milne

Manafon er et virkelig sted, det er landsbyen i Wales hvor poeten R. S. Thomas bodde en periode av livet. Sylvian har inntatt denne landsbyen og benytter den som «a metaphor for the poetic imagination». I motsetning til de tidligste albumene, der den litterære samplingen til tider fremsto som namedropping (eller: som en utforskning av et bibliotek, men i så fall en utforskning konsentrert om titler, vaskesedler, forfatterbiografier), er R. S. Thomas og landsbyen Manafon relevante og fruktbare elementer i Sylvians «teateroppsetning» på plate. Hvis tidlige innspillinger som Ghosts og Nostalgia lånte inspirasjon og metaforikk fra Bergman og Tarkovskij, er Manafon Lars von Triers Dogville, filmen hvor Nicole Kidman beveger seg i en by tegnet opp med krittstreker på scenegulvet. Som Dogville er Manafon å sammenlikne med stilisert teater; all unødig ornamentering er borte. Lyskasterne er rettet mot innholdet, som iblant fremstår som dystopisk. 

And it’s not just the boredom
It’s something endemic
It’s the fear of disorder
Stretched to its limits
And the safety in numbers is just a contrivance
For the future will contain
Random acts of senseless violence

Manafon markerer også Sylvians farvel til gudene. Et sentralt kutt på Manafon er «Small Metal Gods», som kan leses som en desillusjonert avslutning av en åndelig reise. Han stiller spørsmålstegn ved sine tidligere valg på dette området, han feier gudebildene bort, og alt hva de representerer av følelsesmessige og åndelige investeringer:

Small metal gods
Cheap souvenirs
You’ve abandoned me for sure
I’m dumping you, my childish things
I’m evening up the score

På kuttet «Snow White in Appalachia» er bruddet enda tydeligere formulert.

And there is no maker
Just inexhaustible indifference
And there’s comfort in that

Godhetens banalitet
I tiden som har gått mellom den motvillige popstjernens farvel med rampelyset tidlig på åttitallet og Hypergraphia, har internett og sosiale medier gjort sitt inntog. David Sylvian, som alltid har ønsket å holde avstand privatlivet unna sitt publikum, blir nå fanget igjen i dette nye intimtyranniske nettet. Da Hypergraphia lanseres går diskusjonene høylytt på Sylvian-fansider om et nyskrevet prosadikt med tittelen «Neither Litany nor Lament», som utvilsomt kan tolkes som et iskaldt oppgjør med Sylvians barndomsvenn og Japan-kollega, bassisten Mick Karn. Teksten er intenst privat, og den er ikke sympatisk. Det er ingen formildende omstendigheter her, ingen empati eller tilgivelse overfor en nylig kreftdød, tidligere venn.

The hurt and condemnation
Permanently formed on your lips
The mind grew violent
You broadcast vanity
Assured of my silence

The compass of your mind knew no rest
Swinging north to south, south east to west
A magnetic toy for unknown forces
Of a powerfully malevolent ancient order than most have to shoulder

Vi ønsker at våre forbilder skal være gode mennesker. Vi har en forestilling om at det er en sammenheng mellom kunstnerisk produksjon og privatliv. Men når den illusjonen først er brutt, innser vi at den selvsagt aldri har vært sann. Det har vært et urimelig krav vi har stilt, fordi vi har et behov for at det skal være slik. Dermed fremstår dette nid-diktet som en ubehagelig, men brutalt ærlig endestasjon på Sylvians reise fra romantiker til realist, fra ikon til menneske.

Samtidig husker jeg sangen «World Citizen (I Won’t Be Disappointed)», Sylvians bidrag på soundtracket til Alejandro Iñárritus film Babel (2006). Det er en tekst jeg leser som et intenst ønske om å komme nærmere menneskene, å tre inn i dette ukomfortable fellesskapet som må fremstå som et helvete for en «cripplingly shy man». Sylvian synger «I want to break the indifference of the days / I want a conscience that will keep me wide awake / I want to pronounce all their names correctly». Det er et ønske som fremstår like ekte som den kjølige forakten i «Neither Litany nor Lament».

Jeg tenker også på mailene jeg har fått fra ham, de konstruktive og verdifulle tilbakemeldingene på demoer og råmikser. David Sylvian fremstår også der som et privat menneske som insisterer på at alt er sagt i tekstene og gjennom musikken, men samtidig er han vennlig og velvillig og svarer alltid senest et par timer etter at jeg har mailet ham. Og utvilsomt: Han er svært kunnskapsrik, et kontinuerlig oppdatert musikkleksikon som til og med introduserer meg for flere unge, norske musikere jeg har klart å gå glipp av. Noen av disse inviterer han med seg til Punkt-festivalen i 2011.

Dette siste uttrykker et valg av metode: Musikeren som kurator. Et vanlig feilgrep i omtaler og analyser av popmusikk (og Sylvian insisterer fremdeles på å kalle seg popmusiker, ifølge ham er dette den minst begrensende av alle merkelapper) er at man vurderer popartisten på samme måte som man vurderer en maler eller en forfatter: som utøver av en ensom prosess. Men den rytmiske musikkens vesen er samarbeid, og de mest vellykkede popartistene er i vel så stor grad kuratorer som ensomme genier. Helt fra starten av er Sylvian en mester i å sette sammen velfungerende konstellasjoner. I begynnelsen fungerer musikerne som verktøy til å virkeliggjøre hans visjon, de er ikke likeverdige partnere. Men etter hvert som han gir musikerne større frihet, vokser samarbeidene i verdi. Tydeligst kommer dette frem på Manafon, et album som i sin helhet er bygd på andre musikeres improvisasjoner, kuratert og redigert av Sylvian.

Manafon, 2009. Illustrasjon: Atsushi Fukui

Manafon, 2009. Illustrasjon: Atsushi Fukui

Sirkler sluttes
Jan Bang og jeg har arbeidet sammen siden tenårene. David Sylvian-plakaten hang over skrivebordet på gutterommet mitt, som også gjorde tjeneste som øvingslokale og kassettbasert studio. Nå, 25 år senere, rekonstruerer vi Manafon-albumet sammen med den japanske komponisten Dai Fujikura, det blir til albumet Died in the Wool – Manafon Variations (2011). På omslaget er David Sylvian en slags helgenfigur med stiliserte hodetelefoner. Han er tegnet yngre enn han er nå, og både tittelen på George Bolsters portrett (Manaphone) og det helgenaktige preget fremstår som ironisk, som en lek med hvordan omgivelsene har oppfattet ikonet.

Died in the Wool, 2011. Illustrasjon: George Bolster

Died in the Wool, 2011. Illustrasjon: George Bolster

Så er melodiene borte. På Bang / Honoré-albumet Uncommon Deities (2012) leser David Sylvian tekster av to norske lyrikere Jan og jeg har introdusert ham for, nestoren Paal-Helge Haugen og den unge Nils Christian Moe-Repstad. De har begge assosiert fritt rundt Sylvians tittel, som også var tittelen på den audiovisuelle installasjonen han bidro med til Punkt-festivalen i 2011.

Etter festivalen tilbringer jeg høsten med å klippe og lime albumet sammen av elementer på harddisken: Sylvians stemme, han har lest inn de norske lyrikernes dikt i sitt studio i USA. Brokker av musikk fra konserter Jan og jeg har gjort rundt om i Europa, et opptak av Sidsel Endresen fra Tallinn, et strekk fra Mannheim, John Tilburys piano og Arve Henriksens trompet fra Sylvians audiovisuelle utstilling på Sørlandets Kunstmuseum, samples fra live-remiksene som utgjør kjernen i Punkt-festivalen. I likhet med de andre Sylvian-samarbeidene blir også dette albumet skapt slik samtalene foregår i verden nå; gjennom utveksling av filer over internett og samples fra utallige kilder. Det er kurator- og redaktørvirksomhet, på albumet krediteres jeg som produsent, selv om det i høyeste grad er et ensemble-arbeid.

Uncommon Deities, 2012. Illustrasjon: Hannah Bertram

Uncommon Deities, 2012. Illustrasjon: Hannah Bertram

Hannah Bertrams omslagsillustrasjon er skapt av aske fra australske skogbranner og regnvann, intrikate ornamenter formet på et museumsgulv og fotografert der, for så å forsvinne. Albumet avsluttes med at Sylvian leser Moe-Repstads tekst «I swallowed earth for this» over musikk som kan ligne bølger av rennende lava.

Dripping stone
geologically: all we know

broken skull, broken rock
extracting information
in the hardest of materials
at the back of the neck

finding language
close to the lungs

Håp som hindring
Hypergraphia inneholder, i tillegg til Sylvians tekster og illustrasjonene, tre lange, samtalebaserte essays av Keith Rowe, Natalia Kutsepova og Marcus Boon. Den siste samtalen avsluttes med bud om en ny begynnelse:

I like the state of hopelessness. Hope really tends to get in the way. It takes you out of the present towards an ideal. To live without hope but without a loss of love for life … that’s a great starting place it seems to me.

Etter dette ender Hypergraphia. De siste to årene har Sylvians stemme og tekster blitt helt borte fra platene hans.

Den nest siste plata han har gitt ut, There’s a light that enters houses with no other house in sight (2014), er basert på den Pulitzerpris-vinnende forfatteren Franz Wrights tekster, lest av forfatteren selv. En annen manns stemme, som Sylvian lar klinge i det jeg forestiller meg er rom etter rom i et forlatt hus. Prosadiktene er hentet fra samlingen Kindertotenwald, og albumet avsluttes med strofen «If you liked being born / you’ll love dying». Dette er det siste opptaket av Franz Wright før han dør av kreft 14. mai 2015.

Skoleskipet «Sørlandet», Kristiansand. Foto: David Sylvian, 2015

Skoleskipet «Sørlandet», Kristiansand. Foto: David Sylvian, 2015

Epilog: Ny-Hellesund
Oktober 2015, EPen Playing the Schoolhouse, utgitt av Confront Recordings. Lyden av David Sylvian og Jan Bang i et nedlagt skolehus i Ny-Hellesund utenfor Kristiansand. Ingen melodi, ingen stemme, ingen tekst, ingen klar struktur. Kun lyden av interiør, av treverket i vegger og gulv, det stille suset i rommene, raslingen fra et kart over Bibelens land.

«Playing the Schoolhouse», Ny-Hellesund, oktober 2015. Foto: David Sylvian

«Playing the Schoolhouse», Ny-Hellesund, oktober 2015. Foto: David Sylvian

Erik Honoré

Facebook

Twitter