Tidligere publisert i Vagant 2/2021. Teksten inngår i spalten «Isløsning» og er støttet av Fritt Ord.
Jeg sitter i hagen i Pasadena i utkanten av Los Angeles. Det er sensommer, på terskelen mot høst, en farlig tid: wildfire season, skogbrannsesong. Jeg har utsikt fra utekontoret mot Mount Wilson, med sine teleskopkupler og antenner, den høyeste toppen på en fjellkjede som brer sine buklete armer mot øst og vest, og som alltid har gitt meg en følelse av trygghet og varighet. Den lange sommeren har fått meg til å ta den klare, blå himmelen for gitt. Hagen er paradisisk, men det er helvetes varmt: Bladene på avokadotreet krøller seg i den tørre luften og jordbærplantene har kapitulert. Vi har hatt det verste tørkeåret i manns minne, og jeg forventer å se røykskyer i horisonten når som helst. Lenger nord har Dixie, Californias største brann noensinne, siden midten av juli svidd ned et område på størrelse med Los Angeles.
En dag på omtrent denne tiden i fjor, våknet jeg til en morgen uten fuglesang: ingen morgenduer eller spottefugler, papegøyeskrik eller påfuglklemt. I den underlige stillheten regnet det aske over Pasadenas hagebyer. Solen var uhyggelig rød bak en skittenrosa sky og kastet et lavaglødende lys over hagen, som om soloppgangen hadde gått rett over i en solnedgang som varte hele dagen. Jeg hadde opplevd askeregn før, men aldri så mye. Store flak dalte ned over bilen, oppkjørselen, plenen. Jeg hadde også sett røyk fra branner tidligere, men nå var den nærmere enn noensinne.
En viss katastrofetoleranse hører med til livsinnstillingen i Los Angeles. For noen år siden fant et lite jordskjelv sted mens jeg satt på en restaurant, og selv om alle glassene tok til å klirre i baren, avbrøt ingen samtalene rundt bordene. Det er ikke alvor før det er alvor. Hver gang en ny brann dukker opp, avventer man situasjonen på samme vis. Når det så blir full alarm, dukker en følelse opp som kan minne om déjà vu: Mulighetene fantasien har foregrepet, blir virkelighet og føles på en måte kjent. Nå skjer det! De første dramatiske røyksøylene ble snart til en allestedsnærværende, tett røyk. Først da vinden snudde, løftet sløret seg for et øyeblikk, og jeg så de rødgule flammebåndene forflytte seg bortover de mørke åssidene. Med ett var det ikke så åpenbart at vi bare var tilskuere til flammene. Spørsmålene meldte seg: Er vi trygge her? Vil huset klare seg? Kan en ildstorm feie over oss, når som helst? Hva vet vi – alt avhenger av vinden, blir det sagt. Telefonvarslene for Monrovia, som ligger nærmere brannen, lød: «Parker bilen så den peker mot gata, gjør klar til evakuering.»
En verden i brann
Jeg husker min første skogbrann, i Norge, på selveste 17. mai, da jeg var 12 år gammel. I den lune dalen Bagn i Valdres veltet røyken plutselig frem fra en fjellhylle i en bratt åsside. Mens vi sto der og måpte på fotballbanen i dalbunnen, i penklær, med pølser og is i hendene, begynte flammene å krype i retning av det nybygde huset vårt. Flammene blusset opp hver gang et nytt tre overga seg til ilden. Et vindkast i gal retning ville være nok, slik så det i det minste ut, og i fantasien så jeg for meg huset som ble slukt av ilden. Jeg hadde aldri sett en skogbrann, men husbranner hadde jeg ofte vært vitne til, det året en ung pyroman hadde brent låvene til nabogårdene etter tur. Hver gang det tok fyr et sted i dalen, var bygdas fortvilende langsomme brannbil en del av dramaet. Det var nesten uutholdelig å se den bevege seg sakte opp åssiden, mens bygninger sto i lys lue. Denne gangen var det skogen som gikk opp i flammer, i bratte lier langt fra vei. Vi måtte få hjelp fra luften. Helt til kvelden falt på, syklet jeg omkring og speidet opp mot brannen, fulgte slukkingen med argusøyne. Jeg ville være sikker, men jeg ville også holde på opplevelsen, dramaet, følelsen av at noe stort og viktig skjedde: spenning, skrekk, redning. Brannhelikopteret beskyttet oss, huset forble uberørt av flammene.
17. mai-brannen var nesten glemt, men hadde likevel svidd seg fast i hukommelsen. Da brannen brøt ut i åsene ovenfor Pasadena, blaffet den samme følelsen opp igjen. Brannskrekken er, kanskje med unntak av sin ekstremvariant, pyrofobien, oftest ledsaget av pyrofili, en uimotståelig fascinasjon. Den skrekkinngytende prakten gjør brannen til et kroneksempel på det sublime. Men hvordan oppleves det når avstanden går tapt, når en brann du har sett i det fjerne, i løpet av sekunder raser inn i din trygge verden? Hvordan oppleves det å måtte overgi seg uten tid til å tenke eller å handle, mens huset blir fortært av ville, grådige flammer? Høystemt overgivelse, total katastrofe: Du kan ingenting gjøre, alt brenner, alt går tapt!
I klimaendringenes tid, med den nesten endeløse rekken av enorme skogbranner de seneste årene, blir det snakket om kontinenter i brann, en verden i brann. Dermed forandrer opplevelsen av ildens herjinger seg: Vi opplever den som en straff. Den rammer noen av oss, men herjer først og fremst med en uskyldig natur, slik at straffen mennesket får, består i det å være skyldig. Når skogbrannene går langt utover sine vanlige dimensjoner, blir det vanskelig ikke å se skogbrannene som den ville naturens martyrium, en form for brannoffer, en selvantennelse i protest mot menneskene som har monopolisert felleshjemmet jorden. Vi satt godt i det, men har med ett trukket det fatale kortet: Deres skoger og villmarker brenner. Straffen fortoner seg som en rasende, gammeltestamentlig dom.
Velkommen til pyrocen
Une saison en enfer, en årstid i helvete, var tittelen Rimbaud valgte til sitt deliriske diktverk. Tittelen dukker opp i tankene hver gang folk her i California snakker om «wildfire season» – som om flammene er tildelt en egen årstid, et eksplosivt intermesso mellom sommer og høst. Når flammene kommer, slutter naturen å være et fortrolig hjem og blir en uhyggelig ekspanderende faresone. Jeg har gått tur i de gamle skogene omkring Mount Wilson, der mektige eiker og furuer skyter opp av en knoklete, ørkenaktig skogbunn, nesten uten underskog, uten gress og mose. En gnist og de er borte. Det regner riktignok fra tid til annen, til og med rikelig, men på disse kantene bare mellom desember og mars. Resten er sol og tørke, knapt åtte dråper regn på like mange måneder. Det finnes neppe et eneste naturområde her i Sør-California der man kan kjøre eller vandre uten med ett å komme inn i et landskap av sot og aske.
Og hvor går grensen mellom selvantennelse og ildspåsettelse? For ikke lenge siden kjørte jeg gjennom et enormt avsvidd felt på vei til det lille skogssamfunnet Idyllwild sør for Los Angeles, på vei til hytta til en venn, Bruce. Ett liv og noen få bygninger hadde gått tapt, resten av bebyggelsen ble berget av effektiv brannslukking. Bruce fortalte at brannen var påsatt og at gjerningsmannen var sluppet ut av fengsel rett i forkant av brannstiftelsen. Han hadde sonet for ildspåsettelse, og feiret med å skyte fyrverkeri ut av bilvinduene, mot de tørre åsene. Finner vi en mer treffende karikatur av nåtidsmenneskets ubetenksomhet, besatt som vi er av det filosofen Peter Sloterdijk har kalt petroleumsfrivolitet og Vestens allmenne fyrverkerikultur? Den imbesile pyronihilismen demonstrerer hvor utrolig lett det er å ødelegge, enten brannene er påsatt eller resultat av skjødesløshet. Mellom de forkullede stubbene i nærheten av Idyllwild sto restene av et skilt med en påskrift: «Can’t camp without a fire? Try camping without a forest!»
Askeregn og en blodrød sol. Jeg husker en drøm fra da jeg var tjue: Familien var på hytta i skogen, og det var kveld. Under slike hyttekvelder ved peisen kunne faren min komme inn og vinke oss ut i natten hvis han hadde hørt eller sett noe spennende, en sjelden ugle som tutet eller nordlys som flagret grønt. I drømmen vinket han hektisk og sa at vi måtte komme ut: «Det er noen merkelige lys på himmelen!» Men det var ikke nordlys, det var noe annet: Himmelen hadde feil farge, sykelige flekker hadde spredd seg over det indigoblå. Vi gikk inn igjen, de andre fortsatte å spise og spille kort, men jeg gjemte meg på soverommet, viss på at noe var galt, fryktelig galt. Med ett merket jeg at det begynte å bli lysere. Skrekken jeg følte, gikk fra et ulmende ubehag til total panikk, idet jeg innså at det som skjedde var umulig, men likevel hendte. Jeg løp ut i stuen og så en tordnende bølge av lys og flammer nærme seg, det glimtet og strålte. Overalt fant oransjerøde eksplosjoner sted: Verden sto i brann. Flammehavet brølte mot oss som en endelig og momentan dom. Trærne veltet, bakken tok fyr, alt løste seg opp i en mørje av ild, fulgt av et lysglimt og stillhet.
Brannmannen og miljøhistorikeren Stephen Pyne har erklært at vi befinner oss i epoken pyrocen, et brennhett motstykke til istiden. «Antropocen» er en misvisende betegnelse, for gjennom mennesket har ilden overtatt verden, og vi råder ikke lenger over den. Vi brenner ikke brennstoff fra vår egen tid, påpeker Pyne, men kull og olje fra planetens fjerne fortid, og slipper avgassene ut i planetens fremtid.
Det blir varmere og tørrere for hvert år. Allerede i mai, senest juni, er alt gresset gult i åsene omkring Los Angeles, og en endeløs strekning med rødblonde heier strekker seg mellom Los Angeles og San Francisco, hele veien ut mot Stillehavet. Venner forteller meg at da de vokste opp, var åsene ut mot stillehavskysten alltid grønne. Forrige gang jeg ville kjøre «scenic route 1» mot Big Sur, måtte planene skrinlegges på grunn av røyk og stengte veistrekninger. Også den første gangen jeg kjørte strekningen, raste skogbranner like i nærheten, og kafeene og bensinstasjonene langs veien hadde satt opp skilt som takket brannmennene, «våre helter», og tilbød dem gratis kaffe.
I de samme åsene slo den unge klimaforskeren Charles David Keeling opp teltet sitt i 1954 og tilbrakte uker i felten for å prøve ut instrumentet han hadde utviklet for å måle CO2-innholdet i atmosfæren. Hypotesen om at forbruk av fossile brennstoffer ville få CO2-nivået til å stige, var fremsatt av den svenske kjemikeren Svante Arrhenius allerede i 1896, men ingen hadde gjort eksakte målinger. Keeling lyktes og kom frem til at for hver million partikler i luften var 310 partikler CO2. Allerede etter noen få år, i 1960, målte han antallet til å være 317. Da jeg kjørte forbi Big Sur i 2017 var tallet 405. I 2021 er tallet 415 CO2-partikler per million partikler i lufta. Målingene til Keeling har åpenbart det vi ikke kan se, den bratte kurven vitner om en svimlende rask forandring, som har utspilt seg over mindre enn et menneskes levetid. Lenge var grafen hans alt klimaforkjemperne kunne vise til, men nå begynner brannene å vise hva Keeling-kurven faktisk innebærer. «Menneskene har uforvarende skapt en ildalder, men om de kan leve i den verdenen er uklart,» skriver Stephen Pyne. «Det finnes ingen forutgående hendelser som tilsvarer det vi er i ferd med å oppleve, og ingen midler fra fortidens samlede kunnskap kan tas i bruk for å forstå hvor annerledes fremtiden vil bli.»
En gang i løpet av sommeren 2018 passerte jeg tilfeldigvis Hollywoods gjeveste premieresal, The Chinese Theatre. Plakater, bannere og film-merchandise, sikkerhetsgjerder og røde løpere var i ferd med å bli montert ned før kvelden i det hele tatt var kommet i gang. Jeg spurte en av vaktene hvorfor, og med en bekymret mine fortalte han meg at den forestående premieren for Terminator. Dark Fate var avlyst på grunn av skogbrannen som herjet i området omkring Getty-museet, opp mot Mulholland Drive og Hollywood Hills. Hovedrolleinnehaveren Arnold Schwarzenegger var blitt evakuert sammen med familien. Senere leste jeg at maten som var tilberedt for premieren i stedet ble gitt til Røde kors og beboere av Hollywoods beste strøk, som hadde måttet rømme sine egne boliger. Ingen aviser unnlot å sammenligne brannscenene med en katastrofefilm, men det var uklart om sammenligningene gjorde brannene mer virkelige eller uvirkelige for filmbyens befolkning.
Schwarzenegger har, i egenskap av tidligere guvernør, blitt en stadig mer kompromissløs talsmann for tiltak mot global oppvarming. Han har til og med gått i bresjen for å saksøke en rekke oljeselskaper. I Terminator. Dark Fate bruker menneskeheten atomvåpen i kampen mot sin egen militærteknologi, som har kommet ut av kontroll. Som flere klimaaktivister har minnet om, er det lettere å forestille seg at verdens ende vil bli forårsaket av en håndfull atombomber enn at den finner sted på grunn av millioner av små eksplosjoner inne i bilsylindre og kullkraftverkenes forbrenningssystemer. Robotfienden er en forvansking: Vi kjemper allerede mot en løpsk teknologi, og den har allerede satt verden i brann.
Spiralbevegelsen mot den totale klimakatastrofen
Hollywood Hills har lenge vært herjet av branner. På YouTube finner jeg et filmopptak fra brannen i 1961, som rev med seg huset til Aldous Huxley. I likhet med andre innslag i filmavisene på den tiden, ledsages opptaket av oppspilte tromboner og forskremte fioliner. Jeg leser i Nicholas Murrays Aldous Huxley. A Biography (2003) hvordan ektefellen Laura senere fortalte at hun lot seg fjetre av ildhavet som brølte og knitret på vei mot huset deres på Deronda Drive. Hun ble stående og stirre, «fascinert av flammenes ville skjønnhet og vindens vekslende sang». Aldous var like paralysert, og fortalte siden at da de endelig kom seg til huset, ble han stående og se seg omkring, «trollbundet av hvor vakkert det var, alt sammen». Vissheten om at alt snart skulle gå tapt, hadde gjort eiendelene hans underlige og gripende. Fortumlet tok han med seg en fiolin og manuskriptet til den utopiske romanen Island (1962).
Ifølge biografen gikk originalmanuskriptet til D.H. Lawrences St. Mawr opp i flammer sammen med to uferdige romaner av Huxley selv, brev fra D.H. Lawrence, Paul Valéry, H.G. Wells og Virginia Woolf og kjærlighetsbrevene til og fra Huxleys første kone, Maria. «Jeg er nå et menneske uten eiendeler og uten fortid,» skal han ha erklært; det beste han kunne gjøre ut av situasjonen var å se den som en «renselse». Under et senere besøk i England snakket han varmt om trærne i Surrey, en luksus av grønt etter det tørre California. Han hadde vært forutseende og plassert handlingen i romanen Ape and Essence (1948) til et postapokalyptisk Los Angeles i år 2108, omtrent hundre år etter tredje verdenskrig. I denne ironiske dystopien må man lete lenge etter den utopiske impulsen som ellers kjennetegner forfatterskapet; ilddåpen har ikke ført til et bedre samfunn.
Mike Davis – Los Angeles’ venstreradikale bybiograf – foretok en bred analyse av den urbane apokalyptikken i boken Ecologies of Fear (1998). Her utdyper han det etter hvert velkjente poenget om hvordan brannsyklusen i landskapet er naturlig ettersom visse planter ikke kan formere seg uten skogbrannens ilddåp. Problemet ligger dermed ikke i naturen, men i den kulturen som trosser den: Folk bygger hus der ingen burde bo, prangende palasser i lettantennelige krattskoger og tilbaketrukne herskapshus i tørre raviner. Økologien i Californias skog- og krattlandskap er like ustabil som jordskorpen under dem – tørke, brann, jordskjelv og flom er noe man må ta høyde for, sier Davis. Likevel er det vanskelig å forestille seg hva det skulle innebære for Los Angeles’ befolkning å avfinne seg med skogbrannene som et syklisk, naturlig fenomen. Det hjelper lite, enten man er fattig eller rik, å bli fortalt at bebyggelsen står i veien for naturlige branner. Ordet «naturlig» mister sin betryggende klang når vi har å gjøre med naturkatastrofer – og klimaendringene gjør det vanskelig å skille mellom naturkatastrofer og kulturkatastrofer.
Høsten 2019 så jeg Naomi Klein på Hammer Museum, der hun presenterte sin nye bok, On Fire. The (Burning) Case for A Green New Deal (Det brenner. Et flammende forsvar for en grønn New Deal). På forsiden er ordet «fire» byttet ut med et flammeikon. Allerede før boken utkom hadde jeg sett ikonet brukt som plakat under en demonstrasjon foran rådhuset i Los Angeles, der Greta Thunberg talte for et bekymret publikum. Naomi Kleins forelesning var også en preken for menigheten: Hun brukte det meste av tiden til å lese kapittelet «Røyksesong», en levende beretning om en etterlengtet hytteferie, hvor alle tilløp til glede blir kvalt av et tungt og tett teppe av røyk som ligger over landskapet fra horisont til horisont, og familien gradvis gjennomskuer sine egne forsøk på å late som ingenting og håpe på det beste. Noen setninger festet seg: «Det begynner å gå opp for meg hvor skjørt det er, dette med ikke å stå i brann.» Hun nevner også at snakket om brannsesongen kan gi inntrykk av en «naturlig del av livssyklusen», et slags kretsløp, men at brannene nå har blitt «en del av klodens dødsspiral.». Hun og mannen forklarer ikke klimaendringene til sønnen ennå. Klein forteller at andre mødre på lekeplassen glatter over og lyver litt for barna, og sier at det er normalt: «Tanken om at hele planeten har en feber som kan bli så høy at mye av livet på jorden kan gå tapt i krampetrekningene – det føles som en for stor byrde å be et lite barn om å bære.» Løsningen blir et kompromiss, de snakker om at vi må plante flere trær, at dyrene vet å løpe fra flammene, så de klarer seg, alt mens de plukker bær og padler kano i røyken, forsøker å holde motet oppe.
Flukten til Nevada
Den andre dagen vi befant oss i røyk og askeregn under fjorårets skogbrann, «Bobcat-brannen», endte vi opp i en ekteskapelig disputt, Annalisa og jeg. Hun, den ildfulle italienerinnen, som aldri har gjort et ideal av å lide i taushet; jeg, den tempererte nordboeren, som har lært at man aldri klager over været. Men dette er ikke vær! Hun ville ikke mer, fordømte brann, umulig å puste – umulig å være i hagen, umulig å være i huset – umulig, umulig! Jeg gjentok argumentene om at alle andre jo ser ut til å holde ut, at det ikke er så ille. Men samtidig hadde jeg vondt i hodet, det svidde i øynene og halsen var sår. Hvor mye lenger? Det kunne lett bli en uke eller mer, og jeg var egentlig ikke så sikker på om jeg orket dette, jeg heller. Beslutningen var fattet, vi drar! Vi hadde tross alt en tifelts motorvei mellom oss og brannen, så huset burde være på den sikre siden, bokstavelig talt. Vi pakket det nødvendigste kjapt inn i bilen og gjorde oss klare til flukt.
Men hvor skal vi dra? Røyken fra brannen lå allerede som et lokk over byen. Lenger nord brant andre branner. Lenger sør, også. Men det må da, et eller annet sted, være mulig å finne frisk luft? Jeg gransket et satellittbilde av den amerikanske vestkysten. Forskrekket innså jeg at et belte av branner hadde lagt et teppe av stinkende røyk over kysten helt opp til grensen mot Canada. Altså må vi reise østover, innenlands, men hva med andre branner? Jeg hentet frem et oppdatert kart over skogbranner i USA. Her dukket brannikonet opp igjen, den lille tegneserieflammen, i nyanser fra rødt til oransje og gult. Hele den vestlige delen av landet var pepret med ikoner, så tett at det knapt fantes åpninger. Jeg ringte et hotell i Las Vegas. Jo, luften er til å leve med – om du virkelig trenger å bevege deg utendørs? Vi har aircondition og kasino. Vi tok sjansen på å sette kursen mot Nevada, og etter en halv dag passerte vi Las Vegas på vei mot ørkenen, der ingenting kan brenne. Klart vær og et klarere hode.
På reisen leste jeg meg opp, og skrev en liten sak om hvordan småbyen Paradise i 2019 ble overtent av en ildstorm som raste inn fra skogbrynet på få minutter, hvordan omstendighetene rottet seg sammen: tørke, få kontroller av strømnettet grunnet deregulering, dårlig planlagt ny bebyggelse i brannfarlig skog. Klimaendringene er bare en del av bildet, noe klimafornekterne, med Trump i spissen, vet å utnytte. Nyansene forsvinner i overskriftene, og uunngåelig gjentar forenklede debatter seg, brannsesong etter brannsesong, naturlig, unaturlig, din feil, vår feil, ingens feil. Det tar tid å forstå og enda lengre tid å lære. Vi dro fra uraniumgruvebyen Moab gjennom Colorados skoger, som allerede hadde fått høstfarger, og endte opp i Taos, der vi så en utstilling med D.H. Lawrences malerier. Med veianvisninger fra hotellet tok vi ut på en humpete vei for å se et sted hvor Lawrence hadde bodd, stedet oppe i fjellene der heltinnen i kortromanen St. Mawr slår seg til. «Lawrence Ranch», har den blitt hetende, gården der han holdt til sammen med Frieda Richthofen, hvor også Huxley var på besøk. Skogene er dype, intakte – området slapp med nød og neppe unna den store Carson-skogbrannen i 2018. Furutreet som Lawrence elsket og Georgia O’Keefe malte, sto der fortsatt, og jeg prøvde å mane frem følelsen av dets terpentinaktige sjel, som Lawrence beskriver, og som han mente ble en del av ham da han satt under de susende grenene. Stedet ble drevet av en underlig einstøing som ikke viste oss rundt, men som pekte i retning av Lawrences gravmonument oppe i skogholtet, prydet av en føniksfugl. Jeg så meg omkring i den storvokste skogen. Den suste i vinden. Farlig tørt, tenkte jeg, og i et glimt så jeg skogen med et nytt blikk, kanskje ikke helt ulikt hvordan Huxley mønstret huset og eiendelene sine før flammene tok dem – trollbundet av hvor vakkert alt er. Brannen var 80 prosent under kontroll da vi to uker senere satte kursen tilbake mot Los Angeles.
De moderne samfunnenes fønikskompleks
Denne sensommeren, året etter, oversetter jeg filosofen Michael Marders bok Pyropolitikk – når verden står i brann (2014). Som en korrespondent fra en klimatisk utpost, prøver jeg å orientere meg i vrimmelen av tolkninger av forholdet vårt til ilden. Kan det være at sammenstillingen av skogbrannene med en verdensbrann, er en overopphetet feilslutning, en religiøst preget fantasi? Kanskje det likevel bare er lokale verdener som blir ødelagt, kanskje noe må brenne for at noe nytt kan oppstå? Visst vokser nye planter i asken, men dette er også Bolsonaros argument når regnskogen i Amazonas brenner, og anklagene mot ham beskriver den sviktende beskyttelsen av skogen som en «pyroman politikk». Brannene fortærer mer og raskere enn nye skoger vokser til. Spiralen går nedover. De moderne samfunnene lider under et fønikskompleks, lyder Michael Marders diagnose, «en solfylt optimisme farligere enn den mørkeste nihilisme». Vi har gjort kreativ ødeleggelse til menneskehetens credo.
Drømmen min om verdensbrannen sluttet ikke med at flammehavet omsluttet hytta. Den inneholdt også andre scener, der jeg var i Bagn, hjemstedet mitt i Valdres. Jeg gikk runden på østsiden av dalen og tok fatt på bakken forbi kirken. Trær og åkre, veien og alt annet var dekket av støv, av aske, et gråfiolett pudder. Jeg var det siste mennesket på jorden. Om jeg da overhodet levde. Dette var den verden jeg elsket, tenkte jeg i drømmen. Bare aske er igjen.
Det er verdt å minne seg selv på at menneskets teknologiske historie begynte da vi lærte å mestre ilden, for over en million år siden, lenge før vi ble Homo sapiens. En uhyggelig tanke trenger seg frem: At den samme historien vil ende med at vi mister kontroll over ilden. Målet må være å gå fra pyropolitikken til en mer ettertenksom askens politikk, som regner inn muligheten for uopprettelige tap, lyder Michael Marders terapeutiske råd.
Drømmen min om verdensbrannen hadde en siste scene, etter asken: Igjen var vi flere sammen, vi var på en hagefest, spiste enorme frukter, folk danset i solen, smilte og lo. Alt var idyllisk, men det var som om alle hadde glemt noe. Min egen hukommelse virket også sløret. Var det ikke noe med en brann, en katastrofe, jeg synes jeg husker … Kom, dans!, ropte noen fra plenen mellom frukttrærne.
Enn så lenge gjenoppstår verden etter lokale underganger: Grønne vekster er i ferd med å innta åsene over Monrovia, men veksten er sped, sommeren uvanlig tørr og liene ser grå og herjede ut. Her nede nyter jeg den blå himmelen, fuglene synger, trærne er tunge av frukt. Selv om det brenner i nord, er alt såre vel. Brannfolkene reddet Mount Wilson-observatoriet. Stjernene er synlige igjen fra den californiske utkikksposten.
Hvis kunnskapen øker med hver brannsesong, hvis vi legger oss ildprøvene på minnet, burde det også finnes en oppadstigende spiral, der vi lærer av hver hendelse i den apokalyptiske åpenbaringen. Når jeg titter mot fjelltoppen ovenfor og de skogkledde åsryggene, er det stadig oftere med det nye blikket: farlig, skjørt, dyrebart.
