Chantal Mouffe og de farlige følelsene

ANMELDELSE. Filosofen Chantal Mouffe vil ha en venstrepopulisme basert på å erobre kulturelt hegemoni og konstruere et folk. En ideologi som ender i demagogi?

Denne boken er en håndbok: Slik skaper man en perfekt liten Jean-Luc Mélenchon. Her finner man en pedagogisk sammenfatning av det teoretiske og praktiske grunnlaget for en bevegelse som La France insoumise.[1] Chantal Mouffe er professor for politisk teori ved University of Westminster, og den fremste teoretikeren innen såkalt venstrepopulisme. Sammen med sin partner, den nå avdøde argentinske post-marxistiske teoretikeren Ernesto Laclau, studerte hun populistbevegelsene i Latin-Amerika, og særlig peronismen. Deres felles bok Hegemony and Socialist Strategy fungerte som teoretisk grunnlag for den spanske bevegelsen Podemos, som La France insoumise har latt seg inspirere av.

Mouffe løser seg fra marxismen og hevder at en sosialistisk bevegelse ikke lenger kan basere seg på en politisk tolkning av arbeiderklassens «objektive» interesser, en posisjon hun kaller «essensialistisk». Først og fremst fordi en klasseposisjon ikke mekanisk former den politiske bevisstheten. Og fordi de nye «sosiale bevegelsene» som ble til på 60-tallet og er så tydelige i dag, kvinnekampen, homokampen, miljøkampen osv., ikke oppstod – ikke engang indirekte – på grunnlag av kampen mellom klasser. Klassekampen mister dermed sin sentrale rolle i analysen av forholdet mellom undertrykkere og undertrykte.

Med inspirasjon fra Antonio Gramsci, den italienske kommunistlederen som ble fengslet av Mussolini, mener hun at politiske og sosiale endringer forutsetter at man først vinner et intellektuelt og kulturelt hegemoni. Det må skje i en uavhengig kamp som ikke automatisk kan avledes av produksjonsforholdene. Hun forkaster «økonomismen» i den tradisjonelle marxismen, og konsentrerer seg i stedet om den ideologiske og politiske kampen, som utgjør en arena som i stor grad er uavhengig av klassemotsetningene. Det handler ikke lenger om bare å mobilisere de utnyttede klassene, men å «konstruere et folk» i forbindelse med en «radikalisering» av demokratiet.

Dette uensartede «folket» befinner seg i ulike , og forenes gjennom motstanden mot en felles fiende: den smale eliten med kunnskap og penger kalt «oligarkiet», som for sin egen vinning organiserer den liberale globaliseringsprosessen de øvrige borgerne mobiliserer mot. Slik ender vi opp med en «venstrepopulisme» som kjennetegnes av enkle paroler om å avvise den herskende makten – en «ha dere vekk»-holdning – og som setter sin lit til en karismatisk leder som – heller enn å levere moralske resonnementer eller fremme krav om et rettferdig samfunn – vet å tale til folkets følelser. Dette ligger til grunn for Laclaus støtte til peronismen, selve gullstandarden innen latinamerikansk populisme, og for Chantal Mouffes støtte til Pablo Iglesias i Spania og Jean-Luc Mélenchon i Frankrike.

I motsetning til John Rawls’ og Jürgen Habermas’ teser, består altså ikke demokratisk handling i å finne frem til en «god politikk» ved hjelp av rasjonell og åpen debatt, men å spille på den uovervinnelige antagonismen som ligger til grunn for all politikk. Dette er på linje med den tyske tenkeren Carl Schmitt, som mente at det offentlige rom karakteriseres av skillelinjene mellom venner og fiender. Fienden i dag er legemliggjort i «en prosent» av befolkningen som dominerer globaliseringsprosessen. Venner er alle de som av ulike grunner er ofre for den, og som finner hverandre som allierte i den politiske kampen.

Surpompene blant oss vil kanskje bemerke at Schmitt var en av de viktigste teoretikerne for Hitler-regimet, og at fienden den gang var alle de som nazistene utpekte som ansvarlige for det tyske folkets ulykke, særlig det jødiske samfunnet. Et lett imageproblem som Mouffe omgår ved å presisere at hun mener den politiske kampen skal skje innenfor rammene av det liberale demokratiet, som hun ikke ønsker å fjerne seg fra. Hun erstatter i stedet Schmitts «antagonisme» mellom venner og fiender, som vil ende i vold, med en «agonisme» som skiller to siviliserte motstandere, som begge aksepterer et fundament av borgerrettigheter og et representativt styre som kjennetegn på demokratiet.

Dermed sitter vi igjen med to problemer. I likhet med Mélenchon og Iglesias forkaster Mouffe i første omgang den reformistiske, institusjonelle venstresiden, som hun anklager for å stå i ledtog med nyliberalismen. Likevel roser hun det europeiske sosialdemokratiets reforminnsats for velstandsutviklingen etter krigen og under François Mitterrands presidentskap. Slik har den radikale venstresiden alltid vært sent ute: De tar avstand fra den «reformistiske» måten sosialdemokratene regjerer på, men forstår 20 år senere at reformene de iverksatte likevel er verdifulle for de lavere klassene. De franske politikerne Jaurès, Blum, Mendès, Mitterrand og Jospin har alle blitt utsatt for den samme motsetningsfylte behandlingen: satt i gapestokken av den «sanne venstresiden» mens de var aktive politikere, for så å bli opphøyd til ikoner etter å ha forlatt scenen.

Mobiliseringen av «folkelige følelser» ender med å skape en farlig situasjon. Hvis man skyver fornuftig debatt til side, slutter å være ærlig om maktutøvelsens begrensninger og ikke lenger har et etisk minstemål for politiske oppgjør i opplysningstidens ånd, da vil populismen – også om den skulle komme fra venstre – føre til ren og skjær demagogi. Man fronter økonomiske tiltak som ignorerer alle finansielle begrensninger og finanspolitiske hensyn. Det var slik chavismen, den venezuelanske populismen, brakte landet til ruin. Man utpeker Den europeiske union til den store fienden, og når krisen først kommer, forstår man at EU er det minste ondet sett i lys av de nådeløse finansmarkedene. Det var slik Alexis Tsipras fikk i stand en EU-fiendtlig folkeavstemning, før han et døgn senere inngikk et kompromiss med EU på tvers av det folket hadde stemt for. For «følelsene» i folket fører ikke alltid til noe progressivt. Hvis de skulle vende seg mot innvandrere eller muslimske minoriteter, slik det ofte skjer i Europa i dag, skal man da likevel følge dem?

Jean-Luc Mélenchon fikk kjenne på konsekvensene da han ville ta folks frykt for innvandring på alvor: Straks ble han selv satt på anklagebenken av et parti på venstresiden. I dobbeltuttrykket «venstresidepopulisme», kan det fort skje at populismen veier tyngre enn venstresiden. Da vil følelser, karisma og protest være avgjørende. Og slipper man først ånden ut av lampen, kan det bli umulig å få den tilbake igjen.

Første gang publisert i Libération 25. september 2018.
Oversatt av Snorre Fjeldstad

[1] La France insoumise («Det ukuelige Frankrike») er et venstreorientert parti opprettet av Jean-Luc Mélenchon i 2016. Mélenchon fikk 20 % av stemmene ved presidentvalget i Frankrike i 2017.

Laurent Joffrin

Laurent Joffrin

Laurent Joffrin (f. 30.06.1952) er en fransk journalist og sjefredaktør på avisen Libération.

Facebook

Twitter