Introduksjon til Peter Sloterdijks Gudsiver.

Gud er død
«At bekjennende gudsfornektere kan duperes av egen iver,» skriver Peter Sloterdijk, «viser tilfellet Dawkins, hvis bok Gud – en vrangforestilling (2007) reiser et minnesmerke over den anglikanske ateismens uforgjengelige overfladiskhet».

Nietzsches ikoniske opprop om Guds bortgang har de siste par årene fått mange nye underskrifter: Den nevnte biologen Richard Dawkins, filosofen Michel Onfray og vitenskapsjournalisten Christopher Hitchens har skrevet forførende kassasuksesser om emnet og satt gemyttene i kok i USA og Europa. Sloterdijk tar riktignok ikke Gud i forsvar mot bestsellere, men maner alleivrende kollektiver – religiøse og antireligiøse – til å bli disiplinerte partier i sivilsamfunnet. Det er nok en av grunnene til at Gudsiver har vært med på å sette fart i den tyske religionsdebatten: «Ny-ateister, kulturkjempere og teologer fører plutselig strid à la 1800-tallet,» observerer det ledende kulturtidsskriftet Cicero – Magazin für politische Kultur (januar 2008).

På parti med Gud
Sloterdijk viser at gudsiveren tar sitt logiske utgangspunkt i et «enten uten eller»: Nedtellingen til én, til den finale sum, refererer på samme tid til de troendes ekstatiske iver etter tjeneste for Gud og til Guds egen iver, slik den er bokført i de hellige skrifter. En slik iver skyr uklare linjer, noe som blant annet forklarer hvorfor kjetteren alltid straffes hardere enn hedningen. Hedningen er tross alt en en klart definert og oversiktlig størrelse. Rousseausreligion civile, den militante menneskehetsflørt som sto fadder for kommunismen («den fjerde monoteisme» i Sloterdijks sjargong), skiller seg derfor ikke merkbart fra de klassiske monoteismene, skal vi tro den tyske filosofen. Det handler om å gjøre Gud eller ideen til lags. Religiøs iver og politisk iver deler derfor den samme «psykodynamiske» beveggrunn og bestemmelse: Den som ganske enkelt ivrer mest for saken, som skiller klarest mellom forbundsfelle og fiende, og som ikke skyr noe middel for å føre og fabrikkere lojalitetsbevis, den holder støest kurs mot nåden – om den er Guds eller partiets.

Hevnforskyvende etikk
Den britiske filosofen John Gray tok i The Guardian i mars 20081 for seg ensemblet av populære religionskritikere og slo fast at det kun er den franske forfatter Michel Onfray som fortjener ståkarakter, mye fordi han er «den eneste som tar utgangspunkt i Nietzsche». Onfrays Traité d’athéologie : Physique de la métaphysique (2005, engelsk oversettelse som Atheist Manifesto: The Case Against Christianity, Judaism, and Islam, 2007) skal overgå alt engelskspråklige forfattere har publisert innenfor emnet, ikke minst fordi Onfray eier selvironi og i militante ateister gjenkjenner «karikaturer av geistlige». Gray kan ikke ha lest Sloterdijk. Sistnevnte – han er bekjennende nietzscheaner – trekker flere steder veksler på Zarathustras «femte evangelium», og gjør det på ett punkt bedre enn ressentimentetsanalytikeren Nietzsche, fordi han i kristendommen ikke bare ser de tilkortkomnes hevn, men snarere en «hevnforskyvningens etikk», som jo i seg selv må sies å være sivilisasjonsfremmende. Hevnbegjæret sources ut til det hinsidige og uskadeliggjøres dermed for en stor del. Bibelens formaning om at de første skal bli de siste og at hver og en skal få som fortjent har en gruppestabiliserende effekt det er vanskelig å neglisjere.

Enten eller
Sloterdijk observerer den kristne gudsivers første begrepsliggjøring i Augustins predestinasjonsmetafysikk: I følge denne læren har kun et forsvinnende fåtall mennesker frelse i utsikt, og bare den som måtte makte steget fra å skjelve til å ivre, kan ane et håp overhodet. Augustins enten eller ble som kjent myknet opp med innføringen av skjærsilden. Denne institusjonen ble lagt ned igjen av Luther, for «dualitetens strenge partisan» – man må iblant smile til Sloterdijks tidstranscenderende prosa – «utsto ikke den tredje veis modernitet». På dette tidspunkt hadde islam allerede foretatt sin dramatiske vending fra et åndelig og territorialt seierstog til en «krenkelseshistorie uten ende». Jødedommen leser Sloterdijk som en historisk «geriljabevegelse», som triumferende bokfører sine stadige «ikke-nederlag» og som i sine store tap leser den lille rest som gevinst. Dette er kjennetegn ved ”de tre monoteismers kamp”, som undertittelen til boken lyder.

Bevissthetsoverskudd
Gud er ikke et kompensatorisk grep i en mangelbestemt tilværelse, hevder Sloterdijk, men formuleringen av et bevissthetsoverskudd, og han lister opp en rekke «kilder til transcendens» som alle rommes i den guddommelige instans. Kondensatet av dette blomstrende fortolkningsoverskuddet må sjangerbestemmes for vår tid. Det er filosofiens og kulturvitenskapens rolle, og institusjonell utøvelse av «det vi siden Paulus kaller tro» blir akseptabel først når religionene forstår seg som selvreflekterende ritualfellesskap. Man måtte altså se for seg en religion som går i forbund med den sekulære sivilisasjon, som firer på absolutistiske gyldighetskrav, som omformulerer seg til en slags autonom sektor av kulturvitenskapen, og som vender seg bort fra «hinsidighetsfurore» og trangen til bokstavelighet. De religiøse energier må vendes til forsvar for det sekulære samfunn, men uten at prisen er en Gud som går tapt:

Siviliseringen av monoteismene vil være avsluttet så snart menneskene begynner å skamme seg over enkelte ytringer hos sine guder, ord som ulykkelig nok ble festet til skrift, på samme måte som de skammer seg over opptrinnene til en stort sett veldig hyggelig, men langsint bestefar, som man ikke lenger slipper ut i det offentlige uten verge.

 

Gud og mennesker til lags
En religion som melder seg i «siviliseringsprosjektets» tjeneste og som forstår seg som et ektefødt barn av den «postmonoteistiske visdomskultur» kan ikke «gjøre Gud til lags». Monoteismenes vesen kommer i følge Sloterdijk nemlig aller klarest til uttrykk i de ivrendes evne til å gjøre seg forhatt blant menneskene: «En populær monoteisme er en selvmotsigelse,» slår han fast og trekker frem Gotthold Lessings ringparabel, som nøkkelen til et sivilisatoriske perspektivskifte for religionene:

Lessing lar muslimske Saladin forhøre seg hos den jødiske vismann Nathan om hvilken religion som er den beste. Vismannen svarer med en parabel om en mann som eide en magisk ring og hadde tre sønner. Ringen gjorde at eieren ble «Gud og menneskene til lags», og den skulle i hver generasjon arves av den «kjæreste sønnen». Da alle tre sønner var ham like kjære, lot faren en «kunstner» lage to identiske kopier. Han ga så hver sønn hver sin ring og døde. Sønnene tilkalte en dommer i saken, men denne kunne bare henvise til en senere kollega som om tusen år vil kalle partene inn igjen og bestemme hvilken ring som er den riktige. For å bevise den egne ringens originalitet ville altså alle de tre sønnene måtte gjøre seg forlikt med menneskene.

Sloterdijk priser parabelen, som «i sin fullendte postmodernitet» forener pluralismens primat, etterlikningens relativering, sannhetsspørsmålets praktiske suspendering, den siviliserende skepsis og omstillingen fra årsak til virkning. Og den fjerne dommerkollega, en ganske annen Gud, vil være et produkt av de tre ringfamiliers sivilisering.

Opplysningsprosjektet drives med nødvendighet også av en «fundamentalistisk-universalistisk dynamikk», påpeker Sloterdijk, men det begrenses ikke til en «ren universalisering av en kultur» nettopp ved at det stadig befinner seg i en «selvprøvingens og selvlutringens prosess». Dette er den uomgjengelige forskjell mellom en sivilisatorisk prosess og en «simpel allmenngjøring av en kulturell eller religiøs norm med voldsmidler».

Religiøs merverdi
Sloterdijk trer i skarp kontrast til Christopher Hitchens, som med sin God is not Great (2007) kaller til universell ikonoklasme mot ethvert religiøst motiv og fastslår at «religion forgifter alt». Angsten for religiøsitet (den kan som kjent være like uforsonlig som bokstavtroen) må ikke få blokkere for den inspirerende religiøse energi og for religionenes iboende viten, tankegods som, når det frikjøpes fra bokstavtvangens arrest, gir moralsk avkastning og filosofisk merverdi og utvider det interkulturelle tilfanget av moralsk-intellektuelle ressurser.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.