Brudd, hopp og hull

Er Lasse Marhaugs Personal Best Norges beste musikkblad, eller først og fremst en «friendzine»?

I Vagants serie om norske musikkblader er turen kommet til Personal Best, utgitt av Lasse Marhaug siden 2011, og så langt kommet med fem numre. Vi spurte tre musikere fra Oslos musikkmiljø om hvorfor de er begeistret for bladet.

Personal Best nummer 5, februar, 2015.

Personal Best nummer 5, februar, 2015.

Per Platou:

Det tok en stund, det vil si tre utgaver, før jeg dumpet borti Personal Best på et av flere halvhemmelige utvidet-støy-impro-familie-te-og-kjeks-arrangementer i Brugata 3A i Oslo, etasjen over Teddys. Bladet ser ved første øyekast mye mer fancy og internasjonalt ut enn nevnte sted, men skinnet bedrar. Lokalet og blekka er nemlig del av samme frimureraktige nettverk, med tentakler ut i alle verdenshjørner.

Det gir en god følelse å sette seg ned med en slik tung, dyr, treg og uaktuell enmannsfanzine som i tillegg lukter godt. Slik jeg oppfatter det, handler bladet om Lasse Marhaugs egen oppriktige nysgjerrighet for de folka som lager lyd og musikk som interesserer ham.

Personal Best ligner en dagbok i dialogisk form. Intervjuene begynner og slutter litt i det blå. Det beste med dette formvalget er å slippe de lange og mytologiserende innledningene om den geniale/misforståtte lydkunstneren, og jeg blir heller ikke særlig bevandret i «mennesket bak myten». Takk.

Jeg liker følelsen av å være flue på veggen når Lasse og intervjupersonen, alltid en venn, snakker lett (men tungt) om et eller annet liksom-tilfeldig, la oss si en matrett fra Japan, deretter en liten utveksling om en effektboks, og så tungt (men lett) om noe ganske annet, for eksempel forskjellen mellom infralyd og meteorologi, og hvor brevduene ble av.

Personal Best nummer 4, februar, 2014.

Personal Best nummer 4, februar, 2014.

Jenny Hval:

Personal Best lar artister fra nokså obskure musikksjangre komme grundig til orde uten å ty til tabloide eller trivielle fortolkninger av kunstnerskapene deres. Intervjuene gir meg følelsen av å komme nær artistene og arbeidet deres på den måten man gjør når man møter noen, med samtaler fulle av brudd, hopp og hull.

Den personlige tonen og samtaleformen kan selvfølgelig være begrensende. Av og til snakkes det ikke om musikk i det hele tatt, og jeg må lete internettet rundt etter å ha lest et intervju for å finne ut av hva denne personen egentlig driver med. Men det er befriende å lese intervjuer som ikke hele tiden ønsker å introdusere og forklare. Den personlige inngangen skaper dristige samtaler og gjør bladet smidig, energisk, empatisk og engasjert.

Personal Best førte til at Lasse og jeg begynte å jobbe sammen. Lasse intervjuet meg til bladet tidlig i 2014, og jeg syntes samtalen var så interessant at jeg spurte om han ville produsere platen min. Apocalypse, girl utkom i juni 2015, etter fem (!) måneder med mye prat, kaffe og filmnerding, og litt innspilling. Intervjuet måtte vi til slutt gjøre på nytt, men det ble nok det intervjuet jeg har gjort som jeg liker best.

Personal Best nummer 3, april 2013.

Personal Best nummer 3, april 2013.

Svein Egil Hatlevik:

For oss som er vant til å skrive i avis, med de strenge begrensningene knyttet til antall tegn det innebærer, er det en artig mentalitetsomstilling når Lasse ber deg skrive «lengst mulig». I Personal Best dyrkes samtalen som intervjuform; tekstene skal helst ikke stiliseres til portrettintervju. De minner om spørsmål og svar-formen fra fanziner, som jeg for min egen del kjenner best fra den tida da black metal-fanzinene i trykt form var vanlige: Personal Best ligner mer på Slayer Mag eller Orcustus enn det ligner på et «tidsskrift». I disse fanzinene fikk intervjuobjektene gjerne tilsendt en liste med spørsmål, som kunne være mer eller mindre velfunderte og basere seg på mer eller mindre kunnskap om musikeren eller bandet som skulle intervjues. Det var opp til intervjuobjektet å gjøre teksten til interessant lesning. Sånn sett er Personal Best en forbedring målt mot den fanzinekulturen jeg er oppvokst med: Her finnes mye forkunnskap fra intervjuerens side.

Lasse er åpen på at det her ikke finnes krav til habilitet, og kaller Personal Best like mye en «friendzine» som en «fanzine». Jeg leverte ett intervju med en god venn av meg, og grunnen til at Lasse ville jeg skulle gjøre dette intervjuet var nettopp den nære relasjonen mellom meg og intervjuobjektet. Jeg skal ikke påstå at dette er unikt i den norske tidsskriftfloraen – så god oversikt har jeg ikke. Men jeg liker det. Det handler om å lese samtaler mellom folk som vet mye om hverandre, og som er villige til å dele. Jeg har også blitt intervjuet av Lasse, og følt at samtalen var basert på gjensidig tillit og anerkjennelse. Selvsagt er det litt kleint å intervjue en god venn, men med nok øl eller vin, så løsner det vel.

Personal Best nummer 2, august, 2012.

Personal Best nummer 2, august, 2012.

Audun Lindholm

Audun Lindholm

Ansvarlig redaktør i Vagant. Født 1980.
audun.lindholm@vagant.no