OVERSAT. Bølgerne gik højt, da Heinrich Böll i 1972 tog Baader-Meinhof-gruppen i forsvar. Var han terrorsympatisør? Et nyt brev kaster lys over fortiden.

Der findes næppe nogen forfatter, der skabte så stor røre i den vesttyske forbundsrepublik som Heinrich Böll. Den 10. januar 1972, samme år som han modtog Nobelprisen i litteratur, skrev han i Der Spiegel et essay med titlen »Vil Ulrike have barmhjertighed eller frit lejde?«. I teksten forsøgte Böll at forstå motiverne bag den frembrusende venstreekstreme terrorgruppe Rote Armee Fraktion (RAF). Men han kritiserede i samme ombæring også den stærkt højreorienterede Springer-presse, det vil sige aviserne Bild og Die Welt, som han mente begik »nøgen fascisme« i deres dækning af RAF’s aktioner. Så længe gruppen omkring Ulrike Meinhof og Andreas Baader kun bestod af estimeret seks medlemmer, var det ifølge Böll helt absurd at påstå, at Tyskland befandt sig i en national undtagelsestilstand. Men hvad der nok var mest kontroversielt: I essayet krævede Böll også frit lejde til Ulrike Meinhof, selv om hun havde bevæget sig ud i det, han mente var en »meningsløs krig«.

Faksimilie af Heinrich Bölls artikel »Vil Ulrike have barmhjertighed eller frit lejde?«, trykt i Der Spiegel 3/1972.

Årsagen til, at Böll skrev essayet, skulle man finde den 22. december 1971, da Herbert Schoner, en 32-årig politimand fra Kaiserslautern, blev skudt uden for en filial til Bayerische Hypotheken- und Wechselbank af medlemmerne af Rote Armee Fraktion. Egentlig ville han bare fortælle chaufføren af en rød minibus, at han holdt ulovligt parkeret, men kort efter lå han død på fortovet, skudt først af bilens fører, dernæst af den resterende gruppe, som i samme øjeblik kom stormende ud af banken med 134.000 D-mark i taskerne.

Schoner var Baader-Meinhof-gruppens andet offer, før de for alvor begyndte på den store majoffensiv med byguerilla og bombeangreb på militær- og politifaciliteter, som i 1972 kostede fire personer livet og sårede 70 andre. Inden Schoners død var også RAF-medlem Petra Schelm og politimanden Norbert Schmid omkommet i forbindelse med politiaktioner mod gruppen. Da Böll skrev sit indlæg mellem den 23. og 26. december 1971, var det således endnu ikke sikkert, hvad der præcist var hændt på denne dag op til jul, og han reagerede derfor skarpt på mediernes behandling af begivenhederne; de skrev om dem, som sad de med alle kendsgerningerne – endnu var meget lidt sikker viden. For Böll var det ikke bare nøgen fascisme, det som Bild havde gang i; overskriften på artiklen »Baader-Meinhof-Gruppen fortsætter med at myrde« var en opfordring til lynchning, mente han. »Millioner, for hvem Bild er den eneste informationskilde, er således forsynet med fordrejede oplysninger.«

Var dette en nødvendig nuancering, eller undskyldte Böll simpelthen RAF’s terrorisme? I den konservative lejr var man ikke i tvivl, og både i parlamentet og i medierne måtte Böll lægge øre til hårde udfald mod hans karakter. Den kendte journalist Gerhard Löwenthal udtalte på tv, at Böll »sympatiserer med denne venstrefascisme«, mens andre tyske politikere mente, at Böll ukritisk accepterede RAF’s voldelige manifestationer, og at han foretog en farlig trivialisering af gruppen. Kort efter i Süddeutsche Zeitung forsøgte Böll at forklare sig: »Jeg relativerer gruppen omkring Ulrike Meinhof – ja. Trivialiserer, nej. Jeg forsøgte at justere proportionerne. Intet andet.«

Alligevel var ingen i tvivl: Böll havde udløst en indenrigspolitisk skandale.

Plakat med Rote Armee Fraktions medlemmer.

En af RAF’s medstiftere, Horst Mahler (f. 1936), som på dette tidspunkt sad fængslet for sin medvirken til befrielsen af Andreas Baader, reagerede på Bölls appel med et forskruet svar. I et brev fra fængslet adresseret til redaktøren på Süddeutsche Zeitung forsøgte han at overbevise Böll om, at han måtte »afstå glæden ved at blive betragtet som offentlighedens ›smukke sjæl‹«, hvis han altså som Mahler virkelig ville omstøde det kapitalistiske og imperialistiske system, anført af Springer-pressens borgerlige hunde. Ifølge Mahler kendte Böll ikke den befolkning, som RAF opererede på vegne af. Han mente, at Böll kun var optaget af sit eget engagement og sin egen forfængelighed: »Er det endnu ikke gået op for dig, at ​​alle appellerne til RAF (om at lægge våbnene, red.) kun tjener jer forfatteres egennyttige interesse i at fastholde den livsnødvendige løgn om, at den aktive modstand skulle være tom?«

For RAF og Mahler var Böll blot en nyttig idiot. Som fremtrædende forfatter og intellektuel havde han været med til at bygge Tyskland op fra ruinerne, moralsk og kulturelt. Mahler mente, at Böll dermed var med til at befæste det usunde system. Han kritiserede ham for hans offentlige stil og hans litteratur, det vil sige: Böll var i Mahlers øjne en skolelærer, en fornem autoritet, i et kunstigt demokrati.

Vagant bringer nu brevet, som Heinrich Böll sendte til Mahler som svar. Det blev første gang offentliggjort i Die Zeit i forrige uge og er oversat til norsk af Henning Hagerup. Det drejer sig om et privat brev, og Böll havde taget sig god tid til at svare. Det er dateret den 25. maj 1972.

Som Ralf Schnell, forfatteren til biografien Heinrich Böll und die Deutschen (Kiepenheuer & Witsch, 2017), har fremhævet, ønskede Böll at undgå, at folk skulle få det indtryk, at han havde fjernet sig fra volden udelukkende på grund af pres fra offentligheden. Det kan måske forklare, hvorfor brevet først ser offentlighedens lys nu, mere end 22 år efter hans død. Men uanset hvordan man læser det: Brevet her rummer en tydelig afstandtagen fra brugen af vold og dermed også fra et afgørende element i RAF’s filosofi.

Da det i sin tid blev sendt til Mahler, havde RAF netop udført aktioner mod den amerikanske kaserne og Springer-forlaget. Fire mennesker døde i Frankfurt og Heidelberg, snesevis blev såret i Hamburg, Augsburg og München, og et par uger senere blev hele første generation af RAF anholdt og fængslet.

Horst Mahler er i dag erklæret nazist og er gentagne gange blevet dømt for Volksverhetzung (»opildning til had mod befolkningsgrupper«) samt Holocaust-benægtelse – han har som følge heraf siddet mere end 12 år i fængsel.

I april 2017 blev han beordret tilbage til fængslet i yderligere tre og et halvt år, og den 18. april 2017 flygtede Mahler ud af landet i håb om at undgå straf. Hans forsøg på at få politisk asyl i Ungarn blev afvist, og han blev deporteret tilbage til Tyskland, hvor han blev anholdt og sat tilbage i fængsel, hvor han sidder endnu i dag.

Christian Johannes Idskov

*

Kjære Horst Mahler,

Om det ikke finnes noe (ikke engang meg) som De kan le av sammen med herr Posser[1], er det én ting dere har til felles: den høyt hevede tyske pekefingeren, og denne høyt hevede tyske pekefingeren knytter Dem også til Günter Grass, herrene Fiblinger, Genscher, Sternberg, og hva de nå måtte hete alle sammen; i egenskap av utskjelt barn har jeg all rett og grunn til overhodet ikke å føle meg Under Milk Wood (et verk som forteller om det lystige livet i Wales), men under en skog av tyske pekefingre.[2] Ja, jeg vet det, nok en gang vet jeg det ettertrykkelig: Jeg bor i Tyskland, det lukter av skole, også litt av kaserne, tavlesvamp og kontortjeneste. Om jeg er riktig informert, har De for en gangs skyld utvist litt ironi, da De gratulerte politimannen som arresterte Dem. Var det høfligheten til en advokat, til en revolusjonær eller til en revolusjonær advokat?

Vil De tro meg når jeg sier at jeg faktisk har lært noe, og at jeg ikke lenger er fullt så blind som De antar? Jeg er bestandig klar til å motta og finne meg i belæringer, også fra Dem; når De oppfordrer meg til å skaffe meg et arbeid, kunne De da vennligst fortelle meg hvor, og med hva? Ja. Vennligst. Og vær så snill å innvilge meg bare en liten del av den minimale ironien De unnet politibetjenten. Et kongerike for et gryende smil! Herregud, rommer hver tysker virkelig en rekruttopplærer? Kunne De ikke i det minste gi meg skissen til en analyse av hvordan det har skjedd at jeg, en harmløs borgerlig forfatter, har fått oppleve at denne pekefingerskogen vokser mot meg? Utelukker jeg Hellmuth Karasek og Carl Amery[3] og noen få andre som har anerkjent det fryktelige alvoret og ølvoret, også til den tyske PEN-klubben, ser jeg overalt ikke noe annet enn tørrhet. Har også De tenkt å la Deres stemme klinge med i dette antiintellektuelle koret som her til lands stadig blir kraftigere? Det gjør meg redd å se den uetterlignelige selvtilfredsheten som innenriksminister Genscher deler ut mistanker med, uten å nevne de mistenkte, i full bevissthet om sin enighet med skrikhalsene fra den «tause» majoritet. Skal vi virkelig, De innenfor og jeg utenfor murene, i all uendelighet begynne å krangle om hvor denne evig uoppdagelige grensen går, den grensen hvor handlingene, innenfor og utenfor den, har sin litterære virkning, og ordene blir gjerning, nå og da fra en gærning! Kan De – på dette punktet i full samforståelse med borgerpressen – definere vold og gjerning rent fysikalsk, De som kjenner Springer-pressens vold til fingerspissene? Jeg forstår ikke den logikken som har anerkjent den tvers igjennom ublodige Springer-pressens blodige vold, men som likevel bestrider motkreftene til litteraturens mulige «milde vold». Hva er det som opprører folk slik ved denne småborgerlige, villfarne forfatteren som blir mistenkt for sentimentalitet? Hva gjør ham «farligere» enn samtlige Baader-Meinhof-tilhengere, selv om også disse i alle fall de vifter med pekefingeren foran ham?

Først etter valget i Baaden-Württemberg leste jeg Spiegel-artikkelen om den saliggjørende aktiviteten til den forhenværende standrettsdommeren i marinen, doktor Hans Filbinger, og etter dette forfølger et todelt mareritt meg: at denne artikkelen, som burde koste Filbinger en del stemmer, snarere har innbrakt ham en del, og forestillingen om at jeg, som tidligere medlem av Wehrmacht på et eller annet tidspunkt skulle ha falt i de rettferdige hendene til herr Filbinger, la oss si mellom mai 1944 og mai 1945, og alle foreliggende gjerninger var blitt bevist mot meg, så må gudene vite hvordan og hvor mange ganger han ville ha dømt meg til døden, eller kanskje han bare ville ha idømt meg 10, 20 års eller livsvarig tukthus – og hvis disse hendene ikke skulle ha dødd, satt jeg vel der fremdeles.[4] Ville jeg ha sittet der sammen med Dem? Eller Günter Grass, Thilo Koch[5], Helmut Schmidt, Rainer Barzel?

I 1944 var jeg 27 år og visste hva jeg risikerte; jeg var like gammel som, ja, til og med litt eldre enn, Manfred Grashof,[6] som jeg vel tør å betegne som Deres venn. Heller ikke nå tar jeg til meg bebreidelsen Deres om at jeg noensinne skulle ha trengt klisjeen om den «voldsbesatte», følelseskalde revolvermannen for å distansere meg fra noe jeg aldri har identifisert meg med, ikke med en eneste linje av de tilnærmet 200 000 jeg så langt har publisert. Hvorfor har Grashof gjort denne fryktelige klisjeen til en sannhet? Jeg ville ikke tro det den gangen kona til en tysk journalist fortalte meg, i Moskva, av alle steder, at han da han ble arrestert skjøt en politibetjent. Et meningsløst mord, å skyte en eller annen politibetjent, som ikke engang var noen hvem som helst, men het Hans Eckhard.[7] Ble det gjort for «arbeidernes» skyld? Kan De frikjenne Dem selv for at Deres utrop «Vi skal seire» og at slagordet om den væpnede folkekrigen lyder fryktelig litterært? En blodig form for litteratur, som ikke har noe, ikke noe troverdig ved seg, straks den blir omformet til handling.

Når De nå anbefaler meg å bli et handlingsmenneske, kan De fortelle meg hvor? Min dårlige samvittighet ligger begravet et annet sted, kjære herr Mahler. Hva fremmedgjøringen er for arbeideren, er fremmedheten for forfatteren. Ja, ikke den verdensfremmedheten man ofte tilskriver ham. Verden er fremmed for ham fordi han kjenner den. Fremmed og kald. Ikke sjelden merker man naturligvis en hånd, en pust, et kjærtegn, man smaker vin, brød, et kyss, en omfavnelse og – ja, en blomst, en sky, en stemme og så videre.

Er dette mer enn arbeideren kjenner når han kommer sliten hjem? Det er livets sjel. I mer enn seks år, riktignok kledd i fillene til Riksarbeidstjenesten og Wehrmacht, levde jeg blant arbeidere og følte ikke engang et tilløp til ærgjerrighet ved tanken på å skulle drive det til å bli forarbeider (underoffiser). Jeg lærte mye av dem, ikke minst av deres smertefulle sensibilitet. Jeg var ikke redd for dem, jeg ville heller ikke ha vært redd for Rosa Luxemburg, selv ikke hvis hun hadde funnet det påkrevd å skjelle meg ut. Men Dem er jeg redd for, jeg er rett for Deres fordømte tyske pekefinger og Deres ubarmhjertige, puritanske kunst- og litteraturfiendtlighet. Ikke noe sted har jeg lært så mye om politisk gruppeterror som i lesingen av drapet på Sjatov i Dostojevskijs De besatte;[8] der lar det seg også påvise og lese om hvor skrekkelig utslaget av en blodig revolusjon blir når den er «litterær», slik som bablingen til Verkhovenskij-ene[9] som nå for tiden blir gjentatt, på talløse studenthybler, i tredje- eller fjerdehåndsdiskusjoner. Skal arbeiderne, som det altså kjempes «for», igjen bli nedverdiget av borgerlige og småborgerlige pratmakere som i alle fall burde lese sin Proust før de forkaster ham? Nei, kjære Horst Mahler, min dårlige samvittighet ligger begravet et annet sted, på et sted hvor jeg ustanselig føler meg fristet til å begi meg inn i det totale anarki, henfalle til nihilismen, bli kvitt dette fordømte ansvaret som driver meg mellom Deres utstrakte pekefingre og pekefingrene til CDU samt SPDs venstre- og høyreside. Ofte ønsker jeg meg en spiritistisk seanse med Rosa Luxemburg, ønsker meg et halvt fingerbøl av hennes følsomhet og et helt tiendedels fingerbøl av hennes forståelse for litteratur. Ja, og jeg ønsker Dem og meg litt av denne store sjelen, denne tapre, kloke, lille polske jødinnen, som til og med våget å trosse Lenin. Det jeg minst forstår, er at De dytter på meg en skjønn sjel eller ønsket om å gjelde for å være en slik.[10] Jeg skammer meg ikke over min sjel, men om den er skjønn eller stygg eller kan bli oppfattet som det ene eller det andre, det er meg likegyldig. Hovedsaken er at man har en sjel, og jeg betrakter det man kunne kalle ungdomsopprøret utelukkende som et sjelens opprør mot den totale sjelløsheten som alt bedrives med og drives videre med, Vietnamkrigen og bilproduksjonen, den spøkelsesaktige sjelløsheten som kjennetegnet avstemningen om østavtalene[11], denne historieforkastelsen som nesten får en til å mene at herr Richard Jaegers nei var sympatisk.[12] Du snakker om forløp: Disse sjelene som gjennom kjøttkvernen til en brutal og brutalisert diadok-kamp[13] er blitt dreid mot «venstre» og høyre, og er i besittelse av en samvittighet som forble like oppdelt som Max og Moritz på hevnens dag.[14] Med en tilsvarende sjelløshet blir på studenthybler og i studentkretser arbeidenes skjebne avgjort; slik man på den store kunstutstillingen i Mage[15] i Moskva for tusenvis av praktfulle, vitebegjærlige, kunstelskende mennesker, hvorav ikke et eneste var blitt tvunget til å komme dit, fremviser en domestisert kulturs sjelløshet, bestemmer man ganske enkelt over massene.

Nei, kjære herr Mahler, jeg skulle virkelig lært av Dem, lært noe jeg ikke kan lære av den sjelløst parerende Unge unionen;[16] jeg ville gjerne vite hvorfor jeg ikke ligger under for fristelsen fra anarkiet og nihilismen, men fortsatt vil føle meg ansvarlig, ikke for min sjel, heller ikke for andres sjelelige helse, men for å redde folk fra sjelløsheten. Jeg hører SOS-signalet, men det jeg ser, er bare pekefingre som minner meg om mitt første skoleår, da fingrene stadig fikk gjennomgå av pekestokken. Hvorfor er nesten alle tyske revolusjonære så krampaktige? Hvorfor regner de, slik De sier, med hat istedenfor å prøve å vekke kjærlighet, ja, kjærlighet? Jeg er klar til å gjøre meg enda latterligere og gjelde for reaksjonær, idet jeg plederer for poesi og ømhet. Akk, hvis vi bare var indianere slik jeg så dem i filmen Kondorens blod.[17] Det er vi ikke, og vi tilhører en skallet nasjon – [også De] og Deres venner, som vil gjøre den enda mer skallet.

Sjelens styrke – menneskets indre liv i dets enhetlighet, som blir ledet av samvittigheten – gir seg til kjenne også i vår tids verden, kanskje som det eneste håpet om en mer meningsfylt utforming av det samfunnsmessige livet og menneskets enkelteksistens. Klare til selvoppofrelse og faktisk også uten å frykte det latterlige, dukker det opp mengder av unge menn og kvinner som føler seg forpliktet til å gi den harde og retningsløse verden et nytt, dypere og friere preg.

Vi som har lenge har sett og antydningsvis beskrevet fremveksten av en slik ungdom, betrakter dens oppførsel i de siste årene med sympati og medlidenhet, men også med sorg.

Og vi kan ikke unnlate å gi høylytt uttrykk for denne sorgen. Når vi i dag bare blir hørt og forstått av noen få, er også det en uvurderlig gevinst. Og vi håper at flere med tiden vil gi ordene vi har å si sin tilslutning.

Det som påkaller vår sorg, kan betegnes med ett enkelt ord. Og dette ordet er – voldshandlinger. Ikke at vi er så blinde at vi benekter muligheten, ja, til og med nødvendigheten av de voldelige rystelsene i menneskehetens historie. Revolusjonene som folkemassene seierrikt har kjempet seg igjennom mot underkastelsen og de foreldede samfunnstilstandene, var også voldshandlinger – og likevel ville menneskehetens videreutvikling ha vært umulig uten dem. Men i nåtidens vestlige verden finnes det ingen forutsetninger for en revolusjon av denne typen. Volden som middel til sosial og politisk omveltning kan i vår verden av i dag bare være en vold som en svært ørliten minoritet utøver mot en overveiende majoritet av folket. Og uansett hvor herlige og opphøyde slagordene måtte lyde, de som skulle realiseres gjennom anvendelsen av vold, ville det ikke her finnes noen rettferdiggjørelse av voldelig fremferd. I århundrer har forsøkene på å gjøre menneskene lykkelige mot deres vilje, kostet mange millioner menneskeliv. Dette gjelder ikke bare for den politiske oppstanden. Det gjelder også i det små. Bestrebelsene på å oppnå egen frihet må ikke stille de andres frihet i faresonen. For ellers fører disse bestrebelsene direkte til diktaturet og enhver frihets død. Retten til å utfolde ens egen frihet får ikke gjøre de andres jeg rettsløse.

Oversatt fra tysk av Henning Hagerup
Publisert først gang i Die Zeit 7.12.2017

© Verlag Kiepenheuer & Witsch GmbH & Co. KG, Cologne.

 

[1] Den daværende vesttyske justisministeren. Alle fotnoter ved oversetteren.
[2] Dette henspiller på den walisiske forfatteren Dylan Thomas hørespill Under Milk Wood fra 1954. Stykket ble filmatisert i 1971, med blant andre Richard Burton og Elizabeth Taylor på rollelisten; det tar for seg livet i en småby i Wales på en svært fargerik samt uhyre vakker og poetisk måte. En viss Robert Zimmerman (bedre kjent som Bob Dylan) skal ha hentet kunstnernavnet sitt fra Dylan Thomas, og den britiske progrockgruppa King Crimson henviser til ham i tekster og platetitler.
[3] Helmuth Karasek (1934–2015): Tysk skjønnlitterær forfatter, film- og litteraturkritiker. Carl Amery: Tysk forfatter (1922–2005), medlem av den skjønnlitterære Gruppe 47, som ble dannet det året navnet antyder. Blant de øvrige medlemmene finner vi, ved siden av Böll selv, Ilse Aichinger, Ingeborg Bachmann, Johannes Bobrowski, Paul Celan, Günter Eich, Hans Magnus Enzensberger, Gisela Eisner, Erich Fried, Günter Grass, Peter Handke, Walter Jens, Uwe Johnson, Erich Kästner, Siegfrid Lenz, Marcel Reich-Ranicki, Martin Walser og Peter Weiss.
[4] Böll hadde, uten å lykkes, forfalsket dokumenter for å unnslippe krigstjenesten.
[5] Thilo Koch (1920–2006) var journalist, TV-reporter og regissør av dokumentarfilmer.
[6] Manfred Grashof (f. 1946) var medlem av RAF og skjøt en politimann da han ble arrestert.
[7] Dette var også navnet på en SS-offiser.
[8] Han blir henrettet av sine egne på grunn av mistanker om upålitelighet.
[9] Viktige skikkelser i De besatte.
[10] Begrepet «skjønn sjel» ble første gang brukt av Christoph Martin Wieland på 1700-tallet og fikk deretter stor utbredelse takket være forfattere som Rousseau og Goethe. Det betegner, slik ordet mer enn impliserer, et menneske som ønsker å leve i pakt med skjønnheten, og som dermed selv blir sjelelig skjønt.

[11] Avtaler som skulle gjøre forholdet mellom Øst- og Vest-Europa mindre anspent.
[12] Richard Jaeger (1913–1998), CSU-politiker, justisminister fra 1965 til 1966.
[13] Diadokerne, som betyr etterfølgere, var Aleksander den stores hærførere, som sloss om makten etter hans død.
[14] Max og Moritz: To typiske rampegutter (og forbilder for Knoll og Tott) i en illustrert fortelling av Wilhelm Busch (1832–1908). Historien ender med at de blir kastet i en møllekvern og kvernet til smuler.
[15] En utstillingshall.
[16] Ungdomsbevegelsen til Tysklands to konservative partier, CDU og CSU.
[17] En film fra 1969 som dreier seg om tvangssterilisering av indianere.

Heinrich Böll

Facebook

Twitter