Cuba, norsk presse og orkanene

«En million på flukt,» lyder en overskrift i Dagbladet 9. september 2008. Den viser til situasjonen på Cuba like etter at orkanen Ike traff landet. Oppslaget kan være en illustrasjon på hvor mye man kan slippe unna med i en større norsk dagsavis uten at det kommer nevneverdige reaksjoner fra leserne.

Ordet flukt, slik Dagbladet bruker det, gir kanskje assosiasjoner til mennesker under prekære forhold som kaver seg gjennom jungel eller søle i forsøk på å finne et levelig sted å bo. Når man i brødteksten forteller at «rundt en million kubanere har søkt ly i tilfluktsrom eller rømte opp til høyereliggende områder for å komme seg i sikkerhet», beveger man seg litt nærmere sannheten. Men bare litt.

Det som skjedde var at tre og en halv million cubanere ble evakuert i forkant av to orkaner som rammet Cuba med kort mellomrom, rundt månedsskiftet august-september. Siden skulle enda en orkan ramme landet. I alle de tre tilfellene ble befolkningen forsøkt beskyttet etter beste evne. Landets massemedier informerte kontinuerlig om farene knyttet til orkanen og om evakueringsarbeidet som var blitt satt i gang. Transport ble satt opp for alle som hadde behov for det, trass i de materielle begrensninger landet sliter med. Lokale institusjoner tok seg av personer med særlige behov, for eksempel handicappede og gravide. Folk som bor i spesielt sårbare hus eller områder ble prioritert, i motsetning til i mange kapitalistiske land i Sør, hvor fattige som regel blir overlatt til seg selv.

I stedet for å bruke orkanene til å skape et stereotypt bilde av et land i den tredje verden hvor ingenting fungerer, kunne Dagbladet ha fremhevet det som virkelig er bemerkelsesverdig: Totalt mistet bare syv personer livet som følge av Gustav, Ike og Palomas herjinger på Cuba. Dette er en brøkdel av antallet ofre i nabolandet Haiti, og langt lavere enn dødstallene for liknende naturkatastrofer i et hvilket som helst annet land i den tredje verden. Også i det rike USA døde seksti personer bare som følge av Ike.

I tillegg til å sammenlikne dagens kriseberedskap på Cuba med den som finnes i andre land, kan man trekke linjer til tiden før revolusjonen. I tettstedet Santa Cruz del Sur omkom cirka tre tusen mennesker under en orkan i 1932. Paloma totalraserte store deler av det samme området. I et intervju med nyhetsbyrået IPS1 beskriver en innbygger årets siste orkan som lik den som rammet stedet i 1932, bare med den forskjell at ikke et eneste menneske døde denne gangen. De ble alle evakuert.

Bare et ord
«Una palabra no dice nada / pero al mismo tiempo / lo dice todo», synger den cubanske, samfunnskritiske visesangeren Carlos Varela. På norsk: «Et ord sier ingenting / men samtidig / sier det alt.»

Jeg kom til å tenke på Varelas ord da jeg leste NTB-artikkelen «Gustav traff Cuba med stor styrke», datert den 31. august 2008.2 NTBs oppslag gir en saklig (og for øvrig temmelig positiv) beskrivelse av Cubas orkanberedskap, helt til et lite ord endrer helhetsinntrykket. I artikkelen anerkjenner man først at det på Cuba finnes «et effektivt apparat for å beskytte befolkningen». Men når det mot slutten står at «mange [cubanere] ble forlagt i tilfluktsrom», skaper man et bilde av et samfunn hvor mennesker behandles som gjenstander. Meg bekjent har det verken på Cuba eller internasjonalt blitt rapportert om tilfeller av mishandling under evakueringen. Barn fikk til og med utdelt søtsaker på noen av oppholdsstedene … Både alminnelige folk og myndighetene har interesse av at de evakuerte snarest mulig får flytte hjem igjen. Det ville likevel være urimelig å forvente at alle ofrene skulle få rom på fem-stjerners hotell, eller at man over natten skulle klare å gjenoppbygge alle husene som har blitt rasert. Men «forlagt»?

Bistand med betingelser
Kanskje virker det pedantisk å feste seg slik ved enkeltformuleringer i presseomtalen av orkanene. Men ofte er det nettopp detaljer som avslører forestillingene og fordommene som i stor grad preger omtalen av Cuba i norsk presse.

I forbindelse med en hendelse like i etterkant av Ike, er imidlertid mangelen på kritisk journalistikk direkte påfallende. «Cuba takker nei til orkanhjelp fraUSA», kunne NTB melde den 16. september.3 «Nødhjelpen skulle flys direkte inn til ofrene, men myndighetene i Havanna vil ikke gi grønt lys til hjelpesendingene», heter det i artikkelen. En talsmann for amerikanske myndigheter beklager videre at «cubanske myndigheter ikke takker ja til dette tilbudet om humanitær hjelp til det cubanske folk». Samme artikkel forteller at 200 000 cubanere er hjemløse etter orkanen mens deres myndigheter sier at «landets økonomi, infrastruktur og bebyggelse er rammet verre enn noensinne».

Et annet NTB-oppslag4, publisert tre dager senere, gjentar noen av de samme påstandene: «Cuba kan stå overfor matmangel som følge av skadene etter orkanene Gustav og Ike (…) Orkanene gjorde skader for nærmere 30 milliarder kroner [tallet har senere blitt oppjustert, forfatters anm.]. Likevel nekter Cuba å motta humanitær hjelp fra USA». Artikkelen nevner også USAs handelsblokade. Men den jevne leser vil oppfatte cubanske myndigheters opptreden som kynisk idet man tilsynelatende setter en stopper for nødhjelp som kunne ha kommet befolkningen til gode.

Nok en NTB-melding5 forteller at Cuba lider under «en amerikansk handelsboikott som skyldes misnøye med Cubas kommunistiske styresett». Her velger man side i konflikten ved å benytte ordet boikott – som gjerne sees på som et positivt eller i alle fall legitimt virkemiddel i politikkens verden. Cubanske myndigheter omtaler sanksjonene som en blokade, ettersom de også griper inn i Cubas handel med tredjeland.

Men hvilken hjelp er det egentlig USA har tilbudt Cuba? Dette havner helt i bakgrunnen. Det første tilbudet om bistand lød på 100 000 dollar. Det ville være nok til å bygge tretten eller fjorten orkansikre hus til en kostnad på 7 000-8 000 dollar per enhet, ikke mye å snakke om i et land med over 90 000 totalskadde hus som følge av orkanene. (Man hadde dessuten en presset boligsituasjon før disse inntraff.) USA økte siden beløpet gradvis, for til slutt å komme med et tilbud på litt over fem millioner dollar.

Burde ikke cubanske myndigheter ta i mot disse pengene, og legge politiske stridigheter til side et øyeblikk, av hensyn til egen befolkning? I dokumentet Cuba har mottatt fra USA ber man om at «en humanitær evalueringsgruppe får besøke Cuba for å inspisere de rammede områdene og å evaluere skadene på adekvat vis».6 I tillegg til at dette ville fremstå som en ydmykelse overfor et land som er i god stand til å vurdere skadene av orkanene, griper tilbudet inn i spørsmål om den nasjonale sikkerhet. Den uavhengige journalisten Pascual Serrano minner oss på hvordan inspektørene som besøkte Irak bare dager før invasjonen av nevnte land, hjalp til å «overføre verdifull informasjon til USAs hær slik at den kunne vite hvor den skulle bombe».7 USAs målsetning om å skape et politisk systemskifte på Cuba er klart nok uttalt, og står fortsatt ved lag. Dersom USAs regjering virkelig ønsket å nå frem til Cubas folk med hjelp, ville man ha droppet et slikt ydmykende kontrollpålegg.

Det viktigste perspektivet her er likevel kostnadene av USAs handelsblokade kontra omfanget av nødhjelpen som ble tilbudt. Ifølge Cubas utenriksminister Felipe Pérez Roque har denne kostet Cuba 89 milliarder dollar i løpet av over fire tiår8, nok til å betale ned hele landets samlede utenlandsgjeld minst fem ganger. Bare ett år med blokade, ifølge cubanske myndigheters estimat, koster 4,1 milliarder dollar. Dette er nesten tusen ganger mer enn USAs høyeste tilbud om bistand, som skulle gis én gang, og ikke hvert år. Tilbudet tilsvarer det Cuba mister i løpet av noen timer som følge av blokaden.

Solidaritet sør-sør
Et bemerkelsesverdig faktum som ikke uventet har fått null oppmerksomhet i Norge er hvordan en rekke små land i den tredje verden har gitt Cuba betydelige donasjoner etter orkanene. Et land som Ecuador sendte flere flylaster med humanitær hjelp til Cuba. Mali i Afrika donerte 100 000 dollar, like mye som USAs første tilbud. Både Namibia og Trinidad & Tobago hostet opp ti ganger så mye! Også tyngre og mer velstående aktører i verdenspolitikken, som Spania, Canada, Venezuela, og ikke minst Kina og Russland, bidro med nødhjelp uten å koble politiske krav til denne.

Kanskje kan bistanden, i alle fall den som kommer fra andre land i den tredje verden, tolkes som gjengjeldelse. Cuba hadde i begynnelsen av 2008 36 578 helsearbeidere utplassert i 73 land9, tall som skal ha økt siden den gang. Cubanske brigader som lærer folk å lese og skrive er aktive en rekke steder i verden, og Venezuela og Bolivia har av UNESCO blitt erklært som frie for analfabetisme som resultat av denne innsatsen. Den tidligere nevnte journalisten Pascual Serrano bemerker i en artikkel at mens spansk presse nylig gjorde et stort nummer av at et rumensk barn skulle få gratis synsoperasjon i flamencoen og tyrefektingens hjemland, blir det knapt nevnt at Cuba har operert over én million latinamerikanere for øyesykdommer de siste par årene.10 Kanskje har spansk og norsk presse noe til felles i så måte. Men utenfor Europa blir disse solidariske handlingene lagt merke til. Og husket.

Senvirkningene av orkanene
Det følgende er ingen ny kritikk, men bør likevel med: Norsk presse er i første rekke ute etter det spektakulære, og fester seg derfor i liten grad ved senvirkningene av katastrofer som orkanene.

Høsten 2008 har vært tøff for den jevne cubaner. Særlig har befolkningen merket mangelen på viktige jordbruksvarer, og noen industrivarer. Havanna ble bare i liten grad direkte berørt av orkanene, men gradvis havnet også hovedstadens innbyggere i en presset situasjon. En rekke viktige varer, som egg, frukt og grønnsaker som vokser over jorden, var praktisk talt umulig å oppdrive etter orkanene. Gateselgerne forsvant etter en rekke politiaksjoner mot det som myndighetene oppfattet som svartebørshandel med mat. Enkelte varer som tidligere ble solgt fritt på offentlige grønnssaksmarkeder, selges nå bare i et begrenset antall til hver kunde. Tankegangen bak denne politikken er å hindre hamstring og spekulasjon med varer som egentlig skal selges til regulerte priser. En del cubanere reagerer i denne sammenheng på strenge sanksjoner, herunder fengselsstraffer på 1-2 år mot personer som har solgt relativt små mengder mat uten tillatelse.

Ressursmangelen begrenser seg ikke bare til matvarer. Regjeringen har blitt nødt til å utsette omfattende boligbyggingsprosjekter for å kunne sende personell og materialer til orkanrammede områder og hjelpe til med gjenoppbyggingen der.

Noen frykter at senvirkningene av orkanene vil bli verre. Man har tømt de fleste av landets reserver som er ment til en krigs- eller krisesituasjon. Bygningsmaterialer, madrasser og ekstra matrasjoner blir distribuert der hvor det trengs. Landets valutareserver må antas å være sterkt redusert etter tap på til sammen ti milliarder dollar. Men ødeleggelsene på boligmassen er kanskje det verste. Ifølge Raúl Castro kan gjenoppbyggingen av landet ta to til tre år.11

Hvordan denne prosessen håndteres og hvordan folk oppfatter den burde være av vel så stor interesse som selve orkanene. Likevel blir dette knapt nevnt noe sted. Når det gjelder akkurat det å dekke lite salgbare sosiale kriser i utviklingsland, er kanskje den kontrollerte, statseide cubanske presse bedre enn den markedsdrevne, privateide norske.

Planøkonomi og klimaendringer
Hovedtrekkene i «vestens» kritikk av det cubanske politiske systemet skulle være godt kjent for alle som leser denne artikkelen. Denne kritikken preger også mange nyhetsartikler om Cuba, selv når det er høstens orkaner (eller hva som helst annet) som egentlig er tema. Mitt spørsmål blir da: Hvorfor er det ingen større norsk avis som evner å vise hvordan høstens orkaner aktualiserer en rekke argumenter for det cubanske politiske systemet?

Det at kriseberedskapen fungerer bedre på Cuba enn i mange kapitalistiske land når uværet først slår til, har vi alt vært inne på. Men en økonomisk modell med et sterkt element av sentral planlegging, uansett hvor lite moteriktig et slikt system måtte være, muliggjør også viktige forebyggende tiltak.

Først det store, langsiktige perspektivet: Det ventes flere og kraftigere orkaner i årene som kommer. Disse vil være et resultat av de menneskeskapte klimaendringene, som igjen er et produkt av sløsing og ufornuftig bruk av ressurser, og da hovedsaklig i de industrialiserte, kapitalistiske landene. Fidel Castro har de siste tiårene vært en av statslederne som tydeligst har forutsett og fordømt denne utviklingen. Og i motsetning til andre land har Cuba virkelig noe å vise til når det gjelder å verne om naturen. Ifølge WWFs Living Planet Report 2006 er landet det eneste i verden som oppfyller kravene til en bærekraftig utvikling.12

Men når først klimaendringene er i gang, må man også arbeide for å minimere skadene. Hvordan møter man den nye situasjonen? Det er en kjent sak at øystater, for eksempel i Karibia, regnes som særlig utsatte. Cuba har satt i gang betydelige tiltak for å møte et hardere, mer uforutsigbart klima. Hus bygges i områder som i liten grad er utsatt for kraftig vind og oversvømmelse. Sementtak skal erstatte bølgeblikk på nye konstruksjoner og gamle hus i den grad det finnes ressurser til dette. Digre grøfter og tunneler gjennom landet skal gjøre det mulig å flytte rundt på vann, for å hindre oversvømmelse og tørke, problemer som stadig oftere gjør seg gjeldende på Cuba, som så mange andre steder i verden. Det sistnevnte prosjektet skal stå ferdig om femten år.13

Kanskje ville det også være mulig å få til noe liknende i et land med et partibasert demokrati, hvor man skifter regjeringskoalisjon hvert fjerde eller femte år. Men hvorfor er det så få i Norge som benytter anledningen til å presentere eller referere disse argumentene – i en situasjon hvor land etter land velger radikale, sosialistiske presidenter i Latin-Amerika? For millioner av latinamerikanere som er lei av at multinasjonale selskaper styrer utviklingen, av sosial nød og politisk ustabilitet, fremstår Cuba som en inspirasjonskilde. Er dette et uttrykk for desperasjon, eller manglende politisk bevissthet? Eller viser det snarere at latinamerikanerne selv kjenner sine egne politiske utfordringer og prioriteringer bedre enn vi som er født og oppvokst i Nord? Mange nordmenn ønsker å forstå den cubanske sosialismen og tankegangen til dens støttespillere. De pressefolkene som anstrenger seg for å få frem dette perspektivet, burde ikke mangle lesere.

Lyspunkt i nøden
For Dagbladet traff høstens siste orkan, Paloma, på «et vanskelig tidspunkt» for Cuba.14 Tatt i betraktning skadene som Gustav og Ike alt hadde påført øya, kan man si at avisen har rett. Men Dagbladet, som viser til en ikke spesifisert Reuters-melding, begrunner påstanden med at Fidel Castro har pensjonert seg og at den globale økonomien er i krise. Begge deler kan og vil selvsagt påvirke utviklingen på Cuba. Men dette med at Cuba befinner seg i en vanskelig fase, og den ofte underliggende antydningen om at systemet kan komme til å kollapse når som helst, har blitt en tom frase som bare unntaksvis underbygges med skikkelig argumentasjon.

For at hypotesen om en snarlig kollaps skal virke troverdig, må man skape et bilde av Cuba som et land med store likheter med østblokksosialismen, selv om forskjellene kanskje er like betydelige. Bildet av Cubas situasjon som et land i permanent økonomisk krise må også nyanseres. Før Sovjetunionens sammenbrudd hadde man en nokså høy levestandard på Cuba, noe BBCs korrespondent på Cuba nylig beskrev i en reportasje, «La gozadera del socialismo», som med litt velvilje kan oversettes som «Det gode liv under sosialismen».15 Siden fikk man en langvarig krise etter at landet mistet 87 % av sin utenlandshandel da det sovjetiskledede handelssamarbeidet Comecon brøt sammen. Siden den gang har man hatt nokså jevn, men langsom økonomisk fremgang, selv om levestandarden for den delen av befolkningen som bare har en statlig lønn å leve på ennå ikke er i nærheten av nivået man befant seg på i 1989.16

Cuba har hatt en høy vekst i økonomien de siste årene, og trass i orkanene håper myndighetene å avslutte 2008 med en samlet vekst på 4 %.17 Store investeringer, særlig innen infrastruktur og transport, er i ferd med å gi resultater, uavhengig av orkanhøsten. På det politiske plan skal det fremheves at styresmaktene på Cuba i 2007 satte i gang en omfattende konsultasjonsrunde hvor befolkningen ble invitert til å komme med innspill. Fem millioner borgere deltok i denne prosessen. Slik kan man med et folkelig mandat i ryggen gjennomføre en fornyelse av det politiske systemet i tråd med en ny situasjon, men – må man anta – uten å forkaste grunnleggende idealer. I en situasjon hvor sosialistiske ideer er på fremmarsj i Latin-Amerika, og med nyttige lærdommer fra utviklingen i Sovjetunionen og Kina, kan systemet godt komme til å overleve en slik endringsprosess og attpåtil komme styrket ut av den. Integrasjon med naboland og økt samhandel med viktige aktører som Russland, Brasil og Kina bidrar til å slå sprekker i USAs handelsblokade. En opphevelse av noen av handelsrestriksjonene, som Barack Obama har gått inn for, vil også ha en positiv effekt.

Femti år med forfall?
Et hyppig fremsatt poeng i orkanreportasjene er det dårlige vedlikeholdet av boligmassen på Cuba, som gjør landet ekstra utsatt for denne typen naturfenomener. Ifølge NRK bor det «to millioner mennesker i generelt gamle og dårlig holdte hus fra kolonitiden» bare i Havanna.18 Det kan høres ut som journalisten har nøyd seg med å besøke Gamle Havanna, som utgjør en liten del av Cubas hovedstad. For i resten av byen er det langt fra alt som er fra kolonitiden, med mindre NRK også mener at perioden mellom frigjøringen fra Spania og frem til revolusjonen i 1959 var en slags kolonitid, og det kan det forsåvidt være god grunn til. Men da burde man definere begrepet tydeligere. Og selv i så tilfelle ville det være en sannhet med modifikasjoner.

Det er sant at det har blitt bygget lite i de sentrale bydelene siden revolusjonen, og at store deler av byen er preget av forfall. Vedlikeholdspolitikk har aldri vært Cubas sterke side og den økonomiske krisen som fulgte Sovjetunionens fall forsterket problemet. Men man kan også snu på perspektivet. Hvor solide er egentlig hyttene i slumstrøkene som dominerer andre storbyer i Latin-Amerika?

Ifølge en utbredt forestilling var Cuba en gang et overflodssamfunn som siden har forfalt under 50 år med sosialisme. I en glansbildefremstilling av Havanna før revolusjonen, eksisterer bare et par sentrale bydeler, hvor velstand og neonlys dominerer. At halvparten av befolkningen på denne tiden var uten strøm og at cirka en tredjedel ikke kunne lese og skrive, er lettere å glemme. Analfabeter blir fort glemt av storsamfunnet etter sin død. De etterlater seg verken palasser, dyre biler eller litterære verk. Men det er gjerne i utkanten av hovedstaden, i småbyene og på landsbygden man virkelig ser de positive resultatene av den sosiale transformasjonen som har funnet sted de siste femti årene. Ifølge offisielle tall fra 2006 bor over 75 % av cubanerne i hus som er reist etter 195919. Mitt inntrykk etter reiser rundt i landet er at tallet godt kan stemme. I veldig mange småbyer og såkalte utkantområder er boligblokker og nyere småhus de boligkonstruksjonene som dominerer.

Hvor ble motforestillingene av?
Det har blitt vanlig at enhver artikkel om Cuba skal inneholde minst ett men. Det er klart at det cubanske samfunnet har en rekke problemer, svakheter og endringsbehov. Men det er heller ikke rent få som spesialiserer seg på å skrive om disse. For å komme meningsmotstanderne i forkjøpet: Det må være lov å skrive noe om cubansk kriseberedskap uten å hele tiden å være nødt til å nevne problematiske trekk ved samfunnet, uten å bli stemplet som «aktivist», og dermed mindreverdig i forhold til «journalisten», som har et mer objektivt blikk og ikke påvirkes av egne forestillinger, motiver og så videre. Vi er alle påvirket av våre egne ideer, vår egen bakgrunn; få fenomener er så vanskelig å skrive upartisk om som den cubanske revolusjonen eller det cubanske samfunnet i dag.

For min del oppfatter jeg det som lite fruktbart at politisk tenkning fra den kalde krigens dager, særlig dikotomien «demokrati»/«diktatur», fortsatt setter sitt preg på nesten enhver omtale av Cuba. Ettersom ingen fornuftige mennesker kan være tilhengere av «diktatur», vil ethvert positivt trekk ved samfunnet måtte tolkes som et lyspunkt i elendigheten som ellers rår, kanskje til og med som et uttrykk for en slags bestikkelse fra makthavernes side overfor befolkningen. Det er slik de beholder sin posisjon. Gjennom hangen til å hele tiden definere Cuba som en «totalitær stat» (uten å problematisere de demokratiske institusjonenes tap av makt i de kapitalistiske landene i globaliseringens tidsalder, og uten å se på de mange demokratiske mekanismene som faktisk finnes i det cubanske samfunnet), gjør man det vanskelig for leseren å selv gjøre seg opp en ærlig mening. Det blir som å si at «i Tsjekkia har man fremgang når det gjelder x, y og z, men det er jo et røverkapitalistisk samfunn». For språket kommanderer, begrenser oss, det låser oss til bestemte tankesett.

«Ja, Cuba har sikkert god kriseberedskap, men det er jo et …» Mitt anleggende med denne kommentaren er å gi litt credit, der hvor jeg mener at credit’s due.

  1. http://ipsnews.net/news.asp?idnews=44964.
  2. http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article1479891.ece?WT.svl=article_title&jgo=c_current
  3. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=516513
  4. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=530289
  5. http://www.yr.no/nyheter/1.6302241
  6. http://www.pascualserrano.net/noticias/la-solidaridad-prohibida
  7. http://www.pascualserrano.net/noticias/la-solidaridad-prohibida
  8. http://embacu.cubaminrex.cu/Default.aspx?tabid=4708
  9. http://ecodiario.eleconomista.es/mundo/noticias/448729/04/08/Nuevo-paso-al-frente-Cuba-amplia-la-colaboracion-medica-a-81-paises.html
  10. http://www.pascualserrano.net/noticias/perlas-informativas-del-mes-de-enero-2008
  11. http://www.elpais.com/articulo/internacional/reconstruccion/Cuba/tardara/anos/elpepuint/20081112elpepuint_27/Tes
  12. http://www.greenleft.org.au/2007/699/36298
  13. http://www.trabajadores.cu/news/bfque-son-los-trasvases
  14.  http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/11/08/553297.html
  15. http://www.bbc.co.uk/blogs/spanish/2008/08/la_gozadera_del_socialismo.html
  16. http://ipsnews.net/news.asp?idnews=41452
  17. http://www.reuters.com/article/bondsNews/idUSN2249858420081222
  18. http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.6199517
  19. http://www.eleconomista.cubaweb.cu/2005/nro264/264_805.html
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.