Bastardens ensomhet (14+)

I 400 år gikk Russland mot øst, og i 400 år mot vest, uten å slå rot verken her eller der. Begge de veiene er prøvd. Nå trenger vi ideologier som står for en tredje vei, en tredje sivilisasjonsform, en tredje verden, det tredje Roma …


Tekst: VLADISLAV SURKOV
Oversatt fra russisk av: HEGE SUSANNE BERGAN
Oppsett: CHRISTIAN JOHANNES IDSKOV
Foto: ALEKSANDER ANNENKOV CC BY 2.0
Publisert: 14. JUNI 2018

 

Dette essayet ble først publisert i tidsskriftet Russland i internasjonal politikk i april 2018. Artikkelforfatter Vladislav Surkov (f. 1964) er en forretningsmann og politiker av tsjetsjensk opprinnelse, og regnes som en av Putins nærmeste rådgivere. Han omtales gjerne som arkitekten bak konseptet «suverent demokrati», et for Russland ideelt styresett som i motsetning til den vestlige formen for demokrati tar hensyn til Russlands særlige historie, kultur og posisjon. Det er denne styreformen som har tillatt Putin å sitte ved makten i 19 år og gradvis stramme grepet om media og sivilsamfunnet.

 

 

Arbeid kan være så mangt. En viss type anstrengelse gir man seg bare i kast med hvis man befinner seg i en tilstand litt utenom det vanlige. Informasjonsbransjens proletar, den jevne nyhetsformidler, kjennetegnes av en elektrisk hjerne og et febrilsk sinnelag. Alle vet at det er stort tidspress i nyhetsbransjen: Det gjelder å finne nyheten først, formidle den først, tolke den først.

Opphisselsen hos nyhetsformidleren smitter over på den som mottar nyheten. For den opphissede kan opphisselsen ofte oppleves som tankevirksomhet – og erstatte denne. Derfor går verktøy med lang levetid, som «overbevisninger» og «prinsipper», ut av bruk og erstattes av bruk-og-kast-«meninger». Derfor mister meningsmålinger all verdi, uten at det ser ut til å plage noen. Dette er prisen vi betaler for kjappe og oppdaterte nyheter.

Få hører skjebnens hånlige taushet gjennom medias bakgrunnsstøy. Få tenker på at det også fins langsomme, massive nyheter, som ikke har sitt utspring i livets overflate, men i dets dyp. Der geopolitiske strukturer og historiske epoker er i bevegelse og støter sammen. Betydningen av disse når oss med en viss forsinkelse. Men det er aldri for sent å forstå dem.

2014 vil huskes på grunn av svært viktige erobringer som alle kjenner til og som allerede er gjennomdebattert. Men som den langsomme dybdenyheten den er, når den aller viktigste av disse begivenhetene først fram til oss nå. Det dreier seg om slutten på Russlands reise mot Vesten, opphøret av de mange og fruktesløse forsøkene våre på å bli en del av den vestlige sivilisasjonen, komme inn i de europeiske folkenes «gode familie».

2014 var begynnelsen på en ny, lang periode av uviss varighet, nemlig epoken 14+, som vil kjennetegnes av hundre (to hundre? tre hundre?) år med geopolitisk ensomhet.

Den vestliggjøringspolitikken som Falske Dmitrij så lettsindig påbegynte, og Peter den store resolutt videreførte, har gjennom fire hundre år blitt utprøvd på alle mulige måter. Tenk på alt Russland har gjort i håp om å bli Nederland eller Frankrike eller USA eller Portugal. Tenk hvordan landet har prøvd å lirke seg inn i Vesten. Med enorm – kanskje altfor stor – entusiasme har eliten vår omfavnet alle ideer som har kommet derfra, alle omveltninger som har skjedd der.

Eneherskerne har iherdig giftet seg med tyske kvinner, og keiserdømmets adel og byråkrati har aktivt latt seg fylle av «omstreifende utlendinger».[1] Men mens europeerne i Russland fort og uten unntak ble russifisert, lot ingen av russerne seg europeifisere.

Den russiske hæren har kjempet seierrikt og selvoppofrende i alle de store krigene i Europa, som erfaringsmessig har vært den mest blodtørstige verdensdelen, den som er mest tilbøyelig til å ty til massiv vold. Store seire og store tap ga Russland vestlig territorium, men ingen venner.

For de europeiske verdiers skyld (som den gang var religiøse og monarkistiske) var St. Petersburg initiativtager og garantist for Den hellige allianse mellom Russland, Østerrike og Prøyssen. Og oppfylte samvittighetsfullt sin forbundsfelleplikt da Habsburg måtte reddes fra oppstanden i Ungarn. Da Russland selv havnet i en vanskelig situasjon, unnlot ikke Østerrike bare å hjelpe, men vendte seg til og med mot sin tidligere redningsmann.

Så ble verdiene i Europa avløst av stikk motsatte verdier: I Paris og Berlin kom Marx på moten. Noen av innbyggerne i Simbirsk og Janovka ville ha det som i Paris. De var redde for å bli hengende etter Vesten, som på det tidspunktet hadde fått dilla på sosialisme. De var redde for at verdensrevolusjonen, tilsynelatende med europeiske og amerikanske arbeidere i spissen, ville gå utenom ravnekroken deres. De la seg i selen. Da klassekampens stormer hadde lagt seg, oppdaget Sovjetunionen, som var blitt opprettet med enorme oppofrelser, at verdensrevolusjonen ikke hadde funnet sted, at den vestlige verden overhodet ikke tilhørte arbeiderne og bøndene, men tvert imot kapitalistene. Og at de tiltagende symptomene på autistisk sosialisme omhyggelig måtte skjules bak jernteppet.

Mot slutten av forrige århundre ble landet lei av å være «et spesialtilfelle» og ba igjen om å få være sammen med Vesten. Men enkelte synes visst at størrelsen betyr noe: Det er ikke plass til oss i Europa, vi er for store og skumle, for brautende. Men hvis vi forminsker territoriet, befolkningen, økonomien, hæren og ambisjonene våre ned til et gjennomsnittlig europeisks lands målestokk, da? Da vil de helt sikkert ta imot oss som sine egne. Så vi forminsket oss. Vi begynte å tro like intenst på Hayek som vi en gang trodde på Marx. Vi halverte den demografiske, industrielle og militære yteevnen vår. Vi tok farvel med unionsrepublikkene, og skulle til å skille oss ad med de autonome republikkene … Men heller ikke et Russland i forminsket og ydmyket utgave klarte svingen over til Vesten.

Til slutt bestemte vi at det fikk være nok med forminskning og ydmykelse, vi måtte heller kreve vår rett. Det som skjedde i 2014, var blitt uunngåelig.

Til tross for ytre likheter mellom russisk og europeisk kultur, har de to kulturene inkompatibel mykvare og ulike porter. De kan ikke forenes innenfor ett og samme system. Når dette som vi alltid har mistenkt, nå er blitt et åpenlyst faktum, begynner det å komme forslag om at vi kanskje skulle gå til motsatt ytterlighet, mot Asia, mot Østen.

Men det trengs ikke. Og nå skal jeg fortelle hvorfor: Fordi Russland allerede har vært der.

Protoimperiet Moskvafyrstedømmet ble til som følge av en kompleks militærpolitisk sameksistens med Den gylne horde, som noen kaller et åk, andre en union. Åk eller union, frivillig eller ufrivillig – den østlige utviklingsveien ble valgt og utprøvd den gangen.

Selv etter den store konfrontasjonen ved elva Ugra fortsatte Det russiske tsardømmet i bunn og grunn å være en del av Asia. Det la begjærlig under seg østlige landeområder. Det gjorde krav på å være Bysants arvtaker, det asiatiske Roma. Det befant seg under sterk innflytelse fra de mektige familiene som nedstammet fra Horden.

Moskvarikets asiatiske orientering nådde sitt toppunkt da khanen av Quasim-tatarene Simeon Bekbulatovitsj ble utnevnt til Storfyrste av hele Russland. Historikerne, som er blitt vant til å regne Ivan den grusomme som noe i nærheten av et OBERIU[1]-medlem med Monomakhs lue,[2] forklarer denne «streken» utelukkende med den medfødte skøyeraktigheten hans. Men virkeligheten var mer alvorlig. Etter Ivan den grusommes død oppsto et solid hoffparti som styrte Simeon Bekbulatovitsj nærmere en reell tsartittel. Boris Godunov krevde at når bojarene avla ed til ham, måtte de love «ikke å ønske at Simeon Bekbulatovitsj og hans barn skulle krones som tsar». Staten var med andre ord en hårsbredd fra å havne i hendene på dynastiet til de kristne Djengis Khan-etterkommerne og slik sementere det «østlige» utviklingsparadigmet.

Men verken Bekbulatovitsj eller etterkommerne til Godunov, som nedstammet fra en morza[3] i Horden, hadde en framtid. Den polsk-kosakkiske invasjonen begynte og brakte Moskva nye tsarer fra Vesten. Til tross for at Falske Dmitrij, som forarget bojarene med sine europeiske unoter lenge før Peter den store, og den polske kongssønnen Władysław ikke ble sittende lenge på tronen, er de ytterst symboltunge. I lys av dem framstår Den store urotiden ikke bare som en dynastisk krise, men også som en siviliasjonskrise: Rus rev seg løs fra Asia og begynte å nærme seg Europa.

Russland gikk altså mot øst i fire hundre år, og deretter i fire hundre år mot vest. Men uten å slå rot, verken her eller der. Begge veiene er prøvd. Nå trenger vi ideologier som representerer en tredje vei, en tredje sivilisasjonsform, en tredje verden, et tredje Roma …

Men det er neppe vi som er denne tredje sivilisasjonen. Vi er snarere en dobbeltbunnet og tvetydig sivilisasjon. Med plass til både Østen og Vesten. Vi kan romme både det europeiske og det asiatiske på en gang, og er dermed verken asiatisk eller europeisk fullt ut.

Vår kulturelle og geopolitiske tilhørighet minner om den omflakkende identitetsfølelsen hos et menneske født i blandingsekteskap. Det har røtter overalt, men hører ikke hjemme noe sted. Føler seg hjemme blant fremmedfolk og fremmed blant sine egne. Forstår alle, men blir ikke forstått av noen. En bastard, en mestis,[4] en raring.

Russland er et vestlig-østlig halvblodsland. Med sin tohodede statsordning, hybridmentalitet, interkontinentale territorium og bipolare historie er Russland, slik bastarder gjerne blir, karismatisk, talentfull, vakker og ensom.

De bemerkelsesverdige ordene som Aleksander den tredje aldri uttalte,[5] «Russland har bare har to forbundsfeller – hæren og flåten», er i grunnen den mest presise metaforen for den geopolitiske ensomheten som vi snart bør akseptere som vår skjebne. Listen over forbundsfeller kan selvsagt utvides etter smak og behag: arbeidere og lærere, olje og gass, den kreative klassen og patriotisk innstilte internettroboter, sibirkulda og erkeengelen Mikael … Men det endrer ikke kjensgjerningen: Vi er våre egne eneste forbundsfeller.

Hvordan vil ensomheten arte seg? Som den isolerte einstøingens vegetering? Eller som den lykkelige ensomheten til lederen av en alfa-nasjon når «alle andre folkeslag og riker viker unna og åpner deg vei».[6] Det kommer an på oss.

Ensomhet innebærer ikke total isolasjon. Og grenseløs åpenhet er også umulig. Begge deler ville være å gjenta fortidens feil. Fremtiden har sine egne feil, den har ikke bruk for fortiden sine.   

Russland kommer uten tvil til å fortsette handelsvirksomheten, tiltrekke investeringer, utveksle kunnskap, krige (krig er også en form for omgang), delta i samarbeid, være medlem av organisasjoner, konkurrere og samhandle, framkalle frykt og hat, nysgjerrighet, sympati og begeistring. Men uten å lyve om sine mål og fornekte seg selv.

Det blir ikke lett, og mange ganger kommer vi nok til å tenke på denne klassikeren fra nasjonalpoesien: «Alt vi ser er vanskeligheter, vanskeligheter, vanskeligheter – når f#%* kommer stjernene?»[7]

Det blir spennende å se. Og det vil bli stjerner.

 

[1] Vendingen «omstreifende utlendinger» stammer fra diktet «Den russiske gud» (1828) av Pjotr Vjazemskij (1792–1878), en russisk fyrste, poet, kritiker og en av Pusjkins nærmeste venner. Diktet tegner et humoristisk og spydig portrett av Russland ved å skildre den russiske gud som blant annet snøstormenes og de dårlige veiers gud, og er den dag i dag et populært og mye sitert dikt. Surkov siterer fra siste strofe, som direkte oversatt lyder: «Gud for de omstreifende utlendinger, / som har trådt over terskelen vår, / og aller mest gud for tyskerne, / der har dere ham, den russiske gud.» Versene uttrykker forfatterens fiendtlige innstilling til tyskernes stadig større innflytelse i det russiske byråkratiet.
[1] OBERIU (akronym for Objedinenie realnogo iskusstva, Forening for reell kunst) var et avantgardistisk kollektiv for futuristiske forfattere, musikere og kunstnere, grunnlagt i 1927 av Daniil Kharms og Aleksandr Vvedenskij. Kollektivet tok avstand fra tradisjonelle kunstformer og forbindes særlig med det groteske, alogiske og absurde. OBERIU var aktivt i noen få år fram til de sentrale medlemmene ble arrestert og deportert i 1931.
[2] Monomakhs lue er betegnelsen på en krone som ifølge legenden gikk i arv fra Konstantin IX Monomakos til barnebarnet Vladimir II Monomakh, og som siden skulle bæres av en lang rekke russiske tsarer. Står i dag utstilt på museum i Kreml og er et symbol på tsarmakten.
[3] Adelstittel i tatarstater og senere i Det russiske keiserriket.
[4] Fra spansk «mestizo», betegnelse for personer som er blanding av hvit og indianer.
[5] Aleksandr III (1845–1894) pleide ifølge memoarene til storfyrste av Russland Aleksandr Mikhajlovitsj (1866–1933), som var onkel til tsar Nikolaj II, å si dette når han samlet sin nærmeste krets: «I hele verden har vi bare to trofaste forbundsfeller – vår hær og vår marine. Alle andre vil rette sitt skyts mot oss ved første anledning.» Aleksandr III gikk aldri til krig under sin regjeringstid og har derfor fått tilnavnet «fredsskaperen».
[6] Fra Erik Krags oversettelse av Nikolaj Gogols Døde sjeler, 1990.
[7] Surkov siterer den russiske rapperen Oxxxymiron (f. 1985) og låta «Nevaljasjka» («Tumlingen»), der denne parafrasen over det latinske uttrykket «per aspera ad astra» («på vanskelig vei mot stjernene») forekommer.

Vladislav Surkov

  • Det pågår èn krig i Europa: Russland mot Ukraina. Vagant hyller Surkov, en av forbryterne bak krigen, på Europas og USAs sanksjonsliste allerede våren 2014.
    Vagant promoterer Surkov nærmest som en “intellektuell, kulturell tenker”.
    Men Surkovs “dype tanker” er kun et sammendrag av de siste 20 årenes vulgære propaganda for Putins diktatur og krigføring:
    1. Surkov om Putin-imperialismens okkupasjon av Krim, og krigen i Øst-Ukraina:
    – “2014 vil huskes på grunn av svært viktige erobringer som alle kjenner til og som allerede er gjennomdebattert.” Er det på dette nivået Vagant ønsker å krabbe?
    – Putins og Surkovs krig dreper og skaper tragedier også under fotball-VM 2018, Vagant!
    2. Den KGB-produserte myten om Russland og 1990-tallet er med: “landet lei av å være «et spesialtilfelle» og ba igjen om å få være sammen med Vesten.”
    -Intet om Gorbasjov-/Jeltsin-Russlands bidrag fra 1991 til krig, massakre, massevoldtekter, etnisk rensing i ex-Jugoslavia.
    -Utvikling av stridsgasser, krig i Moldova, Georgia, Baltikum.
    -Selvsagt intet om KGBs samarbeid med Londons banker for å sikre kontinuiteten fra Lenins diktatur.
    3. Redaktør Lindholms FB trekker fram Surkovs ord om journalisters travle hverdag: Kollegiale følelser for Surkov, Lindholm?
    – Putin-Surkov-regimets rutinemessige trakassering og dreping av journalister: Ikke et ord i Vagant.
    PS: Sorkov er så fornøyd med sine bidrag til forsøpling www, at han skryter av “patriotisk innstilte internettroboter” som verktøy for Putin-diktaturet.
    4. Surkov: Russland er et “suverent demokrati”.
    – “et for Russland ideelt styresett”, sier Vagant i introduksjonen.
    – Dette er ny-tale a la Orwell: “Suverent demokrati” i Putins / Surkovs munn = diktatur! (“Styrt” / “managed” demokrati brukes også.)
    – Men både dette og Surkovs bruk av ordet “sivilisasjon” i omtale av diktaturet, slukes rått av Vagant.
    5. Lindholm trekker spesielt fram Surkovs “over the top” kvasi-vitenskap:
    – “skjebnen” og de “langsomme, massive nyheter” fra “livets dyp” må bestemme Russlands framtid, sier Surkov. (Der forøvrig krig har en naturlig plass, sier han også.)
    – Og hvem har “gude-gitt” rett til å tolke hva “skjebnen” og “livets dyp” bestemmer? Putin & co, selvsagt! Ingen plass for fire medier, frie valg eller meningsmålinger.
    = Klassisk ideologisk-religiøst forsvar for diktatur a la Lenin, Stalin, Hitler. Vagant og Lindholm roper hurra.
    6. Surkov, Putin med Vagant på lasset er de ekte russofobe:
    -“Nei til demokrati i Russland”, sier de.
    – Den russiske befolkningen og mediene er for umodne for det, så klart.
    I denne fortellingen passer det selvsagt ikke at Russland hadde mulighet for å bygge et ekte, demokratisk samfunn i 1917. Bolsjevikenes fanatisme og voldsorgier satte punktum.
    Demokrater håper på reset i Russland. Surkov, Putin og Vagant drømmer om Det 3. riket.
    PS: Joda, Vagant avslutter sin innledning med en tannløs “balansering”: På ingen måte tilstrekkelig!
    # Mange benytter FIFA-dagene til å minne om Putins gisler og blodige hender. Vagant slår et slag for Putin-Surkovs diktatur-ideologi:
    Vagant viser at den misforståtte 1917-romantikken lever videre på 101. året, i dag til støtte for Putins lenin-fascisme.
    Hovedsponsor i 2018 som i 1917: Storkapital og verdenshandel. https://en.wikipedia.org/wiki/Vladislav_Surkov

Facebook

Twitter