Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Musikalske øvelser i død

REPORTASJE. Hvordan skal vi handle i klimakrisens tid? Musikkfestivalen Borealis viser vei: Ut med positur, inn med praksis.

Borealis
Volke vokal på musikkfestivalen Borealis. Foto: Kjersti Sundland
Mens publikum finner sitteplassene sine i Studio Bergen kvelden lørdag 7. mars, står et titalls musikere fra BIT20 Ensemble blant stolene i salen. De står og flikker på gamle radioer som skurrer mellom kanalene, før de finner sine plasser oppe på scenen. Allerede fra starten av stykket Hybrid Spetakkel – et audiovisuelt samarbeid mellom ensemblet og komponist Knut Vaage og hans team – vises teknologiens begrensninger. Forestillingen understreker at sjangre, medier og former ikke bare er tomme farkoster man kan fylle med hva man vil, de er objektive forutsetninger for uttrykket. Når utøveren legger sitt eget ego til side og lar instrumentet – kroppen, synthen, gitaren, celloen eller stemmen det arbeides med – tre i sentrum, kommer grensen selv til uttrykk. Dermed fremvises ikke bare tingen slik den er, i all sin begrensethet, men også hva den grenser til. Hvor går grensen mellom menneske og maskin, mellom natur og kultur, eller mellom kroppene våre? Over fem dager tidlig i mars, før COVID19s entré, ser publikum på Borealisfestivalen i Bergen dette grensespillet utfolde seg. 

Gjør noe, si mindre

Festivalens grunntanke er at den eksperimentelle musikkens kritiske positur også må innebære en kritisk praksisDoing Not Saying er navnet på et selvransakende arbeid festivalen har drevet i samarbeid med den London-baserte kunstneren og aktivisten Jenny Moore, og som har ledet til et intensjonsdokument som forklarer hvordan arrangørene arbeider mot de rasistiske og sexistiske strukturene som gjennomsyrer samfunnet de er en del av. Festivalen har en egen feministmilits og en arrangementsrekke som gjennom yoga, boksing, lytteøvelser og eksperimentell korøving søker å utfordre og bevisstgjøre publikum og artister på hvordan vi inntar festivalens rom sammen. I motsetning til tidligere er årets Borealis nemlig sentrert rundt de store kulturinstitusjonene, som Grieghallen, KODE og Fakultet for kunst, musikk og design (KMD). Hvordan skal man som musiker med et antihierarkisk uttrykk forholde seg til disse tradisjonelt hierarkiserende rommene? Borealis utvider altså ikke bare grensene for hva en festival kan være, den reaktualiserer også diskusjonen om forholdet mellom politisk og kunstnerisk praksis. 

Møtet mellom kropp og teknologi

Hybrid Spetakkel viser hvordan samtidsmusikkens utforskning av instrumentenes grenser gjør den egnet til å ta opp møtet mellom kropp og teknologi. Dette er også tema for samarbeidsprosjektet til gitarist Stein Urheim og musikkprodusent Jørgen Træen, Krympende klode. En demonstrativt organisk, gigantisk fluesopp – som for å understreke at også det «ville» er en kulturell idé – overlesset med ledninger og fremmede instrumenter, møter publikum som samler seg i tuppen av Grieghallen torsdag kveld. Konserten starter med harde, elektroniske rytmer og Urheims vibrerende strengeinstrumenter, akkompagnert av kunstneren Ana Jorges cellelignende væsker projisert på et lerret bak musikerne. 

Væskene endrer sammensetning i takt med musikken. Ingen av lydene Træen skviser ut av synthene får lov til å hvile i det harmoniske eller gi inntrykk av at de på noen måte er naturlige, og Urheims strengevibrasjoner durer på som deres motsats. Konserten utvikler seg med stadige innslag av humor – som når de begge går bort til soppen og begynner å spille på instrumentene som er festet til den – og stadig kompliserende brudd. Det hele er vakkert og i stadig endring, som et aldri hvilende forskningsprosjekt over den antropocene æra. 

På robotfabrikken

Mennesket møter maskinen også i det som er den kuleste og mest spennende danseforestillingen jeg kan huske å ha sett, Øy. Den popinspirerte, minimalistiske vokal- og elektronikagruppen Smerz står for lyden, Ole Martin Meland koreografien og Carte Blanche dansen. Resultatet er vakkert, vilt på grensen til det skremmende og et vitnesbyrd om dansens evne til å uttrykke og utvikle ideer. Scenen, gallerirommet på KODE 2, er badet i et klinisk, hvitt lys. Scenografien er enkel og består av spinkle, svarte og hvite stålkonstruksjoner, et miksebord og en ansamling sementblokker i hjørnet av scenen. Det hele ser ut som en blanding av et nedstrippet kontor for et multinasjonalt selskap og en robotfabrikk. Bak miksebordet dukker et avventende, skremt dyr opp, med en lykt drassende etter seg i en ledning. Som en høne med en alt for tung bør beveger danseren seg inn på scenen før han omfavner lyskilden, som om lykten var hans eneste trøst. 

Øy. Foto: Tale Hendnes

De andre danserne inntar scenen og begynner å kjempe med og mot hverandre, før det hele utarter i ti minutter med intens jokking. Hver for seg står eller ligger danserne, alvorlige og enslige, med rumpa eller skrittet vendt mot publikum – og jokker. Den atomiserte orgien avløses av et intermesso hvor dansernes pust og intense blikk er de eneste inntrykkene idet musikken trer tilbake. Lyset blir varmt, danserne forlater scenen, før de kommer tilbake med en rekke rekvisitter. Gradvis utarter det til et forrykt ritual hvor en manisk gjentagelse over og rundt disse gjenstandene som fremstår som levninger etter en døende sivilisasjon – vannflasker, et trykkluftbor, en madrass – utgjør kjernen. Danserne ikler seg skaut, fyller munnen med røde lys og gauler tomme fraser ut i luften. De er demente gamlinger på et nedlagt sykehus, eller menneskeroboter hvis algoritmer har låst seg fast i en destruktiv loop. Galskapen vil ingen ende ta. Men til slutt gjør den likevel det. Sementfragmenter og mursteinsrester ligger strødd, og jeg ser ned på blokken min. Det eneste fornuftige jeg har notert, er gåsehud

Å opprettholde idyllen

Ubehaget i forestillingen kommer ikke bare av intensiteten i uttrykket. Like mye er det følelsen av å se inn i et speil hvor bildet av en kultur som har gjort teknologien til sin viktigste fetisj kommer til syne. Denne endeløse repetisjonen av det samme, med apokalypsen lurende i bakgrunnen, tas også opp av festivalens kanskje største attraksjon, Sun & Sea, en forestilling som krysser grensene mellom teater, visuell kunst, musikk og opera. Foajeen på KMD er omgjort til en sandstrand hvor badegjestene slanger seg, leser bøker, snakker med hverandre, bygger sandslott og smører hverandre med solkrem. Publikum ser alt ovenfra, og det kan ikke beskrives som annet enn utrolig behagelig å bivåne: Å høre surret av stemmer, eller la blikket følge lekende unger, en hund som logrer med halen eller en familie som spiller strandtennis: Slik ser lykke ut. Vakre, melankolske toner siver opp til publikum fra den kunstige sandstranden, toner som synger om hverdagslige problemer side om side med forsøpling, vulkanutbrudd og værendringer. Horisonten brenner, men det er så langt borte. Vi har jobber å gå til, kredittlån å betale ned, ferier å dra på. 

Forestillingen surrer videre – hver syklus er på omtrent en time – og publikum kommer og går, mens den borgerlige idyllen gjentar seg selv. Gradvis tematiseres de globale systemene som kreves for å opprettholde idyllen: Klimatologer og aksjespekulanter som innsamler enorme mengder data for å forutsi fremtiden, gjøre risikovurderinger og sørge for at stabiliteten bevares: «Not a single climatologist predicted a scenario like this,» er et av refrengene som terpes. Den behagelige opplevelsen Sun & Sea tilbyr kommer med en bitter ettersmak av at det er vår egen underholdningsmettede og apatiske kultur vi ser ned på.

En pulserende og tenkende hive-mind

Sun & Sea er bananer «serotonin from Ecuador» og utbrenthet et tegn på manglende kreativitet i ferievalget. Spørsmålet forestillingen stiller, synes ikke bare å være hvordan man skal handle, men om det i det hele tatt er mulig å dra seg selv og samfunnet opp av døsen den globaliserte kapitalismen tilbyr. Den vakre sjangerbastarden Sun & Sea passer dermed som hånd i hanske i festivalens prosjekt: Borealis insisterer på at kunsten finner sted i politiske rom og ber publikum stadig om å ta stilling til dette. 

Det er en vilje i Borealisfestivalens prosjekt som andre festivaler kan misunne dem. Eksperimenteringen og engasjementet for alt som faller utenfor, går som en gjensidig elektrisk ladning mellom arrangørene og utøverne. Det intellektuelle arbeidet, den tekniske ekspertisen og de ambisiøse grenseoverskridelsene jobber hverandre større og gjør festivalen til en pulserende og tenkende hive-mind, hvor enhver tone og bevegelse resonnerer med andre tanker og kropper. 

Johannes Grytnes

Johannes Grytnes

Johannes Grytnes (f. 1994) er frilanser og skribent i Vagant Bergen.