Dagbok med Darwin

Foto: Cosmin Bumbutz. Kilde: Wikimedia Commons.

Dagbok av Mircea Cărtărescu. Oversatt fra rumensk av Steinar Lone. Tidligere publisert i Dilema veche (Det gamle dilemmaet), nr. 265, 12. mars 2009.

25. februar

Bare for ikke å glemme det. Møte på «Edgar’s» i kveld med Darwin, den eksentriske engelskmannen. Uformell middag med journalister. Det ville være trettende å notere alle detaljer fra den muntre pressekonferansen her. Blant alle galskaper er kanskje hans den mest fengslende. Først må jeg notere hvor mye han likner på Da Vincis selvportrett som gammel. Så lenge han holder seg rolig, er likheten perfekt. Han snakker et forbløffende engelsk, som Roger Moore eller Onedin-linjen. Til å begynne med var han avslappet og jovial. Han fortalte historier fra barndommen, hans lidenskap for å sette biller på nål (opphisselse hos journalistene), farens rasende ord: «Bortsett fra jakt, hunder og å fange rotter er det ingenting i livet som interesserer deg: Du kommer til å føre skam over familien og deg selv.» Stor munterhet.

Foto: Cosmin Bumbutz. Kilde: Wikimedia Commons.
Foto: Cosmin Bumbutz. Kilde: Wikimedia Commons.

Noen viste til plaketten som Paul McCartney hengte på veggen i inngangen til herskapshuset sitt: «Hold opp med den gitaren og begynn med noe ordentlig, for med den kommer du til å dø av sult!» Undertegnet: Faren hans. Så kom reisen med Beagle, Galápagos, skilpaddene, bla-bla-bla. Gamlingen er ikke noe flink til å fatte seg i korthet, han roter seg bort i detaljer. Alle venter på at sirkuset skal begynne: Bli ferdig med det der, fortell om det med apene … Og sirkuset lot da heller ikke vente på seg særlig lenge. En kan spørre seg om han selv faktisk tror på disse ideene eller bare vil tjene penger på dem. Forbløffende hvordan han fra rasjonelle argumenter sklir ned i bunnløse avgrunner. (Det er ikke en eneste kulepenn som virker i dette huset. Jeg fortsetter med grønt.) Først serverer han oss uten å blunke den absurde tanken at artene utvikler seg fra hverandre. Han kommer med det evinnelige paleontologiske argumentet: Fossilene som er oppdaget i de forskjellige geologiske lagene. Hvis man sammenlikner dem, ser man klart hvordan det i løpet av millioner av år, osv., osv. En usedvanlig utspekulert sofisme.

Her reiser Fernando Vidal Olmos, fra argentinske La Nación, seg. Ser ut som en stor, kynisk fugl, i svart fra topp til tå. Spinkel spekulasjon, sier han med et malplassert smil. Hvis Gud er allmektig, hva skulle da vitsen være med å strø noen fossiler her og der for å friste oss og forvirre oss? Der traff han blink. Folk klapper beundrende. Darwin virker litt forvirret, men kommer seg fort igjen. Gamlingen har erfaring. Dette lever han av: Turné etter turné. Folk strømmer til som om det var framvisning av en dressert bjørn. Ingen tror på ham, men alle betaler, det er et freak show. En kvinnelig journalist fra Tlön, slank og kosmisk: Hvor har herr Darwin millioner av år fra? Som man vet har verden bare eksistert i noen minutter, og vi har fått innpodet en falsk hukommelse i hjernen som omfatter den såkalte historien. Darwin blunker ikke en gang her heller. Han gir den unge damen en subtil kompliment og durer videre. Noen ganger er det nesten så han overbeviser en, som i fortellingen til Hrabal: Der en elev så skråsikkert påstår at to pluss to er fem at læreren går på lærerværelset for å sjekke i læreboka. For en subtil, fantastisk historie, for en røverhistorie! Den mest tilpasningsdyktige overlever alltid.

Denne parer seg oftest og sender videre (hvordan?) de fordelaktige egenskapene. Etter en mengde generasjoner har hele befolkninger tatt dem til seg. De skiller seg fra resten av arten, blir først raser og deretter separate arter. Til å begynne med har plantene og dyrene en felles stamfar. Alle er i slekt med hverandre. Ren poesi, naturlig poesi, dessverre så altfor langt fra sannheten. For faktisk er alt skuffende enkelt, jorda er flat som en pannekake (geologen Nichita Stănescu sier det klart i en av avhandlingene sine), stjernene er strødd over, en kan ta dem i hendene som dunete kyllinger, månen har øyne med lange vipper og smilende munn, og sola stiger purpurrød opp fra Hades, går over himmelen i sin ildvogn og går gjennom mørket den andre veien. Her er de vitenskapelige avhandlingene oppsiktsvekkende samsvarende. Dyrene ble skapt helt plutselig og samlet seg under et tre, slik at Adam kunne gi dem navn. Den rene sannhet, bekreftet av tradisjonen, men for en big pain in the ass! Noen ganger foretrekker jeg drømmernes verden som hos Darwin eller Freud (skjønt ikke Einstein, det er tross alt en grense …)

27. februar

Jeg leser i Aliksandría, den offisielle historien om Aleksander den store. Her står det hvordan helten «forlater verden og drar inn i ødemarka». Her finner han ville kvinner som angriper ham med stein og trestykker. «Og de var hårete som svin og med øyne som stjernene.»

For å fortsette med Darwin (i forgårs sovnet jeg med nesa i skriveboka, så trøtt var jeg). Fyren snakket, men han spiste også kraftig, og helte innpå boks etter boks med Guinness. Snart var han blitt rød i kinnene og jovial som en person hos Dickens. De kvinnelige journalistene plukket også litt i maten og mobbet ham hele tida med spørsmål. De vanlige fornærmelsene, som han svarte på med ferdiglagde svar. Hvis en fyr mister en hånd, får ungen hans da bare én hånd? Sa kanskje ikke Darwin at vi arver egenskapene vi erverver i løpet av livet? Og hvordan ble øyet utviklet, når det er åpenbart at vi ikke ser med et halvt øye? Og hvordan kom orkideen til å etterlikne et hunninsekt, slik at hannen befrukter den? Og hvordan kunne han våge å snakke om arvelighet uten å vite noe om gener og kromosomer? En franskmann, Marcel et eller annet, heller olje på ilden: Det er klart at vi arver fargen på øynene fra en bestemor eller formen på nesa fra far. Men hvordan arver vi måten vi drømmende stryker hånda gjennom håret på, fra en forfar vi aldri har møtt, eller den selvironiske setningsmelodien i diktene til en onkel som forlengst er død, som sa det fram akkurat slik som nevøen mye seinere? Hold opp med de obskure teoriene og fortell den store teorien om apene, – da moret og forvirret de ham helt. Hadde kanskje den ærede vitenskapsmannen (smil hos publikum) hørt at bare to år etter at han hadde gitt ut Artenes opprinnelse og seksuelt utvalg, hadde en ung rumener som studerte i Berlin skrevet: «Sier Darwin, pappa Darwin/siden man er apekatt/har jeg fått en apes fot/men Millys er fra pusekatt.» Som man forstår, den unge pelskledde, som tok sin elskede tyske frøken med til Sanssouci, hevdet at hun stammet fra kattedyrene. «That beats the devil!» utbryter herren foran oss hikstende. Men hadde Darwin kanskje hørt om patafysikeren Urmuz, som beskrev et rør man kunne se gjennom, og se «to mennesker som klatrer ned fra apen og en endeløs rekke av tørre hibiskuser»? Her ble det strid: Hva heter «hibiskus» på engelsk?

1. mars

Fra Aliksandría, men det kunne like gjerne vært fra Star Trek: «Goter, magoter, agar, axos, divis, xotin, xanarte, xasan, climand, taanier, xeanier, martatin, hohanier, agramantier, amflig, psoglov, faracier, iarazier, sisochia, nichienier og lescratanier. Og slik er det sagt, at alle disse tungemålene vil oppstå i Antikrists dager og de vil bøye seg for ham, og de vil spise kristne, og spise menneskenes barn, og foreldrene deres vil se med sine egne øyne hvordan de steker dem og spiser dem.» Den evinnelige historien med Darwin drar ut, ser jeg, mye mer enn den fortjener.

I forgårs avbrøt G. meg for å foreslå å bli med på en rundebordskonferanse om den vitenskapelige obskurantismen og den århundrelange forfølgelsen av Kirken i fornuftens navn. Helgener brent på bål eller revet i biter av kameler fordi de hadde mot til å hevde at mennesket var skapt i Guds bilde. Jeg avslo, for der det ikke er plass til paradokser, er det heller ikke plass til kontroverser. Derfor går jeg alltid for å høre på obskurantistene, til de er utdødd fra jordas overflate. Kanskje finner man i alle fall litt poesi hos dem. En av dem hevdet her om dagen at i morslivet går fosteret gjennom alle stadier som arten har gjort: hvilken ode, hvilken vidunderlige hymne, hvilken dristig og oppbyggelig idé! Selv om de tar grunnleggende feil er kjetterne og apostatene pikante som krydder, vårt sinn som er sultent på motforestillinger klarer seg ikke uten dem … Derfor, en times tid etter at middagen begynte, kommer pappa Darwin til det høytidelige øyeblikket der galskapen hans slår ut i full blomst som en svart tulipan. Han reiser seg, tung og majestetisk, velter nesten bordet, og brøler som en løve: «Ladies and gentlemen, sannelig sier jeg dere, mennesket stammer fra apene!» Han har fortsatt servietten festet rundt halsen, blikket er flakkende og utfordrende. Jeg må tenke på Farinata, som reiser seg fra sin ildgrav og hever brystet mot helvetet. «Yes, yes, yes, I’ll be damned, mennesket stammer fra apene!» Journalistene og de andre nysgjerrigperene vek tilbake, selv om de forlengst var blitt advart.

Diktafonene og mobiltelefonene sklir ned av bordene sammen med glassene og de skitne tallerkenene. Gjennom vinduet ser jeg hvordan redningsmannskapene gjør seg klare til å gripe inn. Men denne gangen er det ikke nødvendig, engelskmannen er blitt gammel og trett i det siste, han gjør ikke lenger kafeene og foredragssalene til pinneved, som for mange år siden, til tabloidenes store glede. Tror han egentlig på sine egne ideer? I alle fall er det slik at etter det patetiske skriket ser det ut til at han plutselig våkner opp til virkeligheten. Han dumper ned igjen på stolen og blir sittende med øynene i tallerkenen. I tweed-dressen sin, med den groteske pistasjgrønne sløyfen, ser han ut som han er klippet ut av et gammelt og gulnet nummer av La Revue des Deux Mondes.

Journalistene oppmuntrer ham, prøver å få flere perler ut av ham, men som om han har lest tankene deres, hvisker gamlingen nedslått i skjegget: «Margaritas ante porcos,» og så tier han helt. Sirkuset var over. Slett ikke verst, faktisk, for den edle svindleren: Alle eksemplarene av Artenes opprinnelse på standen var solgt, og hadde det vært dobbelt så mange, ville de også gått unna. Det ble kø for å få autografen, gubben som liknet på en snill Vårherre signerte med gåsefjær, så ble kafeen etter hvert tom. Jeg gikk ut under de fantastiske brokete vårskyene i den duftende lufta i Strada Edgar Quinet. Sjimpanser kledd til kabaret gikk arm-i-arm mot Capşa, orangutanger med røde lokker kjørte oppover Calea Victoriei i BMW-er og Audi-er, og en flokk lescrataner som hadde picnic utenfor hotel Majestic, stekte noe som det var umulig å se hva var fra der jeg gikk.

I det jeg runder hjørnet, kommer månen fram. Jeg reiser meg på tærne og stryker den over den myke ryggraden. Bilen venter meg mørk og taus i en sidegate. Når jeg åpner dørene med fjernkontrollen, blunker den ømt til meg.

 

Forklaringer:

Nichita Stănescu – rumensk lyriker, d. 1983

Aliksandría – Alixăndria, rumensk folkebok om Aleksander den store, fra 1600-tallet – basert på en gresk original fra 200-tallet f.Kr.

Strada Edgar Quinet – gate i sentrum av Bucures’ti, som universitetet har adresse til. Kafeen «Edgar’s» finnes faktisk.

Capşa – Bucureştis tradisjonsrike wienerkafé.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.