Scener fra vår tid

Hva skjer i dramatikken? Den første Bergen Dramatikkfestival siktet seg inn på samtidens stridsstema: fallerte mannsidealer, usynliggjøring av kvinner, skam og selvforakt.

Bergen Dramatikkfestival

En uteservering med telt og varmelamper, bordene er dekorert med QR-koder i pleksiglass. Folkemengden blir nøye koreografert: Dørvakten holder oppsyn og jager bort festivalgjengere som samler seg for tett. Formaningene møtes av en mild fiendtlighet som forener gjestene, de himler mot hverandre, men gjør til slutt som han sier. Jeg egler meg innpå en gruppe teaterfolk ved et bord, og setter meg.  

Meg: Hva synes dere om stykket? Var det ikke dødsbra?

Teaterdame: Jeg følte det ble litt som å komme tilbake til teaterskolen. Alt skulle være så viktig, liksom, jeg falt ut, klarte ikke henge med.

Teatermann: Skuespillet ble for klistret til teksten, det fikk ikke leve sitt eget liv, teksten ble for dominerende.

På Bergen Dramatikkfestival ser mange ut til å kjenne hverandre. Under åpningsforestillingen humrer en mann på bakerste rad, lik en far som humrer for familien idet hovmesteren snubler i bjørnehodet på lille julaften. Etter en stund blir det litt irriterende, og jeg lener meg fremover for å komme inn igjen i Blomsterstykke, Madalena Sousa Helly-Hansen og Sara Li Stensruds bidrag til festivalen. Etter hvert senker alvoret seg også over mannen bak i salen. 

Et samspill mellom forfattere, skuespillere og regissører

Dramatikkfestivalen består av ti ulike oppsetninger pluss diskusjoner og foredrag. «Tekstens posisjon er i forhandling,» heter det i festivalsjef Idun Viks åpningstale: Skrivebordsdramatikeren er ikke lenger enerådende, scenekunsten skal utforske nye former for samspill mellom forfattere, regissører og andre scenekunstnere – og publikum. Sammen med de kunstneriske rådgiverne Elin Amundsen Grinaker og Miriam Prestøy Lie har Vik hatt som ambisjon å gi Bergen Dramatikkfestival et tekstlig tyngdepunkt, derfor er også tekstene utgitt som antologi: Sett herfra er alt annerledes på Cornerstone forlag.

Mange av de iscenesatte dramatekstene er uferdige, rå. Skuespillerne går rundt med manuskripter i hendene og leser i halvmørket. Iscenesettelsene er en slags utkast, og i tråd med ønsket fra Vik og de andre oppleves det uferdige som en oppfordring til å reflektere over det vi ser og hører.

I paneldiskusjonen etter oppsetningen av Semmelweiss.materiale, uttrykker dramatiker Cecilie Løveid tro på teaterets tradisjonelle arbeidsdeling, og sier at nivået på helheten blir hevet av klart definerte roller. Hun beskriver hvordan dramateksten vokste frem av en essayistisk utforskning av Jens Bjørneboes Semmelweiss (1967), stykket om den ungarske legen som ved et sykehus i Wien i 1846 oppdaget at manglende håndhygiene var årsaken til dødelig barselfeber. Underveis i lesningen følte hun en stadig større motstand: «Jeg klarer ikke å spise stykket. Det er akkurat som vi har forlatt det kontinentet.» 

Oppsetningen ble utviklet i løpet av et femdagers verksted

Men hva er egentlig problemet med Semmelweiss, sett med våre dagers øyne? Det var etter et tilfeldig møte mellom Løveid og Vik i Boksalongen på Litteraturhuset i Bergen at ideen om en scenisk løsning på essayet tok form. Oppsetningen på festivalen ble utviklet i løpet av et femdagers verksted, i samspill med skuespillere og regissør. Og hva gjør ikke Løveid med sin ungdoms ledestjerne Bjørneboe i dette stykket? Hun spiser ham! 

Løveid retter blikket mot de levende kulissene i Semmelweiss. Hun viser oss hva Bjørneboe selv paradoksalt nok ikke så, nemlig den desperate lidelsen Semmelweis’ oppdagelse utspilte seg på bakgrunn av. Den lange rekken fødende kvinner som geleides inn for å dø på Doktor Kleins avdeling, hvor de unge legestudentene ikke vasker seg etter obduksjoner og dermed påfører kvinnene barselfeber, blir hos Bjørneboe til statistikk som beviser at Semmelweiss har rett. Forfatteren skaper hovedpersonen i sitt eget bilde: Sannhetsforkjemperen Bjørneboe iscenesetter seg selv – mens kvinnene forblir kulisser. 

Semmelweiss.materiale kommer denne innsikten til tilskueren etter at stykket i lang tid har beredt grunnen, og den treffer som en slegge. Verkstedsoppsetningen på Cornerteatret er neppe det siste vi får se av Løveids dramatiserte lesning av Bjørneboe.

Hva er det Kulturmannen ikke forstår?

Ellisiv Lindkvists tekst Oh, Kulturmannen, utgitt som boksingel på Flamme forlag i 2017, harselerer med og diskuterer Kulturmannens posisjon. Som det heter i Sett herfra er alt annerledes, er Kulturmannen en mann med makt og betydning. Han er mester i å usynliggjøre kvinner som likevel tiltrekkes av ham, og teksten som har fått hans navn, handler om kjønnsroller, hersketeknikker, skam og selvforakt. Det er en smørbrødliste av betente tema, likevel er stykket veldig morsomt. Ingunn Beate Strige Øyen kommer springende i dress, publikum jubler, og den ikke altfor innarbeidede teksten fremføres med stort overskudd. Det kjennes forløsende å le av noe som i samfunnsdebatten antar en mer alvorlig form. Utenfor treffer jeg Lindkvist og spør henne: Hva er det Kulturmannen bør forstå? 

Bergen Dramatikkfestival
Foto: Vera Lunde

«Menn har hatt et annet offentlig spillerom, det skjønner vi nå. Samtidig må vi huske hvor kort tid siden det er at kvinner fikk adgang til offentligheten, og det tar lang tid å endre uformelle strukturer i semioffentlige rom – for eksempel på en forlagsfest. Det handler om å forstå sine privilegier, om blikket som ikke ser.»

Bergen Dramatikkfestival iscenesetter de store samtalene vi har med oss selv, den henvender seg til samtiden. Jeg merker at jeg lytter. At jeg forsøker å tenke meg om. 

Den hvite mannens problem

Den hvite mannens problem med sin tidligere så selvsagte autoritet, er også et motiv i forestillingen Mørke – fienden i oss, som ble urfremført under festivalen og er skrevet av fem forfattere fra fire ulike land, med Tale Næss som hovedforfatter, som del av EU-prosjektet Collective plays!.

Tematikken i stykket er velkjent: Vi blir ikke lykkelige av enebolig, kjernefamilie, badekar og biler, av at småborgerlige drømmer går i oppfyllelse. Tvert imot kan oppfyllelsen av konvensjonelle drømmer like gjerne lede til tomhet og desperasjon. Hovedpersonen i stykket, Julian, forsøker å leve opp til forventningene omgivelsene har til ham, men ender med raseri og selvmordstanker: 

Jeg åpner munnen
men ingenting kommer ut
men ingenting kommer ut
Jeg finner ikke stemmen min
og jeg finner ikke ordene
Ikke egentlig

Hva er det han ikke klarer å si? Julians frustrasjon topper seg i en tirade hvor han truer med å brenne ned alt. Raseri og trusler, men hva er det egentlig han vil? Den personen i dramateksten som er mest fornøyd med seg selv, Emil, liker å skyte, og forfører nabokona ved å ta henne med på jakt. Emils ublide skjebne viser at heller ikke hans mannsideal overlever møtet med virkeligheten. At Julians pubertale sønn i begynnelsen nekter å tale, og i store deler av stykket heller veiver en gedigen øks mens han grynter og vræler, gir enda en pekepinn på at noe er galt eller problematisk ved mannsstemmen.

Institusjonene må henge med

Som en avrunding av festivalen møtes Camara Lundestad Joof, Tale Næss og Miriam Prestøy Lie til en samtale ledet av Huy Le Vo om hva slags nyskapning dramatikken trenger i dag. Næss trakk frem viktigheten av å utfordre ens eget «estetiske fotfeste» i møte med radikalt annerledes erfaringer, mens Joof satte spørsmålstegn ved den kulturpolitikken som består i å søke mangfold ved å «gi rabatterte billetter til brune barn på Tøyen». Virkeligheten er ny, og institusjonene må henge med – på ekte! – om de fortsatt vil være relevante. 

Lie, som er programansvarlig for Teaterfestivalen i Fjaler, snakket om viktigheten av «små, råsterke initiativer» og av å utfordre sentrum fra periferien. De fremmøtte fikk gleden av å høre om bakgrunnen for hennes tro på det hun kalte «Madagascar-strategien», hentet fra erfaringer med brettspillet Risk: Flytt alle troppene til små steder. Så vinner du.

Rundt et bord utenfor Cornerteateret sitter en gruppe mennesker innhyllet i fleecepledd. Det er kveld, serveringen er stengt, snart er glassene tomme. Jeg har funnet meg noen festivalvenner og er lykkelig. Vi forteller hverandre historier – noe så fantastisk! Plutselig faller jeg litt ut.

Meg: Jeg liker så godt å høre på historiene dine, men jeg mister tråden innimellom. Kan du snakke litt mindre oppstykket og springende? Litt mer sammenhengende, liksom?  

Festivalvenn: Jeg hører hva du sier, men jeg har det helt fint med å snakke som jeg gjør. Om du ikke forstår, får det være ditt problem.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.