Colombianske motfortellinger

[dropcap]G[/dropcap]lade karibiske rytmer, smidige kropper og smilende ansikter det ene øyeblikket; en fortelling om forfølgelse, vold og drap det neste. Slik kan en tur ut på byen arte seg i Colombia, der en brutal væpnet konflikt har herjet siden 196o-tallet, men nå ser ut til å nærme seg slutten. Den samme mannen som nettopp danset med total tilstedeværelse, setter seg en liten stund ved bordet mitt og forteller bruddstykker av livshistorien sin, om tortur, drapsforsøk og intern fordrivelse – før vi danser videre. Han er en afrocolombianer i slutten av 4o-årene og kommer opprinnelig fra en landsby på den karibiske kysten av Colombia. Når jeg intervjuer ham noen dager etter, snakker han ivrig tre timer i strekk, uten at jeg får inn et eneste spørsmål. Jeg skriver til pennen går tom for blekk og sola er på vei ned.

Trusler, vold og fordrivelse har rammet flere generasjoner – også den uredde oldemoren, som er det store forbildet til mannen jeg intervjuer. Når jeg tenker på ham i dag, er det likevel glimtet i øyet jeg sitter igjen med. Jeg husker særlig anekdoten om den hensynsløse jordeieren som satte fyr på oldemorens hus fordi hun nektet å underordne seg, og som behandlet arbeiderne sine som slaver. En dag fikk de nok og sendte en forhekset iguan over taket hans. Den skjøt han umiddelbart, og fikk dyret tilberedt til middag. Ikke lenge etter lå han på sykehuset i Cartagena med en oppsvulmet mage, før rommet ble fylt av en sverm av flaggermus, maur og skorpioner som skal ha tatt ham av dage. Beretningen illustrerer humoren og overdrivelsenes sentrale rolle i den karibiske kulturen. Om man ikke kan overvinne brutale maktmennesker i det virkelige liv, kan man i det minste gjøre narr av dem og la sine egne bli helter i folkelige motfortellinger.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste boka Viaje al Macondo Real y otras crónicas (Reise til det virkelige Macondo og andre krøniker, 2016) av den prisbelønte journalisten Alberto Salcedo Ramos fra Barranquilla. Her forteller han om en reise til Aracataca, Gabriel Garcia Mårquez’ fødested, der han treffer selvlærte turistguider som mener landsbyen er identisk med det litterære universet Macondo i Hundre års ensomhet (1967). Skråsikkert peker de ut steder og forteller om personer i nabolaget som skal være opphavet til romanens hovedpersoner. At guidene ofte har til gode å lese boka, er ingen hindring. Det viktigste er ikke å vite svaret, skriver Salcedo, men å kunne si ting con gracia – på en elegant, humoristisk og overbevisende måte. Den samme rike, muntlige fortellertradisjonen som i sin tid inspirerte nobelprisvinneren, har også inspirert Salcedo: «Jeg har Macondo med meg, for det har alltid vært inni meg,» konkluderer Salcedo etter besøket i Aracataca. For ham handler det om en fortellerlidenskap som er blitt næret av å lese Gabos romaner. «Virkeligheten er full av hendelser som fortjener å bli fortalt,» understreker Salcedo, som i dag regnes som en av de fremste representantene for den latin-amerikanske sjangeren crónica –krønike. I likhet med annen fortellende journalistikk, er Salcedos crónicas basert på grundig research, samtidig som de benytter et stort litterært register.

Viaje al Macondo Real samler Salcedos beste crónicas. Utgangspunktet hans pleier ikke å være en nyhet, men en historie som berører eller overrasker. Selv om noen av hovedpersonene er gamle boksestjerner, befinner de fleste seg utenfor rampelyset i dag. Leserne blir invitert med på gjørmete stier hvor «flere titalls esler har brukket nakken», inn i hytter med jordgulv og skyggefylte patioer. Enten folk lever i fattige bydeler eller ute på den krigsrammede landsbygda, er de for det meste oversett av regjeringer, eliter og massemedier. En av Salcedos bekymringer er at landets mektige er lite opptatt av om barna i periferien har tilgang til utdanning og et måltid i løpet av skoledagen, og om ungdommene har tilgang på anstendige jobber, eller må risikere livet som boksere, geriljasoldater eller paramilitære. Krigens ofre, ikke minst de mange millionene internt fordrevne, har også ofte blitt glemt. Her ligger noe av forklaringen på hvorfor landet har vært herjet av en blodig konflikt i over femti år. Nettopp viljen til å løfte fram mennesker som er oversett og marginalisert og bidra med motfortellinger til massemedienes virkelighetsfremstilling er et av Salcedos kjennetegn.

[dropcap]S[/dropcap]alcedos tekster vitner om et blikk for det overraskende og paradoksale, og dialoger med utstrakt bruk av dialektord og grove vitser bidrar til å tegne et fargerikt bilde av folkene han møter. Journalisten tar ikke selv stor plass i fortellingene, men er til stede med humor, skarpe observasjoner og personlige refleksjoner. At fire av historiene handler om pensjonerte boksere, mens bare tre av nitten historier har en kvinne i hovedrollen (inkludert to selvbiografiske tekster om Salcedos mor og om ei jente han kjente da han var liten), vitner om forfatterens utpreget mannlige interesser. De fleste historiene utspiller seg i Colombia, men også tre crónicas fra andre deler av Latin-Amerika er med i samlingen.

Salcedos bilde av Colombia fascinerer og frastøter på samme tid. I anstrengelsene for å overleve i et samfunn med væpnet konflikt og ekstrem sosial ulikhet, tyr folk gjerne til to mektige krefter: volden og ordet. Volden, slik den kan komme til uttrykk i bokseringen og hos aggressive fotballdommere, men også i form av drap på transseksuelle, intern fordrivelse, landminer, tortur og massakrer. Og ordet, i form av vitsefortelling i likvaker, sangkonkurranser akkompagnert av trekkspill og mekling mellom klaner kjent for å praktisere blodhevn.

I en av de mest hjerteskjærende historiene beskriver Salcedo en grufull massakre i landsbyen El Salado: hvordan en paramilitær gruppe torturerte og drepte sine ofre, for deretter å feire blodbadet med drikking, trommer og fløytespill. I lang tid etterpå var det umulig for de overlevende å spille eller danse til folkemusikken, som spiller en så sentral rolle i Karibia. Etter to år som internt fordrevne, vendte innbyggerne tilbake til det som framsto som en overgrodd spøkelseslandsby. Der viet de seg til å «sette universets tapte elementer på plass igjen»: verktøy, hanegal og hundebjeffing, barnas lek, de hemmelige kjærtegnene i mørke smug, den sotete kaffekannen, besøk venner i mellom. Slik beskriver Salcedo veien tilbake til livet, og tegner et bilde av overlevelsesevnen som så mange colombianere er i besittelse av.

De destruktive kreftene er vanskelige å begripe: Hvordan kunne colombianerne, som framstår som optimistiske og livsbejaende, bli fanget i en væpnet konflikt som ifølge offisielle tall har krevd over 8 millioner ofre? Salcedo gir ikke et entydig svar. Han er først og fremst opptatt av å fortelle historier om menneskene som står midt oppi denne virkeligheten og som prøver å overleve fra dag til dag. Hva slags eksistensielle dilemmaer står de overfor? Hva er de sårbare punktene deres? Hva motiverer dem? Noen ganger er det viljen til å overleve, til å brødfø seg selv og familien, som driver folk. Andre ganger kommer begjæret, bitterheten, hatet og sinnet til syne.

I «Enemigos de sangre» (Blodsfiender) møter vi to brødre som valgte å gå inn i væpnede grupper på hver sin side av konflikten: Den ene i FARC-geriljaen og den andre i Bloque Central Boltvar, en av de paramilitære gruppene. Brødrene stilles overfor et uutholdelig valg: Er de villige til å drepe hverandre om de en dag står ansikt til ansikt i jungelen? For begge to framsto krigen som en jobb, en mulighet til å slippe unna sulten og «overvinne nederlaget som var deres tildelte skjebne fra de ble født». Til slutt velger likevel begge å legge ned våpnene. Salcedo møter dem på en skole for demobiliserte, hvor mange ifølge læreren fortsatt er «bevæpnet i sin bevissthet»:

Det er en av grunnene til at det er så vanskelig å forholde seg til dem. De er vant til å tvinge gjennom ønskene sine ved hjelp av trusler, og aksepterer ikke velvillig at folk er ulike. Ikke har de lett for å forstå at andres rettigheter også gjelder, og de respekterer verken regler eller grunnleggende normer for sameksistens. Utbruddene av aggressivitet florerer.

Salcedo betrakter dem som arveløse barn av et intolerant samfunn, ekskludert av elitene, overlatt til seg selv og tvunget til å utvikle sine egne overlevelsesmekanismer. Likevel fins det håp: en vilje til å begynne et nytt liv, stifte familie og lete etter gull.

Det var bedre før, da folk kjempet mot hverandre med décimas – en 10-linjet strofe med 8-stavelsesvers – heller enn med kuler, mener den gamle vallenato-musikeren Emiliano Zuleta. Han viser til den musikalske duellen kjent som piquería, som kan minne om vår tids rap battles, men i dette tilfellet improviseres vers akkompagnert av trekkspill. Den langvarige rivaliseringen og strømmen av fornærmelser mellom Zuleta og musikeren Lorenzo Morales er bakgrunnen for den populære sangen «La gota fria» (Den kalde dråpen). Etter at Carlos Vives’ coverversjon av låten ble utgitt i 1993, nådde den langt utover Colombias grenser, og i dag betraktes den av enkelte som landets uoffisielle nasjonalsang.

Salcedo gir en poetisk beskrivelse av Zuletas oppvekst på landsbygda i Guajira, hvor det var bortkastet tid å gå på skolen. Kunne man bare lukte på vinden og lese skyene, dyrke jorda og bringe grønnsaken malanga til middagsbordet, var det mer enn nok. Zuleta lærte i tillegg å lage ild, å spille på onkelens tjuvlånte trekkspill og, etter hvert, å forføre kvinner. Salcedo tegner et sympatisk portrett av en folkelig musiker som også er en utømmelig kilde til spøkefulle anekdoter. Samtidig skinner noen av de mer usympatiske sidene ved den karibiske machokulturen gjennom: Mens kona står og vasker klær for hånd i en annen del av patioen, skryter oldingen uhemmet av alle damene han har hatt og alle ungene det har resultert i, uten at han helt husker hvor mange de er.

Noen er mestere i musikalske fornærmelser, mens andre bruker ordet til å skape forsoning. Det er jobben til Juan Sierra Ipuana fra urfolksgruppa wayuu. Som pütchipüüi mekler han mellom ulike klaner i konflikt. Han «bringer ordet» fra den fornærmede part til den parten som beskyldes for å ha forårsaket konflikten, beskriver skaden og legger fram et krav om erstatning. Han sendes mellom partene, lytter til trusler og fornærmelser, men bringer bare videre det essensielle. Målet er å komme til enighet, sørge for erstatning og gjenopprette harmonien mellom klanene ved hjelp av ordets forvandlende kraft. «Et velvalgt ord avvæpner fienden, reduserer avstanden mellom folk, åpner låste dører og gleder den som er trist,» skriver Salcedo.

[dropcap]V[/dropcap]iljen til å bruke ord til å løse konflikter har lenge eksistert i Colombia, selv om denne tilnærmingen ikke alltid har vært politikernes førstevalg. I de åtte årene Ålvaro Uribe satt ved makta (2002-2010) framsto en militær løsning som eneste utvei. Uribe reduserte geriljaen til terrorister som måtte elimineres, og denne retorikken var lenge dominerende i den offentlige debatten. Da Juan Manuel Santos ble president, valgte han en annen strategi, nemlig forhandlinger. Det førte til undertegnelsen av en endelig fredsavtale med FARG-geriljaen i november 2016 – akkurat tidsnok til at Santos kunne komme til Norge for å motta Nobels fredspris måneden etter. Denne historiske sammenhengen blir litt borte i Viaje al Macondo Real. Slik boka er organisert, uten dateringer av de ulike tekstene, uten informasjon om hvor de er publisert tidligere og uten noen innledning eller avslutning, framstår de som tidløse historier.

Uansett er det verdifullt at Salcedo løfter blikket opp fra konkrete hendelser og forsøker å si noe universelt om hva det vil si å være et menneske på godt og vondt. Samtidig kan boka gjerne leses i sammenheng med den fredsbyggingen landet nå har begynt på. Fortsatt gjenstår det å ta et oppgjør med en smertefull historie og bygge et land hvor det er rom for alle landets innbyggere. Da er den folkelige visdommen, livsgleden, kreativiteten og humoren som Salcedo skildrer i boka si, viljen til å «sette universets tapte elementer på plass igjen», og ikke minst evnen til å bruke ord og fortellinger til å skape forsoning og lege sår, uvurderlig.

Tekstene ble publisert første gang i Vagant 4/2017. Abonnér på Vagant her.