Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Californication

Hva blir igjen, når offentligheten ligner mer på en vedvarende rus enn en meningsfylt samtale?

Lederartikkel publisert i Vagant 2/2010

Leser man The New York Times Book Review, kan man få inntrykk av at fremtidens utfordringer for forleggere og bokbransje først og fremst knytter seg til ett fenomen: e-boka. Journalisten Motoko Rich har fulgt bransjen på nært hold de fire siste årene, og et søk på hennes navn i NYTBRs arkiver bekrefter at Nook, Kindle, iPad og Google Books har medført et jordskjelv for produsenter og formidlere av litteratur. Først og fremst er problemet at det blir vanskeligere å tjene penger på bøker i en digitalisert verden. Apple fremstår paradoksalt nok som noe av en frelser sammenlignet med den nå etablerte monopolisten Amazon. iTunes, iPod, iPhone og iPad utnytter det enogtyvende århundrets hittil mest effektive forretningsmodell: De er alle grensesnitt for kjøp og salg av musikk, programvare og bøker – bærbare og individualiserte instrumenter med mulighet for å handle med ett enkelt klikk. Grensesnittene er praktiske, om enn ikke uten bismak. Om alle bøker i fremtiden blir varianter av «Steve Jobs bok», vil en viss historisk ironi ha sluttet sirkelen: Californiseringen av kulturen har vært angrepsmålet for all radikal kulturkritikk siden Adorno, og frankfurterens bok Kulturindustrien skal nå leses på en dings med påskriften «Designed in California».

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Samtidig påvirkes boksalget, og leseerfaringen som sådan, av de sosiale medienes fremvekst. Mange stiller spørsmål ved om vi i Twitter-alderen svekker evnen til å lese tekster av større omfang, og dermed til å tenke sammenhengende over lengre tidsrom. Reportasjeskribenten og forfatteren George Packer publiserte den 29. januar i år et innlegg på sin New Yorker-blogg med tittelen «Stop the World», der han tok til orde for en edruelig slow media-diett. Til tross for hundrevis av artikler og flere bøker, sier Packer at han aldri har opplevd maken til respons fra leserne. Innlegget viser til nyts teknologiskribent David Carr og hans begeistring for Twitter:

‘I’m in narrative on more things in a given moment than I ever thought possible,’ Carr wrote. And: ‘Twitter becomes an always-on data stream from really bright people.’ And: ‘The real value of the service is listening to a wired collective voice … the throbbing networked intelligence.’ And: ‘On Twitter, you are your avatar and your avatar is you.’ And finally: ‘There is always something more interesting on Twitter than whatever you happen to be working on.’

Spørsmålet melder seg: Hva blir igjen, når offentligheten ligner mer på en vedvarende rus – Carr har tidligere skrevet en bok om sitt liv som crack-avhengig – enn en meningsfylt samtale? For den kritiske journalistikken er vår nyvunne kjærlighet til hastigheten i RSS-feedenes oppdateringer et større problem enn tabloidpressens rotasjonsprestasjoner noensinne var. Og hvis Twitter og Facebook – innbegrepene på multitaskingens distraksjoner – tar opp tiden selv ressurssterke lesere kunne brukt til å lese artikler av en slik grundighet og lengde som er idealene til The New Yorker, Le Monde, Spiegel og Die Zeit, synes fremtiden enda mørkere for Joyce, Proust og Hamsun.

Skepsisen mot nettets omseggripende allestedsnærvær er like etablert som frykten for e-bøkene. Og det er nok mer enn halv sannhet i det den nederlandske medieviteren Gert Lovink skriver, i maiutgaven av norske Le Monde diplomatique, at «hvis nettet blir sanntid, blir det mindre tid til refleksjon og mer teknologi som åpner for impulsiv plapring». Samtidig er de fleste av nettskeptikernes innvendinger uutholdelig defensive og ofte reaksjonære. «Rädsla gör en idéfattig,» som den svenske forleggeren Stephen Farran-Lee slo fast i Bonniers vårkatalog. Og den er langt ifra et godt utgangspunkt for å øve opp den tidsforståelsen som Dag Solstad mener karakteriserer et intelligent menneskes samtid: «250 år tilbake og 250 år frem.» Det er ikke gitt at skillet mellom kritisk, opplysende litteratur og journalistikk på den ene siden, og en forbrukerorientert multimediaindustri på den andre, vil bli tydeligere. Kanskje vil vi snarere se en ytterligere vitalisering av uttrykk som nå er i ferd med å marginaliseres, og som dermed vil bevisstgjøre seg både arven fra opplysningstiden og kyberrommets hybride uttrykk.

Vi må spørre oss om det er riktig å karakterisere det brukergenererte nettet som «Silicon Valleys kolonisering av sanntiden», slik Gert Lovink gjør. Scott Rettberg presenterer oss for den elektroniske litteraturens allerede mangfoldige tradisjoner i Vagant-spalten «Plattform 2», og i dette nummeret møter vi «den digitale poeten, nettkunstneren, 2009 Weird Webby Award-vinneren og Flash-friken» Jason Nelson. Rettberg viser til Nelsons «arbeider i sjangre som dveler etsteds mellom dikt, fortelling, spill, folkekunst, interfacedesign og dokumentar. Den eiendommelige estetikken omfavner fryktløst all slags støy og kitsch, og hører med sitt fokus på katastrofer og det absurde naturlig hjemme på weben.» Et eksempel på Nelsons arbeid er en spilleautomat som produserer mikrofortellinger. «Leseren spiller på en automat som kommer opp med kombinasjoner av beretninger om hans eller hennes egen død. I stedet for kirsebær og sitroner vil det enkelte vinduet vise brokker av beretninger som kan, om ikke nødvendigvis, gi en slags mening.»

Her i Skandinavia skriver en av våre viktigste poeter Twitter-dikt under kallenavnet @ukonkvittrar. I et tilfeldig valgt innlegg, fra 15. mai, møter vi Ulf Karl Olov Nilssons umiskjennelige stil: «Och att fjädergräsa, darrgräsa, upprätväxa, iskuba, grona, lansetta, hjärtstilla, humlesuga, gråakta, trefingra, torva, indunsta, sidolöka.» Litteraturen finner nye former, og lurer seg slik ut av bokpermer og -hyller og inn på skjermer og displayer, uten at den språklige sprengkraften svekkes – tvert imot.

En sentral innvending fra litterært hold mot e-bøker og digital publisering knytter seg til bøkenes materialitet. Den 19. mai sendte Vertigo-forlegger C-M Edenborg ut en pressemelding der han kunngjorde at forlaget ikke lenger vil gi ut e-bøker i tradisjonell forstand.

Eböcker – avsedda att läsas på datorer, mobiltelefoner, iPads eller läsplattor – finns i en mängd olika inkompatibla format. Generellt för dessa format gäller att de är undermåliga, typografiskt sett. Det som är vackert i en bok har inte bara att göra i vilken ordning bokstäverna står. Det handlar också om typsnitt, marginaler, rubriker, illustrationer, radmellanrum, indrag, paginering, sidhuvuden.

Slik teknologien fungerer i dag, er det ingen tvil om at Edenborgs kritikk treffer. Samtidig er det nesten umulig å tenke seg at noe lignende ikke ble sagt om Gutenbergs gjennombrudd, eller overgangen fra papyrus til kodeks. Trykk med blysats må ha fortont seg som fattig og upersonlig for dem som var vant til håndskrevne og -tegnede bøker. I dag er typografien en kunstform i seg selv, og typesnitt og papirtyper et felt for feinschmeckere.

Apples iPad manifesterer ikke bare californiseringen av bokbransjen, men også nye muligheter for komposisjon, produksjon og distribusjon av litteratur. Mote- og popkulturmagasiner har her et åpenbart marked, men også tidsskrifter, forlag og fanziner vil begi seg ut i den lavterskelteknologien som såkalte Apps representerer. Det amerikanske forlaget McSweeney’s var tidlig ute på iPhone, med en applikasjon som på samme tid tilbyr artikler, noveller, dikt, lydopptak og annet materiale. Amazon og Marvel Comics utnytter allerede teknologien, så hvorfor kan vi ikke tenke oss at OEI, Glänta, Hvedekorn og Vagant vil gjøre det samme?

Kostnadene knyttet til mangfoldiggjøring og distribusjon kommer til å synke drastisk, og inntjeningsmulighetene per solgte enhet likeså, noe som vil favorisere publikasjoner med andre formål enn de rent pekuniære. Det er dessuten liten grunn til å tro at grensesnittet og aluminiumen skulle gjøre oss mindre følsomme overfor hvilke uttrykk det er verdt å forholde seg til, og hvilke som ikke er det. Den menneskeskapte teknologien virker tilbake på sin skaper; utviklingen av verktøy har bestandig foregått i en gjensidig utveksling med vår egen levemåte og selvforståelse, om det så har dreid seg om tavle og griffel eller hammer og sigd. Det er tross alt ikke mer enn fem hundre år siden Gutenberg revolusjonerte datidens grensesnitt, og satte en teknologi ut i livet som har vist seg både levedyktig og perspektivutvidende – helt fram til nå?

Avatar

Bernhard Ellefsen, Audun Lindholm og Sigurd Tenningen