Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Hvordan venstresiden vinner

KOMMENTAR. Kombinasjonen av grasrotaktivisme og prinsippfaste politikere uten rike onkler i ryggen kan oppnå store ting. Tenk om vi i Europa følger etter.

Bernie Sanders ledet lenge demokratenes primærvalg i USA. Nå har han blitt tatt igjen av konkurrenten Joe Biden. Foto: Gage Skidmore (CC BY-SA 2.0)

«How we win: expand electorate, pay attention to base.»

På denne måten oppsummerte den amerikanske politikeren Pramila Jayapal oppskriften til Bernie Sanders-kampanjen etter Demokratenes nominasjonsvalgkamp i Iowa i februar. Det var et valg der det totale antallet deltakere sto nokså stille sammenliknet med for fire år siden, men hvor antallet deltakere under 25 år steg med utrolige 65 prosent. Sanders-bevegelsen, som fikk flere av disse stemmene enn de tre neste kandidatene sammenlagt, illustrerer to forhold: For det første at kombinasjonen av grasrotaktivisme og prinsippfaste politikere uten rike onkler i ryggen kan oppnå store ting. For det andre at målet om å «utvide velgerbasen» kun er en betinget suksess, så lenge den bare mobiliserer de unge og radikale.

Om man ikke skal nøye seg med framgang, men også vinne kampen om den politiske makta, må strategien for å utvide velgergrunnlaget inkludere folk i alle aldre, som av ulike grunner har sluttet å stemme. Det er lettere sagt enn gjort. Som Lewis Goodall påpeker i boka Left for Dead? (William Collins, 2018), tiltok det britiske Labour-partiets frakopling fra tradisjonelle arbeiderklassevelgere under lederskapet til Jeremy Corbyn. Det skjedde til tross for hans uttalte ønske om å vende tilbake til partiets arbeiderklasserøtter. Nå skyldes arbeiderklassens årelange flukt fra Labour flere forhold. Avskallingen ved det siste valget skyldtes særlig den manglende respekten for folkeavstemningsresultatet, og det store Brexit-gapet mellom unge «remain»-velgere i storbyene og «leave»-tilhengere i tidligere røde bastioner. Uansett har Goodall et poeng når han påpeker at «Middle-class graduates are now to Labour what pensioners are to the Conservatives».

Thomas Piketty har vist hvordan venstresida gradvis har gått fra å representere småfolk og arbeidere, til å jakte på stemmer fra dem med lengre utdanning. Han kaller det en bevegelse fra et klassebasert partisystem til et «flerelitesystem», der kampen mellom venstre- og høyrepartier er erstattet av en strid mellom to eliter: En elite med lang utdanning og høy inntekt, og en med høy inntekt og stor formue. Mens høyresida fortsatt representerer «handelsfolket», representerer de tidligere venstresidepartiene det Piketty kaller «brahmanene»: Et slags moderne presteskap som hevder å forvalte fornuften og sannheten, og som er alliert med og avhengig av støtte fra grupper som lever helt fint med at klasseforskjellene øker – blant annet fordi det innebærer billigere tjenester.

Dette er et velgergrunnlag sosialdemokratene selv har valgt: Når arbeiderklassen vinket farvel, var det etter en brutal avskjedshilsen fra de sosialdemokratiske partiene. Da Tony Blair sammen med den daværende tyske kansleren Gerhard Schröder i 1999 tok til orde for å deregulere arbeidsmarkedet og legge til rette for mer lavlønnsarbeid i tjenestesektoren, og utropte dette til sosialdemokratiets «tredje vei», var det begynnelsen på en internasjonal bølge av deregulering, som siden ble fulgt opp av blant andre «sosialistene» Hollande og Valls i Frankrike, og sentrumspopulisten Matteo Renzi i Italia. For mange av de tidligere kjernevelgerne har resultatet vært like forutsigbart som det har vært brutalt. Arbeiderbevegelsens historiske seire, som lønninger man kan leve av og arbeidsdager av en lengde man kan leve med, er blitt en utopi det er enklere å frammane minnene om, enn det er å forestille seg at kan bli en realitet i morgen.

Da sosialdemokratiet for om lag hundre år siden kjempet gjennom åttetimersdagen, var det midt i en fase der de utviklet seg fra å være arbeiderpartier til å bli folkepartier. Det var en avgjørende forutsetning for å kunne vinne flertall og politisk makt. Om de skal klare det kunststykket på ny, må de igjen organisere, representere og føre en politikk for dem som er avhengige av sterke fellesskap og solidariske bånd for å leve gode liv i en kapitalistisk markedsøkonomi. Skal man være et folkeparti, må man først være et arbeiderparti: Mange av de gruppene som ble trukket til de sosialdemokratiske massepartiene i Nord-Europa og til kommunistpartiene i Sør-Europa, opplevde nettopp forankringen i arbeiderklassen som tiltrekkende.

Ungdomsbevegelsen som i åpen konfrontasjon med demokratenes etablissement nå har brakt kandidater som Alexandria Ocasio-Cortez, Elizabeth Warren og Bernie Sanders opp og fram, ser ut til å skjønne dette: Den røde tråden som binder koalisjonene deres sammen er ikke minoritetsspørsmål, men majoritetsspørsmål; de forsøker etter beste evne å mobilisere på grunnlag av klassespørsmål og økonomiske interesser, rundt kandidater de føler er til å stole på. Jeg håper de vil lykkes, og at vi i Europa følger etter.

Denne teksten er et bidrag i en enquête om sosialdemokratiets krise og fremtid fra neste nummer av Vagant. Teksten ble skrevet etter de første to primærvalgene i Iowa og New Hampshire.

Jonas Bals

Jonas Bals

Jonas Bals, f. 1977, malersvenn, historiker, rådgiver i LO og spaltist i Klassekampen.