Det krever litt å skille seg ut i et land som Norge, for som Bjørn Hatterud skriver i Mjøsa rundt med mor (2020): «Korleis kan samfunnet i så stor grad lønne konformitet?» Hatterud har gjennom flere bøker gjort det til sin misjon å sette ord på ulike konformitetsbrudd, løfte dem frem, holde dem opp mot lyset, og gjøre leseren oppmerksom på hvor verdifulle de er. Som funksjonshemmet homo fra bygda har Hatterud et velutviklet og kjærlig blikk for det skakke og sære, det med affeksjonsverdi, «unntak som gjer livet litt vakrare», både når det gjelder mennesker og ting.
«Eg liker sårbare, sære, smårare folk», skriver han i Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje. «Eg blir trekt mot outsiderar og sosialt usorterte menneske.» Sammen med kjæresten Peder liker han gjøre rare ting, som å kjøre rundt med en stor kose-elg foran i bilen, eller dra på ferie til Skien. Dette er Hatteruds styrke: Å se sjarmen i det andre overser.
Nydelige naboer
Blokka på Bjerke er bygget opp på samme måte som Mjøsa rundt med mor, der en ytre hendelse, i dette tilfellet en flytteprosess, blir en katalysator for en bredere anlagt fortelling. I Mjøsa handlet det om de mange nedlagte bygdesamfunnene i og rundt mjøsbyregionen og Hatteruds tvisynte forhold til hjembygda. I Blokka på Bjerke er bygd byttet ut med by, nærmere bestemt Groruddalen. Hatterud må flytte fra blokka der han har bodd i tretten år. Er man født med det forfatteren kaller «ein kreativt samansett kropp», så er man nødt til å planlegge i god tid fremover. «Leiligheitene på Bjerke er vanskelege å gjere om til livsløpstandard, og min kropp kan krevje eit universelt utforma bad før din.»
Hatterud legger for dagen en type oppmerksomhet som sjelden blir viet eldre mennesker.
Men han gruer seg til å flytte, og det er det flere grunner til. Den nedslitte leiligheten, en av de få Hatterud hadde råd til på uføretrygd, har blitt et kjært hjem. Han er blitt glad i utsikten utover dalen, i gubbene på det lokale treningssenteret, i kinarestauranten Dragens, der gebissene klaprer mot ølglassene hver måned på «trygdedagen», og i minnet om alle de gamle naboene. I Ester, som alltid kledde seg pent og lyttet til tropic house mens hun kokte kaffe. I krigsseileren Bjarne, som så på TV med lyden på maks og stadig kræsjet inn i ting med den elektriske scooteren sin. Og i doktor Dahl og frue, som fremdeles tok imot pasienter i leiligheten på Bjerke, til tross for at doktoren var godt over 90.
Her legger Hatterud for dagen en type oppmerksomhet som sjelden blir viet eldre mennesker. Han hjelper Bjarne med å ringe banken («slike små gjerningar gjorde at han fekk det mykje betre og vart rolegare»), og ser at Ester er så flink til å sminke seg og legge håret. Han møter venninnen hennes og sier hun ser fantastisk ut; «Jæ har da spæil!» er reaksjonen. Han tar de gamle naboene med på bilturer rundt om i Oslo og blir med på allsang på St. Hanshaugen i regi av eldreomsorgen. På spørsmål om Bjarne er bestefaren hans, svarer Hatterud at nei, «han er kompisen min».
Så konkret at det svir
Hatterud skriver som oftest beskrivende og konstaterende heller enn analytisk og utforskende, og denne rett-på-stilen har både fordeler og ulemper. De gangene han våger seg ut på en analyse, blir det virkelig flott, som når han skriver om fattigdom:
Senter med dyre butikkar og dyre varer spreier ei løgn om valfridom. Det ligg ei slags eksistensiell erkjenning i å gå ein slik plass som fattig. Ein får heile tida reklame og butikkplakatar med tilbod om val ein ikkje faktisk kan ta. Er ein fattig, er dei aller fleste varene ikkje reelle val.
Det samme gjelder når han skriver om uføretrygd og skammen over å stå utenfor arbeidslivet, at han ikke vil bli avslørt som svak: «[E]g var så redd for det sosiale fallet som kjem når ein ikkje har ein yrkestittel.» Om NAVs devise i teorien skal være «yt etter evne, få etter behov», er nok Hatteruds beskrivelse mer treffende: «Eg arbeidde det eg klarte, og fekk det eg torde i lønn.» Dette er skarpe observasjoner som fraværet av utenomsnakk får til å skinne desto klarere.
Dette er skarpe observasjoner som fraværet av utenomsnakk får til å skinne desto klarere.
Forfatteren leverer i tillegg flere humreverdige karakteristikker av de andre, de vellykkede. Han fortviler over at Oslo gentrifiseres, og at «unge, slanke og kvite par i pene klede» er i ferd med å innta hans elskede Bjerke. «Den definitive sosiale markøren på at ein har lykkast i livet, er om ein joggar eller syklar i syntetiske og tettsittande klede», skriver Hatterud sardonisk, som et slags vink til hans enda mer snertne formulering i Mjøsa rundt med mor, der han klaget over at kondomdressbekledde friskuser nå tar opp all plass i skiløypene på Sjusjøen: «Der Hitlers SS valde Hugo Boss som utstyrleverandør, har desse skihordane sine eigne dyre vinterutstyrsprodusentar. Dette er kvit arisk motstand, på årets skimodellar, i ei hormonpumpande felles rørsle på veg bort frå dei svake og dei avvikande.»
Sier hvem?
En innvending jeg har mot Hatteruds skrivemåte er hvordan han ofte lar påstander og bemerkninger henge i luften. Flere ganger stanser han der det blir virkelig interessant, uten å gå ordentlig inn i materien, og nøyer seg i stedet med å slå fast: «Grünerløkka har framleis koselege og frodige plassar, men er kanskje ikkje like spennande og mangfaldig lenger.» Og et annet sted: «Eg har køyrt meg sjølv i kjellaren innimellom. Det har vore hardt. Samtidig gir det meg glede å jobbe. Eg får møte morosame og interessante folk og gjere det eg liker. Det betyr så mykje.»
Som sitatet om syntetiske klær viser, er Blokka på Bjerke preget av utfall mot konforme livsstiler- og valg. Dette er morsomt og veldig gjenkjennelig for de av oss som enten har valgt eller er blitt tvunget til å ta en litt annen vei i livet. Men nettopp denne gjenkjennelsen gjør at jeg ofte synes påpekningene blir litt for opplagte. I både Mjøsa rundt med mor og Blokka på Bjerke forteller Hatterud at han ble så grovt mobbet på videregående i Brumunddal at han fortsatt har problemer med å stoppe i bygda og fylle bensin. «Eg flytta altså frå området som eit homofilt mobbeoffer med funksjonsnedsettingar, i utakt med dei andre på min alder.»
Har man først blitt skikkelig ydmyket av sine jevnaldrende, så glemmer man ikke hvilke markører de hadde som skilte dem fra deg.
Har man først blitt skikkelig ydmyket av sine jevnaldrende, glemmer man ikke hvilke markører de hadde som skilte dem fra deg, og man kan enkelt begynne å ta avstand fra disse også når de opptrer hos andre. Men i en bok på 200 sider blir dette blikket for ensidig, på samme måte som Hatterud flere ganger legger til grunn tilsynelatende universelle premisser som det like fullt er enkelt å være uenig med:
Mens tjueåra er ei tid for utforskning og midlertidige bustader, skal trettiåra vere tiåret då ein har funne vegen vidare. Identiteten skal utkrystalliserast til ein vaksen person, eit eg som ein kan vise fram på sosiale medium.
Sier hvem? Rett nok har sosiale medier nasjonalisert bygdedyret, der du stadig må være på vakt siden alle vet hvem du er og kan ha en mening om deg. Men bør ikke disse premissene bekjempes heller enn aksepteres som en slags usynlig naturlov? Om selv Hatterud skal ta disse forventningene for gitt, når han så tydelig lever på tvers av dem, hva da?
Samtidig sier det noe om det norske samfunnet når disse tingene må formuleres såpass overtydelig. Hatterud er ikke udelt negativ til gentrifisering, selv om de drastiske endringene i nærmiljøet i Groruddalen minner om de som ble beskrevet i Mjøsa rundt med mor, der nære og kjære lokalsamfunn forsvinner. Samtidig lar han aldri leseren få glemme hvem det er som forsvinner når bybildet blir hvitere, rikere og mer symmetrisk: «[E]g uroar meg samtidig for korleis det vil bli for dei som er annleis eller sårbare i nabolaget mitt – og i byen elles. Blir det plass til oss vidare?»
