Bernard Stiegler in memoriam

Den franske filosofen Bernard Stiegler forsto at man ikke kan snakke om mennesket uten å snakke om teknologi. Han døde forrige uke, 68 år gammel.

Bernard Stiegler
Foto: Foto: (CC BY-SA 4.0)

Hans øjne kunne lyne

ELVIRA HØJBERG

Tidlig far, jazzklubejer, bankrøver, fængslet, acid-head, doctor, professor, institutleder, berømt filosof. Jeg mødte Bernard Stiegler i januar, og gennem tilfældigheder kom jeg til at arbejde for ham. Hvordan dette gik til, er ikke det vigtige her. Det vigtige er, hvordan et menneske på kort tid kan indtage dit sind og for altid rykke dit perspektiv. Spørgsmålet er, hvordan en sådan smittekraft kan bevares, kan sprede sig og leve videre, når kilden til smitten ikke længere eksisterer. Siden sidste torsdag, da en kollega ringede og med en stille og bestemt stemme meddelte hans død, er det spørgsmålet, jeg har stillet mig selv. 

Hvem var Bernard Stiegler? Bernard Stiegler blev født i 1952, var 68’er-aktivist, sidenhen kriminel, sidenhen elev af Derrida, sidenhen en offentlig figur, un intellectuel. Han underviste i Frankrig, USA og Kina og forfattede mere end 30 bøger, cirka én hvert år siden han afleverede sin doktordisputats i 1993. Jeg kendte ham ikke godt, vi var ikke venner, men man skulle ikke kende ham godt for at mærke personligheden Bernard –Bernard, der åbnede døren og indtog rummet. Han jonglerede ubesværet mellem Platon, Heidegger, Adorno, græsk mytologi, jazz, historier om sin søn og om sin bedstemor. Han var gavmild, han lyttede: til studerende, til mødre, til virksomhedsledere. Han lyttede virkelig. Han citerede dem, han ville gerne arbejde med dem. Han arbejdede så sindssygt meget, han var utrættelig. Bernard var på mange måder sit arbejde. Han var disciplineret, hård. Hans øjne kunne lyne, de kunne slå ihjel, men når han smilte, håbede alle i rummet, at hans blik ville lande på dem. Man ville gerne ses af ham, han så så skarpt. Han kunne være uretfærdig, en tyran nogle gange, han var et menneske, og gud hvor han kæmpede, det menneske. Det skulle man ikke tæt på for at se. 

Lige så stædig, som hans sind kunne være, lige så smidig var hans tanke. Bernard lærte mig, at der er systemer og mekanismer som, når de pålægges oppefra, uden refleksion eller omsorg, kan smadre individer, samfund, økosystemer, viden; som, når de artikuleres kritisk, dynamisk – mellem teori og praktik – driver os, udfordrer os, skaber fremdrift og intelligens. Han vendte alt på hovedet, krængede koncepter op – i hurtige bevægelser. Ofte var det først bagefter, når støvet havde lagt sig, at man fattede nuancerne, der så sikkert var blevet lagt ud foran én, at ens egen hjerne kunne følge med. Det var dér man tænkte, at man måske var vidne til et geni. 

Hvordan siger man godt og ondt på samme tid? Bernard kunne sige det, han sagde Pharmakon. Han brugte dette begreb til at beskrive teknologi – filosofiens blinde punkt, som han ville sige – men også tekst, kommunikation, design, politik og autoritet. Bernard ville diskutere, hvordan vi bruger de redskaber, vi har til rådighed. De er farlige, sagde han; de er nødvendige, sagde han i samme sætning. Han var ikke interesseret i essens, men i hvordan subjekter og objekter svirvler ind og ud af hinanden, hvordan de mærker og skaber hinanden. 

Internation var et af de sidste projekter, han søsatte, i november 2018. Internation tager sine teser fra det kollektive værk Bifurquer (2020), et godt sted at starte, hvis man skal læse Bernard – Bernard, som han tænkte i de sidste måneder af sit liv. Det er en bog for dem, der leder efter svar og hverken finder disse på venstre- eller højrefløjen. Dem, der læser Marx, men synes at en marxistisk analyse bliver nødt til at tage højde for den tredje industrielle revolution. Dem, der synes vi bliver nødt til at snakke om marketing. Dem, der læser Foucault, men mener, at institutioner står for mere end undertrykkelse. Dem, der læser Derrida, men tror, at mening er mere end ord. Dem, der ikke synes, vi kan snakke om økologi uden at snakke om produktion, om omsorg uden disciplin, om menneskelighed uden at snakke om teknologi.

Elvira Højberg arbejder for l’Institut de recherche et d’innovation. Bor i Paris. 


Tenkningens vågestykke

MATS ANDREAS NIELSEN

På midten av 1800-tallet skrev den tyske filosofen Ernst Kapp, som hadde tatt jobb som telegrafutbygger i Texas, i et brev til en nær venn på kontinentet at eksilet tvang ham til å bytte ut sin kjente penn med en heller ukjent spade. Over hundre år senere drømte Bernard Stiegler, en annen teknologifilosofisk pioner, om å kombinere kritisk analyse og spekulasjon med teknisk innsikt og kyndighet. For Stiegler gikk utarbeidelsen av kritisk teori hånd i hånd med utviklingen av kritiske redskaper. Aktivisme og forskning gled over i hverandre ved de mange instituttene og skolene han ikke bare kom med vitale bidrag til, men ledet og stiftet. 

Ved å bringe teknologer og humanister sammen i felles prosjekter – innen økonomi, utdanning og miljøaktivisme – fungerte Stiegler som brobygger for forskere og banebryter for tverrfaglighet. I krysningspunktene mellom informatikk og sosiologi, estetikk og psykoanalytisk teori, teknologi og filosofi, satte Stieglers praksis som evig eksperimenterende amatør idealene for åpen forskning ut i live. Tenkning var for ham et vågestykke. Etter et eventyrlig liv viet til filosofien, kunsten og politikken har denne håndverkeren – som inspirerte meg og tusenvis av andre til å tenke nytt om forholdet mellom menneske og teknikk – nå lagt ned sine verktøy for siste gang. 

Hans filosofiske løpebane startet i en fengselscelle utenfor Toulouse på slutten av 1970-tallet. Etter å ha blitt nektet mer kreditt hadde Stiegler begått en serie væpnende bankran for å dekke driftsomkostningene til sitt første hjertebarn, en lokal jazzkafé. Under utførelsen av det fjerde ranet ble Stiegler, 26 år gammel og allerede familiefar, fersket av en tilfeldig politipatrulje. En god advokat og et inngrep fra hans nære venn, jazzentusiast og filosofiprofessor Gérard Granel, resulterte i en mild dom og en ny livsvei. Ti år etter at Stiegler hadde hoppet av videregående til fordel for barrikadene og det franske kommunistpartiet, fullførte han sitt baccalauréat, og under Granels veiledning påbegynte han et fjernstudium i filosofi. Studier av Platons dialoger, som beskrevet i Passer à l’acte fra 2003, ledet bankraneren ut av hulen til filosofien. 

Etter løslatelsen i 1983 ble isolasjonen i fengselscellen avløst av en kometkarriere i det intellektuelle Paris, først som student under Jean-François Lyotard og siden med Jacques Derrida som mentor og døråpner. Collège international de philosophie, stiftet av blant andre Derrida i 1983, ble Stieglers første akademiske arbeidsplass. Stiegler førte ånden herfra videre gjennom sitt nær førtiårige virke som filosof, institusjonsbygger og aktivist – med vekt på spørsmål om teknikken. Som sønn av en radiotekniker (og en bankansatt mor!) var det ikke overraskende at nettopp teknikken kom til å utgjøre omdreiningspunktet for Stieglers omfattende kritikk av filosofiens historie. Kritikken utviklet Stiegler under tiden som professor ved Université de Technologie de Compiègne – en av tre tekniske høyskoler for ingeniører i Frankrike. I 1988 organiserte han utstillingen «Mémoires du futur» ved Pompidou-senteret, en annen sentral institusjon i Stieglers karriere. Utstillingens tema – hukommelsens teknologiske historie – er nært knyttet til doktoravhandlingen han forsvarte ved École des hautes études en sciences sociales i 1993, og senere utbroderte i sin første og mest kjente bokserie, Technique et le temps.

Dette er Stieglers ufullendte hovedverk, utgitt i tre bind fra 1994 til 2001. I kritiske dialoger med Martin Heidegger, paleoantropologen André Leroi-Gourhan og teknologifilosofen Gilbert Simondon utfordrer Stiegler her filosofiens grunnleggende skille mellom epistēmē og tékhnē, filosof og tekniker, hode og hånd. Teknikken er det utenkte, det som glemmes og undertrykkes, hevder Stiegler i første bind, La faute d’Épiméthée. I filosofien er teknikken blitt betraktet som et tillegg, noe uvesentlig. Dermed er betydningen av det tekniske for den menneskelige eksistensform blitt underkjent. Mot dette hevdet Stiegler at mennesket og teknikken er forbundet ved sin genese. Ved siden av det genetiske og det epigenetiske utgjør teknikken ifølge Stiegler et tredje, materielt og eksternt minne for menneskenes tilkomsthistorie. Med Leroi-Gourhan skisserte Stiegler en teknisk evolusjon, der mennesket, oppfunnet av sine egne oppfinnelser, er mer enn et rent natur- eller kulturvesen. Mennesker er altså ikke selvtilstrekkelige, men grunnleggende formet av sine proteser, det vil si ulike tekniske objekter.

Seriens andre bind, La désorientation (1996), fortsetter prosjektet ved å rette oppmerksomheten mot hvordan tekniske medier, slik som fonografen, båndopptakeren og mp3-filen, endrer vår erfaring av tid. Opplevelsen av temporale objekter, slik som en melodi, påvirkes av nye minneteknologier. For Stiegler er det objektive, eksterne og materielle sammenvevd med det subjektive, indre og mentale. Bevisstheten er kinematografisk og verden anskueliggjøres, lik en film, som en strøm av temporale elementer organisert i montasjeform. Dette er refrenget i Le temps du cinéma et la question du mal-être (2001), seriens tredje og dessverre siste bind.

Bevissthet, hukommelse, ja, selv tiden er mediert av verktøyene – teknologiene – vi omgir oss med, minnet Stiegler oss om. «Et verktøy er før noe annet et minne,» står det i første bind av Technique et le temps. Kun med tekniske midler kan kulturens hukommelse bevares og avleses på tvers av generasjonene. Stiegler forsøkte å formidle mellom nasjoner og generasjoner, disipliner og tradisjoner, borgere og teknologiforetak, for å motvirke forfall gjennom nyskaping, teknisk så vel som begrepslig. Minnene – begrepene, teoriene og initiativene – Stiegler etterlater oss, er også verktøy som føres videre av en ny generasjon håndverkere, som han selv var med på å kultivere frem og organisere.

Mats Andreas Nielsen (f. 1991) er foreleser i filosofi og skribent. Bor i Barcelona.


Livet er et mirakel

ANDERS DUNKER

Jeg syntes jeg nettopp hadde oppdaget Bernard Stiegler. Jeg hadde opplevd gleden ved ikke bare å finne en spennende filosof, men en venn i tenkningen. Han gled helt uventet inn i drømmene mine, slik folk gjør når de berører en. Nå er han plutselig borte, og jeg sørger like uventet. Blant alt han etterlater oss, er dette det viktigste for meg: et levende og livgivende bilde av hva det vil si å være filosof i vår tid.

Når Stiegler snakket om filosofiens vesen, snakket han gjerne i samme åndedrag om nihilismen. Han så ikke nihilismen som en meningskrise eller verdikrise, men som en mulig verdensskjebne. Hvis alt går sin skjeve gang – slik det gjerne gjør for et menneske når det lever tankeløst –, bærer det galt av sted. Nihilismen er likegyldighet overfor livet, som viser seg i mangel på overveielse. Tankeløsheten finnes ikke bare i resignasjonen overfor de destruktive vanenes automatikk, men finner sin reneste form i algoritmenes automatisering av livet. Motstykket til en verden som går mot ødeleggelse på autopilot, finnes ikke i vage meningsbegreper eller uklare spirituelle verdier, men i omtenksomhet og oppmerksomhet – i anvendt kunnskap og en praktisk omtanke for livet. Ut av industrisamfunnet slik Stiegler skildrer det, vokser kreftene som ødelegger og tapper verden for liv. 

Vår søken etter kunnskap og innsikt er en kamp mot blinde krefter som opptrer som en slags dødsdrift i og utenfor mennesket. Med bakgrunn i sin egen desperasjon som bankraner og siden som insatt, interesserte Stiegler seg for dem som er presset til de ytterste randsonene i sin reaksjon overfor samfunnet og verden: desperadoer, massemordere og selvmordere, anklagere, deprimerte og unge mennesker som har mistet håpet. I sin siste bok, Bifurquer, gikk han i dialog med Greta Thunberg, med hennes sinne og hennes generasjon, som ser at verden ikke blir tatt vare på, at tanker og ord ikke fører til handling.

I Stieglers brev til FNs generalsekretær António Guterres, gjengitt i Bifurquer, skriver han på vegne av et kollektiv av kunstnere, tenkere, teoretikere og forskere fra alle fagdisipliner:  

Avstanden mellom det som må gjøres og det som faktisk blir gjort, blir ofte tolket som mangel på (politisk og kollektiv) vilje og som bevis på fremveksten av (politisk og kollektiv) apati. Vi hevder at den allmenne mangelen på vilje er et symptom på en grunnleggende desorientering i møte med utfordringene som vår epoke – antropocen – stiller oss overfor. Mangelen på et filosofisk rammeverk som gjør oss i stand til virkelig å forstå disse utfordringene, står i veien for iverksettelsen av tiltak som kan snu utviklingstrekkene som truer biosfæren.

Stieglers siste bøker og foredrag kretset fremfor alt omkring entropi. Begrepet favner desintegrasjon og oppløsning på alle plan, fra biologi til økonomi, ja, alle sider av livet i antropocen. Det er en utfordring å stige inn i dette tankelandskapet. Men til tross for komplekse argumenter og subtile begrepsutlegninger, hadde Stiegler en umiddelbar evne til å kommunisere, til å dyrke filosofien som en vennskapelig kunnskapssøken.

Da jeg intervjuet ham for halvannet år siden, spurte jeg ham om ikke begreper som entropi – for ikke å nevne hans neologisme «negentropi» – var for kompliserte for folk å forstå. Han svarte at vi alltid må anta at folk er intelligente og at de har en god vilje, og forklarte: «Du skjenker en kopp te til en venn. Noen minutter senere er teen blitt kald på grunn av entropien, men kroppene deres er like varme. Livet er negentropi. Livet er et mirakel.» Han fortsatte med å si at teknologien, til tross for sine farlige sider, også er et mirakel. Et stykke kunnskap, en genial oppfinnelse, en ny måte å gjøre ting på, kan spre seg slik at det forandrer alt, slik at vi skåner livet og leder det i gode retninger. Dette er også negentropi – det motsatte av entropi.

Som enkeltmennesker er vi dømt til å bli innhentet av døden til sist, som Stiegler ble så plutselig. Men ved å søke kunnskap og visdom slik han gjorde, ved å søke teknologiens livgivende sider, kan vi som samfunn oppnå og videreføre den dyrebare egenskapen som dyr, planter og vår egen kropp har: negentropi. Et liv som ikke går sin skjeve gang mot oppløsning i blinde krefters vold, men som heller dyrker og fremelsker evnen til å leve videre. Slik åpner vi for en fremtid definert av det Stiegler kalte usannsynlige muligheter, hinsides forfallets tendens. Budskapet er en økologisk utfordring: Den eneste fremtiden for livet er den der vi fortsetter å skape mirakler.

Anders Dunker (f.1975) er skribent og oversetter. Han har gitt ut den miljøfilosofiske boken Gjenoppdagelsen av Jorden. Bor i Los Angeles. 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.