Carl Schmitt: Storhet og fall

Reinhard Mehring:
Carl Schmitt. Aufstieg und Fall. Eine Biographie
Verlag C.H. Beck, 2009

Frankfurter Allgemeine Zeitung, 14. oktober 2009

Hvilken påvirkning er det denne mannen har hatt? At det strømmet noe magisk ut av ham når han snakket, at hans tekster har bevart noe forførerisk i seg – man burde enes om at den vitenskapelige vurderingen må begynne med å avstå fra slike formler og heller se dem i et historisk lys. Når det gjelder fenomenet Hitler, er det konsensus om at demonologi ikke er en forsvarlig tilnærming. At man anvendte slike topoi umiddelbart etter Hitlerrikets undergang, forstås i utstrakt grad som en øvelse i selvrettferdiggjøring. Selv alt snakket om at mannen er en gåte, er blitt befengt med denne mistanken. Den som beskjeftiger seg med tilfellet Carl Schmitt, ser seg konfrontert med en omstendighet som må kunne kalles en gåte helt til den forklares. Blant Schmitts tilhengere finnes det kloke og frie tenkere som lar seg henrive til gjennomskuelig apologetikk, til uholdbare rasjonaliseringer, slik man ser hos forelskede mennesker.

For kort tid siden ble det i denne avisen trykket et leserbrev av oldtidshistorikeren Wolfgang Schuller, som forbereder en utgivelse av Schmitts dagbøker fra 1933. Schuller imøtegikk påstanden om at Schmitt skulle ha banet vei for nasjonalsosialistene ved hjelp av distinksjonen mellom legalitet og legitimitet. «Det forholder seg motsatt. Den som kun holdt seg til strikt, demokratisk legalitet, var hjelpeløs mot fullmaktsloven som lot Hitler sitte som diktator de neste fire årene. Den var kommet i stand på strikt legalt vis; med unntak av de modige sosialdemokratene hadde samtlige demokratiske riksdagsrepresentanter samtykket i loven, slik at den fikk det nødvendige flertall til å endre forfatningen. Men ettersom den fjernet kjerneområdet i forfatningen – de statsborgerlige rettighetene – var den ifølge Schmitt illegitim.»

Legitimitetens nye grunnlag

Skal man konkludere med at Schmitt avviste «Loven for å avhjelpe folkets og rikets nød», som Riksdagen vedtok 23. mars 1933, og som overdro lovgivningskompetansen til riksregjeringen og fastslo at regjeringen kunne innføre lover som avvek fra riksforfatningen? Schmitt publiserte umiddelbart en kommentar i Deutsche Juristen-Zeitung, der han advarte mot å trekke lovens rettmessighet i tvil ut ifra den statsrettslige positivismens legalitetsargumenter. «Vi må passe oss så vi ikke undergraver den nye statens rettsgrunnlag ved hjelp av den gamle partistatens sofistikk. I likhet med staten må også statsretten og statsrettslæren renses og fornyes.» I sin biografi oppsummerer Reinhard Mehring: «Artikkelen signaliserer at han fullt ut hadde forstått utviklingens revolusjonære karakter. Først etter fullmaktsloven går Schmitt over til den nye legitimitetens grunnlag.»

Naturligvis kjenner Schuller skriftene som Schmitt utgav i 1933, også foredraget han holdt i Weimar fire dager etter at fullmaktsloven var blitt vedtatt. Der fastslo Schmitt: «I mellomtiden har vi trådt en legal vei inn i overlegalitetens sfære.» Schuller forutsetter også at leserne av denne avisen visste at Schmitt innordnet seg hos seierherrene etter at «den nasjonale revolusjonen» hadde seiret. Det skulle liksom være grunnen til den antatte misforståelsen om at Schmitt hadde forberedt Hitlers maktovertagelse allerede med sin positivismekritikk i metodestriden mellom Weimarrepublikkens forfatningsjurister. Hva skal det bety at fullmaktsloven «ifølge Schmitt var illegitim», når det var han som hadde utlagt denne loven som grunnorm for en ny legitimitet?

Det må bety: illegitim ifølge dagens Schmitt-tolkning, ifølge liberal resepsjon og rettsstatlig tilegnelse. Nå er det en grunnfigur i hermeneutikken at fortolkeren vil forstå forfatteren bedre enn han forstod seg selv. Men hvilken autoritet skal man tilkjenne en slik objektiv eller systematisk forståelse som kommer i ettertid, når det gjelder en tenker som traff sine beslutninger og befant seg i den aktuelle situasjonen der og da? Mehrings opplysninger og fortolkninger kan bidra til å sette Schullers inngrep på plass, noe som er et godt eksempel på denne imponerende biografiens sterke sider.

Schmitt-legender

Schmitts avhandling Legalität und Legitimität (Legalitet og legitimitet) kom på trykk i august 1932, etter riksdagsvalget 31. juli, hvor NSDAP, nasjonalsosialistenes parti, hadde fordoblet sin stemmeandel. Mehrings redegjørelse omfatter to sider: Schmitt advarte «mot muligheten for ’den legale revolusjon’, at forfatningsfiendtlige partier på legalt vis skulle få makten, stenge politiske motstandere ute og lukke ’døren til legaliteten’» – altså advarte han faktisk nettopp mot det som ble fullbyrdet mellom 30. januar og 23. mars året etter. Til denne advarselen kan man, som Mehring noterer seg, knytte tesen om at Schmitt foregrep det konstruktive mistillitsvotumet som ble innført i grunnloven i Bonn i 1949. Man vil kunne kalle denne påstanden en av Schmitt-legendene som hans påvirkningshistorie i overveiende grad består av.

Mehring snakker ofte om legender og kunne så absolutt gitt en fortellerteoretisk definisjon av begrepet. Med dette begrepet har man ennå ikke sagt noe om en histories sannhetsgehalt; det karakteriserer hvordan historien utbrer seg, hvordan samspillet er mellom viderefortellingens iver og lytterens mottagelighet. Schmitt-legendene dreier seg om intellektuelle forhold eller i hvert fall om fortolkningsspørsmål; propagandører og mottagere var ofte identiske, slik det var hos klosterskriverne som formidlet helgenlegender.

Mehring gjendriver ikke legenden om at Schmitt var bestefar til Forbundsrepublikkens forfatning, men ber oss se dette i relasjon til at legitimitetsskriftet skisserte krav til enhver «plan for omdannelse av det tyske forfatningsvesen», og at Schmitt ved hjelp av dette stilte «den parlamentariske lovgivningsstatens legalitetssystem» til disposisjon. Biografen henviser til det Schmitt skriver om avhandlingen i den publiserte brevvekslingen med forleggeren Ludwig Feuchtwanger: «I denne saken dreier det seg om overgangen fra legalitet til legitimitet!» Den senere selvforklaringen i Verfassungsrechtliche Aufsätze (Forfatningsrettslige artikler), utgitt i 1958, hevder at skriftet var et «forsøk på å redde presidentsystemet, Weimar-forfatningens siste sjanse, fra en jurisprudens som avslo å spørre etter forfatningens venner og fiender».

Makt og rett

I flere anmeldelser er Mehring blitt kritisert for at hans biografi fremstår som en kronikk uten tolkning, da den gjennomgående støtter seg på etterlatt materiale og, hva Weimar-årene angår, i tillegg trekker inn dagbøkene, som er blitt transkribert, men ennå ikke trykket. Å påpeke en slik mangel virker underlig, for Mehring fortolker både hovedverket og flere mindre skrifter inngående, og fremsetter fortløpende antagelser om hvordan liv og verk kan henge sammen. I så måte tolker Mehring Leviathan-boken, som Schmitt publiserte i 1938, etter at han hadde utspilt sin rådgiverrolle i den revolusjonære staten, definitivt som et antisemittisk kampskrift. Det veier tungt i den samlede vurderingen av Schmitts adferd i Hitlerriket – for senere ville jo Schmitt plassere boken som et dokument om den indre motstanden ved siden av Ernst Jüngers På marmorklippene.

I den biografiske tolkningens målsetning skjuler det seg åpenbart, så kuriøst det enn måtte være, et ønske om en biografisk dom. Men hvordan Legalität und Legitimität eller muligheten for en stat under fullmaktsloven til syvende og sist skal forstås og vurderes, lar seg ikke besvare i biografigenren. Først og fremst er det ikke plass til det – og i så måte er tesen om presidentsystemet som Weimarrepublikkens siste sjanse gjenstand for intensiv, historievitenskapelig spesialforskning. Med eksemplarisk tydelighet viser Mehring at tvilen på lovgivningsstaten var et ledemotiv hos Schmitt allerede i den unge juristens kvalifikasjonsskrifter. Hans iakttagelser av en statlig formforvandling, som skulle bli det store tema hos Schmitts elev Ernst Forsthoff, ble skjerpet av en kulturkritisk ømfintlighet og en metodisk ærgjerrighet som strebet etter klare distinksjoner. Schmitt kritiserte den wilhelmske statsrettslærens liberale rettsrealisme – som hadde sett rettsstaten bli grunnlagt i harmoni mellom makt og rett – for å ha blind tiltro til utviklingens kontinuitet, og for treghet i den implisitt velstandsbaserte historiefilosofien.

Forberedelse på det verste

Om Schmitt foraktet tryggheten i den borgerlig-kulturprotestantiske forventningsfullheten, noe man vanskelig kan unnlate å se i sammenheng med dagbøkenes beskrivelse av den katolske samfunnsklatrerens selvpinende reflekterte tilstand, så hadde han for sin egen del likevel forventninger til fremtiden. Bare at han nettopp forventet, før eller siden, det verste. Hos Mehring blir leseren i hvert fall best mulig forberedt på krisen i 1932–33. Lenger inn i boken oppmuntres man igjen og igjen til å tenke over legalitet og legitimitet i overgangen fra Weimar til Hitler. I en TV-samtale med historikeren Dieter Groh fra 1972 la Schmitt vekt på fullmaktslovens betydning for at han skiftet side. Mehring regner det som positivt at han ikke fortalte «den store legenden om sin rolle som ’bremsekloss’ for ’den legale revolusjonen’».

I 1948 hadde Schmitt skrevet til sin elev Ernst Rudolf Huber: «Hitlers makt hadde all legalitet og sogar demokratisk legitimitet med seg.» Med denne konstateringen ville Schmitt avverge «idealiseringer» av motstanden. «I Hitlerregimets Tyskland fantes ikke engang skyggen av en motregjering! I dag hører jeg Goerdelers folk hevde at de hadde dannet regjering. Hos Popitz og Jessen har jeg kunnet observere noe av det på kloss hold.» Johannes Popitz, som hadde deltatt på Weimar-møtet sammen med Schmitt i mars 1933, var blitt hengt i Plötzensee 2. februar 1945 og Jens Jessen 30. november 1944.

Huber hadde utarbeidet en Verfassungsrecht des Großdeutschen Reiches (Det stortyske rikets forfatningsrett) og måtte etter 1945 trekke seg fra sin akademiske lærerstilling for å arbeide med sin monumentale Deutsche Verfassungsgeschichte (Tysk forfatningshistorie), og i hans øyne røpet vel slike kaldblodige fyndord stadig vekk Schmitts tilbøyelighet til å idealisere sine egne støttehandlinger på Hitlers vegne. Huber hadde – da han skrev for å gratulere Schmitt med sekstiårsdagen! – oppfordret ham til å studere Nürnberg-dokumentene og «i det minste nå i ettertid virkelig innse hva ’Det tredje riket’ effektivt har betydd som tilintetgjørelsessystem». Schmitts essayDie Lage der europäischen Rechtswissenschaft (Den europeiske rettsvitenskapens stilling) leste Huber i 1950 som en ny fremstilling av problematikken fra Legalität und Legitimität. Som en mester i tilspisset kritikk stod han ikke tilbake for sin lærer: «De pseudo-legitime forsikringenes gift» har sluttet seg til «de pseudo-legalitære fastsettelsenes åpne brutalitet, alltid med bistand fra en ivrig jurisprudens».

Selviscenesettelse og fiksjon

Som tilbakeskuende aktør gjorde Huber den dødelige dynamikken i den grenseløse utlegningen av de ubestemte rettsbegrepene berømt, og det var dem Bernd Rüthers og Michael Stolleis tok utgangspunkt i da de senere gransket den nasjonalsosialistiske rettsvitenskapens historie. Huber møtte aldri Schmitt igjen etter krigens slutt. Profileringen av bipersoner er et utbytte man får av alle betydningsfulle biografier.

Den som savner en sammenfattende livstolkning hos Mehring, har ikke tenkt over at Schmitt radikaliserte sin tidlige filosofiske tvil på kontinuitetsfiksjoner i eget livsløp til en situasjonsbasert myte. For biografen medfører dette to ting: Han må trekke linjer, men han må også ta i betraktning at Schmitt brente broer og fingerte brobrenninger – og at man ikke engang kan utelukke at han fingerte slike avledende fiksjoner. Denne biografiske formproblematikken kan leses ut ifra de etterlatte skriftenes form. På den ene siden har Schmitt tatt vare på alt (som han ikke har tilintetgjort). På den andre siden har han uavlatelig satt nye merkelapper på sine etterlatenskaper. I alderdommen gikk denne selvkommenteringen ifølge Mehring over i en permanent språklig unntakstilstand, en dadaisme. I så måte slår biografien bro tilbake til satirene som Schmitt hadde forfattet sammen med sin jødiske ungdomsvenn Fritz Eisler, som falt i 1914. Det må fremtre mønstre i de skiftende konstellasjonene: Hvis man kaller Mehrings metode kaleidoskopisk, er det unntaksvis ingen eufemisme.

Man begynner å gruble omkring livsførselens økonomi når man støter på profetiske begivenheter i karrieren til et menneske som ville skape forvirring ved å legge ut spor. Carl Theodor Dreyers stumfilm La Passion de Jeanne d’Arcskal Schmitt ha sett mer enn ti ganger i løpet av 1928–29. Han tvang venner og damebekjentskaper til å holde ham med selskap. Mehring antar at det forelå en dobbelt identifikasjon med heltinnen: Ikke bare kunne den franske nasjonalismens helgen dø på kino for den ydmykede tyske nasjon; Schmitt ville gjerne også oppfatte seg selv som et offer for en skueprosess, ettersom Kirkens domsmyndighet hadde nektet å annullere hans første ekteskap. Da han besøkte Roma 9. april 1929, tok han en prostituert med på visning av filmen – en svært subtil form for ekteskapsbrudd i fiendens hovedkvarter, hvis legitimitet Mehring åpenbart ikke har funnet noen notater om. Pasjonen for Dreyers Passion fortoner seg bent frem uhyggelig, med tanke på at Schmitt fremstilte seg som uskyldig anklaget fra 1945 og frem til sin død.

Forsker og spotter

I en god biografi kan det være de løse endene som gjør vevmønsteret gjenkjennelig: tilbudene som ble avslått, sjansene som ikke ble grepet – ettersom grunnbestemmelsene var truffet annerledes. Fascinerende er tanken om at Schmitt kunne ha fulgt invitasjonen til å utarbeide artikkelen «Frieden» (Fred) for Joachim Ritters Historisches Wörterbuch der Philosophie(Filosofihistorisk ordbok). Men kan man virkelig forestille seg det? Ikke det at han ikke hadde kunnet måle seg med Dolf Sternberger og måtte ha skydd beviset for at man bedre kan forklare fredsbegrepets forandringer ut ifra hans begrep om det politiske enn omvendt å skulle forklare politikken med freden. Men den begrepshistoriske positivismen, selv når den ble bedrevet i en parallellaksjon av Ritters elever og Reinhart Koselleck, kunne neppe være Schmitts sak.

Disse tankene kan man støte på når man setter en biografisk meddelelse i en vitenskapshistorisk kontekst. Da Johannes Winckelmann, Max Weber-utgiveren som førte Schmitt sammen med Ritter, i 1950 rådet ham til å utarbeide en Locke-studie, ble han «bespottet» av Schmitt. Grunnen til det kan man tenke seg: Locke var i Schmitts øyne, sammenlignet med Hobbes, stamfaren til en liberalisme som negerer det politiske. På samme tid i Cambridge påviste historikeren Peter Laslett at Lockes revolusjonsteori, som var blitt resipert som apologi for det antatte forfatningskompromisset fra 1689, i virkeligheten var blitt nedskrevet et tiår tidligere for å legitimere en borgerkrig. Denne oppdagelsen utløste en metoderevolusjon i politisk teori og inspirerte den konservative intelligentsiaen ved de engelske universitetene. Schmitt, mer en spotter enn en forsker, interesserte seg ikke så veldig for de historiske kontekstene politiske tekster stod i, noe den eksistensialistiske glosen «Lage» (situasjon, tilstand, stilling) allerede har vitnet om.

Hans egen klassikerstatus bekreftes av det faktum at elevene hans kunne treffe motsatte beslutninger på grunnlag av hans distinksjoner. Eklatant når det gjelder Andre Vatikankonsil: Hans Barion beklaget det som en fratredelse fra romersk-katolisismens verdenshistoriske maktform; Ernst-Wolfgang Böckenförde feiret det som et gjennombrudd mot trosfrihet. Allerede i en tidlig artikkel av Schmitt, «Die Sichtbarkeit der Kirche» (Kirkens synlighet), oppsporer Mehring Böckenfördes tanke om at det kristne «forbehold» burde gjelde ikke bare for Kirken i møte med staten, men også for individet i møte med Kirken. Ifølge Schmitt kunne ikke Kirken forby de troende å se forsynet i arbeid ved begivenheter som hadde funnet sted opp gjennom den verdslige historien. Da Böckenförde i 1933 forsket på hvorvidt tyske katolikker hadde gjort seg bruk av denne friheten, vekket han anstøt.

Ifølge Schmitt er det en katolsk skandale at Kirken nekter å behandle troen som en privatsak – og Kristus som «privatperson». Mehrings måte å se Schmitts offentlige og private person i sammenheng på kan også rettferdiggjøres ut ifra Schmitt selv. I 1945 ville han forklare engelskmennene at Hitler hadde bedratt ham slik hans første kone, som var en svindler, hadde gjort. En bisarr, emblematisk detalj: Til sitt andre bryllup gav Schmitt Machiavellis verker i gave til seg selv.

Luciferisk ånd

Ikke engang de mest trofaste Schmitt-tilhengerne ville våget å sette inskripsjonen på Machiavellis gravstøtte på en minnesten i Plettenberg, for ingen lovtale kan måle seg med et slikt navn. En Schmitt-biografi er nødt til å berette om fryktelige ting. 26. april 1933 noterte Schmitt seg etter et besøk av hans elev Werner Becker: «Stor skuffelse. Han er blitt sjelesørger i Marburg, fortalte om rabbineren man barberte skjegget av, og som han som katolsk prest ville beskytte. Vi lo ham ut.» Man kommer i tanker om Kundrys latter.

Det kan godt være at alle pregnante kritikkbegreper er sekulariserte teologiske begreper. Walter Lewald, advokat fra Frankfurt, mente i 1950 at Schmitt var «en sterk ånd av luciferisk art». Et sant ord, men ikke det siste. Etter å ha lest Reinhard Mehrings nesten overmenneskelig rettferdige biografi vil også en eller annen av Carl Schmitts fiender si: Ingen bannlysning kan måle seg med et slikt navn.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Patrick Bahners

Facebook

Twitter