Dannelse og brutalitet

At mange nazister fortsatte i sine stillinger etter 1945 og at mange av dem var velutdannede jurister, universitetsprofessorer, leger og økonomer, er gammelt nytt. 

Tidligere publisert i Vagant 3/2010 

Faksimile av titteloppslaget til Stein Sørensens «Djevelen i musikken», Vagant 2/2010.
Faksimile av titteloppslaget til Stein Sørensens «Djevelen i musikken», Vagant 2/2010.

I Vagant 2/2010 analyserer Stein K. T. Sørensen «Djevelen i musikken» med utgangspunkt i romanene De velvillige av Jonathan Littell og Grense Jakobselv av Kjartan Fløgstad. Sørensen observerer at «den humanistiske dannelsen og den sataniske brutaliteten [har] funnet tonen», ikke bare i de to romanene, men også i nazismen selv. Et sentralt spørsmål i artikkelen er hvordan denne alliansen var mulig. Som belegg for musikkens farlige, ja, demoniske, påvirkningskraft henviser Sørensen hyppig til Thomas Manns kjente roman Doktor Faustus (1947) og spesielt til karakteren Dr. Serenus Zeitbloms analyser.

Forholdet mellom kultur og barbari og musikkens potensielt negative innflytelse på mennesker er et sentralt tema i Manns roman. Likevel kan man spørre seg hvorfor ikke Sørensen behandler noen av essayene hvor Mann utdyper sitt syn på tematikken. Høsten 1944 forberedte Thomas Mann en lesereise på den amerikanske østkysten, samtidig som han arbeidet med Doktor Faustus. Resultatet ble tre essays der han tar for seg «det tyske problemet»: Hvordan kunne kulturnasjonen Tyskland bli ansvarlige for et slikt barbari som nazismen?1 Det mest kjente essayet er nok Deutschland und die Deutschen, en analyse av Tysklands og tyskernes vei til nazismen.2 Dette essayet kan tydeliggjøre Manns posisjon i større grad enn rene henvisninger til hans romanfigur Dr. Serenus Zeitblom.

For Thomas Mann er både Martin Luther og Goethes Faust eksempler på det «tyske vesenet». Faust beveger seg mellom middelalder og humanisme, men i sin søken etter viten hengir han seg til djevelen. Mann slår fast at når intellektets hovmodighet forbindes med sjelelig gammelmodighet, dukker djevelen opp (s. 264). Mann mener at Faust egentlig burde vært musiker fordi «musikken er et djevelsk område» (s. 265). Han definerer tyskernes forhold til verden nettopp som «musikalsk» (s.s.). Den tyske sjelens musikalitet består i dens Innerlichkeit, dvs. dens fokus på det indre liv, det emosjonelle og spekulative. For Mann er Innerlichkeit den mest utpregede tyske egenskapen. Martin Luther trekkes frem som en «enorm inkarnasjon av det tyske vesen» og som «uvanlig musikalsk» (s. 266). Den lutherske Innerlichkeit omfattet åndelig frihet; den politiske friheten var Luther derimot ikke interessert i – han var en sterk motstander av samtidens bondeopprør.

Respekt og lydighet overfor autoriteter var særdeles viktig for den lutherske tankegangen. For Mann er dette et nøkkelpoeng for å forklare den tyske samfunnsutviklingen. Luthers «antipolitiske, devote» holdning er for Mann nettopp et produkt av den «musikalsk-tyske» Innerlichkeit. Denne førte til en århundrelang underkastelse for alle autoriteter, og et absolutt skille mellom «nasjonal impuls» og «idealet om politisk frihet» (s. 269). Det lutherske skillet mellom åndelig og politisk frihet forhindret, i følge Mann, at det tyske dannelsesbegrepet tok det politiske elementet opp i seg (s. 271). Mens den franske revolusjonens frihetsbegrep omfattet tanke- og meningsfrihet, kom det tyske frihetsbegrepet til å bety retten til å være tysk, en völkischer Egoismus (s. 269). Denne tyske misforståelsen oppsto fordi den overdrevne respekten for autoriteter gjorde at det aldri fant sted noen vellykket revolusjon i Tyskland. Den franske revolusjonen skapte tanken om frihet og nasjon som humanitet og samarbeid, mens den tyske frihetsideen var «nasjonal og antieuropeisk» og lå nær det barbariske (s. 271). I Tyskland ble tanken om kosmopolitisme pervertert til et krav om hegemoni og verdensherredømme.

Mann ser den tyske romantikken som et klart uttrykk for den tyske Innerlichkeit, som også gav plass til sjelens tilbøyelighet til å la seg påvirke av irrasjonelle og demoniske krefter. Mann støtter seg til Goethes utsagn om det klassiske som det friske og det romantiske som det syke (s. 278). Til tross for de mange sublime uttrykksformene bar romantikken på en sykdomsspire; en «mark i en rose» – i sitt innerste vesen var romantikken «forførelse til død» (s.s.). Mann identifiserer en tysk trang til å gi følelser forrang fremfor fornuften, og slik ble romantikken en tysk motrevolusjon mot opplysningstidens idealer. Romantikken ble et «svakelig svermeri» som brukte makten mot ånden (s. 276). Det var dette som ble så fatalt. Tysklands samling i 1871 var ikke et resultat av ønsket om frihet, men ble framtvunget ved krig og ønsket om makt. Mann betraktet det tyske keiserriket som en sterk stat med en syk kjerne. Den iboende sykdomsspiren fikk god grobunn i kjølvannet av nederlaget i første verdenskrig, nådde et «massenivå» under Hitler og endte i «hysterisk barbari» og «nasjonal katastrofe» (s. 279).

Sørensen skriver at «våre egne forestillinger om nazistene […] må stå skolerett» i møtet med Max Aue, hovedpersonen i Littells roman, som både er dr.jur. og overbevist nazist. Men er det virkelig så overraskende at utdannelse og brutalitet ikke er gjensidig utelukkende? Har ikke historien vist oss nettopp det motsatte? Senest debattene som fulgte i kjølvannet av bøkene til Christopher R. Browning og Daniel Goldhagen om gjerningsmennene, tidlig på 1990-tallet, viste at det ikke er så enkelt. Allerede den store rettssaken mot hovedkrigsforbryterne som de allierte førte i Nürnberg 1945–1946 og de tolv etterfølgende Nürnberg-rettssakene 1946–1949 som amerikanerne gjennomførte mot en rekke leger, jurister, medlemmer i SS og politiet, militære ledere og ministre, viste at høyt utdannede mennesker og etablerte samfunnsstøtter var ansvarlige for massive overgrep. Mange av dem som deltok i massemordet fra planlegging til organisering og utførelse var personer med høy utdanning og gode posisjoner i tysk samfunns- og næringsliv. Stereotypiske forestillinger om «den dumme nazisten» eller «den onde nazisten» er for lengst gått ut på dato. Nazismen bød på muligheter både for pøbelen og eliten – kanskje fikk den nettopp derfor de dimensjonene den gjorde.

Frem til 31. oktober 2010 vises den tyske vandreutstillingen Dødens ingeniører på Teknisk Museum i Oslo, om det tyske firmaet Topf & Söhne som produserte krematorieovnene og ventilasjonsanleggene til Auschwitz-Birkenau og en rekke andre nazileire. Ingeniørene i Topf & Söhne er et godt eksempel på høyt utdannede personer som gikk inn for å løse en oppgave, uten å tenke på eller bry seg om konsekvensene. Deres oppgave var å produsere så effektive krematorieovner som mulig; den ble løst i full visshet om hva ovnene skulle brukes til. Dokumenter i utstillingen viser at den sentrale ingeniøren Kurt Prüfer og andre fra firmaet var til stede i Birkenau flere ganger, ofte over lengre tid, for å overvåke monteringen og utprøvingen av ovnene. Utstillingen levner ingen tvil om at de visste hva som foregikk. Verken firmaledelsen eller ingeniørene i Topf & Söhne skal ha vært fanatiske nazister eller antisemitter, de ble ikke utsatt for tvang fra SS og profitten fra SS-samarbeidet skal kun ha utgjort en liten del av firmaets omsetning. Ingeniørenes ærgjerrighet var sterkere enn medfølelsen med ofrene.

Både Littell og, i enda større grad, Fløgstad tematiserer det faktum at mange nazister etter «det tredje rikets» fall kunne fortsette i sine posisjoner uten å møte nevneverdige problemer. De vesttyske amnestilovene i 1949 og 1954 bidro til å gjenintegrere en rekke «mindre» overgripere og personer med nazifortid i den vesttyske staten.3 Den såkalte 131-loven fra 1951 la grunnlaget for at mange ansatte i justisvesenet og offentlig forvaltning fikk fortsette i jobbene sine på tross av delaktigheten i naziregimet. Allerede i 1953 hadde for eksempel rundt 60 % av avdelingslederne i vesttyske departementer en fortid i Gestapo. At mange nazister fortsatte i sine stillinger etter 1945 og at mange av dem var velutdannede jurister, universitetsprofessorer, leger og økonomer er gammelt nytt, selv om det ofte forties. Det vesttyske studentopprøret på siste halvdel av 1960-tallet begynte som en revolt mot foreldre- og besteforeldregenerasjonens nazifortid og bidro for alvor til å sette søkelyset på det vesttyske samfunnets manglende oppgjør med nazistene.

Å ha humanistisk dannelse betyr ikke automatisk at man alltid gjør bruk av den. En viktig forutsetning for nazistenes massemord var at enkelte personer og grupper – av politiske og etniske årsaker – ble utelatt fra felleskapet, utdefinert fra begrepet humanitet, redusert til undermennesker og skadedyr og slik ofre for barbari. For disse gruppene gjaldt andre regler enn for dem som ble inkludert i den tyske «rasen». Veien lå åpen for å drepe alle som ble ansett som mindreverdige og annerledes. Sørensen skriver at «Littell ligger et hestehode foran Fløgstad» når det gjelder å «vise oss nazistenes nazistiske tenkemåte» fordi romanen hans «går åpent i møte med de demoniske kreftene som nazismen satte i spill». Men, i mange tiår var det nettopp demoniseringen av nazismen som forvansket et selvkritisk oppgjør med «det tredje riket» og bidro til å dekke over at det i de fleste tilfeller faktisk var helt vanlige mennesker – også velutdannede – som ble nazister og massemordere. Og for å sette det på spissen: Kan man bli massemorder av å høre Wagner? Fløgstads roman har åpenbare svakheter, men en absolutt styrke er dens fremstilling av at det var mennesker som ble nazister, ikke demoner og sadister.

  1. Jfr. kommentaren «Deutschland und die Deutschen», i: Thomas Mann: Essays, bd. 5, red. av Hermann Kurzke og Stephan Stachorski. Frankfurt am Main: Fischer 1996, s. 261.
  2. Thomas Mann: «Deutschland und die Deutschen», i Essays, bd. 5, s. 260-281. Essayet ble fremført første gang som engelskspråklig foredrag i Library of Congress 29. mai 1945 og publisert i tidsskriftet <i>Die neue Rundschau</i> i oktober samme år.
  3. J. fr. Anette H. Storeide: Arven etter Hitler: Tysklands oppgjør med naziregimet, Oslo: Gyldendal 2010, s. 96f.
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.