FRA BLADET. Et reisebrev fra Lampedusa.

Først publisert i Vagant 1/2016.

Hva venter vi på, her vi står samlet på Forum? På barbarene som kommer idag.

Hvorfor er det slik uvirksomhet i senatet?
Hvorfor sitter senatorene sammen uten å gi lover?

Fordi barbarene kommer idag.
Hvilke lover kan vel senatorene gi? Når barbarene kommer, vil de gi lover.

– Konstantinos P. Kavafis

Idet jeg går ut av flyet hekter ryggsekken min seg fast i gelenderet på flytrappa. Avisa jeg nettopp har lest, glipper ut av hendene mine, blir tatt av vinden og feid under flyet ut på rullebanen. Jeg må rygge noen skritt tilbake opp trappa og får hjelp av en annen passasjer for å komme løs. På den andre siden av flyet, fortsatt med rødmen i ansiktet, møter jeg en av bagasjesjauerne. Han står ved siden av den lille bilen de bruker til å frakte kofferter og bager til ankomsthallen og holder en papirball på størrelse med en globus mellom hendene. Det er mitt eksemplar av Die Zeit, som han gir til meg med en unnskyldende mine, det er dessverre litt krøllete. Jeg er for flau til å være høflig, mumler bare et grazie og haster av sted mot ankomsthallen mens jeg tviholder på papirglobusen min med begge hender.

Ideen var enkel: «Reis til Lampedusa og skriv om det du ser. Beskriv hvordan det oppleves å være ved den ytterste muren av Festning Europa. Lukt & farger, en førstehåndsrapport fra fronten.» Den lille, italienske øya mellom Tunisia og Malta er i løpet av de siste årene blitt det fremste symbolet på flyktningkatastrofen i Middelhavet. Siden den ligger såpass nær Nord-Afrika, 100 kilometer fra Tunisia og 320 kilometer fra Libya, har øya lenge vært den enkleste inngangen til Europa for mennesker fra Afrika og Midtøsten som ikke kan benytte seg av de vanlige innfartsårene til kontinentet. Situasjonen har i praksis vært uholdbar her siden 1990-tallet, da de første båtflyktningene begynte å komme, men omtales i internasjonale medier nesten bare når det skjer forlis av en viss størrelsesorden. Som i april 2015 da en båt med 800 passasjerer gikk ned. Mellom år 2000 og 2014 anslår man at mer enn 22 000 mennesker har mistet livet på vei over havet til Europa. 2015 var det dødeligste året til nå, med 3771 ofre. Nesten 3000 av dem druknet eller forsvant i et forsøk på å komme seg til Italia eller Malta.

Ved bagasjebåndet i ankomsthallen på Lampedusa i midten av september 2015, der jeg står og venter sammen med M, reisefølge og fagkonsulent i ett, har virkeligheten overgått seg selv i løpet av bare noen måneder. Den krøllete avisa mi er nesten utelukkende viet til de hundretusenvis av flyktningene fra Syria og Midtøsten som på dette tidspunktet er på vei til Nord-Europa fra Tyrkia og Hellas. Fra en dag til den neste er ikke lenger flyktningkatastrofen Lampedusa, men Lesbos og Kos.

Jeg vet jo at det ikke stemmer, jeg vet at flyktningkatastrofen ikke er et slags omreisende sirkus som turnerer Middelhavsområdet – farvannene utenfor Libya og Tunisia i april, videre til greske øyer og grenseoverganger på Balkan i september – men de første dagene på Lampedusa er likevel hovedinntrykket at det ikke er her «det skjer» lenger. Til sammen tar det oss ikke mer enn en halv dag å oppsøke de få stedene som minner oss på at denne lille flekken med land, bare en tredjedel av Nesodden i areal, er målet for titusenvis av mennesker som hvert år presser seg ned i åpne båter og setter ut på havet.

Vi går til den berømte båtkirkegården, stedet der flyktningebåtene samles opp. Eller det vil si, vi går på den hele tida, for den ligger bare noen hundre meter fra hotellet vårt. Den er litt mindre enn den støvete fotballbanen ved siden av, og atskilt fra veien av en lav mur, og den ligner ikke på de overveldende fotografiene jeg har sett på forhånd av en egen, nærmest viltvoksende verden av bauger og styrhus – en mytiskarkaisk havbunn liksom dumpet på land av en enorm, ukjent kraft. Nå ligger det bare fem-seks blå og hvite båter her, pent plassert på rekke. Etter noen dager tar jeg meg selv i å ha gått rett forbi uten å ha tenk over det.

En ettermiddag leser jeg det 50 sider lange heftet som er til salgs på det beskjedne lokalhistoriske museet. Lampedusa: Geschichtlicher Überblick heter den tyske versjonen jeg plukker med meg. Forfatteren begynner med de første sporene etter mennesker i neolittisk tid, for 5000 til 10 000 år siden, og jobber seg effektivt fra de første fønikiske og greske koloniseringene, via romerne til middelalderen, da øya stadig skifter mellom kristent og muslimsk herredømme. På side 32 har vi nådd midten av 1800-tallet og den italienske kolonialiseringen, andre verdenskrig kommer også til Lampedusa (side 39), før øya blir et turistmål på 1960- og 70-tallet. Innimellom fletter forfatteren inn litt kulturhistorisk kuriosa. Et av slagene i riddereposet Orlando Furioso fra 1532 utspiller seg på Lampedusa, og den franske encyklopedisten Denis Diderot svermet for øya og ville grunnlegge et lite samfunn av lykkelige mennesker her. På side 46 dukker båtflyktningene opp: «I de senere årene har Lampedusa blitt symbol på den illegale innvandringen fra Nord-Afrika, og den forventede veksten i turismen har uteblitt.»

For mitt utrente øye tyder ingenting på at Lampedusas turistnæring skulle være i vanskeligheter. Når man står på utkikkspunktet i enden av hovedgata Via Roma har man det som må kunne kalles Lampedusa sentrum bak seg. Her er alt: kirka, politistasjonen, rådhuset, biblioteket, postkontoret, de få matbutikkene som finnes, og ikke minst alle restaurantene og kafeene, hotellene og turistbutikkene som ligger tett i tett langs Via Roma. Fra utkikkspunktet ser man utover den store bukta på Lampedusas sør-østre spiss, hvor de fleste av øyas rundt 6000 innbyggere bor. På venstre hånd har man Porto Vecchio (Den gamle havna), der ferjene som daglig går mellom Lampedusa og Sicilia legger til kai, og flyplassen. På høyre hånd har man Porto Turistico (Turisthavna), der båtkirkegården ligger, ogog som til vanlig er fylt opp av båter som tilbyr korte cruise- og dykketurer. Hvis man skulle være i humør til det, kan man også få med seg en happy hour på et piratskip der dødningehodeflagget vaier i toppen av masta. Fra utkikkspunktet ser man også over til Spiaggia Guitgia, en av de mest populære strendene, der den ligger nesten fullstendig dekket av solsenger og parasoller. Og hvis man lytter, vil man bli oppmerksom på det konstante ståket fra scooterne som både de fastboende og turistene fyker rundt på, de kan leies overalt. Når kvelden kommer, etter den lille timen der lyset over himmelen forandrer seg fra dypgult til skittenrosa til nattblått, vil man høre coverlåter av Ricky Martin og Bob Marley fra utendørsscenen til en av de største kafeene, mens hundene som har ligget og døst i skyggen gjennom dagen går løse mellom gateselgere som tilbyr solbriller, lommebøker og mobildeksler. Dette er jo ikke fronten, dette er Syden.

Noe av det første jeg vil at vi skal gjøre etter at vi er ankommet øya, er å oppsøke mottakssenteret, der båtflyktningene innlosjeres etter at de er brakt i land, før de fraktes videre til Sicilia eller det italienske fastlandet. Jeg har funnet det på Google Maps, det skal ligge rett ved Spiaggia Guitgia, det røde ikonet dukker opp på kartet mellom hoteller og restauranter, det er bare å gå dit. Det gjør vi også, selv om M overbærende forklarer meg at det ikke stemmer, mottakssenteret ligger ikke midt i et område fullt av turister. Hun har selvfølgelig rett. Lampedusa immigrant reception center er et digitalt spøkelse. Vi finner ikke annet enn en ubebygd, overgrodd tomt.

Hele batteriet av internasjonale hjelpeorganisasjoner er tilstede på Lampedusa, men som vanlig turist ser man knapt noe til dem. Ingen skilt eller faner i byen forteller deg at her holder Røde Kors eller Leger uten grenser til. Det mest avslørende tegnet på at Lampedusa ikke bare er et lite stykke Syden uten andre bekymringer enn utsikt til overskyet vær eller maneter, er de grå kystvaktskipene som ligger fortøyd på den militære kaia som skiller Porto Vecchio fra Porto Turistico. Man slipper ikke inn på selve kaia, men nesten uansett hvor man står i bukta har man innsyn dit. Ikke at det er så mye å se. Mens vi er der ligger skipene tunge og rolige i vannet, eller så står kaia tom i sola.

The immigration reception centre. (All photos: Olaf Haagensen)

Mottakssenteret. (Alle foto: Olaf Haagensen)

Det tar ikke lang tid før resten av verden føles uendelig fjern. Internett har vi bare i hotell-lobbyen, og hvis det finnes en aviskiosk på Lampedusa, fant jeg den aldri. Bildene av overfylte båter og folkemasser duvende mot piggtrådgjerder som var så nærværende for meg før jeg dro, er redusert til noen flyktige skygger jeg av og til kan ane ytterst i bevisstheten. En formiddag ligger jeg på ryggen i vannet og dupper i en nesten mennesketom bukt et stykke utenfor sentrum. Jeg ser ikke annet enn himmelen og de to lavasteinklippene som strekker seg ut i havet mot den tomme horisonten. Det er 2015, men ut ifra det jeg kan se rundt meg, kunne det like gjerne vært 1915, eller 1515, for den saks skyld. At det finnes noe mer, at det noen gang har eksistert noe mer enn akkurat dette, vann og varme, bølgene som skvulper og sola som skinner – der og da virker det fullstendig naturstridig.

Den kulturkritiske ryggmargsrefleksen sier at lidelsen i et samfunn bør gjenspeiles i det offentlige rommet, heller enn å ryddes unna. Hvis det er heroin i byen, forsvinner ikke stoffet av at man fjerner junkiene fra sentrum. Det gjør bare livet enda vanskeligere for en utsatt gruppe mennesker, og det bidrar også til en generell bevissthetssenkning i den øvrige befolkningen. Ute av øye, ute av sinn. Hvis lidelsen er synlig, er det lettere å politisere den, og avhjelpe den. Er det så enkelt her på Lampedusa også?

International Organization for Migration (IOM) rapporterer at det er ankommet 153 000 flyktninger til Italia i 2015. Antallet er nokså lite sammenlignet med de 845 000 flyktningene som er registrert i Hellas. I 2014 hadde Italia 170 000 ankomster, i 2013 var det rundt 57 000. Under Den arabiske våren i 2011 hadde det ved slutten av august kommet 48 000 flyktninger bare til Lampedusa.

Tallene skulle i seg selv være nok til å skjønne at ute av øye, ute av sinn ikke gjelder for lampedusanerne. Lokalbefolkningen har hatt nærkontakt med flyktningene i årevis. Kystvakten og lokale fiskere har bistått flyktningbåter i havsnød, og ved store ankomster har folk trådt til og hjulpet det de kan. Den nåværende borgermesteren gikk til valg på en mer human behandling av flyktningene. Det turisten ser, er noe annet enn det den fastboende ser.

I fjorårets enorme flyktningstrøm til Hellas kom over halvparten fra Syria (cirka 455000), mens de største gruppene som ankom Italia alle var fra afrikanske land sør for Sahara (Eritrea, Nigeria, Somalia, Sudan). Bare drøye 7000 av de totalt 153000 kom fra Syria. Svært grovt sagt flykter menneskene som kommer til Hellas fra krig, mens menneskene som kommer til Italia flykter fra fattigdom og undertrykkende eller vanstyrte regimer. Lampedusa og Italia markerer den himmelropende urettferdigheten som skiller Europa fra et kontinent det har kolonialisert og utbyttet i århundrer. Det er ingen fred å innstifte som vil stoppe strømmen av mennesker, ikke ett enkelt regime å avskaffe, ingen quick fix.

Ville situasjonen til menneskene som kommer over havet til Lampedusa – og som vil fortsette å komme i framtiden – blitt bedre av at øya lignet mindre på Syden og mer på en flyktningleir, spør jeg meg selv gang på gang uka jeg er der, uten å komme fram til et svar. Turismen, Lampedusas viktigste inntektskilde, ville antakelig gått kraftig ned, og det ville neppe slått heldig ut for flyktningene i opinionen.

Nå er flyktningene usynlige for den vanlige turist, de har knapt noen tilstedeværelse i bybildet, det føles umiddelbart feil, men kanskje er det også en form for beskyttelse i det? Hvis de ikke synes, er de vel vanskeligere å utpeke som et problem?

Noen glimt får man likevel inn i hva som faktisk utspiller seg. Plutselig er halvparten av bordene i kafeen fylt med mennesker i uniform, eller – slik det skjer vår siste dag på øya – et kystvaktskip med flyktninger kommer inn. På dekket sitter tett med mennesker i røde redningsvester, og på den militære kaia står to ambulanser og en grå buss som skal frakte de ankomne videre til mottakssenteret. Et par grønne, firkantede telt uten vegger synes å utgjøre hver sin stasjon i ilandstigningsprosessen. Fra der jeg står, ser jeg ambulansepersonell i de lett gjenkjennelige blå og signalgule uniformene og det jeg antar må være leger i hvite heldekkende drakter. Det hele forløper rolig og tilsynelatende uten dramatikk – og uten publikum, det finnes ingen ansamlinger av skuelystne. Et par timer seinere er kaia tom igjen.

Da vi har vært på Lampedusa i noen dager, finner vi fram til Mediterranean Hope (MH), en organisasjon drevet av forbundet av protestantiske kirker i Italia. Kontoret deres ligger i en anonym bygning rett ved siden av kirka i Via Roma. Vi snakker med Alberto Mallardo, en liten mann i midten av tjueåra med ear expansion-piercinger og dreads, mens to av kollegaene hans, Marta Bernardini og Simon Albers, sistnevnte en tysker som gjør et par måneders frivillig arbeid for organisasjonen, skyter inn sine kommentarer underveis eller hjelper Mallardo med engelske ord og uttrykk. Ingen av italienerne i Mediterranean Hope (en fjerde kollega er opptatt på annet hold) er opprinnelig fra Lampedusa, de har alle flyttet hit for jobben. Den eneste i organisasjonen som er en ekte lampedusano, vitser vi, er katten som sniker seg over bordet og mellom vannglassene våre mens vi snakker.

MH kan betraktes som en observasjonspost som studerer migrasjonsstrømmen til Italia og EU, og en viktig del av arbeidet er å snakke med og assistere utenlandske journalister og skribenter som kommer til Lampedusa, forklarer Mallardo. Organisasjonen jobber ikke inne på mottakssenteret, men driver forskjellige former for informasjonsarbeid. De arrangerer for eksempel et jevnlig diskusjonsforum der lokalbefolkningen kan møtes og ta opp spørsmål og problemer knyttet til innvandringen. Det er frykt og falske forestillinger i omløp, ifølge Mallardo, innvandring assosieres ofte med terrorisme og sykdom. MH forsøker å bidra med korrekte data og tilbakevise misoppfatninger, uten å ta lett på bekymringene de lokale måtte ha.

MH er også tilstede når kystvaktskipene bringer i land flyktninger og deler ut vann, tepper og mat. Ilandstigningen har samlebåndpreg, forklarer Albers De forsøker å sørge for at båtflyktningene møter noe annet enn bare militært personell og leger med munnbind når de ankommer, at det også er noen på kaia som smiler til dem, gir dem en kopp varm te og sier velkommen.

Mens vi sitter og snakker passerer en prosesjon rett utenfor vinduet, til full hornmusikk. Opptoget er del av en større festival som foregår det meste av tida vi er på Lampedusa. Nesten hver kveld hører vi metalliske stemmer fra høyttalere som er skrudd litt for høyt, ljome mellom de lave husene, og kinaputter som smeller, eller vi kommer tilbake til bykjernen en formiddag og finner Via Roma full av mennesker i gang med en piñata-aktig lek der det gjelder å knuse blomsterpotter strukket i en snor over gata med et balltre. Denne ettermiddagen skyldes opptoget og musikken at byens madonna – den lokale skulpturen av jomfru Maria – fraktes tilbake til stedet utenfor sentrum der den blir oppbevart mesteparten av året. Sola glimter i messinginstrumentene. I front av prosesjonen, peker Bernardini, går ordføreren, 54 år gamle Giusi Nicolini.

Nicolini overtok som borgermester i 2012. Før hun gikk inn i politikken ledet hun naturvernarbeidet på øya i mer enn to tiår. Det er hennes fortjeneste at området rundt Spiaggia dei Conigli, Kaninstranda – verdens fjerde beste strand, ifølge Trip Advisor – i dag har status som naturreservat, utilgjengelig for biler og scootere. Det er også i høy grad Nicolinis fortjeneste at Lampedusas arbeid med å motta og innlosjere flyktninger er blitt karakterisert som «eksemplarisk» av Lampedusa-representanten til FNs høykommisær for flyktninger, Alessandra Romano. «Hvis nord-europeiske land virkelig vil hjelpe oss å takle innvandringen,» har Nicolini uttalt i et intervju, «burde de sende turister hit».

Noen måneder etter at Nicolini overtok ordførerembetet publiserte hun et åpent brev. De to første avsnittene lyder:

Jeg er den nye borgemesteren på øyene Lampedusa og Linosa, jeg ble valgt i mai, allerede den 21. november ble jeg overlevert 21 lik. Disse menneskene druknet mens de forsøkte å nå Lampedusa. For meg er dette uutholdelig. For Lampedusa er det en enorm byrde og en smerte. Vi måtte be andre kommuner om hjelp for å kunne gi de siste 11 en verdig begravelse. Vi hadde ikke plass til disse arme sjelene på kirkegården vår. Vi skal skaffe mer plass, men jeg spør dere alle: Hvor stor må kirkegården på øya mi bli?

Nicolini vil at EU skal gjenoppta Mare Nostrum (Vårt hav), redningsaksjonen Italia drev i Middelhavet fra november 2013 og frem til høsten 2014 og som ifølge Det europeiske flyktningrådet reddet rundt 140 000 mennesker. Mare Nostrum ble erstattet av Triton, som inngår i EUs kontroll og overvåkning av unionens grenser og ikke primært er en redningsaksjon. Nicoloni har også tatt til orde for at EU bør opprette såkalte humanitære korridorer.

Inne på kontoret til Mediterranean Hope vil Mallardo snakke om nettopp konseptet “humanitær korridor”. Mh er nemlig i ferd med å bygge en fra Melilla i Marokko til Italia. Melilla er en av de spanske enklavene som fortsatt eksisterer i Nord-Afrika, og i likhet med Lampedusa et mål for mange av dem som legger ut på den lange reisen mot nord gjennom Sahara. Melilla er fullstendig inngjerdet og et ofte nevnt eksempel når det snakkes om militariseringen av Europas grenser.

The Rabbit beach.

Spiaggia dei Conigli (Kaninstranda).

MHs humanitære korridor er et samarbeid mellom den italienske ambassaden i Mellilla og det italienske innenriksministeriet, forklarer Mallardo, og betyr i praksis at man utsteder visa til mennesker som oppholder seg i området rundt Melilla og dekker reisekostnadene deres til Italia, hvor MH vil hjelpe dem med språkopplæring og jobbsøking og ikke minst med å få etablert om det finnes grunnlag for varig opphold i Europa. Visumet er altså ikke ensbetydende med oppholdsrett, det sørger bare for at de utvalgte menneskene slipper å ta en av de ulovlige og livsfarlige rutene til Europa. De kan gå om bord i et fly heller enn å klamre seg fast til understellet på en trailer, sette seg i en overfylt gummibåt eller forsøke å klatre over et tre meter høyt piggtrådgjerde.

Prosjektet skal ikke omfatte mer enn rundt 100 mennesker, og retter seg mot særlig sårbare grupper: kvinner, barn, funksjonshemmede. Man ser for seg 50 personer fra Syria og 50 fra subsaharisk Afrika, forteller Mallardo. For de utvalgte vil den humanitære korridoren bety alt, men den vil ikke gi utslag i statistikken. I så måte dreier det seg om et symbolprosjekt, der søkelyset rettes mot blindflekkene i det europeiske flyktnings- og asylsystemet.

Parallelt med at antallet mennesker på flukt har økt de siste tiårene – på 1980-tallet anslo man at det var ti millioner flyktninger på verdensbasis, i 1995 var tallet steget til 25 millioner, i dag regner man med at 60 millioner mennesker er fordrevet fra sine hjem verden over – har det blitt stadig vanskeligere å reise lovlig til Europa for mennesker fra de fattige delene av verden. For eksempel er det innført visumplikt og bøter for (fly)selskaper som frakter mennesker uten gyldig visum over en internasjonal grense. Samtidig kan en søknad om asyl i et europeisk land bare leveres på statens territorium, ikke ved en av ambassadene eller utestasjonene.

Det er denne paradoksale situasjonen MHs humanitære korridor er myntet mot: Hvordan Europa med én hånd vifter med FN-konvensjoner som lover asyl og beskyttelse, og med den andre forsøker å holde unna flest mulig av dem som mener at de befinner seg i en situasjon som faller inn under disse konvensjonene – med det resultatet at tusenvis av mennesker hvert år dør ved grensene til det kontinentet som tar æren for demokratiet og menneskerettighetene.

Og reisefriheten. Etterkrigs-Europa er også reisefrihetens kontinent. Det høres kanskje ikke så storartet ut sammenlignet med demokrati og menneskerettigheter, men de dagene vi har vært underveis fra Oslo til Lampedusa, før vi havnet på kontoret til Mediterranean Hope, har vi stadig blitt påminnet om privilegiene vi nyter som innehavere av norske pass og norske lønninger. Menneskene som forsøker å ta seg til Europa fra subsaharisk Afrika, er ikke reisende i den vanlige betydningen av ordet; de er varer på linje med narkotika og våpen, og inngår i en lang transaksjonskjede der hver mellommann krever sin del av utbyttet. Hver grense og hvert transportbytte er et nytt hinder, en mulighet for en myndighetsperson eller menneskesmugler til å lukke en dør.

M og jeg opplever det stikk motsatte. Hver gang et problem oppstår, åpner noen en dør for oss. Da vi ankom hotellet vårt i Palermo og skulle skrive oss inn, var det første gang vi viste passene våre. Da vi mellomlandet i Stockholm, og flyet videre til Sicilia var forsinket, annonserte høyttaleranlegget Only boarding card! No control! for å gjøre ombordstigningen raskere. Da ferja vi hadde planlagt å ta fra Porto Empedocle sør på Sicilia til Lampedusa ble innstilt på grunn av dårlig vær, og vi i stedet måtte ta fly, kjøpte vi ved en feiltakelse subsidierte billetter beregnet på øyas fastboende, men ble bare vinket videre da feilen ble oppdaget. Please remember next time. Da vi landet på Lampedusa, hadde hotellet uoppfordret sendt en bil for å hente oss, de eneste to gjestene om bord på flyet.

Mallardo tilbyr også sine sjåførtjenester. Da han hører at vi ikke har vært på mottakssenteret ennå, merker han det først av på turistkartet vårt, tegner et kryss et sted utenfor sentrum hvor det ikke ser ut til å være noe som helst, før han ombestemmer seg, han kan kjøre oss. Hvis vi førsøker å gå opp hovedveien til mottakssenteret, kommer politiet bare til å avvise oss. Han vet om en annen vei.

Vi har ikke kjørt i mer enn noen få minutter, men det virker likevel som vi befinner oss på et helt annet sted enn der jeg har tilbrakt de siste dagene da vi går ut av bilen. Landskapet er tørt og grått, flekket av lave, hardføre busker, noen få trær. Ingen bor her, husene vi ser, virker forlatte og forfalne. Foran oss har vi Lampedusas eneste dal. På bunnen av den slake bakken ligger noen pregløse, toetasjes bygninger, lave nok til at de ikke er synlige før man er kommet opp i landskapet og har utsikt nedover. Rundt husene strekker det seg en mur med et nettinggjerde på toppen. Inne på området spiller en gruppe afrikanske menn eller gutter fotball, tøy henger til tørk i den siste ettermiddagssola. I det ene hjørnet står stabler med madrasser. Det var overfylt i sommer, forklarer Mallardo og sikter til madrassene. Folk sov under åpen himmel.

Senteret åpnet i 2006, og er et synlig tegn på den opprustningen av Europas grenser som begynte på 2000-tallet. Frontex, EUs grensekontrollorgan – som koordinerer Operasjon Triton – ble opprettet i 2004. På tampen av 2014 lanserte Frontex grenseovervåkingssystemet Eurosur (European Border Surveillance System). I løpet av de neste årene vil droner, infrarøde kameraer og satellitt-teknologi sørge for at Europas grenser, til havs og til lands og i luften, er under overvåkning døgnet rundt.

Parallelt med opprustningen av Europas sørlige grense, ble Libyas diktator, Muammar al-Gaddafi, tatt inn i den politiske varmen igjen etter mange år som persona non grata. I avtalen Italia inngikk med Libya erklærte Libya seg beredt til å ta imot alle flyktningene som hadde tatt seg til Italia fra libysk territorium, samt å drive strengere kontroll av egne grenser. Til gjengjeld strømmet det euro tilbake fra den andre siden av Middelhavet. Lignende avtaler ble inngått mellom Europa og en rekke nord-afrikanske land: Marokko, Algerie, Tunisia, Egypt. Fram til Den arabiske våren i 2011 lå Europas sørlige grense i praksis i Nord-Afrika.

Mens vi har stått og sett på det lille som er å se der nede i dalen, har det begynt å skumre. Mallardo må videre, han har fullt program de neste dagene. Mediterranean Hope er med på å finansiere en blanding av festival og seminar arrangert av noen lokale aktivister, det begynner i kveld, vi burde stikke innom.

Mallardos tips fører til at jeg tilbringer mye av tida de neste dagene sittende krumbøyd inne i et mørkt lokale med en iPhone-propp i det ene øret lyttende til engelske simultanoversettelser av springende diskusjoner om migrasjonen til Europa. Lokalet kalles Porto M, tilhører aktivistkollektivet Askavusa (som visstnok betyr «føtter») og ligger inne i fjellet under utkikkspunktet i enden av Via Roma. For M er det mindre forlokkende å sitte inne i en hule når det er 25-30 grader og sol ute, hun finner andre måter å fylle tida si på.

Deltakerne i diskusjonene er aktivister fra forskjellige steder i Europa og Nord-Afrika, de fleste i begynnelsen eller midten av 20-årene. De utveksler erfaringer og informasjon, forteller om arbeidet de gjør. Aktivister har kommet fra Ventimiglia på grensa mellom Italia og Frankrike, og Melilla, den spanske enklaven i Marokko. To av deltakerne har reist fra Calais i Nord-Frankrike, hvor de jobber i det som bare kalles «The Jungle», bosetningen som har vokst fram i nærheten av tunnelen mellom Frankrike og England. Andre aktivister jobber i Piemonte, mot utnyttelsen av papirløse innvandrere i landbruksindustrien, eller på grensa mellom Tyskland, Østerrike og Italia. I tillegg deltar diverse andre mer og mindre sporadisk, av personlig eller faglig interesse. Jeg treffer en forsker fra Japan og en poet fra Malta, en journaliststudent fra Belgia. Aktivistenes mål for de neste dagene er å finne nok felles grunn til et framtidig samarbeid.

Askavusa har rundt 40 løst assosierte medlemmer, hvorav tre-fire bor fast på Lampedusa, og tilhører den ytterste venstresiden. Da jeg spør, beskriver et av medlemmene gruppa som «anarko-kommunistisk». Askavusa er særlig opptatt av forbindelsen mellom migrasjon og militarisering, kongstanken deres går ut på at innvandringen fra Nord-Afrika utnyttes av italienske og europeiske myndigheter til å øke det militære nærværet i Middelhavsområdet, og på Lampedusa.

Det synligste uttrykket for militariseringen av Lampedusa er de mange radar- og kommunikasjonsinstallasjonene som har dukket opp de senere årene, blir vi forklart av en lokal journalist en formiddag under en utflukt til den forblåste vestspissen på øya. Vi står og ser inn på et inngjerdet område hvor det ligger en eller annen form for kommunikasjonsanlegg med antenner og radarer. Det snakkes om at krefttallene er høyere på øya enn i resten av Italia – skyldes det de mange radarene? Anleggene presenteres som forsvarsverker for offentligheten, men kan også brukes til elektronisk krigføring, hevdes det. Lampedusa karakteriseres som «et stort øre for Middelhavet».

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det jeg hører fra de engelsktalende italienerne som bytter på å oversette for utlendingene i gruppa, journalisten holder sitt foredrag på italiensk. Det militære er jo helt åpenbart til stede på øya – ikke lenge etter at foredraget har begynt dukker en jeep opp med soldater som lurer på hva vi driver med, de drar, bare for å komme tilbake igjen etter ti minutter – men mistroen til myndighetene, og til hovedstrømsmedia, er så sterk, så konstant. Ingenting er visst riktig som det synes …

Da er det lettere å forholde seg til det som finnes inne i Porto M, lokalet til Askavusa, på alle hyllene og i de hjemmesnekrede utstillingskassene som dekker veggene. Her kan man se en utstilling, men ikke av gjenstander man vanligvis støter på i et galleri. I en hylle står slitte og bulkete boller og kasseroller, dørslag og tekanner i keramikk og metall, grytelokk. I en annen er det kassetter, i en tredje toalettsaker: en rosa kam, en tannkremtube, en engangsbarberhøvel, leppepomade. En monter inneholder bibler og koraner, og på en hylle oppunder taket står matvarer: en uåpnet pakke spaghetti, olivenolje, en colaboks, en flaske med en etikett som sier BITTER SODA. På en vegg henger det klær: et par jeans, kjoler, en stripete genser. Og det er mer: ødelagte mobiltelefoner og ringekort, bestikk, vannflasker – et helt nett med vannflasker som strekker seg langs den ene veggen. Sigarettpakker, målebegre, fendere og redningsvester, livbøyer, ulike typer verktøy, lommebøker, en snor av små tyrkiske flagg. Fra taket henger det sko, ingen par.

Alt i lokalet er ting Askavusa har samlet fra flyktningbåtene, ting som ellers ville blitt destruert. Menneskene som eide disse tingene, vet man ingenting om. Ikke hva de tenkte og forestilte seg da de pakket sakene sine og satte av sted mot Europa, ikke hva som skjedde med dem etterpå. Om de lever her nå, eller om de ble sendt tilbake dit de kom fra. Om de nådde Europa.

Man kan forsvinne her inne, i tenkte skjebner og spørsmål man aldri vil få svar på. Hver lille gjenstand er en åpning inn i en svimlende uendelighet av liv man bare kan gripe i små glimt. Den rosa kammen på hylla der, den med de skitne tindene – hvem eide den?

Hvem var dette mennesket? Mann eller kvinne? Hvorfor tok hun med seg denne kammen? Kanskje var det bare den han hadde, eller kanskje hadde akkurat denne kammen en spesiell betydning? Hva annet brakte hun med i bagasjen? Hva reiste hun, eller han, fra? Og hva håpet dette mennesket å finne her i Europa? Kom det alene, eller sammen med kjente? Hvor er dette mennesket nå? Hva gjør det?

Jeg må med jevne mellomrom rykke meg selv ut av fortellingene jeg bygger rundt hver gjenstand, eller som snarere bygger seg opp i meg uten at jeg kan hjelpe for det, liksom en demning der vannet bare stiger og stiger for så å sprenges og skylle med seg disse menneskene i noe som er mitt, ikke deres, hvem de nå enn er, eller var. Jeg lager fiksjon av dem – en rosa kam blir til en nigeriansk jente som står i en Schlecker-butikk et sted i Nord-Tyskland og roter gjennom tilbudskassa i håp om å finne en kam som ligner på den hun fikk av mora si for mange år siden. Jeg lodder dem ned, slutning for slutning, og det vil jeg ikke. Det er ikke mer her enn det jeg ser: tannbørste, kokekar, mobiltelefon. Dette er alt, og det må jeg holde fast ved. Vannflaske. Bibel. Kjole. Sko.

Alle diskusjonene inne i mørket på Porto M skal kulminere i en aksjon utenfor mottakssenteret. På festivalens nest siste dag samles vi derfor utenfor en kafé nede på havna, mens det organiseres biler og scootere. Jeg havner baki en varebil sammen med altfor mange andre, og så humper vi av sted. Da vi er framme og døra går opp, kjenner jeg meg ikke igjen, det ligner ikke på stedet Mallardo tok oss med noen dager tidligere. Vi er omtrent 40 personer da en av Askavusa-medlemmene leder an, og vi begynner å gå bortover den uasfalterte veien som strekker seg gjennom det tørre landskapet av lave hus og lave murer. Jeg tenker at jeg kommer til å kjenne meg igjen snart, men nei. Ingenting her tyder på at det ligger et mottakssenter for flyktninger i nærheten. Etter en stund stopper vi, det er tydeligvis ikke bare jeg som har vanskeligheter med å orientere meg, også de lokale aktivistene har problemer med å finne fram.

Vi må gå et stykke tilbake i samme retning som vi kom fra, og ta en annen vei i et kryss, så kjenner jeg meg til slutt igjen, idet vi kommer frem til den lille bakketoppen M og jeg var på for noen dager siden. Det ser ut som forrige gang. Madrass-stablene ligger i det samme hjørnet, og det henger tøy til tørk i sola. Klokka er blitt to, dagen er på sitt varmeste, de eneste som er ute der nede i senteret, er et par barn som vinker mens vi tar oss nedover den slake bakken og fram til muren. Langs utsiden av muren løper en dyp renne, den minner om en vollgrav. Selv om menneskene inne i leiren går helt fram til muren, er det fortsatt fire-fem meter mellom oss og dem, nærmere kommer man hverandre ikke. Det durer så høyt fra det jeg tipper er et kjøle- eller airconditionanlegg at demonstrantene utenfor muren må rope: Did they take your fingerprints? How is the food? Where are you from?

Gruppen av mennesker innenfor gjerdet har vokst, og det har kommet til noen ansatte som står for seg selv uten å foreta seg noe, da en av Askavusa-medlemmene dukker opp med en gitar og spiller opp en sang som alle italienerne åpenbart kan, de synger med og klapper takten. Barna står stille og ser rett ut på menneskene utenfor gjerdet, et par klapper med, en holder på den blå plastfotballen sin da sangen toner over i rop: Freedom, freedom, freedom.

Planen for aksjonen strekker seg ikke lenger enn dette: Man viser seg, uttrykker sin solidaritet, synger og danser. Da kjøleanlegget plutselig slutter å dure, blir det merkelig stille. «We don’t know!» runger det fra en av aktivistene. Han svarer på et spørsmål fra den andre siden av gjerdet jeg ikke har hørt, men det kjennes som en dom over hele aksjonen. Jeg vet ikke hva vi driver med her, hva dette tjener til, og jeg lurer på hva de der inne tenker om oss her ute. Ser de solidaritet og støtte? De gjør vel det, men har det noen betydning for dem? Forventer de at dette skal utvikle seg til noe mer? At noen skal bryte ned gjerdet på toppen av muren og strekke inn en hånd? Ville noen der inne i så fall grepet den og latt seg hjelpe opp og ut – hva hadde skjedd da?

I januar 2009 var mottakssenteret overfylt. 2000 mennesker i et anlegg beregnet for 700. I Lampedusa by var det demonstrasjoner, øyboerne følte seg forlatt av de italienske myndighetene – og så strømmet plutselig flyktningene inn i gatene.

Ledelsen på mottakssenteret hadde tillatt en såkalt kontrollert flukt. Øyboerne og flyktningene møttes i forbrødring og kamp mot en felles fiende, det var sang og fyll, og da politiet på ordre fra Italias innenriksminister rykket inn for å gjenopprette kontroll på øya, gjemte lampedusanerne flyktninger i hjemmene sine. Nyheten spredde seg, og det kom til protester i mottakssentre på fastlandet, et opprør lå i lufta.

Håper Askavusa at noe lignende skal skje nå? Er flyktningene der inne klare for det? Er vi klare for det? Det er vi ikke, det er nok med et blikk på vår brokete lille gruppe av anarkister og turister, forskere og studenter for å skjønne det. Vi kan rope “No borders, no nations, stop deportation”, men å gjøre noe mer – det ville vært fullstendig uforsvarlig.

Etter en times tid løser aksjonen seg fredelig opp. Det nærmeste man har kommet en konfrontasjon, er en kort kamerakrig der aktivistene filmer inn i mottakssenteret, og de ansatte innenfor muren filmer tilbake. Vi har hverandre lagret.

I tida etter demonstrasjonen melder et stykke litteraturhistorie seg stadig i bevisstheten. Merkelig nok er det ikke nevnt i heftet fra det lokalhistoriske museet, men Lampedusa ligger i det samme farvannet hvor Shakespeares Stormen (The Tempest) utspiller seg. I skuespillet er Alonso, kongen av Napoli, og følget hans på vei hjem etter å ha feiret prinsessens giftermål med kongen av Tunisia, da de blir rammet av et fryktelig uvær og forliser på en karrig øy. De skipbrudne blir spredt fra hverandre, og i de neste timene vandrer de rundt i en verden der ingenting er slik det ser ut ved første øyekast. Det skyldes trollmannen Prospero, som har bodd på øya sammen med sin datter Miranda etter at han ble styrtet fra tronen i Milano tolv år tidligere av Alonso og sin egen bror. Prospero har manet fram stormen. Alt som skjer på øya, skjer i hans magiske regi.

Lamdepusa harbour.

Lampedusas havn.

Stormen kan leses som et stykke om å se og hva det innebærer å bli sett – og hvilke blendverk våre blikk på hverandre og våre omgivelser er underlagt. «La øyets frynsete gardin gå opp, / og si: hva ser du?», sier Prospero til Miranda et sted, og det er også et spørsmål de andre karakterene, og leseren, blir konfrontert med gang på gang: Hva er det egentlig jeg har her rett fremfor meg? Hvem er det jeg står overfor? Er dette et sted hvor du og jeg kan bli til et vi?

Shakespeares øy er et projeksjonsrom for mange store og små fremtider som spenner fra den storslåtte utopien til den personlige frigjøringen. Den gamle rådsherren Gonzalo forestiller seg for eksempel at man – eller riktigere: han – kunne grunnlagt et helt nytt og annerledes samfunn blant øyas busker og steiner:

Jeg ville ordne alt i staten motsatt
det vanlige. All handel ble forbudt
og øvrigheten borte. Vekk ble også
all boklærdom. Vekk rikdom, fattigdom
og tjenerforhold. Vekk kontrakter, arv,
hegn, markskjell, aker, vingård. Og forbudt
all bruk av korn, vin, olje og metall.
Forbudt all virksomhet: hver mann, hver kvinne
ble lediggjenger, alle uskyldsrene,
og uten hersker.

(…)

Naturen skulle yde alt for alle
helt uten slit og svette. Svik og svindel,
dolk, sverd, spyd, skyts og bruk av krigsmaskiner
ble strengt forbudt. Naturen skulle gi
av egen kraft rik høst og overflod
til føde for mitt gode folk.

Det blir med ordene for Gonzalo. Han kommer aldri lenger enn til drømmen om en annen, enklere verden.

For Caliban, Prosperos husslave, er det annerledes. Han er lei av å bli hundset og plaget av sin mektige herre, lei av det Prospero kaller sin «humane møye». Da de skipbrudne dukker opp på øya aner han en mulighet til å kaste åket av seg. Men han allierer seg med feil personer. Narren Trinculo og den fordrukne kjellermesteren Stephano vil ha eventyr og lettvunnet rikdom, de er ikke revolusjonsbrødrene Caliban trenger ved sin side. Opprøret slås ned nesten umiddelbart, og Caliban kan ingenting annet gjøre enn igjen å krype for Prospero: «Jeg vil bli klok fra nu av, / og få din gunst. Jeg var et toppmålt fe / som tok den fyllefanten for en gud / og tilba denne tosken her!»

Utenfor mottakssenteret den ettermiddagen i september – hvilke roller var det vi spilte? Var vi gonzaloer eller trinculoer og stephanoer? Harmløse drømmere eller bråkete ignoranter som blandet oss inn på en måte vi ikke forstod rekkevidden av?

Og finnes den tredje, alternative rollen? Den som er grunnet i Gonzalos utopiske bevissthet og samtidig klarer å dra nytte av energien i den kyniske pragmatismen til Trinculo og Stephano? Hvordan blir man den karakteren?

Under festivalens siste kveld, mens vi er i ferd med å flytte oss ut av Porto M for den avsluttende plenumsdiskusjonen, til det åpne platået utenfor med utsikt over hele bukta, tar den belgiske journaliststudenten meg til side og peker ned mot Porto Vecchio. Se, Sea Watch er kommet inn. Jeg har hørt snakk om Sea Watch – the Germans with the boat – flere ganger i løpet av den knappe uka jeg har vært på Lampedusa, men ikke truffet noen involvert i prosjektet ennå.

Da jeg klatrer om bord i Sea Watch-skipet ved lunsjtid neste dag, er det full aktivitet. De kom inn fra et tokt kvelden før, forklarer Harald Höppner, den ene av organisasjonens to grunnleggere, det er mye etterarbeid som skal gjøres. Vi sitter i kahytten og snakker mens Höppner viser meg videoklipp av gummibåter fylt til randen med mennesker, blått hav overalt, uten land i sikte. Videoene stammer fra toktene Sea Watch har gjennomført siden de startet opp i juni 2015. Höppner anslår at de har hjulpet rundt 2000 mennesker alt i alt. Men nå er det slutt for sesongen, dette var det siste toktet. Skipet er ikke skikket for høst- og vinterværet på Middelhavet.

Sea Watch (organisasjonen og skipet har samme navn) er for lite til å ta om bord båtflyktninger. Hva Höppner og de sju andre i mannskapet gjør, er å lokalisere flyktningbåter, tilkalle større skip og holde flyktningene flytende og i live til de blir reddet. De deler ut redningsvester og vann, yter akutt førstehjelp hvis noen skulle trenge det, og sender ut redningsflåter hvis båtene står i fare for å synke. Noen ganger er et større skip i nærheten og redningsoperasjonen går raskt, andre ganger har de måttet vente i åtte-ni timer. Höppner sammenligner Sea Watchs aktivitet med det enhver vanlig sjåfør ville gjort i sitt eget land: Hvis du er ute og kjører og kommer til et ulykkessted, stopper du og hjelper til så godt du kan, til ambulansen dukker opp.

Höppners sammenligning er tilforlatelig, men altfor beskjeden. Hvis man skal holde på bilulykkeanalogien, har Höppner organisert en gruppe på rundt 50 frivillige til å kjøre døgnkontinuerlig på den verste ulykkesstrekningen og hjelpe alle de måtte komme over. Og dette av en mann som da han bestemte seg for å sette i gang verken hadde førerkort eller bil, for ikke å glemme at den aktuelle ulykkesstrekningen altså ligger omtrent 2600 kilometer unna byen han har livet sitt i.

Hjemme i Berlin driver Höppner et importfirma for møbler, tekstiler og smykker, sammen med Sea Watchs andre grunnlegger, Mathias Kuhnt. Skipet, som kostet 150 000 euro, og de første ukenes drift, har Höppner og Kuhnt finansiert selv. Etter det er prosjektet avhengig av donasjoner. Höppner anslår at det koster 30-40 000 euro å holde Sea Watch i drift per måned. Pengene går til drivstoff, mat og vedlikehold av skipet og en base camp på Lampedusa. Mannskapet jobber gratis, de må selv betale reisekostnadene.

Etter å ha tilbrakt de siste dagene sammen med italienske anarkister, lar jeg meg imponere av profesjonaliteten i Sea Watchs idealisme. Sju tokt har det blitt siden oppstarten i juni 2015, hvert på ti dager og med nytt mannskap. Kapteinen for denne besetningen, 64 år gamle Reinhard Schmitz, drev inntil nylig et firma som arrangerer seileekspedisjoner, og har blant annet seilt til Svalbard («Jeg snakker bare litt norsk»), mens legen om bord, Robel Hailemariam, en tysker av eritreisk opprinnelse på min egen alder, til vanlig arbeider som lege ved et sykehus i Berlin. Sandra Hammamy, som drifter base camp-en på Lampedusa, jobber ved universitetet i Giessen og har en doktorgrad i statsvitenskap. Og så videre. Alle om bord har søkt om å få være med, og alle er valgt på bakgrunn av sin særlige kompetanse og samarbeidsevnene sine. Hvis du skal jobbe som dekksgutt på Sea Watch, må du ha dekksgutterfaring å vise til.

Beskrivelsen Sea Watch-mannskapet gir av situasjonen i Middelhavet er alt annet enn oppløftende. På den ene siden har den økte militære tilstedeværelsen som de siste årenes store forlis har ført med seg, gjort menneskesmuglerne enda mer hensynsløse. Båtene de sender ut fra Libya, det foretrukne utskipningsstedet på grunn av den kaotiske situasjonen i landet, er ikke lenger ment å nå Italia, det holder at de kommer seg ut av libysk farvann slik at flyktningene kan plukkes opp av et europeisk skip. Flyktningene får en telefon de kan tilkalle hjelp med, heller enn tilstrekkelig drivstoff til å komme seg helt fram. På den andre siden er Operasjon Triton ikke først og fremst en redningsoperasjon, men en grensekontrolloperasjon. Triton-skipene plukker opp flyktninger, men de søker ikke aktivt etter dem. Farvannene de patruljerer er langt unna farvannene der flyktningebåtene befinner seg.

Sea Watch leter utenfor kysten av Tripolis, forklarer Sandra Hammamy, det er derfra de mindre gummibåtene med 100-150 mennesker om bord sendes ut. De større trebåtene, som kan ta så mye som 500 – 600 – 700 mennesker, går for tida fra Zuwara litt lenger vest. Sånne antall har ikke Sea Watch kapasitet til å håndtere, de holder seg til gummibåtene. Menneskene de finner, kommer hovedsakelig fra Øst- og Vest-Afrika, land som Eritrea, Nigeria, Rwanda, Ghana og Somalia. Kvinnene er ofte gravide, eller de reiser med små barn, etter å ha blitt tvangsprostituert i Libya.

Mandag er blitt til mandag, og det er gått nøyaktig en uke siden vi ankom Lampedusa. M skal fly til Catania på Sicilia og reise videre i en ukes tid, jeg skal bli en natt lenger og ta ferja vi ikke fikk tatt på vei sørover til Porto Empedocle, det kjennes ikke riktig å ha vært så lenge på en øy uten å ha reist til vanns. M drar av sted til flyplassen på morgenen, og jeg føler meg med ett dårlig. Jeg har mest lyst til å gå rett tilbake til hotellet, men tar meg likevel en runde i byen, så jeg ikke risikerer å møte værelsespersonalet, slik at de skal slippe å høre på mine excusa, excusa, og jeg skal slippe å si dem. Kanskje skyldes det blekksprutpastaen jeg spiste kvelden før, kanskje drivstoffosen og stanken i havna – da jeg kommer tilbake til hotellrommet er jeg helt utmattet. Jeg tilbringer min siste dag på Lampedusa på et nystrukket sengeteppe. Jeg sover og melder med et par kamerater i Norge og leser i Leslie Jamisons The Empathy Exams som M har lagt igjen, et essay om en gruppe mennesker som lider av en mystisk sykdom ikke anerkjent av legevitenskapen. Da kvelden kommer går jeg til en restaurant vi ikke har vært på tidligere for å være sikker på ikke å bli gjenkjent. Jeg er altfor tidlig ute til italiensk middagstid og er halvveis gjennom pizzaen min før det dukker opp andre gjester.

Neste morgen står jeg på dekk lenge før ferja skal legge fra kai, selv om jeg blir avvist første gang jeg prøver å gå om bord og sendt mot et kontor i en omtrentlig retning for å få byttet epostbekreftelsen min i en billett. Jeg står og ser på person- og lastebilene som kjører inn i ferja, da jeg legger merke til den grå bussen jeg så på den militære kaia da kystvaktskipet med flyktninger kom inn. Ut av bussen kommer rundt tjue afrikanere, de fleste kvinner, to-tre av dem med småbarn på armen. Alle har hver sin blå bag og får utdelt flasker med vann og en hvit papirpose av to personer i blå UNHCR-vester mens fem carabinieri i mørke uniformer, alle menn, står og ser på. De har pistol på den ene hofta og batong på den andre. Et par ambulansefolk er der også. Kvinnene går om bord i ferja sammen med politimennene som de siste passasjerene. En UNHCR-vest vinker. Kort tid etterpå legger vi fra kai.

Overfarten til Porto Empedocle tar ni timer. Jeg har leid en lugar og legger meg på køya der og leser når jeg blir lei av å vandre rundt på dekk og se utover havet. Robel, legen fra Sea Watch, er også om bord, han har fått jobben med å kjøre gruppas varebil tilbake til Tyskland. Han er sammen med en annen tysker i begynnelsen av 20-årene, Flo, som har tilbrakt noen måneder som frivillig hos Lampedusa Turtle Rescue, en organisasjon som studerer havskilpaddene i farvannene rundt øya og gir behandling til skilpadder som har havnet i fiskegarn eller kommet til skade på annen måte. Vi tilbringer de første timene av reisen sammen, sitter i sola på dekk og prater om løst og fast. Jeg låner Robel mobiltelefonen min så han kan sende en melding og oppdatere forloveden sin hjemme i Tyskland. Vi ser delfiner som svømmer og hopper ved siden av ferja, og så en havskilpadde – kanskje en av dem Flo har vært med å redde fra plastsøppel og fiskekroker?

Ferja er ikke særlig stor, den ligner noe man kunne ha tatt fra Norge til Danmark for 40 år siden, men det tar likevel tid før jeg skjønner hvor de afrikanske kvinnene er. De befinner seg i et eget rom helt bakerst på ferja, over innkjøringsrampen. Man kan se dem sitte eller ligge på benkene der inne gjennom vinduene. Utenfor døra sitter politimennene. Da jeg spør om det er mulig å få snakke med dem der inne, bare stille dem noen spørsmål, blir jeg vennlig, men bestemt avvist. De er aldri ute av rommet under den ni timer lange overfarten. Det nærmeste de kommer resten av passasjerene, er da vi noen timer senere bakker inn til Linosa, en øy enda mindre enn Lampedusa, og dekket utenfor rommet deres fylles opp av folk som vil få med seg det enestående synet av denne grønne fjellknausen midt ute i havet.

Vi ankommer Porto Empedocle i stummende mørke etter å ha seilt gjennom solnedgangen midt ute på et stille Middelhav. Kunne man se den gjennom de små vinduene der bak? Jeg vet ikke, og jeg rekker ikke å tenke over det, for jeg skal videre fra Porto Empedocle til nabobyen Agrigento, hvor et rom venter på meg. Buss går det ikke, men de ringer etter en taxi for meg på det lokale bakeriet. Pensjonatet er vanskelig å finne, det ligger et sted inne i Agrigentos uoversiktlige gamleby. Taxisjåføren tilbyr seg å hjelpe meg å lete, men jeg avslår. 20 minutter seinere befinner jeg meg i en liten iskiosk, mens mannen bak disken bruker smarttelefonen sin til å sjekke Google Maps. Da jeg til slutt står utenfor riktig dør, er det lenge etter innsjekkingstid. Verten må forlate et selskap (tipper jeg ut fra støyen i bakgrunnen mens vi snakker på telefonen), og låse meg inn. Badet, den brede dobbeltsenga, skrivebordet og balkongen – alt er mitt til neste morgen, da venter et nytt rom, og så en leilighet i Oslo.

Det siste jeg gjorde før M reiste fra Lampedusa og utmattelsen tok meg, var å oppsøke gravplassen på østspissen av øya, bortenfor flyplassen, rett ved havet. Slik gravplasser i Sør-Europa gjerne gjør, ligner den en miniatyrby, et slags dødens lilleputtland. Langs gjerdet ligger «villaene», små hus med en dør som leder inn til et rom der de etterlatte kan sette seg ned på en benk, mens sentrum av gravplassen opptas av «lavblokkene», etasjegravene der de døde ligger i høyden. Her er det dennesidige ført inn i etterlivet, her er man ikke like i døden. Jeg tenker på dette, mens jeg går mellom «husene» og ser på alle de friske blomstene som er satt ut, til jeg støter på en av de «kommunale leilighetene». Jeg finner fire-fem stykker av dem i alt. Enkle hvite skilt med det offisielle symbolet til Lampedusa og en liten tekst. På et av skiltene kan man lese:

16. mars 2011 ble likene av to menn, trolig av nord-afrikansk opprinnelse, funnet av Kystvakts-operatører cirka 1 mil fra kysten til øya Lampione.

Her hviler en mann på cirka 30 år, sannsynligvis av nord-afrikansk opprinnelse.

Det er nesten ingenting han har, den døde anonyme mannen, men likevel så mye mer enn de som forsvinner i havet. Et hus blant de døde og sitt eget frimerke av jord, grenseløst.

*

I arbeidet med dette reisebrevet har jeg dratt nytte av blant andre disse bøkene: Ulrich Ladurner: Lampedusa. Große Geschichte einer kleinen Insel (Residenz Verlag, 2015), Gilles Reckinger: Lampedusa. Begegnungen am Rande Europas (Peter Hammer Verlag, 2013), Wolfgang Frenz m.fl.: Schiffbruch. Das Versagender europäischen Flüchtlingspolitik (Knaur, 2015) og Fabrizio Gatti: Bilal. Med de papirløse til festning Europa (oversatt av Pål H. Aasen, Aschehoug, 2012). Det innledende sitatet er fra diktet «Mens vi venter på barbarene», som finnes i Konstantinos P. Kavafis: Siden jeg ikke kan tale om min kjærlighet (Cappelen 2002, gjendiktet av Kjell Arild Pollestad). Shakespearesitatene er fra André Bjerkes gjendiktning av Stormen (Aschehoug, 1970).

Reisen til og oppholdet på Lampedusa ble støttet av Fritt Ord og Kritikerlaget.En stor og hjertelig takk til Mari Seilskjær.

Facebook

Twitter