Gjenoppfinnelse av hjul I

Tidligere publisert i Vagant 2/2012

Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Da bydistriktet Rixdorf i Berlin endret navn til Neucölln i 1912, på keiser Wilhelms bursdagsønske, var det for å demme opp for ryktet området hadde pådratt seg for å være en frivolitetens høyborg. På kneipene fortsatte man riktignok å synge «In Rixdorf ist Musike» (til melodien av Rixdorfer Polka), med sine ublu hentydninger til grisefyll og prostitusjon. Snart skulle musikken stilne. Det ligger en historisk avgrunn mellom det gamle arbeiderkvarteret Neucölln og det Neukölln som manes frem i det melankolsk vidstrakte lydbildet i instrumentalsporet «Neuköln» (med én «l») på David Bowies Heroes fra 1977.

Under delingen av Berlin lå distriktet som en tarm i østkanten av Vestberlin og opplevde en betydelig tilflytting av gjestearbeidere, men også middelklassefamilier i blokkomplekser som Gropiusstadt (med nesten 19 000 boliger). Randdistriktet fungerte som surrogat for forsteder i det innmurte Vestberlin. Etter 1989 lå Nordneukölln igjen midt i byen. Bydelen er merket av de abrupte befolkningssvingningene som har rammet Berlin i kjølvannet av både nazismen og den kalde krigen.

Berlin må fortsette å vitne om forbrytelsene som har blitt administrert og gjennomført her. Tildekte bunkere og Trümmerberge har satt topografiske spor. Mellom monumentene finner man små minnesmerker: kopperinskripsjoner ligger nedfelt i brosteinen, beskjedne skilt markerer skueplasser for overgrep. Noen åsteder røper at byen kanskje helst vil glemme, slik det ikke finnes noe Denkmal over konsentrasjonsleiren på Tempelhof, den gang flyplass, nå omgjort til park under navnet Tempelhofer Freiheit. Det er umulig å oppholde seg i Berlin uten at grusomhetens historie melder seg som en blindvei for enhver tanke.

Tomme rom beregnes som en destruktiv samfunnsfaktor. Fylde er en del av definisjonen av velstand.

Forbud og fysiske sperrer innskrenker bruken av et ledig område, så som en ubebodd bygning, en nedlagt tørrdokk eller et ingenmannsland. Allikevel ferdes det mennesker i disse rommene, asosialt, uten kopling til loven stedene er underlagt. Rommene suger til seg all slags herk, individer med svak stedsbinding eller en eller annen drøm.

Tomrommet blir merkbart først når noen krysser mellom det og byrommet rundt.

Fra eiers ståsted er det derfor smart, rent ut nødvendig, med et relativt strengt vakthold, for eksempel av tivoliruinen Spreepark i Treptow-Köpenick. Enda smartere, tatt i betraktning nødvendigheten av å befeste sin makt over rommet, var det at de én sommerdag i 2010 stilte ruinen til beskuelse, med inngangspenger og forfriskninger på innsiden. Evenementet var i den grad vellykket at det nå tilbys ukentlige omvisninger i sommerhalvåret.

Gentrifisering er kort sagt at markedet åpner for drøyere pengeinnkrav i et område. Dermed er fenomenet blant annet effektivt til å fortrenge asosiale individer. Dette fører til målbare forbedringer i en bydel: Kriminaliteten synker og flyten av kapitaler tiltar. Da er det mindre viktig at noen blir hengende igjen i sprekker i byrommet, som gærninger på bussen, ravende amatørpoeter, tiggere, forkrøplete dyr og fugler, dønkere osv.; poenget er at de blir spredd, for å angå sine medmennesker minst mulig, stort sett harmløse, uten egentlig å besitte noe rom som helst, kanskje ikke en gang det lille, helt konkrete rommet de opptar med kroppene sine.

Ghettofiseringen, Neuköllns rykte som belastet strøk, var en del av tiltrekningskraften for alle raddisene som flyttet inn på 00-tallet og straks åpnet venstrekneiper med debattaftener om temaet gentrifisering. Klientellet på disse utestedene skal antas å vite at nyere gentrifiseringsteori legger mindre vekt på såkalte pionerer (de første ressurssterke til å flytte inn i et billig område, som dermed blir mer attraktivt, før de selv gjerne fordrives til neste hippe bydel når prisene begynner å overstige budsjettet deres) og er mer opptatt av huseiernes strategier. Allikevel støter man hyppig på utfall mot kosmopolitiske iHipsters og macchiatoslurpende helsekostmammaer (mens antifa-folka foretrekker å drikke Club Mate og trykke opp klistremerker med Adorno-sitater).

Det kan virke som et paradoks at helsekost, og i særlig grad økologisk mat, fremheves som en gentrifiseringsagent, ikke bare av pønkere, men også av klassebevisste minstepensjonister, white trash og andre naboer – det finnes de som i spontane mikroaksjoner vil prøve å overtale deg til å legge tilbake økologiske varer i matvarebutikken, ikke kjøp de dyre bananene når det finnes billige, de der økogreiene er uansett bare bløff, de bananene kan ha vært hvor som helst.

Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Ideer om økologisk gårdsdrift var på banen allerede på 1800-tallet, men fikk ikke virkelig vind i seilene før midten av forrige århundre, som en grønn kontrarevolusjon i kjølvannet av den massive landbruksindustrialiseringen. Økologisk landbruk er ikke à priori dyrere enn konvensjonelt landbruk (som er absurd i sitt natursyn). Ifølge FN-rapporten Agro-ecology and the Right to Food fra 2011 kunne den samlede matproduksjonen økt hvis vi la om til økologisk jordbruk på en storslått, internasjonal skala.

Nazistenes rolle i den tidlige utformingen av grønn politikk nager tyskerne. Dagens nynazister bruker miljøpolitikk strategisk, slik NPD fronter seg som et parti for distriktsvennlige naturvernere. Spredte Bio-faschos, økonasjonalister i en biodynamisk, panteistisk tradisjon, fortsetter å dyrke Blut & Boden på landet og selger relativt ubemerket varene sine gjennom storkooperasjoner som Bioland, leverandør til blant andre matvarekjeden Edeka og økomatgiganten Bio Company.

Klasse bestemmer horisonten for et menneskes selvkonstruksjon. Liberalismens påstått demokratiske fortrinn i «å stemme med lommeboka» røper en vulgærplutokratisme.

Kanskje den eneste fordelen med å være fattig, er at pengene blir mer verdt.

Det finnes aksjonsformer som i sin totale mangel på politisk effekt tross alt yter en nødvendig motstand. Tigging, poesi, å gi bort billetten din når du går av banen …

Også boikott er en privilegert aksjonsform. (Ingen merker at junkien på hjørnet prinsipielt boikotter Bio Company; ikke alle har muligheten til å leve under evne.)

Selvfølgelig er det noen som stjeler av prinsipp. Rene opptøyer er en aksjonsform de privilegerte vil stille seg uforstående til. Den gir direkte uttrykk for en misère som ikke har noen øvrig stemme i samfunnet.

Illustrasjon: Andreas Töpfer
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Hærverket og plyndringene i London sommeren 2011 var kanskje et tegn på at ikke alle hadde elsket vårens prinsebryllup, tross alt. Men plyndring er ikke noe oppgjør med konsumerismen – snarere en radikal videreføring av konsumerismens egne idealer: i form av raseriet over å stenges ute fra den overfloden man læres opp til å elske.

Så finnes det de som driver med såkalt Containern (dumpster diving, kluns, containerdykking). Den fullbårne krøster kan sågar hengi seg til Bio-containern: når du bøffer mat fra søppelkassene til økologiske matvarehandler.

I Norge er butikker lovpålagt å kaste animalsk og vegetabilsk avfall i adskilte beholdere; bra for holdbarheten. Etter sigende dumper Kiwi mye frukt og grønt, i henhold til sitt prinsipp: «dobbel pris tilbake om du ikke er fornøyd».

De færreste avstår fra å flytte til et visst område for å unngå å bidra til gentrifisering. Avkall som aksjonsform diskuteres ikke så ofte.

Les også andre tekst i serien, «Kåseriet som form».

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.