Brev til Vagant

Jeg visste at jeg burde gjøre noe med Torgersen-saken. Men hva? Hvordan?

Denne teksten ble først publisert i Vagant 2/2007, etter at redaksjonen hadde oppfordret Finn Iunker til å skrive et bidrag med utgangspunkt i teaterstykket Det skjendige drapet i Skippergata, som da nettopp var utkommet i bokform. Senest er teksten publisert i Finn Iunker: Arbeider for scenen 1993–2015 (2015).

Kjære Vagant.

Dere spurte om jeg kunne skrive en artikkel for dere om forholdet mellom estetikk og politikk med utgangspunkt i Det skjendige drapet i Skippergata. Det kan jeg selvsagt ikke. Som en amerikansk maler sier: «Aesthetics is for me what ornithology must be for the birds.» Jeg er heller ikke så fjern at jeg tror «politisk» er et ja-ord som passer til et hvilket som helst fenomen. Men noe må sies. Én gikk til namsretten med krav om å få stanset Det skjendige drapet i Skippergata dagen etter premieren. En annen gikk til justismordkommisjonen og sa at han som gikk til namsretten, drepte sin egen søster. Ergo er jeg en politisk forfatter? Det kan virke forlokkende å leve i et parallellunivers der alt er politisk. Men det gidder ikke jeg. Og mitt utgangspunkt for dette stykket var – unnskyld uttrykket – estetisk.

Kanskje først et par ord om dramatikken siden Det skjendige drapet i Skippergata er et skuespill. Lenge før noen gikk til noen kommisjon, gikk jeg til dramatikken fordi den var et marginalt fenomen. Den som mener at lyrikken er en smal genre, må gjerne komme på besøk en dag. Jeg ville være i den marginale sfæren fordi jeg foraktet og fant ynkelig alt som smakte av mainstream og pop. Men jeg var ikke så uimottagelig for ros at jeg ikke fant glede i at mitt første stykke, The Answering Machine, ble spilt av mange, mange steder, mange ganger, år etter år. Det var heller ikke til å komme fra at alle stykkene jeg leste, og alle forestillingene jeg så, pekte bakover, inn i tradisjonen og litteraturen, den egentlige litteraturen, jeg mener det virkelige rommet med Sofokles & Shakespeare & de. Forakten på sin side kan være en grei kamerat så lenge den er produktiv, men å være motkulturell har sin pris, for når det å være mot først har festet seg som metode, eter den alt – intet er så ynkelig som det å være motkulturell. Men hvor skal man dra når selv de marginaleste & sjelden originaleste stykker og forestillinger ikke lenger er til å skille fra hvilke som helst andre mainstreamvarer? For min del lå svaret i luften ettersom en regissør i Amsterdam hadde invitert meg ned for å skrive tekster til et teaterprosjekt for barn. Da kunne jeg dra dit. Uansett hva man ellers måtte mene om barn, er det de lager, i det minste ikke kunst og følgelig heller ikke mainstream.

Regissøren ble forresten sur fordi den teksten jeg endte med å skrive for henne, Play Alter Native, hverken var fragmentarisk eller hermetisk, og knapt nok uforståelig.

Menneskelig liv er et barn som leker, som Heraklit skriver. Forestillingen i Amsterdam hadde en energi som så ut til å gå helt på kryss og tvers av alle konvensjoner, all god smak, all god dømmekraft og enhver rimelighet. De som spilte teksten jeg hadde skrevet, var i det hele tatt veldig ukultiverte, vil jeg si.

Det var forresten denne våren jeg for første gang leste en sammenhengende presentasjon av Torgersen-saken, i Camilla Juell Eide og Erling Moss’ «… aldri mer slippes løs». Historien om Fredrik Fasting Torgersen (Pax, 1999). Jeg visste at jeg burde gjøre noe med dette stoffet. Men hva? Hvordan?

Erfaringen med de ukultiverte smårollingene i Amsterdam ble imidlertid forsterket gjennom et besøk på et museum i Lausanne, Collection de l’Art Brut. Begrepet «art brut» blir på engelsk av og til kalt «raw art», av og til «outsider art», men uansett alltid satt opp mot såkalt «cultural art» – det vi vanligvis forbinder med kunst. Vi snakker om en dypt ukultivert kunst som (sosialt) er produsert av mennesker som på forskjellig vis er marginaliserte eller befinner seg utenfor det store fellesskap, for eksempel psykiatriske pasienter, og som (estetisk) synes å være fullstendig upåvirket av enhver tradisjon og trend, enhver stilretning, all god smak og all god dømmekraft. Det overrasker kanskje ikke at det var en surrealist, Jean Dubuffet, som i sin tid meislet ut begrepet og først fikk presentert en samling av slike verker, sammen med blant andre André Breton. Det finnes i det hele tatt flere interessante paralleller til den histo- riske avantgarden, men med én vesentlig forskjell, for art brut er ikke tradisjonsbrudd og opprør. Art brut er ikke kamp. Art brut er uberørt. Art brut kjenner ingen forakt for alt som smaker av mainstream og pop, har ingen lengsel mot marginale fenomener, ettersom den likevel ikke kjenner andre verdener enn sin egen. Art brut behersker en frihet andre er stengt ute fra, for uberørthet kan ikke erobres. (Man minnes også en passasje i Kleists Über das Marionettentheater, der en ung mann ikke klarer å gjenta en uskyldig gest nettopp fordi han er blitt oppmerksom på den, og man minnes at denne innsikten er preget av dyp sorg.) Lær mer om art brut på www.artbrut.ch.

Interessen for art brut ligger også til grunn for et annet skuespill jeg skrev, for ungdom, nemlig Orkhons død (2005), og for dette tredje, altså Det skjendige drapet i Skippergata, også dette for ungdom. Det er selvsagt umulig å nå den friheten som henger på veggene i Lausanne. Men art brut er et viktigere referansepunkt, iallfall for meg, enn for eksempel Brechts lærestykker (som for øvrig også alle er skrevet for ungdom).

Kort tid etter de første visningene av Orkhons død befant jeg meg i Aveiro i Portugal, der jeg av en eller annen grunn var satt til å assistere regissøren med rollebesetningen til en lokal produksjon av Play Alter Native. Kanskje det simpelthen var kombinasjonen av erfaringer med disse to stykkene, mer enn de tilrei- sende barnas entusiasme, som ga meg ideen til å forsøke å skrive et tredje stykke for barn eller ungdom, men denne gang med et norsk stoff, tenkte jeg der jeg satt, et historisk stoff, et juridisk – for hvorfor i helvete skal jeg sitte her og avgjøre hva som er passende diksjon hos ti år gamle portugisiske barn? Jeg forlot teatret og gikk ut i verden: Det jeg hadde lest i boken til Juell Eide og Moss, hadde av en eller annen grunn blitt sittende, som en sterk irritasjon, for om man tok på alvor det de skrev, var det ikke til å komme fra at Fredrik Fasting Torgersen hadde blitt utsatt for et justismord, og selv om jeg ikke er ansvarlig for at han ble dømt i 1958, har jeg faktisk et medansvar for at uretten ikke rettes, simpelthen ved å være en norsk borger med stemmerett. Kanskje jeg ikke kan forme dette stoffet til et vanlig «politisk» teaterstykke, altså lage noe fjernt tøv om at vi outsiderne skal reise oss mot makta, men pytt. Stoffet vil i det minste kunne engasjere, både dem som står på scenen og dem som sitter i salen. Men det er faktisk også et annet menneske som er gått til grunne her, tenkte jeg, hvis stemme i motsetning til Torgersens faktisk har tonet ut, for godt, en seksten år gammel jente som ble drept, og det på grufullt vis. Så gikk jeg tilbake til det svale teaterrommet i Teatro Aveirense og hjalp til med å velge ut ti–femten bittesmå portugisiske borgere uten smak og forstand, men med stor spilleglede og, så vidt jeg kunne forstå, helt ålreit diksjon.

Det var forresten en grunnidé hele veien at det ikke skulle ende i en teaterproduksjon der voksne presenterer pedagogiske barnsligheter for ungdom, snarere en der ungdom lager teater for alle, inkludert annen ungdom. Man merker seg ellers at jeg egentlig ikke interesserer meg for ungdom. Jeg aner ikke hvem de er, eller hva de vil. Hos meg er de bare et middel for å nå et mål. Som i sitt vesen er estetisk. Men som altså har forgreininger langt inn i den verden vi faktisk alle er en del av.

Men at verden plutselig finnes, trenger ikke å innebære noe umiddelbart stress. Jeg hadde iallfall tenkt å pusle med Torgersen-stoffet helt i mitt eget tempo, legge det bort og ta det frem og en gang få orden på det, som ett av mange prosjekter. Jeg hadde ikke fått med meg at professor dr. juris Ståle Eskeland hadde presentert en stor rapport, Bevisene i Torgersen-saken (541 sider), som han forresten må ha lagt frem samme dag som jeg dro til Aveiro, og knapt nok at det fantes en Kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker. Men da Det Åpne Teater mailet meg og lurte på om at jeg hadde en idé til et stykke for ungdom, trengte jeg i hvert fall ikke å lete etter en produsent, selv om det nå også fantes en deadline å forholde seg til: Stykket måtte være ferdig til august året etter, slik at det kunne spilles i november/desember 2006.¹

Det ante meg tidlig at jeg hadde tatt meg vann over hodet, ved at stoffet rett og slett var for stort, men jeg trodde også det ville komme en avgjørelse i saken før stykket skulle spilles, slik at det ville være nødvendig med en dobbeltplan, rettere sagt én plan for to måter å nærme seg stoffet på, og den ene kalte jeg «usikkert». Det var usikkert om Fredrik Fasting Torgersen drepte den seksten år gamle jenta i Skippergata 6 b om kvelden den 6. desember 1957. Og det var ille nok. Men det var liksom uansett én helt sikker faktor her, og det var at denne jenta ble drept uansett hvem som burde vært dømt for mordet. Og det var enda verre. Men det var mer, blant annet femti år norsk historie, og omtrent midtveis i skriveprosessen flyttet jeg fra Bergen til Oslo, noe som også gjorde stoffet lokalt (ikke bare nasjonalt). Om man fulgte resonnementene til Juell Eide og Moss, og senere Eskeland, fantes her også noen interessante portretter å tegne, blant annet statsadvokaten som bidro til å få Torgersen dømt – også for en voldtekt forut for drapet i Skippergata.

(Samme statsadvokat gir for øvrig tittelordene til Juell Eide og Moss’ bok, ettersom det er han som sier at Torgersen aldri mer må slippes løs på samfunnet.) I Tilfellet Torgersen tegner Bjørneboe ham ganske flatt, som lite annet enn en ondskapsfull gærning; selv ville jeg nok, om jeg var interessert i historiske portretter (og litterære portretteknikker), skjelt mer til en annen norsk dramatiker, nemlig Nordahl Grieg og hans portrett av Adolphe Thiers i Nederlaget. Man ser ellers raskt flere andre mulige portretter under og etter rettssaken i 1958, tannleger og barnålseksperter som, hvis man følger Juell Eide og Moss enda lenger, på et eller annet tidspunkt må ha forstått at Torgersen var uskyldig, at egne vitneutsagn har ført galt av sted, og slike innsiktspunkter ville utgjøre et klassisk tragisk stoff, hvis man kunne beskrive disse gode og verdige menns fall ned i den svarte brønnen der stoltheten eier alt og aldri vil innrømme tidligere feil. Om man fulgte Ståle Eskelands rapport (541 sider) til sin konsekvens, ville man hatt en nærmest altomfattende konspirasjon der en lang, lang rekke av forskjellige institutter og ulike eksperter og akademikere, politifolk og jurister samarbeider for å gjemme unna vitner og forfalske eller underslå bevis, år etter år. Det tegnes ikke noe pent bilde av dem som jeg, idet jeg legger min stemmeseddel i urnen, indirekte gir lov til å vurdere forskjellen mellom rett og galt.

La det også være sagt at jeg selvfølgelig unner Fredrik Fasting Torgersen muligheten til å bevise sin uskyld selv om Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ikke finner det tvilsomt at dommen fra 1958 er riktig. Men når blant andre Ståle Eskeland fortsetter å pukke på vurderinger som er gjort av flere rettsinstanser flere ganger, blir man sittende og lengte etter en forløsende faktor, et nytt vitne, en ny sko, en gammel kvittering, en løstann – for både Eskelands rapport (541 sider) og uttalelsen til statsadvokat Katteland (bare 114 sider) viser en kamp som i stor grad handler om å vurdere fortidens vurderinger, og for en tilfeldig forbipasserende er det vanskelig å vite hva man skal feste lit til, og hvem man skal tro på. Dette gjelder for eksempel tannbittbeviset. Det blir selvsagt heller ikke enklere for den forbipasserende når de ulike bittekspertene ikke engang kan bli enige om hva som bør regnes som såkalt «beste bevis», om det i dag er den drepte jentas avskårne, preserverte bryst eller fotografier av samme fra 1957 som skal gi svaret på hvem som beit ’a. Hardt. Etter at hun var slått og kvalt.

«Ist es eine Komödie? Ist es eine Tragödie?» spør Thomas Bernhard i en av sine titler. Det blir unektelig noe rart når det av flere påpekes at Ståle Eskelands rapport er på «over 500 sider», slik for eksempel Thorvald Steen synes er relevant å nevne, i sin artikkel «Justismordet i Skippergata 6 b» i Samtiden nr. 3, 2006. Men også Ståle Eskeland selv synes åpenbart dette er viktig; jeg mener å ha sett ham påpeke det høye antall sider flere ganger, og finner det også i hans «Kommentar til påtale- myndighetens uttalelse av 2. desember 2005», der han nevner sin «samle[de] fremstilling av bevisene i utred- ningen Bevisene i Torgersen-saken (av 5. april 2005, 541 sider)». Statsadvokat Kattelands uttalelse er jo på bare 114 sider (riktignok med enkel linjeavstand). Eller er det bare jeg som synes det er corny når akademikere og andre voksne mennesker åpenbart går rundt og tror at det er den lengste stilen som skal ha S? Ars longa indeed. Men riktig morsomt ble det faktisk først da Kommisjonen kom med sin avgjørelse 8.12.1996, for denne avgjørelsen er nesten like lang som Ståle Eskelands rapport, og på et tv- eller radiointervju hørtes Eskeland nærmest litt skuffet ut da han måtte konstatere dette.

Katteland og Eskelands rapporter er forresten begge godt skrevet, som en estet ville sagt, mens Kommisjonens avgjørelse (526 sider) bærer preg av å være skrevet altfor fort, og av flere personer, faktisk aller synligst ved at én av forfatterne konsekvent snakker om «tanna», mens en annen omtaler samme som «tannen». Nå er riktignok hele saken en stor smørje med ekstremt mange detaljer, men her er faktisk også mange tenner, som kanskje ikke har noen relevans for de juridiske vurderinger, men som like fullt har en eiendommelig tiltrekningskraft. Om alle tannleger kunne enes om hva merkene i den døde jentas avskårne bryst egentlig betyr, hadde de ikke utgjort historiens mest omstridte tannbittbevis, world wide (fortalte en av ekspertene meg). Torgersen mener han var sammen med en annen jente mordkvelden i desember 1957, Gerd, og ett av de få kjennetegn han gir henne, er at hun har «pene tenner». Når det dukker opp en feil Gerd i retten i 1958, vil hun ikke vise frem tennene sine fordi hun ikke har hatt råd til å gå til tannlegen på flere år. Men tennene må vises frem, i retten, og de er aldeles ikke pene. I 1970 overfaller Torgersen en fengselsbetjent, stikker ham med kniv i ansiktet, tvers gjennom kinnet og ødelegger fem tenner på ham. Legg til en tannbeskytter for den lovende bokseren Torgersen, et par gipsavstøpninger av tenner som er laget gjennom tidens løp – også den som Torgersens forsvarere virker påfallende lite interessert i å snakke om (den såkalte Zalgen). Pluss på en historie om at Torgersen satt og filte sine tenner i fengselet. Så mange historier, så mange tenner. Jenta som ble drept, ble funnet med noen mynter i kåpelommen. Hun hadde spart penger. Hun skulle til tannlegen rett over helgen.

Men det er mer. Et rikt og fyldig komisk materiale får vi nærmest gratis av det vell av professorer og eksperter som med så stor skråsikkerhet avfeier alle bevis i saken som «verdiløse» – herunder professorene Ståle Eskeland og Per Brandtzæg. Disse kunne kanskje fylt mer tragiske roller, i et tenkt karakterdrama, siden de tydeligvis begge gjør godt arbeid på henholdsvis Universitetet i Oslo og Rikshospitalet. Men når Brandtzæg mener at Kommisjonens avgjørelse viser at «her står vitenskapen mot galskapen», savner man at noen sier ifra. Eller kanskje professoren er så gal at han mener at det er han alene som er vitenskapen? Det er direkte pinlig å høre ham på Dagsnytt Atten 8.12.2006 (intro- dusert som «Norges mest siterte forsker i utlandet»), der han får seg til å si at «vitenskapen er en sannhets- søkende kultur». Prikk, prikk, prikk. You do the math. Som om sannhet (og dermed rettferdighet) var fullstendig irrelevant for alle oss andre. Og det blir ikke mindre ekkelt når han, i samme program, avslutter med å si at «vi vil jo så gjerne bygge bro» (mellom naturviten- skapen og jussen). Den satt i nøtta, ja! De gode vil bygge bro. De onde vil ikke ha noen fergeforbindelse engang. Men alle de tre rapportene (Eskelands, Kattelands og Kommisjonens) er retoriske skrifter, om for- tiden, og retorikken overbeviser ikke utelukkende med naturvitenskapelige syllogismer; det har vitterlig Aristoteles sagt, og han er enda mer sitert i utlandet enn selv Brandtzæg er.

En rent akademisk komedie – oder wäre es eine Tragödie? – kunne man fått ved å samle hele profes- sorkollegiet rundt ett bord og se hvordan de faktisk argumenterer. Eskeland har flere ganger sagt at det egentlig bare er et spørsmål om sunn fornuft (så vil man forstå at Torgersen er uskyldig). Hans egen fornuft virker til tider å være alt annet enn kjernesunn, blant annet når han skal tenke seg frem til hvor stor promille drapsofferet sannsynligvis hadde i blodet denne desemberkvelden for femti år siden – og når han i sin vitenskapelige iver finner det for godt å gjøre et lite eksperiment underveis, nemlig å få en 28 år gammel kvinne (53 kilo, 157 cm, ikke gravid) til å drikke to flasker øl, så kan de jo måle hvor full hun blir! Dette eksperimentet ble riktignok «gjennomført på dagtid, men vi stilte klokken fram for å kunne sammenligne med de virkelige tidspunkter på døgnet i 1957» (s. 402, n. 553). Eller når han finner det mest sannsynlig at en Gerd som ifølge Torgersen selv ikke kan være den aktuelle Gerd (jf. Juell Eide og Moss, s. 298), sikkert er det allikevel. Rimeligheten har trange kår, også på universitetet.

Men det er mer. Alt henger visstnok sammen med alt. Det er mulig at hele sakskomplekset viser at det er to fundamentalt ulike tankesystemer som kolliderer, og at det er her det virkelig tragiske stoffet ligger. Man kan få en pekepinn på hvilken massepsykose det politiske syttitallet i Norge må ha vært i det som VGs kommentator Anders Giæver skriver om Torgersen-saken og «det polariserte samfunnsklimaet: Var du raddis, mente du at Torgersen var uskyldig dømt». Men meg gir det bare frysninger, for det innebærer ingen egentlig interesse for en mulig uskyldig dømt mann, bare at han kan holdes som gissel i kampa mot makta. Det virkelig tragiske stoffet ligger selvsagt i det faktum at en tilfeldig jente en desemberkveld gikk til grunne. Stoffet hadde sikkert vært mer sexy om hun hadde vært en ungkommunist på vei til et politisk møte (eller en fløytespillende ambassadørdatter), men den som ikke evner å se storhet også i en helt vanlig seksten år gammel jente, fortjener ingen medynk. «The problem of tragedy,» skriver George W. Harris, «starts with the realization that some day everything that has and will transpire here on Earth, including all that we cherish, will perish without a trace, leaving behind a universe indifferent to our history, to our values, and to our sorrows». Og problemet fort- setter faktisk med en vanlig norsk jente som blir drept uten grunn, bare fordi hun er på vei hjem. For, skriver Harris, det er sånn universet virker. Særlig for dem som ikke tror på Gud.

Det er selvfølgelig mer. Det er bare det at man ikke kan få til alt på en gang. En kritiker mente det var galt av meg både å starte og avslutte stykket med mordet på jenta. Han har sikkert rett. Men selv om mordet avfødte en femti år lang Torgersen-sak, ser jeg ingen annen konklusjon på stoffet enn at en vanlig norsk jente ble mishandlet og drept.

Dagen etter urpremieren gikk den drepte jentas familie til namsretten med et såkalt midlertidig forføyningskrav for å få forestillingen stanset. Hverken teatret eller jeg hadde informert familien om stykket og forestillingen, og selv om jeg var overbevist om at familien var informert (men ikke ønsket kontakt), kan jeg ikke se at det gjør min rolle i dette bråket mer aktverdig. Familien ønsket å være i fred. Det ser kanskje litt rart ut at man bruker advokater og landsdekkende aviser og fjernsyn for å si akkurat det, særlig på et tidspunkt da alle går og venter på Kommisjonens lenge bebudede konklusjon. Og det er virkelig ingen glemt drapssak som nå dukker opp igjen. Men det var like fullt forstemmende at ingen, absolutt ingen, i hvert fall ikke i min omgangskrets, var interessert i å se at familien faktisk har et poeng – for hvorfor skal man nekte folk å være i fred hvis de ønsker det? Men, som man sa, «det ble jo mye presse av det».

Er Det skjendige drapet i Skippergata et politisk stykke? Er det et politisk stykke bare fordi det som skjedde rundt forestillingen, fikk Ståle Eskeland til å sende Kommisjonen et brev der han i nokså direkte ordelag anklager den dreptes familie for mordet? Eller fordi Kommisjonens medlemmer var så ufølsomme at de publiserte dette brevet i avgjørelsen? Eller fordi stykket mitt nevnes i avgjørelsen? Jeg vet ikke. I dag betyr «politisk» lite annet enn at man synes et eller annet er «bra» – men i «kritisk» forstand, liksom.

Hvis et verk er politisk, hva er da dets politikk? Når leste du sist en jubelanmeldelse i Vagant av en diktsamling hvis politikk er å bedre trygderettighetene til frilansere? Eller av en roman hvis politikk er å skildre hvor naturlig det ville være med en blind tv-vertinne som for øvrig lever et vanlig, rikt liv? Men pytt, så lenge man er mot globaliseringa, er alt greit, for da er man kritisk. Noen er til og med sivilisasjonskritiske, har jeg sett. Likevel synes ingen av dem spesielt kritiske til at det, for eksempel, har vært fred i Norge de siste 60 år. Og når «ideologi» utover på 80-tallet ble noe dårlig, mens det jo fortsatt var og er noe flott over «politisk», medfører vel dette i det minste et begrepslig problem for intelligentsiaen? Overhodet ikke. Man bare blir kritisk – til språket. «Normale Zeiten sind schlechte Zeiten für Intellektuelle,» som Ralf Dahrendorf skriver.

Et annet eksempel før vi runder av. Dag Solstads temmelig uferdige roman fra i fjor, Armand V., er hans første politiske roman på 20 år. I hvert fall ifølge ham selv. Jeg får ikke øye på noen politikk overhodet. Det er sikkert stas å poengtere at USA er en mektigere stat enn Norge, og at en norsk ambassadør sjelden kan opptre som noens storebror i internasjonalt selskap. Men hva mener forfatteren vi bør gjøre? Og med hva? Det er i grunnen rart at Solstad ikke har gått dypere inn i dette stoffet, siden han gjennom sin lange karriere må ha truffet mange ambassadører og i det minste i fylla må ha lurt på hva deres arbeid egentlig går ut på. Men som litteraturkritiker Trond Haugen skriver om Armand V.: «Boka inneholder viktige demokratikritiske innsikter,» så da er liksom alt greit. Solstad selv vil helst slippe å snakke om hva som egentlig er så veldig politisk ved boken. «Selv om jeg har skrevet en politisk roman, vil jeg ikke komme med forslag til hvordan man skal løse verdensproblemene. Jeg vil ikke analysere. Jeg har skrevet en roman, og den er politisk.» Han vil ikke analysere. Men boken hans er politisk. Fordi han sier at det er den, tenk. Meg minner det om en sånn rar dame med stort sjal som sier: Jeg er et medium. Ja vel. Så er du vel det, da. If it makes you happy.

Armand V. er ellers et nærliggende eksempel, for dens totale mangel på forankring i den virkelige verden blir faktisk påfallende når den holdes opp mot en annen av fjorårets bøker, om en virkelig ambassadørs arbeid, nemlig Craig Murrays Murder in Samarkand, om en British Ambassador’s Controversial Defiance of Tyranny in the War on Terror. Det kostet den britiske ambassadøren til Usbekistan jobben at han ikke kunne sitte rolig og se på usbekiske myndigheters stadige brudd på grunnleggende menneskerettigheter – til tross for at Usbekistan, med sin grense mot Afghanistan, med ett var blitt en alliert i «kampen mot terror». Ambassadørens tidligere sjef Jack Straw uttalte at «Craig Murray has been a deep embarrassment to the entire Foreign Office», hvilket er barsk reklame for boken, og i seg selv en interessant kontrast til vår egen utenriksministers nesten (men bare nesten) grenseløse beundring for Solstad og hans politiske roman.

Kjære Vagant. Dette er blitt altfor langt. Jeg har hatt tid til å gjøre det kortere, men jeg har brukt tiden dårlig. Det eneste spørsmålet jeg burde ha stilt, er: Trenger den døde jenta fra Skippergata eller hennes familie min estetikk? Det eneste svaret jeg kan gi, er: Det ser ikke sånn ut. Estetisering av andre menneskers ulykke kan kanskje aldri bli mer enn en variant av den gamle kontaktannonsen: har tonic, søker gin.

Jeg har gått på universitetet mange ganger. Jeg har lest bøker dag og natt. En gang fikk jeg lut i øyet. Doch stärker, som Euripides synger (her på skingrende tysk), als Ananke fand ich / nichts, und kein Zaubermittel dagegen gibt’s.

Men menneskelig stemme i clash med sosial struktur trenger estetisk erfaring. De bevingede ord som akademikerne så ofte flotter seg med – intet menneskelig er meg fremmed –, er og blir en replikk i et skuespill (av Terents) som først fikk vinger i renessansen, men da fløy fuglen høyt. Og en menneskelig stemme, om den så gikk til grunne for femti år siden, vil kanskje måtte finne seg i å bli brutt mot tre renessansenære emner: hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi skal. Disse tre emnene, om henholdsvis nåtid, fortid og fremtid, står selvfølgelig også godt til retorikkens tre genre: epideiktisk, juridisk og rådgivende tale. Det burde bekymre flere enn meg at den såkalt politiske litteraturen så sjelden er interessert i å bevege seg utenfor den epideiktiske sfæren – og følgelig nettopp ikke er politisk –, men nøyer seg med å være prakt- og festtaler, ris og ros, mot kapitalismen, for Berlinmuren. Og gjerne litt språkkritisk i tillegg, siden det allikevel ikke spiller noen rolle. En lit- teratur som ønsket å favne bredere enn dette, ville kanskje ikke bli like søt som et dikt om blomster eller en demokratikritisk roman; kanskje den tvert imot ville få en grell form, siden den verden vi alle er en del av, er så full av dritt og idioti og likevel rommer så mye glede.

Menneskene må ikke hugge trær. Håpet er en ganske liten pike. Ändere Die Welt! For mange dreper av hat. Gjør det kjent. (Man noterer seg dette.)

Avsluttende note
Det siste avsnittet er en forvrengning av en passasje i Virginia Woolfs Mrs Dalloway, med to sitater av henholdsvis Charles Péguy og Bertolt Brecht. Man noterer seg for øvrig:

Den fugleglade maleren som siteres i innledningen, er visstnok Barnett Newman. Et Google-søk henviser til et innlegg Barnett holdt på en konferanse i 1952. Selv hørte jeg ham på en plate kalt That’s Blue! Painters Talking (2006), der den flamske rockestjernen Tom Barman har sammenstilt en del tradisjonelle jazzlåter og lagt på intervjuer med amerikanske billedkunstnere.

Lær som sagt mer om art brut på www.artbrut.ch. Eller les bøker om emnet. For eksempel Michel Thévoz, The Art Brut Collection Lausanne, Genève: Swiss Institute for Art Research 2001.

Heraklit, ja. «Menneskelig liv» kan antagelig erstattes med «livsløpet», «livet» eller lignende. Jeg har også sett det gjengitt med «evigheten». Ifølge T. M. Robinson er Heraklit generelt svært positiv til barn og deres evner, jf. Heraclitus (Heraklit), Fragments, redigert, oversatt og kommentert av T. M. Robinson, Toronto: University of Toronto Press 1987, 1991, s. 119 f. (kommentar til fr. 56). Sitatet jeg har brukt, innleder fragment 52.

Torgersen-dokumenter: Rapportene til både Eskeland og Katteland, samt Eskelands kommentar til Kattelands rapport, fant jeg på www.torgersensaken.no. Kommisjonens avgjørelse finnes på www.gjenopptakelse.no.

Giævers kommentar står i hans artikkel «Med slike venner», VG Nett, 12.12.2006. Camilla Juell Eide og Erling Moss’ bok er fortsatt lesverdig. Dagsnytt Atten for 8.12.2006 lastet jeg ned som podkast fra www.nrk.no.

George W. Harris’ bok heter Reason’s Grief. An Essay on Tragedy and Value og utkom på Cambridge University Press i 2006.

Ralf Dahrendorf er sitert fra sin bok Versuchungen der Unfreiheit. Die Intellektuellen in Zeiten der Prüfung, som omhandler forskjellige intellektuelles respons til de to store ideologiske fristelsene i forrige århundre, altså fascismen og kommunismen. Også denne boken er fra 2006, og den utkom på Verlag C. H. Beck.

Trond Haugen er sitert fra sin artikkel «Politisk-litterære bløtheter», som stod på trykk i Morgenbladet for 13.–19. oktober 2006. I samme avis er også Dag Solstad intervjuet av Alf van der Hagen, under tittelen «Stadig opposisjon». Uken i forveien, stadig i samme avis, ble Solstads roman anmeldt av utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Euripides-sitatet er fra det som tyskerne kaller «das Ananke-Lied», det vil si fjerde stasimon i Alkestis. Egil Kraggeruds norske oversettelse går slik: «Jeg har vært gjennom diktning, / har steget til himmelens høyder, / berørt de fleste tanker, / men intet jeg fant mer sterkt enn Ananke, / ei engang en tryllende formel» (Gyldendal, 1987). Men jeg har falt for Kurt Steinmanns tyske oversettelse (Reclam, 1981): «Ich durchstürmte die Pfade der Musen / und schwang mich empor zum Himmel, / ich rührte an zahllose Lehren, / doch stärker als Ananke fand ich / nichts, und kein Zaubermittel dagegen gibt’s» (v. 962–966). Selv om heller ikke Steinmann klarer å bestemme seg for hva han skal oversette «ananke» med. I sitt dikt «Kongebønn» gjør Georg Johannesen kort prosess: «jeg fant ingen gud / så sterk som det nødvendige».

Terents-replikken finnes i Heauton timorumenos (Selvplageren). Menedemus: Chremes, kan jeg spørre deg om noe, selv om det bare har med meg å gjøre og sik- kert fremstår som helt fremmed for deg? Chremes: Jeg er et menneske. Jeg mener at intet menneskelig er frem- med for meg. («Homo sum: humani nil a me alienum puto», v. 77.)