Eremitterotikk

ANMELDELSE. I Claire-Louise Bennetts debut er begeistring og angst to sider av samme virkelighetslengsel.

Dam er den heseblesende indre monologen til en tørrvittig irsk skrulle, bosatt aleine i en hytte i utkanten av et landlig tettsted. Vi vet ikke hva hun heter, hvor gammel hun er eller hvordan hun ser ut, men man får følelsen av at hun nylig har flyttet dit, og at hun har flyktet fra et annet, mer folksomt liv. Lite skjer. Nesten ingenting. Man hører ikke om familie eller nære venner, bare noen bekjente og naboer som innimellom kommer innom og punkterer ensomheten. Dramaet utspiller seg i stedet mellom henne og tingene som omgir henne: regndråper, komfyrknotter, ottomaner, skåler, engangsgriller. Stemmen er snirklete, nevrotisk og engstelig, full av selvmotsigelser og gjentakelser. Noen av kapitlene er lange og essayistiske, mens andre slutter etter kun et par setninger, som denne nihilistiske wok-middag-allegorien: «Jeg kastet akkurat hele middagen i søpla. Mens jeg lagde den, visste jeg at jeg kom til å gjøre det, så derfor hadde jeg i alt det jeg aldri ønsket å se igjen.»

Pond (2015), som boken heter på engelsk, ble i Storbritannia markedsført som novellesamling og i USA som roman. Begge deler passer like godt: Mens hver fortelling kan stå for seg selv er fortellerstemmen den samme hele veien. Den kan visst også leses selvbiografisk, om man har den slags tilbøyeligheter, men det vil ikke forme lesningen noe særlig, for her er det uansett tonen og strukturen som bærer prosjektet. Handlingen er demonstrativt lite sensasjonell. Det er derfor synd at mye av det karakteristiske ved Bennetts erkeengelske stemme har gått tapt i Anne Arnebergs litt sjarmløse oversettelse, som kom ut på Pelikanen forrige uke. Stemmen virker mer naiv og mindre morsom enn orginalen. Flatere. Likevel er atmosfæren godt bevart, både det svimlende og det inn-zoomete, og det er ikke tvil om at dette er en uvanlig robust debut.

Sist fredag nevnte Karl Ove Knausgård boken, på et arrangement i regi av De Litterære Festspill i Bergen, der Vigdis Hjorth hadde invitert til en samtale om «Liv, kunst og erindring». Forfatterne på scenen snakket om hva det vil si å skrive ut fra hukommelsen, når man jo vet at minnet fordreier alt og at vi gjenforteller vår egen fortid igjen og igjen, og tilpasser den nye nåtider — eller som Suzanne Brøgger sa: «Det er aldri for seint å få en lykkelig barndom. Eller en trist en, for den saks skyld.» Knausgård understreket at for ham var poenget med å skrive om sin egen fortid nettopp å sprenge de enkle fortellingene som man bruker til å lage mening ut av ens egen historie, og fri seg fra dem til fordel for noe mer ekte. Pond lykkes i nettopp det, mente Knausgård: Den skaper et intimt univers uten å bruke drama eller enkle identitetsmarkører, bare nærhet. Ja, sa Tone Hødnebø, og supplerte med et sitat fra Emily Dickinsen: «Nature is a haunted house —but Art — a house that is trying to be haunted.» Og det er det Dam er: En liten konstruksjon som forsøker å la seg hjemsøke. Bennett dramatiserer den usammenhengende stemmen til ett menneske som har lagt det vi med et vagt ord kaller «identitet» til side i et forsøk på å komme hjem til virkeligheten.

Naturen trenger inn gjennom veggene i den lille hytten. Løv blåser inn baderomsvinduet og lander mellom knærne hennes i badekaret. Diverse menn stikker innom. De står der plutselig, sånn i syvtiden, med blomster eller vin. Hun liker menn – riktignok bare når hun er full, men hun er som regel full — og hun innrømmer at hun har vært heldig nok til «å få leie rundt på noen av de mest usedvanlige eksemplarer mannkjønnet har å by på» (forøvrig en setning som er mye vittigere i orginalen: «I have had the good luck to swing hands with some of the oddest males the species have to offer»).

Likevel er det som om verden er mer sanselig for henne når hun er aleine og kan gi seg helt hen, når gjestene har gått eller mennene er bortreist i søvn ved siden av henne, og hun kan vende tilbake til tingene og lydene:

Nå regner det, og en bh-stropp har glidd ned, perfekt. Lyden av froskene framstår omsider som helt perfekt. Som lyden av en vagina, for vi skulle jo tross alt boltret oss nå. Det skulle vært en av de gangene jeg nøt i fulle drag og halte alt lengst mulig ut – det er rart å være så sikker på det, føle det så sterkt, og ikke gjøre annet enn liksom å se det passere rett ved. Beinåpningene i trusa mi er tomme på gulvet ved senga, og jeg fortsetter arbeidet med å drikke opp den musserende vinen. Alle vinduene står åpne og lemmene er skjøvet til side og jeg kan høre regnet og jeg kan høre froskene. (…) jeg reiste meg fra senga og gikk bort til vinduet og blåste et par–tre tånegler ut på det våte taket.

Hun lesker seg i disse beskrivelsene, men det finnes også en sorg der, i at alt er vakrere og mer intenst i den ensomheten der hun glemmer seg selv — som når hun tilfeldigvis går forbi et speil og ser lagene hun tankeløst har hevet på seg. Underkjole, frakk, støvler, vått hår. Og det er jo virkelig tragisk, at man aldri ser så uanstrengt high-fashion ut som når man kler seg kun for postkasser, myrer og en og annen turgåer. Den samme litt tragikomiske sorgen romsterer i henne når hun drar vekk fra huset for å besøke en livsglad kjæreste, og ligger våken ved siden av ham om natten og lengter desperat etter grønnsakene som vokser for seg selv der ute i mørket, upåvirket av hennes fravær.

 Tittelen viser til en av fortellingene, der hun oppdager at nabolaget har hengt opp et skilt ved en dam. «Dam», står det. Hun blir vilt provosert. For det er å gjøre vold mot barns magiske verden, synes hun, å advare dem på denne måten og å oppsummere noe så mystisk som en dam med ordet «dam». Andre ganger føles det som om tenkningen om forholdet mellom ting, tegn og det førspråklige hamres vel hardt inn i fortellingene, som når hun sier:

Engelsk er strengt tatt ikke førstespråket mitt, forresten (…) beklageligvis tror jeg ikke morsmålet mitt overhodet lar seg skrive. Jeg er ikke helt sikker på om det kan gis en ytre form, skjønner du.

Denne typen skriving om skriving blir smør på flesk, for poengene finnes allerede i fortellingene og i tonen, på en stille og lite påtrengende måte.

Tittelen er også et nikk til den amerikanske transcendentalisten Henry David Thoreau (1818–1862), som fikk låne et lite stykke av Ralph Waldo Emersons tomt ved Walden Pond i Massachusetts — og angivelig også en øks — der han isolerte seg i to år mens han skrev dagbøker og Walden (1884), som skulle bli USAs mest leste naturromantiske verk. De fleste som har skrevet om Dam har lagt vekt på slektskapet mellom Bennett og Thoreau, og tolket tittelen som at Bennett flagger en allianse mellom Pond og Thoreaus impresjonistiske og fragmenterte dagboknotater fra tiden ved Walden Pond. Overflatisk sett gjør hun også det, men med en slags ærbødig ironisk distanse til Thoreau, som på sitt minst sympatiske er en moraliserende asket. Forgjengeren mente at sensualitet er en destruktiv kraft som besudler og korrumperer. Fortelleren i Dam derimot, liker mat, drikke og menn — i den rekkefølgen. Alkohol er en magisk eliksir som kan stilne unødvendige tanker og trylle fram romanser. Thoreau drakk verken kaffe eller alkohol og hevdet at rusmidler som koffein og musikk var årsaken til Hellas og Romas fall. Og mens Thoreau visket ut familiebesøk fra sine heroiske skildringer av skogsensomheten, er Bennetts forteller ivrig etter å tenke høyt om klønete møter med folk som kommer og går. Dessuten bor hun ikke i ødemarken, bare litt avsides, og hun er for det meste inne i huset og tenker ikketranscendentale tanker om husholdningsartikler.

Bennett har vel så mye til felles med andre kvinnelige forfattere som har travet fram og tilbake på et kjøkkengulv, og det er kanskje disse hysterikerne som spøker i bakgrunnen når fortelleren ser på hybelkomfyren sin og slår fast at det ville ha vært umulig å ta livet av seg i en baby-Belling-komfyr. Den er for liten og dessuten elektrisk, og hun «ville i hvert fall ikke klart å stikke hodet inn (…) uten å få en masse fett på undersiden av haken, for eksempel – og dessuten stinker det der inne». Også her både feirer og distanserer hun seg fra dem hun slekter på. Ingen kan være hellig når prosjektet er å forholde seg så klarsynt som mulig til det konkrete og det umiddelbare.

Midt i en anekdote om hvordan hun tilfeldigvis, og uten ambisjoner om å bli et hagemenneske, begynte å dyrke poteter og andre enkle vekster, nevner hun med en resignert og ertende tone en mislykket fortid i akademia. En gang ble hun invitert til å holde et foredrag om «et tema som i aller høyeste grad interesserte meg – om ikke nødvendigvis på noen høyverdig måte». Ettersom hun ikke var særlig metodisk og teoretisk anlagt, ble hun ikke tatt på alvor. Engasjementet hennes var for personlig for universitetsfolkene, sier hun, hun framsto som nostalgisk, naiv og usofistikert. Foredraget hadde noe med kjærlighet å gjøre. Kjærlighetens iboende brutalitet. «Ja, sånn var det,» sier hun, liksom selvironisk:

Jeg forsøkte å vise at i hele litteraturhistorien er kjærligheten nokså gjennomgående beskrevet som en oppslukende prosess av ekstatisk lidelse, som til slutt, heldigvis, utsletter oss og overlater oss til glemselen. Radbrekt og forvist. Noe sånt. Noe i den retning.

I ettertid framstår hele konferansen som stor ståhei for ingenting, for utgangspunktet for det hele var at det grusomme er sjokkerende, noe hun ikke helt kan gå med på. Hun ser ikke hva som er så overraskende med vold og oppløsning av «identitet». Det er en selvfølge for henne at kjærlighet og selvutslettelse, entusiasme og frykt, er to sider av samme sak. Hun vet at selvom hun elsker å hakke grønnsaker, hender det også at lyden av kniven blir skremmende, og da må hun unngå speilbildet sitt mens hun kutter. I den febrilske begeistringen spøker dødsangsten, frykten for å bli innhentet. I en epigraf siterer hun Friedrich Nietzsche, som i Tragediens fødsel (1872) skriver:

Ut av den høyeste glede lyder forferdelsens skrik, eller
en lengselsfull klage over et uerstattelig tap. Det er som
om (…) et sentimentalt trekk ved naturen (…) sørger
over sin egen oppstykking i enkeltindivider.

Dette er det tragiske, at forråtnelsen spøker i alt som er skikkelig fint, for eksempel i en akkurat passe umoden banan på en havrekjeks, noe hun mener er dødsgodt, særlig om bananen er litt avkjølt.

Ida Lødemel Tvedt

Facebook

Twitter