Bjelken

Forsøk på å beskrive en helt alminnelig dag (da jeg var blitt bedt av tidsskriftet Vagant om å skrive en artikkel i forbindelse med Tomas Espedals nylig utgitte bok Imot kunsten).

«[…] comme un corps incandescent qu’on approche d’un objet mouillé ne touche pas son humidité parce qu’il se fait toujours précéder d’une zone d’évaporation.»1
(M. Proust)

Tomas Espedal: Imot kunsten (Gyldendal Norsk Forlag, 2009)
Tomas Espedal: Imot kunsten (Gyldendal Norsk Forlag, 2009)

Noen ganger tenker jeg på setningen: «Noen ganger tenker jeg på Proust,» som jeg mener å huske å ha lest i et essay av Ole Robert Sunde i Klassekampen for noen år siden. Hvilken forfatter det var som var emne for lesningen hans, og som straks fordampet i en sky av ord, kan jeg ikke huske.

Tankens rekkefølge er sjelden den samme som dagens rekkefølge. Derfor er det ikke mange tekster som i sitt ytre likner på dager, fordi språket følger tanken, og det som er forfatterens arbeid, er å tenke ut og vise frem disse tankerekkene. Det å skrive og lese, som har blitt sammenliknet med å gå labyrinten, hvor forvirring avløses av innsikt, kan gi oss uvurderlig vett og utsøkte gleder. Det åpner for en måte å møte verden på som er egen for litteraturen.

Sønnen min vil aller helst begynne dagen med å hoppe, hoppe, hoppe, men det er en glede jeg ikke unner ham. I stedet utstyrer jeg ham med et anmeldereksemplar, som han blir liggende og gnage på. Selv går jeg ut på terrassen for å drikke en kopp kaffe og ta meg en røyk i det sure høstværet, mens jeg gløtter inn gjennom glassdøren på ungen som ligger der og ser på meg med et høflig smil om munnen, ja, nettopp høflig, nærmest patroniserende, som for å si at han forstår, og jeg tenker, som om vi førte en samtale nå: Du er for liten til å være høflig, og: Du skal faen ikke opptre patroniserende overfor din far, og jeg nekter å vike blikket først, og derfor overser jeg fullstendig et av frøhusene som henger i lønnetreet (som vi kalte «nesetre» da jeg var barn, nettopp på grunn av frøhusene, som vi splittet i den ene enden og brukte som løsneser i vår lek) og skjelver, som har hengt der og bevret konstant og frenetisk i dagesvis – selv på helt vindstille dager når grenene og bladene omkring står som forsteinet i lufta – i dirrende dagelang venten på å rives løs og slenges i bakken. Det sies at skandinaver er spesielt opptatt av å snakke om været, kanskje fordi vi egentlig har ytterst lite på hjertet. (Det ville forklare hvorfor vi skriver så mye om «det pene været», men ikke farsotten av pongeansk samvirkelagsessayistikk om fiken, appelsiner og annet smårusk fra nede på hjørnet, som hjemsøkte vårt land (og til en viss grad kanskje fortsetter å gjøre det).) Selv synes jeg stort sett at været og årstidene er noe herk. Jeg finner det bare banalt i september, når bienes «hundrevis av gullaktige insektkropper» forlater rododendronen og rosene etter å ha sugd dem tomme, for å gi seg i kast med å drikke saften av høstplommene, eller når fuglene kommer tilbake om våren; og jeg finner meg verken til rette i somrenes ulidelige hete eller vintrenes klin gærne kulde. Allikevel kommer jeg til å tenke på det trettiførste zuihitsu (kortessay) i Kenkōs Tsurezuregusa:

One morning after a pleasant fall of snow I sent a letter to someone with whom I had business, but failed to mention the snow. The reply was amusing: «Do you suppose that I shall take any notice of what someone says who is so perverse that he writes a letter without a word of enquiry about how I am enjoying the snow? I am most disappointed in you.» Now that the author of that letter is dead, even so trivial an incident sticks in my mind.2

Tja. Det er ikke særlig betimelig å komme trekkende med dette nå. Redaktøren kommer til å rynke på nesen, jeg burde heller komme til saken osv.

Min fornemmelse for litteraturens tvingende nødvendighet (som preget det jeg skrev i tenårene) har under årenes løp sluppet taket mer og mer, sikkert ettersom jeg nå må tjene til livets opphold ved å skrive, slik at litteraturen har blitt knyttet til penger, noe skittent. Men jeg tror helt sikkert man kan overveldes av den samme følelsen av nødvendighet flere ganger gjennom et liv eller ganske enkelt gå inn i nye faser i forholdet til sitt eget kunstneriske arbeid. I gode skriveperioder er man i hvert fall som en autist. Så mye tankekraft, som man kunne vendt utover mot verden, for å prøve å gjøre den til et bedre sted (er det det vi prøver på?), må vendes innover mot tankens dunkle universer, det ennå uskrevne, som oftest noe hemmelig, uforløst.

Selv tror jeg verken det er mulig å lage perfekt kunst eller leve et perfekt liv. Men jeg ligger forut for hva jeg har å si. Jeg får komme tilbake til dette.

Dagen, altså: Jeg har fått meg en fast gåtur, fra hjemmet til kontoret. Veien går blant annet gjennom det uflidde grøntområdet bak den nedlagte flyplassen, som var nazistenes hovedflyplass under krigen, og senere ble hovedåren i de alliertes luftbro inn i Berlin. Jeg entrer som vanlig gjennom et hull i gjerdet på sørsiden av området, og tar snart av fra gjørmestien som områdets diverse passerende har tråkket opp, svinger inn forbi et overgrodd signaltårn med istykkerslåtte spotlights, gjennom feltet med mistenkelig mange hull, kanskje spor etter en tidligere grevlingbestand. Hvis været er pent, kan man treffe på barn som setter opp drager, men i dag er det allerede sent på ettermiddagen når jeg skrår over plassen, og det er bare hundeeiere som møter meg på min vei til den andre enden av området, hvor noen har vært behjelpelig nok til å bygge en liten trapp av gateheller og murstein opp den avsatsen jeg tidligere måtte klatre opp på og hoppe ned fra, når jeg tok denne snarveien i den ene eller den andre retningen. Etter trappa følger jeg noen smågater for å komme til kontoret, akkurat i dag i den hensikt å skrive en artikkel som tidsskriftet Vagant har bestilt, om Tomas Espedal, i forbindelse med den nylig utgitte boka Imot kunsten, en slags slektsroman, men som fortelles i rykk og napp og stadig kryssklippes til et metanivå hvor fortelleren Tomas Espedal, som er den sentrale knuten i familiekrønikens floke (midt mellom foreldrene og besteforeldrene, som det fortelles om, ogdatteren, som det ties om), sliter med å forene sin skriving med hverdagens tragedier, mirakler og krav.

Stadig melder spørsmålet seg: Er dette ironi? Har jeg forstått dette med familien? På et gatehjørne mellom grøntområdet og kontoret ligger et kasino, som uheldigvis har blitt nedlagt etter at det skjedde et drap der for et års tid siden. En ung mann som nektet å gå da det var stengetid, stakk ned servitrisen og tømte kassaapparatet. Så den er mørk og lukket, den verden som utloves av de sotete rutenes fargerike reklamebilder, med gullpengefylte gryter, flygende kort og terninger, irske nisser og det som i heraldikken ville betegnes som en «avrevet» (siden kroppsdelen ikke sitter fast til noen kropp, og bruddet eller riftet er ujevnt, i motsetning til det helt rene snittet som kjennetegner en «avkappet») hånd. Det ligger riktignok et åpent spillelokale i nærheten. Jeg behøver bare å skrå tvert til høyre og følge hovedgaten i en halv kilometer, men som regel motstår jeg fristelsen til å ta meg turen og parkere meg foran en av de lysglade spilleautomatene, med en drambuie i venstre hånd og høyre hånd i sin faste posisjon over automatens betjeningsknapper. Men det hender at jeg på veien hjem går den omveien, det er sikkert ingen som merker noen forskjell.

Så jeg går forbi. Og når jeg runder det hjørnet, tenker jeg: Jeg blir støtt av Tomas Espedals borgerlige syn på familien! Fordi jeg kan relatere til det. Slik salmeversene: «Slekter skal komme, slekter skal henrulle» alltid har vekket en sitrende blodsbevissthet i meg, helt siden jeg var barn, men senere også har begynt å vekke selvforakt, ettersom jeg har gjennomskuet familiens repressive mekanismer, slik at det straks melder seg sinnbilder av meg selv hvor jeg lar Norgesflaggets kristenkors vaie fritt i de nordiske vinder. For Norge, fædres kjæmpeland! Men kan fascinasjonen for familien også bunne i den nærmest totale ekstasen man kan oppleve ved tanken på et individ og den uendelig lille sannsynligheten for at alle begivenheter i universet skulle lede til at akkurat dét mennesket ble født, en tanke som avler nettopp innsikt om ens egne historiske og biofysiske betingelser (selv om det er lite marxistisk analyse å spore i Espedals sammenlikninger mellom skriving og fabrikkjobb; farens arbeiderklassebakgrunn munner snarere ut i verdikonservativ nysosialdemokratisme, vedheftet ideer som at arbeidet adler mannen (om arbeidet enn måtte være noe så lite mandig som å sitte og beskrive blomster: «Man forsøker å gjenskape en vanlig dag, bruker sine krefter på å beskrive en helt vanlig dag, men klarer det ikke.» Og selvfølgelig er det noe umulig, det virvaret av tanker som er selv et eneste minutt, er umulig å følge med språket. Kontemplativ ro opplever bare den som tømmer seg for tanker. Den som fordyper seg i sine egne tanker, opplever kontemplativ uro.))? Jeg frydes jo spesielt over anekdoter (enskjønt tidvis grusomme) om mine forforeldres mummitrolske eventyr, men grøsser også over å være i direkte avstamning fra en mann som satt på direktørkontorene under Menstadslaget og var medlem av NS. Endelig har til og med jeg skjønt at blod er tykkere enn vann, og det er den samme betingelsesløse kjærligheten som fikk meg til å forstå dette, som gjør det tvingende nødvendig for meg å lære min sønn opp til å hate sin far og sin mor, om jeg så må banke det inn i ham. ((Assosiasjon:) Jeg pratet med en mor om de forferdelige fantasiene hun hadde hatt under sønnens oppvekst, visjoner hvor han for eksempel falt og spiddet hjernen gjennom øyet på en blyant, eller som når en skreddersaks på bordet gir deg det plutselige innfall at det ville vært svært lett å klippe av de spinkle lemmene. Slike fantasier melder seg særlig hos mødre, blant annet på grunn av hormonelle forandringer, og hos noen kan det slå ut i (diagnostisert) psykotiske mønstre – så det er kanskje ikke helt det samme med tilfeller som her forleden dag, da jeg plutselig fikk lyst til å kyle sønnen min i veggen så skallen sprakk, et øyeblikk etter at han hadde bitt meg til blods i nesa.)

Jeg legger det stengte kasinoet bak meg, og vel fremme på kontoret slår jeg opp på måfå i Espedals bok og ser ordet «Proust» skrevet med blyantstreker ved siden av formuleringen: «I lang tid hadde jeg ikke noe annet ønske enn å gå tidlig til sengs og bli liggende,» og litt lenger nede: «antiproust» skriblet ved siden av fortsettelsen: «Men det var ikke tid til noe sånt, det var så mye som skulle gjøres; huset skulle holdes i stand, en tenåring og hennes far; jeg laget mat og vasket klær, gjorde innkjøp og arbeidet i huset, [osv.]» Egentlig er dette en beskrivelse av tiden etter at fortelleren har mistet sitt barns mor. Assosiasjonen til Proust er altså ufrivillig, og den skyldes ikke bare Espedals parafrase av den berømte åpningssetningen i På sporet av den tapte tid, men også, på en meget ubehagelig måte, omtalen boka fikk i Morgenbladet. Takk skal du ha, Bernhard Ellefsen, som i din anmeldelse (og stikk i strid med hva du (tidligere, under dusjen) hadde antydet at du ville skrive om boka) på død og liv måtte komme trekkende med Virginia Woolfs A Room of One’s Own, slik at jeg kom til å tenke på hennes påstand om at Proust som forfatter er «wholly androgynous, if not perhaps a little too much of a woman», siden fortelleren iImot kunsten ikke går tilbake for å påpeke at han gjerne ville skrive som en kvinne – når både mora og kona dør, bytter han rent faktisk kjønn i teksten, for å fylle tomrommet, han blir til en kvinne, men i form av en morsfigur som først og fremst kjennetegnes av at hun vasker og steller i huset, slik at bokas freudiansk transseksuelle gimmick ender opp som en selvbekreftende sementering av nettopp det heteronormative kjønnsrollemønsteret Woolf vil til livs i sitt politiske essay, noe som får meg til å føle meg mer som en mann enn jeg kan like, her jeg sitter på mitt lille kontor og lengter etter spillebulene på Hermannstraße.

Og sittende her, med denne dobbeltsiden oppslått foran meg, mine banale «Proust» og «antiproust», svimler det for meg, jeg er bare litt sliten og sulten, det svartner for øynene og plutselig husker jeg noe, om det nå er et minne, det kan også være et løsrevet glimt fra en drøm. Men jeg husker aldri drømmene mine, og i så fall bare i slike fragmenter, kanskje det var derfor jeg begynte å skrive. Det jeg husker, er at jeg satt og ga sønnen min aftensmat, grøt fra en plastbolle med froskefotformede sugekoppben, og plutselig så jeg en stor, svart brodd som hang i lufta, i synsfeltet mellom meg og maten. Jeg lurte på om det er slik det føles å ha begynnende stær på øyet, og slik jeg husker det, ble jeg overbevist om at dette var noe giftig svart. Men jeg bare fortsetter å mate barnet mitt, later som ingen ting. «Overbevist i ånden,» men uten å la meg skremme, eller bryr jeg meg simpelthen ikke, jeg husker ikke, fører jeg skjeen med grøt gjennom denne lutter kranke hildringen, igjen og igjen, mens jeg tenker: Splinten i din nestes øye, bjelken i ditt eget; splinten i din nestes øye, bjelken i ditt eget.

 

  1. Åpningssitatet er hentet fra første bind av Marcel Prousts À la recherche du temps perdu, og kan oversettes med: «… slik et hvitglødende legeme som føres mot en våt gjenstand, aldri vil komme i kontakt med dens fuktighet, fordi det omgir seg med en fordampningssone.»
  2. Sitatet fra Kenkōs Tsurezuregusa (som ble skrevet i Japan på 1330-tallet) er hentet fra Donald Keenes oversettelse Essays in Idleness: the Tsurezuregusa of Kenkō (1981).
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.