Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Sommeren finnes

BLANKE ARK. Klimakrise, korona-pandemi og et demokrati som knaker i sammenføyningene: Hvor er håpet? Ane W. Wathne, daglig leder av Boksalongen i Bergen og påtroppende student på Skrivekunstakademiet i Hordaland, har et bud. 

Etter den rareste våren jeg har opplevd, står høsten for meg med blanke ark: jeg skal gå på Skrivekunstakademiet, og der skal jeg fylle blanke ark med egne ord. Men mest av alt skal det leses; velvillig, nådeløst, konsentrert og reflektert skal vi lese og snakke om skjønnlitteratur.

Privatfoto: Ane W. Wathne

Jeg tjuvstarter i ferien, som jeg får tilbringe på et fjell, i familiehytten til en venn. Jeg har kofferten full av bøker jeg har spart, lest om eller lest i og som jeg endelig skal lese skikkelig. Jeg leser ute i solen og inne på kontor-hemsen med utsikt over smeltende snø og blomstrende bjørk – det skjer samtidig og jeg ser begge deler uten å flytte blikket! Fra lesekroken på terrassen hører jeg hyttefamilien vende hjem fra tur, de snakker om klimakrisen og naturen akkurat her, som ser ut til å oppføre seg vanlig. Jeg orker ikke å diskutere hvorvidt naturen lider under menneskelig overproduksjon og -forbruk, konstant ekspandering og vekst. Men bjørken finnes, og blomstene finnes, så biene finnes ennå. Ikke minst finnes bøkene – og jeg vil heller lese Inger Christensen enn klimarapporter. 

Noen dager er de her, familien som eier hytten. De er opptatt av nyheter og USA, og det blir fort tydelig (selv om jeg prøver å fokusere på Anne Carson), at de er på hver sin side i denne debatten eller virkeligheten. Jeg finner en uåpnet utgave av To Kill a Mockingbird (en julegave pakket pent inn av meg selv for mer enn et år siden, ligger urørt på kontoret). Om kvelden sitter jeg på hemsen og leser i den mens familien ser på amerikanske nyheter på hver sin tv-kanal i hvert sitt rom, så møtes de med ny ammunisjon, nye tall og sitater, sammenligner narrativer og framstillinger på BBC og FOX, om politivold og Black Lives Matter. Mens debatten stopper opp i spekulasjoner om hvem som har gjort hva, leser jeg en roman som nådeløst og ærlig skildrer rase- og klasseskiller, og gir et historisk perspektiv til dagens situasjon. Jeg prøver å lese, og ikke høre, men jeg hører, og tross iherdige forsøk på å unngå det, så har jeg hørt det før. Løgn avløst av beskyldninger om løgn, kreativ tolkning av statistikk, paranoia, polarisering, fremmedfrykt, fortolkning og villeding, retorikk, og motstridende narrativer . Alt dette finnes overalt i nyhetsbildet, men også i eldre skjønnlitteratur, som beskriver disse menneskelige fenomenene på måter som gir oss muligheten til å reflektere på et dypere nivå.

Litteratur er forsinket og reflektert, og kan gi opphav til innsikt, empati og språklig bevissthet. Det tar tid å tenke skikkelig, og det kreves avstand for å se hva som er viktig. De tingene som er viktige nå, har vært viktige før og vil være det i fremtiden. For min egen del ser jeg fram mot et år med langsom lesning og samtaler om litteratur og skriving. Før jeg drar fra hytten legger jeg To kill a Mockingbird midt på stuebordet. Jeg leser Deborah Levy på toget hjem og noterer ned bøker og forfattere hun skriver om. Lesing er avhengighetsskapende og det går aldri over.

Innimellom ser jeg ut av vinduet på sommeren som dukket opp så plutselig og kraftfullt og som allerede snart er høst. 

Ane W. Wathne

Ane W. Wathne

Ane W. Wathne er daglig leder av Boksalongen i Bergen og påtroppende student på Skrivekunstakademiet i Hordaland