Daniel Kehlmann
Daniel Kehlmann. Foto: Heike Huslage-Koch/Wikimedia Commons

VAGANT EUROPA. En samtale i natten mellom forfatteren Daniel Kehlmann og romanfiguren Till Eulenspiegel. 

Daniel Kehlmann
Daniel Kehlmann mottok nylig Frankfurter Allgemeine Zeitungs Frank Schirrmacher-Preis. I takketalen snakket han med hovedpersonen i sin seneste roman Tyll (2018), en omstreifende gjøgler som på 1600-tallet reiser rundt i et Europa herjet av tredveårskrigen. Foto: Heike Huslage-Koch/Wikimedia Commons

I dette rommet tilhører jeg en liten minoritet. Jeg har aldri møtt Frank Schirrmacher.[1] Jeg har heller aldri vært i kontakt med ham, ikke via e-post, ikke via SMS. Og jeg vet ikke om han noensinne leste noen av bøkene mine, i alle fall skrev han hverken noe bra eller noe dårlig om meg. Jeg er altså fullstendig objektiv.

Jeg ville begynne med denne disclaimeren, for så å stige raskt opp i det universelle. Jeg ville fortelle at jeg er så preget av Karl Kraus’ mediekritikk at jeg alltid betraktet Frank Schirrmacher med engstelse, ja, en viss frykt, mens han levde, rett og slett fordi han var en så mektig skikkelse i kulturmiljøet. Og jeg ville snakke om hvor mye verdenssituasjonen har forandret seg – at vi sannelig ikke lenger trenger å bekymre oss for mektige kulturjournalister. Det ville jeg si. Og så ville jeg gå inn på hvor dypt Frank Schirrmacher er savnet i en verden med Donald Trump, Viktor Orbán og AfD (Alternative für Deutschland). Alt dette ville jeg si, men da jeg satte meg ned her en sen kveld for å skrive talen, skjedde noe uventet: Till Eulenspiegel[2] kom til meg.

Han kom ikke som en åpenbaring. Jeg har ikke visjoner. Jeg skulle gjerne ha hatt dem, de hadde kommet til nytte i arbeidet mitt, men så langt har ingen ansikter vist seg for meg. Altså er det bedre om jeg uttrykker det slik: Till Eulenspiegel var til stede for meg på samme måte som da jeg skrev romanen om ham. Den gangen slo det meg ofte at forsøkene mine på å fange den arkaiske skikkelsen hans i en fortelling ikke bestod i en kraftanstrengelse fra min side, men snarere i at jeg strevde med å lytte oppmerksomt til den høye og skarpe stemmen hans. Der var han altså, og han spurte: «Hva holder du på med?» Og siden jeg ikke visste hva jeg skulle svare, sa han: «Er du blitt statlig forfatter?»

Jeg er etter hvert blitt ganske godt kjent med ham, og så lett er det ikke å provosere meg. Derfor sa jeg unnvikende: «Hva foreslår du?»

Men jeg visste allerede hva han ville svare. Slik jeg alltid visste hva han ville si mens jeg skrev. En ny, tvers igjennom selsom erfaring: Aldri har jeg hatt følelsen av at jeg fant på replikkene hans. Hver gang jeg forestilte meg at han åpnet munnen, snakket han som om han var en selvstendig person. «Snakk om deg selv,» det visste jeg at han ville svare – og da jeg ble klar over svaret hans, hadde han gitt det allerede. «Istedenfor en oppblåst tusen takk-tale med sølvbrokade, istedenfor store ord om samtid, fremtid og hva vet jeg, fortell hvor ofte du var redd for at du ikke skulle klare å skrive den vesle boken din. Fortell om at du ofte jobbet videre kun fordi du måtte, nemlig fordi du hadde brukt opp forskuddet ditt. Snakk om slike ting, det liker jeg, eller snakk om hvor morsomt det er at du får en pris som er oppkalt etter en mektig mann, gitt innenfor rammen av det aller mest etablerte etablissementet, for nettopp en bok om meg! Passer det seg?»

«Ikke for en bok om deg!» sa jeg. «Det står uttrykkelig: ‹for fremragende innsats for forståelsen av verdens gang›.»

«For hva av verdens gang?»

«For forståelsen.»

«For forståelsen av hva?»

«Jeg vet, jeg vet. Men hør her, det med etablissementet er overdrevet.»

«Statsoverhodet!»[3] ropte han, og nå trengte jeg ikke å forestille meg stemmen hans mer, jeg kunne virkelig høre den. «Statsoverhodet snakker om deg! Jeg er en bedre kunstner enn deg. Kunst kommer fra å kunne, sier de, men hva kan du egentlig? Jeg kan sjonglere og danse, og overleve kan jeg også, det er det jeg kan best. Hvordan skulle jeg ellers ha kunnet spille så mange mennesker så mange puss! Jeg kan ting som du ikke engang kunne drømme om! Og har jeg noensinne fått en pris fra et overhode? Sannheten er at jeg ennå ikke har truffet et overhode som ikke ville slå meg i hjel.»

«Det er andre tider nå,» sa jeg. «Ja, fremdeles er de det,» sa han og utstøtte den mekrende latteren sin. «Og når de ikke lenger er det, altså: Når de igjen er som de en gang var, tro meg, det kan fort skje – da får vi se hvordan du ter deg.»

En ubehagelig latter var det, ikke hjertelig, en latter uten elskverdighet. Det finnes jo de mest forskjellige måter å le på, og de har lite til felles med hverandre. Det finnes latter som viser innforståtthet med status quo, den vennlige latteren, latteren til hyggelige folk uten humor. Og i tillegg en latter som nesten ikke er beslektet med de andre, latteren over at verden er så urettferdig og så tarvelig. Milan Kundera har kalt den vennlige latteren «englenes latter» og den siste «djevlenes latter», og ifølge Kundera kan ikke diktatorer og fanatikere tillate den djevelske latteren, mens de til enhver tid verdsetter englenes latter. Kort sagt: Englene ler over at verden er så vakker og så viselig innrettet. Djevlene ler over at englene hevder at verden er vakker og viselig innrettet, selv om det ikke stemmer.

«Jeg ser hva du gjør,» sa han.

«Hva er det jeg gjør?» spurte jeg, tatt på fersken.

«Jeg snakker jo om deg. Jeg snakker om at du står for den djevelske latteren, for det kompromissløse blikket, for uforsonlighetens kraft.»

«Jeg står ikke for noe.»

«Du står for kunst!»

«Ja, hos deg, fordi du har funnet det på, men i de gamle historiene er jeg en som bare dukker opp, gjør noe mot folk og stikker av igjen. For meg finnes det ikke noe universelt. For meg finnes bare det som er nå. Og hvis du vil snakke om boken min …»

«Min bok!» korrigerte jeg. Det der kunne jeg simpelthen ikke la stå.

«Så snakk heller om hvordan du skildret tortureringen av mølleren. Hvordan du bestemte deg for å beskrive mordet fra morderens synsvinkel, siden det ikke var tvingende nødvendig for deg å forstå offeret, men derimot å forstå gjerningsmannen. Det er lett å være offer, tenkte du, og ikke akkurat spennende. Bare innrøm det!»

«Selvfølgelig innrømmer jeg det! Det er litteraturens oppgave! Vi forfattere er slik, vi forsøker også å forstå det vi –»

«Du er slik. Si aldri mer ‹litteraturens oppgave›, ellers påfører jeg deg smerte. Du vet at jeg er i stand til det. Jeg er ikke så påfunnet at jeg ikke kan påføre deg smerte. Snakk om at det er du som er slik, snakk om at morderen er mer interessant for deg. Snakk om hvor mye det kostet å forestille seg hva som foregår i en skarpretter, snakk om at det ikke er noen lek. Den som gjør slike ting, påkaller demoner. Snakk om hvordan det var da de kom. Og snakk om kapitlet der du begravde meg levende under Brno. Du ville beskrive en beleiring, men med ett ble det altfor mye utmalende skildring for deg, så du ville heller ha det helt enkelt, helt innskrenket, helt uten luft, bare tre levende og én død i et hull i mørket og en strøm av minner. Du har beskrevet det. Men jeg måtte utholde det.»

«Så ille kan det ikke ha vært,» sa jeg. «Egentlig kan du ikke puste, så ikke klag over dårlig luft.»

«Jeg puster kanskje ikke, men jeg lever. Det vet du best av alle. Det er mange måter å være virkelig på. Jeg lever mer enn deg. Jeg fantes lenge før deg. Jeg kommer til å finnes lenge etter deg, det kan ikke engang denne ærverdige prisen endre på. Og hvis du vil snakke om mannen som prisen er oppkalt etter, så snakk om hvor plutselig man kan dø. Midt oppi alt. Viklet inn i hverdagen, full av hensikter, full av nysgjerrighet, sinne, kjærlighet, små planer, store planer. Snakk om hvor forferdelig det er. Og snakk om hvor redd du blir når du tenker på det.»

«Ja, det blir jeg,» sa jeg lavt. Og slik var det, jeg kunne ikke annet, skalv ved tanken på hvor kort vår tilmålte tid er, selv under de beste omstendigheter, selv når man har flaks og får et såkalt langt liv, som jo ved nærmere ettertanke ikke er særlig langt. Etter at jeg begynte å gjenkjenne min fars ansiktstrekk i sønnen min, har jeg virkelig følt at vi bare gir tiden og tingene videre til andre, og jeg tenkte på advarselen jeg en gang fikk fra en langt eldre venn: «Så snart du blir trettifem, begynner vennene dine å dø.» Akkurat slik var det blitt, og jeg tenkte på den gangen jeg var på et museum med Péter Esterházy, da han, for første gang i livet, ble spurt ved inngangen om han ville ha honnørbillett. Jeg tenkte på at hans som alltid forbilledlig elegante reaksjon – en ubestemt avveiende veiving med høyrehånden – ikke helt kunne skjule forskrekkelsen. Og jeg tenkte på at det bare er to år siden Péter Esterházys død, etter en kort og skrekkelig sykdom, nesten like uventet som Frank Schirrmachers død. Og for å vri temaet enda en gang over i det universelle, sa jeg: «Forgjengeligheten bor i alt. Bokstavelig talt alt. Nå mener fysikerne at i en ufattelig fjern fremtid brytes selv protonene ned. Da kan det ikke finnes atomer mer, da eksisterer ingenting, bokstavelig talt ingenting. Universet selv er dødelig. Ikke bare livet, også den harde materien har en utløpsdato. Naturligvis med mindre Gud finnes, og han forbarmer seg og vekker opp igjen de døde.»

«Jeg har kjent ham ganske lenge,» sa Till. «Han gjør ikke det.»

«Nei,» sa jeg. «Gjør han vel ikke.»

«Men det er egentlig ikke protonene som uroer deg,» sa han mens stemmen hans ble fjernere. «Ikke lyv nå igjen. Du er ikke redd for at materien forsvinner. Kreft er du redd for. Bilulykker. Du er redd for ikke å bli ferdig. Og med rette, for slik er det alltid: Ingen blir ferdig.»

Men noe blir ferdig, ville jeg svare ham. Det er kunstens gave: at den av og til tillater en å avslutte noe. Men samtidig visste jeg at Eulenspiegel ikke var innstilt på forsonlige vendinger, og jeg visste også at jeg neppe kom til å treffe ham igjen. For slik er det nå engang med mytiske figurer. Iblant beærer de oss med sitt lunefulle nærvær og lar seg tilsynelatende fange i en bok, et bilde, en sang, men så er de borte igjen, og vi ønsker forgjeves at de kom tilbake igjen, om så bare for et øyeblikk.

Siden Till Eulenspiegel, som nå befinner seg et annet sted, kanskje til og med hos neste forfatter, slett ikke ville ha noen takk, skal jeg heller gi den til mennesker av kjøtt og blod. Fremfor alt takker jeg Anne og Oscar, som begge er min lykke i livet, og som har holdt ut med meg de årene jeg har arbeidet med denne særlig vanskelige boken og bøkene før. Jeg takker Frank Schirrmacher for hans bok Die Stunde der Welt.[4] Og jeg takker Barbara Laugwitz, og det også på vegne av så ulike kolleger som Martin Walser, Ildikó von Kürthy, Jonathan Franzen og Eckart von Hirschhausen, for fire år med et suverent og handlekraftig arbeid – og denne enkle setningen er dessverre en større takk enn det Holtzbrinck-ledelsen klarte å unne sin mest vellykkede forlegger.[5]

Til slutt vil jeg takke Alvise Contarini. Dere kjenner ham kanskje ikke. Knapt noen kjenner ham. Han var Venezias utsending ved fredsforhandlingene i Westfalen.[6] Man må se det for seg: Katolske sendemenn fikk ikke lov til å snakke med protestantiske, og keiserens sendemenn fikk ikke snakke med den franske kongens. Hvordan skulle man da slutte fred? Kun Contarini hadde tillatelse til å snakke med alle parter; som en utrettelig megler hastet han frem og tilbake mellom dem i årevis.

Alle avtalene, alle diskusjonene, alle overenskomstene som endelig gjorde slutt på krigen, ble utformet, drevet frem og gjort mulig av ham. Men ingen kjenner ham. Man kjenner Wallenstein, man kjenner keiseren og Gustav Adolf av Sverige, man kjenner til nød også Tilly og Torstensson, alle mestere i å drepe, men ingen har sunget Contarinis pris, ingen har skrevet stykker om ham, ingen biografier, filmer eller minnesmarkeringer er viet ham. Men på det store og patetiske spørsmålet om hva verden egentlig trenger, den gangen, i dag, til alle tider, finnes det et enkelt svar: mennesker som ham.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

[1] Frank Schirrmacher (1959–2014) var en tysk journalist, forfatter og mangeårig medutgiver av Frankfurter Allgemeine Zeitung. O.a.
[2] Till Eulenspiegel (på norsk også Till Uglespeil) var en sagnomsust narr og gjøgler som skal ha levd på 1300-tallet. Han har opptrådt i den tyske folkelitteraturen fra middelalderen av. I 2017 utkomm Kehlmanns roman Tyll (variant av fornavnet Till), hvor tittelfiguren er en omstreifende gjøgler som på 1600-tallet reiser rundt i et Europa herjet av tredveårskrigen. O.a.
[3] Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeier, som holdt talen ved pristildelingen. O.a.
[4] En sakprosabok hvor Schirrmacher analyserer fem ulike diktere fra det 20. århundre og betydningen de har hatt for den litterære modernismen. Boken ble første gang utgitt i 1996. O.a.
[5] Barbara Laugwitz var forlagsredaktør i Rowohlt Verlag, frem til hun overraskende ble sagt opp i august 2018. Oppsigelsen utløste en heftig debatt i tysk kulturliv, og en rekke av forlagets forfattere uttalte seg kritisk til avgjørelsen, deriblant Paul Auster, Elfriede Jelinek og Siri Hustvedt.
[6] Freden i Westfalen i 1648 markerte slutten på tredveårskrigen. O.a.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.