Berlusconi og den nye analfabetismen

Mario Perniola (i midten) i passiar med Arild Utaker (t.v.) og Helge Pettersen (t.h.), under en pause i et seminar på Det norske instituttet i Roma, mars 2013. Foto: Audun Lindholm.

9. januar 2018 døde den italienske filosofen Mario Perniola (f. 1941). I anledning dødsfallet bringer vi dette intervjuet, først publisert i en temaavdeling om Italia i Vagant 3/2012.

I Italia har 1968-bevegelsen vunnet frama med sine viktigste kampsaker – dessverre. Paradoksalt nok står Silvio Berlusconi som symbol på 68-ernes endelige seier.

Hvem hevder dette? Det gjør Mario Perniola, en av de mest kjente nålevende italienske filosofene. Siden 1966 har han utgitt over 20 bøker om litteratur, ritualer, seksualitet, estetikk og kommunikasjon. I det siste har han fått mye offentlig oppmerksomhet for boka Berlusconi o il ’68 realizzato («Berlusconi eller ’68 virkeliggjort»), utgitt på det Milano-baserte forlaget Mimesis i 2011.

Perniola ser flere fellestrekk mellom Berlusconi og 68-erne. Med Berlusconi har skoler og universiteter blitt bygd ned, akkurat slik 68-erne ville. Med ham har seksualiteten inntatt tv-mediene, der hvem som helst kan møte den – som opplevde vi en virkeliggjøring av psykoanalytikeren Wilhelm Reichs såkalte Sexpol, der seksualopplysningen skulle føres bort fra foreldrene og over til samfunnet. Med Berlusconi har også politikken blitt noe hvem som helst kan drive med. I boka skriver Perniola at Berlusconi utvidet programmet den franske 180o-tallspoeten Lautréamont satte for litteraturen: «Poesien bør være lagd av alle, ikke av en.» Nå gjelder dette programmet også for politikken, hevder Perniola.

Perniola er nok mest kjent for sin estetiske filosofi. I den andre boka han ga ut i fjor, Estetica contemporanea. Un panorama globale (engelsk utgave er planlagt utgitt på forlaget Continuum januar 2013: 2oth Century Aesthetics. Towards a Theory of Feeling) gir han en oversikt over estetiske teorier på 190o-tallet. Langt på vei er boka anlagt som en innføring i filosofisk estetikk, men i motsetning til mange tilsvarende utgivelser unnlater den å begrense seg til Vesten – også andre deler av verden er representert.

Sammen med Kristine Hognerud Træland møter jeg Perniola i leiligheten der han som regel arbeider, bare en kort spasertur ned fra Det norske instituttet i Roma. Træland er masterstudent i filosofi, og kontaktet filosofen på grunn av en oppgave hun skrev ved Universitetet i Bergen – siden har de blitt gode venner. Perniola er nå 71 år gammel, men framstår ungdommelig, vennlig og humørfylt. Ikke før har vi begynt å prate sammen, før han spretter opp for å hente en bok, eller for å ta kopier av en artikkel han har skrevet.

– Du er opptatt av det symbolske året 1968. Hva skjedde dette året?

– Fra og med 1968 oppsto en motkulturell bevegelse, også i Italia, ikke bare i Paris. Men der man i Frankrike fikk en universitetsreform umiddelbart, gjorde man i Italia ingenting. I stedet begynte studentene med terrorisme. Min generasjon er oppvokst med myten om revolt, om politisk vold. Den la grobunn for De røde brigader (Brigate Rosse), men også andre bevegelser.

Perniola framhever drapet på lederen for det kristendemokratiske partiet, tidligere statsminister Aldo Moro, i 1978, som kulminasjonen av dette voldelige 197o-tallet. Filosofen Antonio Negri ble beskyldt for å ha vært delaktig i mordet, og hans form for politisert filosofi står Perniola temmelig fjernt. Riktignok framhever Perniola det politisk radikale London-baserte forlaget Verso som viktig for at han selv ble internasjonalt kjent — de har oversatt en tittel av ham, Enigmas —, og han betoner at forlaget er «lite, men av høy kvalitet». Likevel aner man en kritisk distanse: Perniola omtaler forlagets profil som «venstreekstremistisk».

– Etter at boka di om Berlusconi ble utgitt, har han gått av, og Italia har fått en ny regjering, ledet av Mario Monti. Hva tenker du om den?

– Med regjeringen som ble styrt av Berlusconi, satt inkompetente politikere ved makten; med regjeringen Monti sitter ikke lenger politikere ved makten, men rene teknokrater. Det beste ville være en regjering bestående av kompetente politikere. Men dette er kanskje en utopi, for i dag lever vi i et postdemokratisk samfunn.

– Når ble samfunnet postdemokratisk?

– Omkring 1992, da ideologienes troverdighet brøt sammen.

– For demokratiet er knyttet til ideologiene?

– Ja, det vil jeg si. Etter dem har partiene blitt fotballag. Ikke de ekstremistiske partiene, kanskje, men alle de andre. Fram til 1992 var det to store partier: Det kristendemokratiske partiet, som foretrakk Atlanterhavspakten, og kommunistpartiet, som foretrakk den sovjetiske blokken. Berlusconi kom til makten i 1994, da systemet ble rystet og kommunistpartiet endret navn.

Når Perniola sier at systemet ble rystet, hentyder han ikke bare til Sovjetunionens fall og konsekvensene av det, men også til den italienske anti-korrupsjonskampanjen kjent som «Rene hender» (Mani pulite), som sjokkerte med sine avsløringer. Disse førte til at hele det italienske politiske systemet ble endret, og dermed sprakk det historisk viktige samarbeidet mellom sosialistpartiet og kristendemokratene, noe som beredte grunnen for Berlusconis maktovertakelse. Italia gikk da inn i den historisk-politiske fasen kjent som den «andre republikken». Berlusconi spilte på denne språkbruken da han gikk av høsten 2011, ved å si at Italia dermed entret den «tredje republikken». Den som overtok, var altså Mario Monti, en økonom som skal sørge for at budsjettdisiplinen overholdes.

– Hvordan påvirker den politiske situasjonen deg i ditt arbeid?

– Alle snakker nå bare om økonomi og om penger. Jeg ble oppdratt i en familie der det å snakke om penger ikke var god tone, og jeg har alltid holdt meg til det prinsippet. Om politikk snakket man, derimot, men på samme måte som man snakket om fotball, det vil si i visshet om at det virkelig viktige foregår andre steder.

– Men du er knyttet til et offentlig universitet her i Roma. Da merker du vel den nye universitetspolitikken, kjent her i landet ikke minst som «Gelmini-reformene», som du også omtaler i Berlusconi e il ’68 realizzato?

– Destabiliseringen av det moderne universitetssystemet begynte i 1968. På 197o-tallet produserte universitetssystemet terrorisme, fra venstresiden og i noe mindre grad fra høyresiden. På begynnelsen av 198o-tallet ble fagforeningene og de politiske partiene klare over denne faren, og satte i verk en reform som gjenetablerte orden. Den sikret at foreleserne kunne bygge karriere, og skapte en større åpenhet i konkurransen om stillingene. I 1996 gjennomførte venstreregjeringen en radikal reform som førte universitetene tilbake under politisk tankekontroll. Siden har situasjonen blitt gradvis verre. Gelmini-lovverket førte til ruin for det moderne systemet, det som ble oppfunnet på begynnelsen av 198o-tallet.

– Du snakker også om samfunnets «avskolering» (descolarizzazione) helt generelt. Hva innebærer dette for dagens Italia?

– Den nye kapitalismen har ikke behov for en dannet befolkning, og derfor sikter den, fra 1968 til i dag, på å ødelegge den formen for utdanning som oppsto i og med det moderne universitetet og de frie yrkene i de tre store landene på 1800-tallet: Tyskland, Frankrike og Storbritannia. I Italias tilfelle går denne nye analfabetismen i forbund med den gamle analfabetismen, som stammer fra katolisismen. Det fører til en sterk fiendtlighet i sammenstøtene mellom intelligentsiaen og kulturen for øvrig; populismen vinner fram.

– Hva er kirkens rolle i det italienske samfunnet i dag?

– Katolisismen er mer interessant i sine kulturelle aspekter enn i sine dogmatiske. For meg har katolisismen alltid vært noe eksotisk. Som Roma. En del av min familie var waldensere – de opprinnelige protestantene! Først da jeg ble omkring 35 år, begynte jeg å spørre meg hva katolisismen er for noe.

Perniola sier dette med en viss munterhet, men det er tydelig at tematikken opptar ham. Han følger opp med å fortelle historien til den katolske kirken, fra den var kritisk til Italias samling, som foregikk i perioden 1861–70, fram til den inngikk sin beryktede avtale med Mussolini i 1929. I 1947 ble så det Perniola omtaler som «kristendemokratiet» dannet.

For Perniola er det sentralt at det han kaller «den nye analfabetismen», eller den stadige degraderingen av de intellektuelle, ikke bare preger det sekulære samfunnet. Analfabetismen har også vunnet terreng innenfor den katolske kirken. Det skjedde ikke minst med pave Johannes Paul II, som Perniola henviser til med døpenavnet Wojtyla:

– Med pave Wojtyla ble teologene satt til side. Også den katolske kirken har ridd på anti-intellektualismen og populismen, og marginalisert sine intellektuelle, altså teologene, samt de som hadde kontakt med sivilsamfunnet, altså katolske filosofer, som min lærer Luigi Pareyson.

– Du mener med andre ord at den nye analfabetismen gjør at intellektuelle i Italia ikke lenger blir respektert eller hørt?

– Selv om Italia har spesifikke karaktertrekk, oppviser globaliseringsprosessen felles trekk i alle vestlige nasjoner. Deklasseringen av akademikerne begynte i 1968. Deklasseringen av journalister har skjedd mer nylig, og skyldes krisen for trykksaker generelt, med internett, gratisaviser og senkningen av befolkningens kulturelle nivå. Når det gjelder forfatterne er det en langvarig prosess som startet for i hvert fall 5o år siden. Det finnes et essay av Roland Barthes fra 196o om dette temaet, der han hevder at det ikke lenger er mulig å være en «ren forfatter». Helt siden jeg var barn har jeg ønsket å være forfatter, men jeg tror aldri jeg vil lykkes i å virkeliggjøre dette ønsket. Og for øvrig: Hvis jeg var en «ren forfatter», ville jeg ikke deltatt i dette intervjuet, for det litterære språket er noe annet enn dagligspråket.

– Vi hører stort sett om franske filosofer. Er det en stor kulturell forskjell mellom Frankrike og Italia, slik du ser det?

– Det er ingen grunnleggende forskjell. I boka French Theory (2008) forklarer François Cusset hvordan de franske filosofene etter 1968 ble tatt imot i USA, ikke på de filosofiske instituttene, men av de som drev med litteratur og cultural studies. De ble superstars. Først Guy Debord. Senere ble Jacques Derrida enorm. Men også Jean Baudrillard, Michel Foucault og Jean-François Lyotard. De ble oversatt til engelsk, for så å komme tilbake til Europa – akkurat slik film ble det. Umberto Eco, Gianni Vattimo og jeg lærte oss verdien av å gå denne veien om engelsk.

– Og hvordan er ditt forhold til de franske filosofene?

– Derrida, Baudrillard og Lyotard var venner av meg. Min egen kulturelle dannelse er først og fremst fransk, deretter tysk, deretter ekstra-europeisk: Brasil og Japan.

– Men din læremester var nevnte Luigi Pareyson, som også hadde elever som nettopp Eco og Vattimo? Han var jo italiensk!

– Pareyson var tysk i sin tenkning.

– Så det finnes med andre ord ikke noen italiensk filosofi?

– Den virkelig italienske filosofien var nyidealismen til Croce og Gentile. Den var svært viktig.

Her henviser Perniola til to navn som fortsatt har det med å dukke opp i italiensk debatt: Nyhegelianerne Benedetto Croce og Giovanni Gentile. Til norsk er et utvalg av Croces essays oversatt av den norske journalisten Lise Lindbæk i Cappelens upopulære skrifter (1950.) Croce hadde sosialistiske sympatier, men var umiddelbart positiv til Mussolinis maktovertakelse, før han ble en aktiv motstander av fascismen. Giovanni Gentile, på sin side, kom til å bli regnet som fascistenes «husfilosof», noe som førte til et brudd mellom ham og hans tidligere venn Croce.

Mot disse to setter Perniola en naturalisme som går fra Luigi Pirandello til Giorgio Agamben. Selv mener han at hans egen filosofi ikke har noe å gjøre verken med naturalismens «nakne liv» eller nyidealismens syn på mennesket som «ånd», ettersom han selv «fokuserer på sammenhengen mellom den menneskelige væremåte og tingens væremåte», som han sier i et intervju med Journal of European Psychoanalysis (1/2007). Dette utsagnet bringer tankene til Perniolas verk Il sex appeal dell’inorganico (1994; engelsk oversettelse 2004: The Sex Appeal of the Inorganic), der Perniola gjør flere observasjoner av hvordan ting i vår tid tenderer til å bli gitt menneskelige egenskaper, mens mennesket tenderer til å bli mer som en ting.

En sentral idé her er at det kjøttfullt sanselige og det uorganisk tinglige ikke lenger er i konflikt, men har inngått en allianse, slik at det ikke lenger er noen vesentlig forskjell på de mest distanserte abstraksjoner og det mest utøylede begjær. Filosofi har blitt sexy og sex filosofisk. Boka tar veien om diskusjoner av tingbegrepet hos Descartes, Kant, Hegel, Heidegger og Wittgenstein, men dreier seg også om sadisme, masochisme og cybersex. Hele veien er Perniola opptatt av at «tingliggjøringen» kan ha en frigjørende funksjon, blant annet gjennom å løsrive oss fra tradisjonelle antroposentriske ideer om det erotiske møtets spenningskurve og seksualaktens fullbyrdelse: «Å føle seg som en ting innebærer at man blir frigjort fra en instrumentell forestilling om seksuell opphisselse, den forestillingen som ser seg naturlig trukket mot å oppnå orgasme.»

Når vi først har spurt om ståa for italiensk filosofi, stopper imidlertid ikke Perniola med de nyidealistiske og naturalistiske tradisjonene, eller med sine egne teorier om mennesket og tingen. Han har stadig et historisk blikk. Etter en kort tankepause legger han til:

– Også tradisjonelt har den italienske filosofien vært viktig. Det holder å nevne Giordano Bruno, Galileo Galilei og Giambattista Vico.

– Men noe tyder på at man må langt tilbake for å finne en tid da den italienske filosofien hadde stor innflytelse?

– Etter de nyidealistiske filosofene så italienske tenkere hen til eksistensialistene og fenomenologene. Frankrike-Tyskland var hele tiden et referansepunkt – som for Karl Marx’ tidsskrift Deutsch-Französische Jahrbücher. Senere var franske, men også italienske, filosofer viktige for at Nietzsche fikk en renessanse på 197o-tallet. Da var han fortsatt ansett for å være en høyrevridd tenker i andre land. Georg Lukács hevdet så sent som på 1950-tallet at Nietzsche var del av en tradisjon som førte til nazismen: Schelling, Schopenhauer, Spengler og Nietzsche.

– I Berlusconi o il ’68 realizzatto kommer du med noen kommentarer til Gianni Vattimo og hans «svake tenkning» (pensiero debole). Hva er de viktigste filosofiske forskjellene mellom deg og ham?

– Med noen få ord: For Napoleon var det slik at «skjebnen er politikken»; for Hölderlin slik at «skjebnen er poesien». Vattimo følger Napoleon fullt og helt. Jeg er som et rom som har to vinduer: Ett vender ut mot gata, det vil si verden, ett vender mot bakgården, det vil si det autentiske.

– Hva innebærer det?

– Vattimo tenker først og fremst på penger! Han har vært representant for mange politiske partier. Det viktige for ham er å vinne. Men han sier det alltid som det er. Vattimo var kandidat for et venstreparti, som jeg vil kalle stalinistisk. Da var han på et politisk møte, der noen arbeidere spurte ham: «Hvorfor vil du være representant i Europaparlamentet?» Han svarte: «Jeg er vant til å være rik, og vil ikke bli fattig.» Og han var oppriktig. Han ville ikke havne på et lavere økonomisk nivå. Men den slags ærlighet forsto ikke arbeiderne. Vattimo ble ikke valgt, og da byttet han parti. Han ville være representant i Europaparlamentet. Men han er oppriktig. Og han har hjulpet meg mye, han har undervist meg, han har vært en venn av meg. Han hjalp meg med å bli professor. Det var en skole i kynisme. Men fra et vitenskapelig synspunkt har Vattimo alltid vært svært seriøs. Han skrev en bok om Aristoteles, deretter oversatte han Heidegger — og det er vanskelig! —, før han utga en bok om Nietzsche. Han har studert hermeneutikk med Gadamer i Tyskland. Han har valgt den tradisjonelle veien.

– Men du er altså mindre direkte politisk?

– Nå var jeg jo knyttet til L’Internationale Situationniste. Men jeg har to vinduer!

I 1972 utga Perniola I situazionisti, en bok om situasjonistene — altså Guy Debords bevegelse, den antikapitalistiske avantgardegruppa som ble dannet i 1957 og oppløst nettopp i 1972. Debord er kanskje mest kjent for å ha skrevet Le societé du spectacle (1967; norsk utgave i 2009: Skuespillsamfunnet). Perniola hadde nær kontakt med ham i perioden 1966–69.

– Men jeg var aldri virkelig medlem av bevegelsen, for det var en sekt, styrt av Debord.

I en fersk artikkel av året hevder Perniola at Debords forankring i den vestlige tradisjonen og i den vestlige kanon gjorde at han utmerket seg sammenliknet med sine sympatisører. Debord er ifølge Perniola «den mest ekstreme tenkeren i andre halvdel av 190o-tallet», og hans verk må fortsatt bli lest i sin helhet, selv om Perniola mener at skillet Debord trekker mellom borgerskap og arbeiderklasse utgjør et utdatert element ved tenkningen hans.

Til slutt ber vi filosofen utdype sitt syn på den politiske situasjonen i Italia i dag.

– Kjernen av problemet er ikke politisk, men økonomisk, og angår hele den euro-amerikanske sivilisasjonen. På 198o-tallet undergikk den vestlige kapitalismen en grunnleggende omforming. Den innebar slutten på velferdsstaten, som ble opprettet på 193o-tallet som svar på den økonomiske krisen i 1929. Det politiske prosjektet som dominerer i vår tid, er av populistisk art, og motarbeider både borgerskapet og proletariatet. Begge klassene er for dyre i drift: Den første blir deklassert, den andre ført ut i elendighet som følge av midlertidige og usikre jobber.

Perniola framhever boka skrevet av Luc Boltanski og Lye Chiapello, Le nouvel esprit du capitalisme («Kapitalismens nye ånd») fra 1999 — svært viktig, i følge ham. I en artikkel i tidsskriftet Ágalma, som han selv var med på å starte opp i år 2000, og som i dag i praksis blir drevet av søsteren hans, har Perniola gitt til beste sitt referat av analysen i dette verket. I korte trekk: Kapitalismens første ånd dominerte fram til begynnelsen av 1900-tallet, og er kjent fra Max Webers analyse, der yrket fungerte som et kall — dette var tiden for den borgelige bedriften styrt av patriarkalske verdier.

Kapitalismens andre ånd er knyttet til storstilt organisering, til ordnet, sentralisert og byråkratisk industri — den dominerte i tiden for sterke fagforeninger, velferdsstat og faste stillinger. Men fra og med 1968 kom denne andre åndens idealer i krise, som følge av kravene om autonomi, kreativitet, autentisitet og frigjøring: En «kunstnerkritikk» supplerte fra nå av den tradisjonelle «samfunnskritikken». Dette beredte grunnen for kapitalismens tredje ånd, som begynte å vise seg på slutten av 197o-tallet. Denne nye ånden er preget av en appell til andre estetiske idealer enn masseproduksjonens, og til andre organiseringer enn de hierarkiske og stabile — stikkord er «lagarbeid», «nettverk» og «prosjekt». I realiteten betydde dette imidlertid en fullstendig nedbygging av det tradisjonelle yrkeslivet.

– Ikke minst Rosanvallon er viktig for disse spørsmålene, sier Perniola.

Rosanvallon? Det dreier seg om den franske historikeren Pierre Rosanvallon, født 1946, som innehar lærestolen i moderne og samtidige historie ved Collège de France. Han er knyttet til en av Frankrikes største fagforeninger, CFTC, og ikke minst kjent for sine arbeider om det som på fransk kalles autogestion, altså «selvstyre», for eksempel ansattes selvstyre på arbeidsplasser.

– Hvordan vurderer du forholdet mellom politikk og filosofi i dagens samfunn?

– Filosofien har vart i 2500 år: Det er den eldste vestlige institusjonen, fulgt av kirken som er 2000 år gammel og universitetet, som bare er 1000 år gammmelt. Filosofien har flere ganger vært nær å avgå ved døden. For eksempel da Sokrates ble kjent skyldig av det athenske demokratiet for å ha fordervet ungdommen og for ikke å tro på gudene. Eller når romerne tok over som herskere over den antikke verden. Eller da kristendommen vant over hedendommen. Eller mer nylig, på slutten av 1800-tallet, da de humanistiske fagene oppsto: sosiologi, antropologi … Men filosofien har ikke bare overlevd disse utfordringene, den har erobret sine erobrere. Filosofien er en vestlig oppfinnelse, men selv om Vesten skulle forgå, vil den fortsette andre steder, slik den allerede er i ferd med å gjøre.

Vi drikker opp ananasjuicen vi har fått servert. Før vi forlater Perniolas arbeidsværelse, gir han meg to av bøkene sine. I den ene skriver han en hilsen til «Espen», som jeg for sikkerhets skyld har stavet for ham på et ark først. Samtidig spør han meg om ikke «Espen» på italiensk ville være noe sånt som «Stefano», og jeg godtar det, for «Stefano» tilsvarer jo «Esteban» på spansk — det må sies å være likt nok. Med et lurt uttrykk skriver Perniola i den andre boken en hilsen til «Stefano». Og sier smilende:

– Slik har vi alltid gjort det i Italia. Når en mann het Descartes, kalte vi ham Cartesio.

Avatar

Espen Grønlie