Byfornying med bismak

Et drastisk oppsving i Berlins eiendomspriser skaper nye utfordringer for de nesten tre millioner leietakerne i byen.

Tidligere publisert i Vagant 2/2012.

original_zeichnung043_72dpi

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Med en snittpris på rundt 15 000 NOK per kvadratmeter har Berlin det siste tiåret blitt et stadig mer populært hyttemarked for nordmenn. Å leie bolig har vært enda rimeligere: Tidlig på 00-tallet kunne man som student bo midt i byen i en egen to-roms leilighet for under 200 euro i måneden.

De anakronistiske boligprisene har flere årsaker. Innbyggertallet i Berlin er i dag rundt en million lavere enn for 70 år siden, noe som har ført til et overskudd av leiligheter. I tillegg ble boligmarkedet helt frem til 00-tallet sterkt regulert ved hjelp av tilskudd fra staten og de andre tyske forbundsstatene. De siste årene har derimot leieprisene og boligetterspørselen steget jevnt, uten at man kan si det samme om lønningene. De glade 100-kvadratmetersdagene er forbi – gentrifisering er blitt et hett debattema i et stadig mer innbydende boligmarked.

En av de tydeligste stemmene i denne debatten tilhører Andrej Holm, professor i Sozialwissenschaft ved Humboldt Universität zu Berlin. Han forsker på byutvikling og driver bloggen http://gentrificationblog.wordpress.com. Den tidligere husokkupanten tilhører den politiske venstresiden, og kontakten hans med politiske aktivister førte i 2007 til at han kom i politiets søkelys. Han ble fengslet og tiltalt for å ha medvirket i aksjonene til en venstreradikal terrorcelle kalt die militante gruppe; tre år senere ble saken henlagt. Vi møtte ham på trendy kaffebar like ved Institut for Sozialwissenschaften i Berlin for å høre hans bud på hvordan boligsituasjonen i byen endrer seg.

Først av alt: Hva legger du i ordet gentrifisering?

Gentrifisering som begrep vokste fram i vitenskapelige miljøer på 1960-tallet, og betegner en tendens innenfor byutvikling hvor vinnerne og taperne trer svært klart frem. Vinnerne er investorene og taperne er de som bodde i området fra før. Det er dette som skiller gentrifisering fra andre former for byfornyelse.

– Gentrifisering er altså per definisjon et negativ ladet ord? 

– Snakker man om gentrifisering, snakker man alltid om en form for fortrengning. Fortrengningen er ikke en bieffekt av gentrifiseringen, men selve dens kjerne. Så ja, gentrifisering innebærer bestandig negative konsekvenser, selv om prosessen selvfølgelig kan oppleves som positiv for investorene og de som sitter igjen i leilighetene.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Hvordan forløper en gentrifiseringsprosess?

– Klisjeen er gjerne at det første tegnet på gentrifisering av et område er at kunstnere og studenter flytter dit. Men det blir helt galt å legge skyld på disse gruppene av leietakere.

Gentrifiseringens logikk er enkel og profittbasert: Gamle og ofte falleferdige bygninger kjøpes opp og istandsettes. For å tjene på investeringen blir leieprisene hevet, noe de gamle leietakerne sjelden har råd til å betale. Dermed må de flytte ut, kanskje ikke bare av leiligheten, men også av området, noe som fører til at befolkningssammensetningen hurtig endres; de fattige flytter ut, de rike inn. For å tjene mest mulig penger på utleie ønsker ofte disse firmaene å «luksusrenovere» leilighetene. Dermed får man en betydelig større andel leiligheter for de i den øverste delen av prissjiktet, mens det blir et stadig minkende antall leiligheter til overs for de i bunnen.

Gentrifisering kan altså foregå i byer over hele verden. Hva er det som kjennetegner prosessen i Berlin?

Berlin er en «Mieterstadt»: 85% av befolkningen er leietakere. Dermed har de ingen egenprofitt når leiligheten stiger i verdi eller når området blir mer populært. I tillegg kommer følgene av «die Wende». Etter murens fall hadde man plutselig store områder midt i sentrum hvor bygårdene ikke var holdt i stand. Nå er Berlin igjen i sterk vekst og har en stabil tilflytterstrøm, både fra inn- og utland, og dermed ser investorer store muligheter for profitt, nettopp i disse områdene.

– Hvor lenge har gentrifiseringsprosessene foregått i Tysklands hovedstad?

Det er ikke mange år siden folk syntes at det var nærmest absurd å diskutere gentrifiseringsproblematikk i Berlin. Byen var fattig og hadde langt viktigere problemer å ta fatt i. For eksempel fryktet mange da at nå stadig mer gentrifiserte Neukölln skulle bli en ghetto for innvandrere og arbeidsledige.

Selvfølgelig foregikk det allerede den gang gentrifiseringsprosesser i byen, men de rammet først og fremst Harz4-mottakere – arbeidsløse – og familier med lave inntekter. Dette kalles «low-level»-gentrifisering, den rammet ikke bredt, slik som den gjør nå. Det er en misforståelse at det må dukke opp økologiske supermarkeder og kaffebarer i et område for at det skal kunne kalles gentrifisering.

Men det er først når større deler av befolkningen blir rammet at en sterkere protestbevegelse vokser fram. Og dette er i ferd med å skje nå. Inntil nylig kunne folk bare flytte et kvartal videre hvis leia ble for høy, de kunne fortsatt besøke den samme kneipa og handle i de samme butikkene. Men nå er ringen i ferd med å sluttes. Prosessen som startet i Mitte, spesielt i området rundt Hackescher Markt, beveget seg opp til Prenzlauer Berg og videre til Friedrichshain, er nå kommet til Kreuzberg via Neukölln. Det er ikke lenger flere sentrumsnære områder å flytte til for lavtlønte – dermed presses flere og flere ut til forstedene.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

– Hva kan gjøres for å forhindre fortrengningen?

– I et spaltet samfunn som vårt finnes ingen byutvikling som gavner alle. Boligpolitikken som føres i Berlin innretter seg mot de bemidlede samt de som driver næring, altså eiendomsutviklerne og meklerne. Langt fra alle politikere i Berlin ønsker å benytte ordet gentrifisering, og mange nekter fortsatt for at boligmangelen øker i byen. Per dags dato har ingen partier i Berlin en boligpolitikk som motarbeider gentrifiseringen, selv ikke Die Linke. De venstreorienterte partiene har ført en høyrepolitikk på området som antagelig ville ha skapt mye sterkere protester, hvis CDU eller FDP hadde gjennomført den.

Så berlinerne er overlatt til seg selv i denne saken?

– Motstanden mot gentrifisering i dag kommer nesten ene og alene til uttrykk gjennom lokale protestbevegelser som jobber for en annen form for byfornyelse. Dette så vi sist i den store Mieten Stopp-demonstrasjonen i oktober, hvor ingen politiske partier ble invitert med, fordi de ikke har en boligpolitikk som kommer med sosiale løsninger. Det er et problem for bevegelsen at de ikke har en partipolitisk kanal inn i senatet. Men hvis de ulike initiativene etter hvert klarer å finne en felles plattform, strekke seg ut over enkeltsaksnivået og komme med spesifikke krav, vil de kunne få en større gjennomslagskraft.

At dette har blitt gjort før kan vi se i husokkupantscenen på starten av 1980-tallet. Da som nå sto folk overfor politikere som ikke kom med løsninger på de boligutfordringene innbyggerne opplevde i vest-Berlin. Etter at myndighetene på 1970- og 80-tallet bestemte seg for å rive deler av Kreuzberg og bygge opp nye leilighetskomplekser for å bøte på den økende boligmangelen, fikk folk, ved hjelp av demonstrasjoner og okkupasjon av tomme hus, etterhvert stoppet planene. Husokkupantene kjempet deretter for rettferdige leiekontrakter, og mange av bygningene ble legitimt overdratt til beboerne i ettertid. Bevegelsen reddet dermed betydelige områder med bebyggelse fra det forrige århundreskiftet.

Har du tro på at man klarer å samle troppene i dag?

Ja. En viktig årsak til den brede støtten gentrifiseringsmotstanderne får, er at alt dette nå også rammer middelklassen; familier med lærer- og reklamejobber som er på jakt etter en romsligere leilighet, klarer ikke å finne leiligheter i området hvor de allerede bor. Denne utviklingen speiles i avisenes dekning av boligproblematikken, den har nådd middelklassen og dermed blitt interessant avisstoff. At så mange rammes gir også håp om at noe nå vil bli gjort.

Hvilken innflytelse har innflyttere fra Skandinavia på dette bildet?

– Det er viktig å være oppmerksom på at det ikke er enkeltindivider eller bestemte grupper som forårsaker gentrifisering eller er skyld i at andre mister leiligheten sin. Problemet er strukturen i eiendomsmarkedet.

Berlins boligmarked merker et økt press fordi byen er attraktiv for tilflyttere med større økonomiske ressurser. Mange tyskere kommer flyttende fra andre tyske byer hvor boligkostnadene er høyere, og innvandrere fra land som for eksempel Norge og Danmark kommer til byen for kortere og lengre perioder. Disse tilflytterne synes fortsatt at de økende boligkostnadene i Berlin er lave. Dermed fylles byen opp av villige betalere som ofte ikke vet noe om situasjonen for berlinere. Det disse bør gjøre er å engasjere seg i lokalmiljøet og nabolaget og være solidariske med de som står i fare for å bli fortrengt. Solidaritet på lokalt nivå er nøkkelen til en vellykket motarbeiding av gentrifiseringen.

Hvordan kan denne solidariteteten for eksempel komme til uttrykk hos skandinaver?

– Det er for eksempel en del skandinaviske firmaer som temmelig hensynsløst kjøper opp boliger i Berlin og prøver å kaste ut dem som allerede leier der. Skandinaviske tilflyttere kan være med på å gjøre firmaenes medvirkning på utviklingen i Berlin kjent i hjemlandet, for å øke presset mot dem. Skandinaver i Berlin kan også bistå med å oversette firmaenes dokumenter og nettsider, slik at de tyskerne som rammes får en bedre innsikt i hvordan disse leiefirmaene fungerer og hvordan de markedsfører leilighetene sine på det internasjonale markedet.

original_zeichnung032_72dpi

Illustrasjon: Andreas Töpfer

– Har du tro på at mobilisering kan påvirke Berlins utvikling?

– Jeg er optimistisk, jeg tror at Berlin har store muligheter for å fortsette å være en inkluderende og kreativ by. Kunstscenen og husokkupantbevegelsen står jo på sett og vis for byens egenart, både innad i Tyskland og i utlandet. Tacheles i Mitte – bygningen som siden 1990 har vært okkupert av kunstnergrupper, er for eksempel blitt en turistattraksjon alle skal ha med seg når de besøker byen. Spørsmålet er om noen egentlig er tjent med at Berlin blir strømlinjeformet og mister de lekeplassene som de forskjellige alternative miljøene har sentralt i byen. Jeg mener bestemt at svaret er nei.

 

Ragnild Lome og Erle Marie Sørheim

Facebook

Twitter