Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Kompleksitetens apostel

ENQUÊTE. I sin nye bok spør filosofen Bruno Latour hva vi kan lære av pandemien. Vagant har spurt en rekke bidragsytere hva de har lært av Latour.

Våren 2013 ble det annonsert at den franske antropologen og vitenskapsfilosofen Bruno Latour var tildelt Ludvig Holbergs internasjonale minnepris. Juryen begrunnet valget med å vise til at Latours arbeider hadde utfordret våre forestillinger om modernitet og stilt spørsmål ved «distinksjonen mellom moderne og før-moderne, natur og samfunn, menneske og ikke-menneske». Kort tid etter fulgte et essay i Morgenbladet signert historikeren Nina Witoszek, som ga prisvinneren skylden for en akademisk trend der «kilometer av slørete prosa vokser i spiraler opp i taket». Holbergprisens mest profilerte kritiker, samfunnsforskeren Jon Elster, var ikke snauere: Han kalte tildelingen «et nytt lavmål i prisens sørgelige historie».

Latour har alltid pådratt seg anklager om at han fusker i faget, uten å la seg stagge av dét. Tvert imot har han fortsatt å krysse grenser, ikke bare mellom fag, men også mellom vitenskap, kunst og politisk aktivisme. Foruten å være en kreativ og produktiv forfatter har han aktivt gått inn for å bygge nettverk og igangsette initiativer på tvers av institusjoner. Hans utrettelige virksomhet for å plante egne ideer i stadig nye miljøer og på nye arenaer, har gjort at han med rette kan kalles en av vår tids mest innflytelsesrike tenkere.

Latour har luftet kontroversielle påstander om at vitenskapens fakta ikke kan avskjæres fra omstendighetene, teknikkene og institusjonene som frembringer dem. Samtidig har han gått til nettopp naturvitenskapen på jakt etter fruktbare alternativer til samfunnsviternes ideer om «modernitet» og «globalisering»; de seneste årene har han opptrådt som en kompleksitetens apostel, som vil fortelle oss at å leve på Gaia, i antropocen eller i den kritiske sonen, er noe helt annet enn å være moderne. I dette arbeidet har han knyttet bånd til billed- og scenekunsten, for å finne kreative ressurser som kan anskueliggjøre økologiske forbindelser, sammenvevdhet og feedback.

I 2020, pandemiens (første) år, tok Latour for alvor steget ut på den kuratorstyrte internasjonale samtidskunstscenen, både med utstillingen «Critical Zones» på Zentrum für Kunst und Medien i Karlsruhe og den 12. internasjonale Taipei-biennalen. Parallelt har han forfattet Où suis-je? (2021), som utkommer i disse dager. I boka spør han hvor veien ut av pandemiens fangenskap bør føre oss.

Vi har spurt tenkere, forskere, kuratorer og kunstnere hvilken innflytelse Bruno Latour har hatt på deres arbeid og deres felt.

Bruno Laatour
Bruno Latour. Foto: Taipei Fine Arts Museum

Han kvikker opp alt han er i berøring med

Donna Haraway

Jeg ble først oppmerksom på Bruno Latour i 1980, da jeg anmeldte hans Laboratory Life (1979, skrevet sammen med Steve Woolgar) for Isis, USAs ledende tidsskrift for vitenskapshistorie. Jeg leste boka i tandem med første bind av Karl Marx’ Kapitalen (1867) og Michel Foucaults Tingenes orden (1966), samt en rekke eksplosive feministiske tekster som Margy Piercys Woman on the Edge of Time (1976) og Gayle Rubins «The Traffic in Women» (1975).

Verken jeg eller Bruno passet særlig godt inn i vitenskapshistorie og -filosofi, eller det som allerede den gang het vitenskapsstudier. Han var filosof, etnograf og – gisp – katolikk. Jeg var biolog, feminist, marxist og – gisp – katolikk. I USA var det å være katolikk, uansett hvor opprørsk eller frafallen, ensbetydende med å være den Andre i møte med det protestantiske hegemoniet i de intellektuelle apparatene, uansett hvor sekulære disse måtte være. I Frankrike var det å være en hengiven katolikk, uansett hvor uortodoks og snål, et angrep på den obligatoriske sekularismen. Nettopp fordi ingen av oss passet inn, kunne vi straks anerkjenne hverandre, og siden har våre respektive arbeider vært knyttet sammen i et nettverk av innbyrdes påvirkning, friksjon og felles mål. Vi gjenkjente hverandres materialisme, anti-binære tilnærming og forpliktende interesse for praksiser.

Fra den gang til i dag har jeg satt pris på og latt meg utfordre av Bruno som kollega. Han har bydd på nyskapende og iblant irriterende tilnærminger til vitenskap, politikk, kunst og radikalernes gamle spørsmål: Hva må gjøres? Han distanserte seg fra venstresiden mens jeg omfavnet den, og han virket intetanende om hva feministiske vitenskapsstudier holdt på med, mens jeg så at vi hadde flere felles anliggender og at han trengte oss minst like mye som vi trengte ham. Han brukte sin velutviklede franske allergi mot Foucault og Marx til å unngå den nyfrelste andektigheten amerikanere som meg næret for begge. Jeg brukte min politiske grasrotfeminisme og kraften i feministisk science fiction til å unngå hans tilsynelatende uvilje mot å ta stilling i altfor mange pågående kamper.

Men vi var egentlig på samme lag. Fra begynnelsen inntok vi begge tydelige posisjoner, men vi var hele tiden ledsagerarter filtret sammen i de spørsmålene og prosjektene som var av overordnet betydning. For Latour betydde det mindre fokus på aktør-nettverk, mer på hvordan møte Gaia. For meg betydde det mindre Cyborg Manifesto, mer Staying With the Trouble. Ingen av oss tok avstand fra det vi hadde skrevet tidligere, men vi følte trang til å flykte fra hva andre i og utenfor vitenskapsstudier hadde gjort ut av det. Hundene mine hjalp meg med å flykte. Jeg vet ikke hvordan Bruno ville beskrive sine hjelpere i flukten fra for mye enighet. Til tross for spesifikke uenigheter og knapt kompatible idiomer, ble vi mer og mer støtter for hverandre, i det arbeidet Anna Tsing beskriver som å utvikle legekunst for en skadet planet.

Où suis-je? spør Bruno nå. Hvor er jeg? Jeg skjelver ved tanken på hvordan man skulle kunne oversette det til engelsk. Må man droppe spørsmålstegnet? Hans bok Où atterir? ble hetende Down to Earth, som ikke er så verst, men som likevel bommer på Brunos prosjekt. Prosjektet er etisk og ontologisk, men alltid på en spørrende måte, som bidrar til å forme vågale og sårt tiltrengte praksiser på en skadet planet. Bruno spør hvordan vi kan orientere oss, hvordan vi kan møte Gaia, mens vi er fanget i grepet til klimaødeleggelsens vold og ulevelighet. Fra pandemiens bokstavelige og metaforiske fangenskap spør han hvordan vår trang til å vende tilbake til «normalen» kan vendes til noe ganske annet, av hensyn til dødelige, truede jordboere, både mennesker og mer-enn-mennesker.

Bruno har endret hvordan jeg tenker, hva jeg gjør og skriver. Han kvikker opp alt han er i berøring med. Han hater å kjede seg; han gjør ideer og praksiser til vågestykker; han er villig til å trå feil på veien mot noe stadig bedre. Han bidrar til å skape en fremtid som kan kalles mulig. Hvordan skulle jeg ikke ha blitt påvirket av denne personen og hans arbeid? For, uten min venn, Oú suis-je?

Donna Haraway er (f. 1944) er professor emerita ved institutt for bevissthetshistorie samt institutt for feministiske studier ved University of Californa, Santa Cruz. Hennes seneste bok er Staying With the Trouble: Making Kin in the Chtulucene (2016). Bidraget er oversatt fra engelsk av Eirik Høyer Leivestad.


En tenker i bevegelse

Thomas Hylland Eriksen

Å fastslå at Bruno Latour er kontroversiell, er en underdrivelse. Han har vært karakterisert som en fransk sjarlatan, et rotehode, en intellektuell posør og en forfører som forderver ungdom som ellers kunne ha drevet det til noe. Blant annet. Og det er slett ikke bare Jon Elster, som var opprørt da Latour fikk Holberg-prisen i 2013, som holder Latour på armlengdes avstand. Selv om han kaller seg antropolog, regner få franske antropologer ham som en kollega.

Etter en stor plenumsforelesning der Latour hadde snakket om Gaia og økologi, møtte jeg en kollega som i mange år hadde forsket på økologi og kapitalisme. Han var blek av raseri og matt av frustrasjon, og sa at innholdet i Latours forelesning var banalt og velkjent, men formulert på en avsporende og lekende måte som gjorde det vanskelig å ta inn over seg alvoret i klodens tilstand. Men så dumpet jeg borti en eldre kollega som nylig var blitt kollega av Latour ved London School of Economics, og spurte ham, en faglig konservativ og nøktern mann, hvordan det gikk med kollegialiteten der nede i Houghton Street. Han lyste opp. Bruno er fabelaktig, sa han, en lærd, vittig og kreativ kollega, et oppkomme av originale innfallsvinkler, en generøs og konstant nysgjerrig mann, en forbilledlig intellektuell som hjelper oss å se omgivelsene på nye måter.

De kan alle ha rett, ut fra sine livsverdener og fortolkningshorisonter. Latour bør ikke først og fremst betraktes som en empirisk forsker, snarere som en philosophe og intellectuel, og det er nytteløst å skulle formulere hans prosjekt på en entydig måte. Derfor blir han lett misforstått når han skal oversettes til en angelsaksisk offentlighet, der man forventes å forklare hva man mener, så klart og tydelig som mulig. De fleste av hans tilhengere befinner seg nok på den andre siden av Atlanterhavet, men også der er det vanlig å misforstå prosjektet. Han lærer ikke bort et korpus av sann kunnskap, men en metode, eller en serie innfallsvinkler, for å forstå verden bedre. Denne metoden er kontinuerlig i utvikling. Så da aktør-nettverk-teori omsider kom inn på leselistene i California, hadde opphavsmannen beveget seg videre. Han begrenset ikke lenger metoden til vitenskap og teknologi, men anvendte den nå på økologi og klima.

Latours mest kjente bok, Vi har aldri vært moderne fra 1991 (utgitt på norsk i 1996), gir en nøkkel til å forstå det riktignok ganske omskiftelige livsprosjektet. Det er her Latour bryter ned skillet mellom natur og samfunn, og tar avstand fra motsetningen mellom subjekt og objekt. Han hevder at disse motsetningsparene, toneangivende i vitenskapshistorien, er misvisende og villedende, og foreslår å erstatte dem med en type dynamisk nettverkstenkning. Ingen skal nekte for at det er en stimulerende bok, hvor uenig man enn måtte være i Latours tolkning av kunnskapshistorien.

Personlig mener jeg Latour ofte bommer med konkretiseringene, selv om han har gode ideer. Han overdriver når han skriver om hvordan vitenskap er et produkt av omstendighetene snarere enn av the facts on the ground; han er diffus i sitt blikk på klimakrisen, og da han debatterte kosmopolitisme med Ulrich Beck, var jeg ikke i tvil om at det var Beck som var min mann. Dette hindrer meg ikke i å tilhøre dem som begeistres over mannens intellektuelle skaperkraft. Fremfor alt er Latour en ikke-autoritær tenker. Han åpner flere dører enn han lukker, og det ville være underlig om ikke noen av dem skulle vise seg å være blinddører.

Thomas Hylland Eriksen (f. 1962) er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, der han blant annet har ledet forskningsprosjektet Overheating.


Ei stor, skiten lunge

Randi Nygård og Karolin Tampere

I 2014 var Bruno Latour og Karolin Tampere på tur med forskningsprosjektet Ensayos i Tierra del Fuego. Etter opphaldet flaug dei saman over isbreane i Patagonia tilbake til Santiago de Chile, og Latour sa: «Tenk, nett no bidreg vi til at dei breane vi ser, smeltar.» Så snakka han om omgrepet «feedback loop». Det å skada naturen er å skada oss sjølve, sidan mennesket og naturen er uløyseleg samanvevde. Utanfor-posisjonen ein opplever i fly, der vi kan sjå på dei vakre landskapa frå trygg avstand, er ein illusjon.

Som del av prosjektet Ensayos reiste vi, Randi Nygård og Karolin Tampere, nordover i 2015. Ensayos involverer kunstnarar og forskarar i Chile, Norge, Australia og USA, arbeider med geopolitiske problemstillingar i møte med miljø- og klimakrisa og vart starta av den chilenske kuratoren Camila Marambio i 2011. Igjen flaug vi over isbrear, til Ny-Ålesund, den nedlagde kolgruvebyen på Svalbard, som no er ein forskningslandsby. Der forskar dei på klima, på atmosfæra si samansetting, havbotnen sin geologi, isen sin historie, endringar i livsformer i luft, is, jord og vatn. Målet med turen var å undersøka isbrear for å representera dei på teateret Nanterre-Amandiers i Paris, under LE THÉÂTRE DES NÉGOCIATIONS – Make it worksom Latour og hans studentar ved Sciences Po skulle arrangera i mai 2015. Det var ei iscenesatt simulering av FN sitt klimatoppmøte, COP 21, som skulle finna stad i Paris seinare same året.

På reisa vår nordover las vi ein tekst av Latour om kritiske sonar. Her skriv han at i staden for at éin agent, mennesket, påverkar naturen, er her mange agentar som er blanda saman i vilt ulike kombinasjonar. Vi er mange livsformer som tek del i dei ulike naturlege prosessane ein inngår i. For å forstå samanhengane, må ein knytta kunnskap frå ulike fagfelt til konkrete stadar. Kva liv finst på staden? Og korleis er lovgivinga, jordbruket, forureininga, geologien? 

Vi ville finna ut kva ein isbre treng for å eksistera, kva prosessar den er del av, kven den er i samspel med. Og kva språk den uttrykker seg med. 

Naturvitarane i Ny-Ålesund snakka overraskande poetisk om miljøet på staden. Vi lærte at isbrear er som store lunger som pustar, dei er fulle av levande mikroorganismar. Vi såg at breane delvis var svarte på grunn av både algar og forureining. Og vi fann eit av språka deira: Om våren ligg det isfjell frå breane og smeltar i sola i og langs fjorden. Det kjem ein høg poppelyd når gamle luftbobler slepp ut av isen. Lufta kan fortelja oss noko om klimaet for fleire tusen år sidan. 

Isen verka ikkje så rein, stille og fredeleg lenger. 

Randi Nygård er biletkunstnar og bur i Oslo, Karolin Tampere er kurator og kunstnar og busett i Lofoten. Året etterturen til Ny-Ålesund starta dei prosjektet Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapetder §2 i Havressurslova har vore utgangspunkt for ein antologi, ei utstilling og ein serie med foredrag, tverrfaglege samtalar, filmvisningar og vandringar på Kunstnernes Hus i Oslo.


Å sette vitenskapen på (riktig) plass

Bård Lahn

Gjennom femti års forsøk på å bringe «naturen» inn i politikken, er det ett spørsmål som stadig har meldt seg: Hvordan kan vi sette vitenskapelig kunnskap i sentrum, samtidig som vi unngår at vitenskapen begrenser rommet for politikk eller naturaliserer bestemte maktforhold? Dette er ikke et teoretisk spørsmål, men et praktisk problem. Miljøbevegelsen, som jeg selv har bakgrunn fra, står midt oppi det.

På den ene siden springer de fleste politiske kontroverser om natur ut av vitenskapelige tenkemåter. Det globale klimasystemet er bare tilgjengelig for oss gjennom et enormt vitenskapelig maskineri av måleutstyr, modeller og datapunkter, som forteller oss både hva som skjer med klimaet og hva som må gjøres. «Lytt til vitenskapen» var et mantra for miljøbevegelsen lenge før skolestreikende ungdommer skrev det på plakatene sine.

På den andre siden er miljøbevegelsens historie også historien om et oppgjør med vitenskapelig og teknologisk hybris: tanken om at alt fra atomet til atmosfæren kan forstås og styres, og at folk flest bør parkere sine innvendinger og lytte når ekspertene forteller oss at de har kontroll. En like viktig strømning i miljøbevegelsen har derfor vært folkelig motekspertise og kritikk av teknokratiske tendenser i moderne samfunn.

Nettopp denne spenningen mellom vitenskapelig autoritet og demokratisk impuls har vært en sentral del av Bruno Latours prosjekt. Da jeg beveget meg fra miljøaktivisme og inn i samfunnsvitenskapen, var det derfor lett å se at prosjektet var relevant – og at det har praktisk-politiske implikasjoner.

Latour og de andre bidragsyterne til det som ble hetende aktør-nettverk-teori bygde videre på kritikken av en bestemt vitenskapelig og teknologisk tilnærming som kortslutter politiske prosesser. Samtidig åpnet tilnærmingen deres opp for å ta vitenskapens objekter på alvor. I stedet for å kritisere vitenskapen utenfra, som «ideologiproduksjon» eller uttrykk for bestemte klasseinteresser, gjorde de objektene og fenomenene som vitenskapen studerte til en del av analysen. På den måten viste de at hvis man skal forstå vitenskapelig kunnskapsproduksjon som samfunnsfenomen, må man også ta høyde for ikke-menneskelige aktører, om det så er klimasystemet, gjærsoppen eller kamskjellene.

Denne tilnærmingen åpner for å fastholde selve vitenskapens objekt – for eksempel klimasystemet, og CO2-molekylenes virkning i atmosfæren – som et sentralt premiss for samfunnsanalyse, samtidig som man synliggjør hvordan det vitenskapelige perspektivet produserer bestemte handlingsmønstre og blindflekker – som når det globale atmosfæriske perspektivet underslår sentrale sosiale forskjeller mellom ulike typer CO2-utslipp, og de svært ulike økonomiske og politiske forholdene de blir til under.

I løpet av det siste tiåret har Latour stadig mer eksplisitt tematisert det «nye klimatiske regimet» verden står overfor. Han har knyttet an til politisk teori, og forsøker å tegne nye politiske kart for en ny klimavirkelighet. Dermed skriver han seg mer direkte inn i akutte klimapolitiske debatter. For meg er det likevel den grunnleggende nyorienteringen i synet på vitenskapen som framstår som Latours mest produktive bidrag til politisk teori og praksis på klimafeltet. Hvis vi ikke klarer å gjøre full bruk av vitenskapelig kunnskap – og samtidig innordne denne kunnskapen i et større mangfold av måter å forstå og virke i verden på – blir det vanskelig å drive progressiv politikk i antropocen.

Bård Lahn (f. 1983) er forsker ved CICERO Senter for klimaforskning og doktorgradskandidat ved TIK-senteret, Universitetet i Oslo.


Å gjøre ideenes verden meningsfull

Anna Lowenhaupt Tsing

Bruno Latour revolusjonerte samfunnsvitenskapen. Han gjorde oss oppmerksomme på at ikke-mennesker har sosialt liv, og at deres sosialitet er en vesentlig del av menneskets sosialitet. Det var han som innførte teknologi i det som etterpå ble hetende vitenskaps- og teknologistudier. Han allierte seg med de «gærne kvinnene» mot antropocen, noe som åpnet andres øyne for vårt arbeid (han brukte selv den betegnelsen i et foredrag en gang, og jeg syntes det var en stor ære å bli inkludert). Han omfavnet vitenskapsfolkene som forsket på «kritiske soner», og bidro med det til å smi sammen en gruppe av naturvitere som ikke var redde for å innrømme at de hadde lært noe av sosiologer.

Han har framstått som en uuttømmelig kilde til kreativitet og innsikt. Jeg har hørt ham presentere tre konferanseinnlegg i løpet av en måned, der hvert innlegg var briljant, originalt og helt forskjellig fra det foregående. For de fleste forskere tar det et års arbeid å skrive ett godt innlegg, og jeg var lamslått av beundring. Men like viktig er sjenerøsiteten, hans evne til å bygge miljøer og nettverk så vel som ideer. Jeg har selv merket denne sjenerøsiteten, og den får meg til å gråte av takknemlighet. Utstillinger og samlinger; kunst og naturvitenskap; etnografi, filosofi og politikk; hvilken bunnløs energi for å gjøre ideenes verden meningsfull!

En anekdote? Første gang jeg møtte Bruno Latour, var på et seminar til ære for Ulrich Beck. Han oppsummerte innlegget mitt med ett ord: «Mushroom.» Jeg var himmelfallen. Men kort tid senere, uten at jeg var klar over det, ble min bok The Mushroom at the End of the World oversatt til fransk.

En til: Bruno Latour holdt et foredrag i Aarhus da jeg underviste der, og vi tok ham med ut på middag etterpå. Til min store glede tilbrakte vi hele kvelden med å tegne diagrammer på servietter.

Og en siste: Jeg var i San Francisco for å delta i et panel om kritiske soner på årsmøtet til Amerikansk geofysisk forening. En av arrangørene, en hydrolog, fortalte meg at arbeidet hans hadde tatt en helt ny kurs på grunn av Bruno Latour: «Jeg lærte å slutte å vite hva en elv er», sa han. Jeg hadde aldri før hørt en naturviter komme med en slik innrømmelse. I mine øyne er det dette arbeidet som er så viktig: å legge bak oss skillet mellom natur og kultur som har preget forskning og vitenskap de siste hundreårene. Ingen av oss ville ha sett at det var mulig uten Bruno Latour.

Anna Lowenhaupt Tsing (f. 1952) er professor i antropologi ved University of California, Santa Cruz. Hun har blant annet skrevet boka The Mushroom at the End of the World: On the Possibility of Life in Capitalist Ruins (2015) og er initiativtaker til prosjektet Feral Atlas (2020). Bidraget er oversatt fra engelsk av Eirik Høyer Leivestad.

Eirik Høyer Leivestad

Eirik Høyer Leivestad

Eirik Høyer Leivestad (f. 1984) er foreleser, skribent, oversetter samt medredaktør i Vagant Europa og House of Foundation. Bor i Berlin.