«Jeg er observatør døgnet rundt»

Portrettfoto av bergensforfatter Cesilie Holck
Cesilie Holck (f. 1979) sitt forfatterskap utmerker seg med sans for absurdisme og komikk. Hun rakk akkurat å lansere sin fjerde bok, romanen Til døds, før store deler av samfunnet stengte ned i mars.

BJØRGVINERS. Cesilie Holck beskriver hverdagen under koronapandemien som vanskelig og absurd. Skal hun virkelig utfordre seg selv, leser hun tenåringsdagbøkene sine.

Portrettfoto av bergensforfatter Cesilie Holck
Cesilie Holcks (f. 1979) forfatterskap er kjennetegnet av absurdisme og komikk. Hun rakk akkurat å lansere sin fjerde bok, romanen Til døds, før store deler av samfunnet stengte ned i mars. Foto: Aschehoug

Cesilie Holck, hvordan er hverdagen i koronatiden?

– Den er vanskelig og absurd. Det som skjer er så jævlig og altomfattende at det er utfordrende å konsentrere seg om noe som helst annet, for eksempel et skriveprosjekt. Jeg er glad i barn og jeg er glad i tøys og absurde situasjoner, men når man blir barnehagepedagog og småskolelærer over natten, og plutselig tar seg selv i å ligge på alle fire med to kravlende barn på ryggen for å få «fred» til å skrive, får man sine egne gleder slengt i fleisen med et klask. Jeg forsøker likevel å kose meg med familietiden, selv om den finner sted på ufrivillige premisser.

Hvilket dyr identifiserer du deg med, og hvorfor?

– Jeg er en geit, med øynene til en kameleon, tennene til en gjedde, pelsen til en panda og støttennene til en mammut. I likhet med kameleonens kan øynene mine se i alle retninger uavhengig av hverandre; jeg er på jobb som observatør døgnet rundt. I likhet med gjedden kan jeg lynraskt angripe folk som befinner seg i feil element; det passer bra med min inngrodde skepsis til rigide regelryttere som arbeider innen diverse offentlige etater. Som geiten er jeg altetende; jeg er interessert i det meste. Og som pandaen beskytter jeg mine egne, samtidig som jeg føler meg litt klumpete i verden. Nå er dessverre mammuten utdødd, så jeg har ikke støttenner. Men mens den fantes, ble støttennene brukt til å lage små hytter, og det høres nyttig ut på en litt fjollete måte som tiltaler meg.

Hvordan utfordrer du helst din litterære komfortsone?

– Om jeg virkelig skal utfordre meg selv, leser jeg mine egne dagbøker fra jeg var fjorten til jeg var sytten år. Å lese dem er en form for åndelig selvskading: Jeg får lyst til å kappe av meg hjertet når jeg gjør det. 

Hvilket halv- eller helfabrikata er favoritten din på kjøkkenet?

– Ketsjup og majones! Livet blir bedre – eller i hvert fall ikke verre – når jeg har dette i hus. Før laget jeg ketchup og mayonnaise selv, men det begynner å bli lenge siden. Når jeg blir minstepensjonist, skal jeg begynne igjen.

Hvilket spørsmål har du alltid drømt om å bli stilt?

– «Hei, vi ringer fra Det hvite hus for å høre om du kan bestemme for oss at Trump skal gå av med øyeblikkelig virkning?» Da hadde jeg svart: «Ja, det kan jeg bestemme for dere.»

Bjørgviners er en fast intervjuspalte der fem spørsmål blir stilt til aktuelle vestlandsforfattere.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.